Gurli Halin

Hei,

Jeg fikk din hyggelige e-post fra min kollega hos Riksantikvaren. For snart to måneder siden gikk jeg av med pension, så dette ble en ekstra fin hilsen fra min fortid.

Naturligvis husker jeg arbeidet med intervjuene og innsamlingen av bildene meget godt. Ragnhild og Jens var imøtekommende, inkluderende, snille og villige til å fortelle om sine liv. Dessverre ble en av innspillingene med dem ganske dårlig teknisk. Det plaget meg, fordi det var ikke lett å gjøre om en så vellykket samtale.

Alt materiale som jeg samlet inn ble oppbevart på kulturkontoret i Olderdalen og etter hvert overført til Nord-Troms museum, har jeg forstått. Sjøl har jeg ikke noe av dette privat. Intervjuene ble også transkribert av ei ung jente fra kommunen. Det tråkige og pinlige er at jeg nå ikke husker hva hun heter.

Utgangspunktet for innsamlingsarbeidet var en søknad til Navf (Norges allmenvitenskapelige forskningsråd) fra Marit Larsen Rygg, daværende kultursekretær i Kåfjord kommune. Det ble til en deltidsstilling over ca to år. Arbeidet ble delt mellom intervjuer, innsamling av bilder for avfotografering og framkalling av film og bilder.

Det skulle gjøres en generell lokalhistorisk innsamling for videre fordyping av temaer man eventuelt ville gå videre med. Min intensjon var at informantene skulle fortelle fritt fra hjertet om sin fortid. Spørsmålene ble etter hvert lagt til side. Jeg husker ingen som var motvillig til å la seg intervjue, og var svært imponert over hvilke gode fortellere alle viste seg å være. Min kunnskap om Kåfjord ble mer omfattande om tida før krigen, enn om samtiden som jeg befant meg i…

En vandrehistorie om «bankåndene» hadde flere variasjoner naturligvis. En mann fra Manndalen (dessverre husker jeg ikke hans navn heller) fortalte den noen år seinere på radioen. Det var et morsomt å høre igjen.

Sammen med Nord-Troms museum og de fem kommunene i Nord-Troms, laget vi en vandreutstilling med innsamlede bilder. Utstillingen startet under festspillene i Harstad og ble visst også vist på tv fikk jeg høre. Dessverre ble trykket på katalogen ganske mislykket, og skarpe bilder ble uskarpe. Det var synd, for det ga ikke de fine bildene noen rettvferdighet. Katalogen finnes kanskje på biblioteket i Kåfjord. 

Jeg vet ikke om noe annet som ble gjort med utgangspunkt i dette materialet. Nord-Troms museum kanskje vet noe mer.

Ønsker dere en flott slektstreff i sommer. Vær snill å hils så mye til Dora. Dere er vel søskenbarn?

vennlig hilsen

Gurli Halin

1/3 av myrene i Norge er ødelagt

NÅ BRETTER VI OPP ERMENE FOR Å REDDE RESTEN.

Hvert år ødelegges myr i Norge. For hver ødelagte myr mister vi et karbonlager, en flomdemper og levestedet til planter, dyr og sopp.

Tidligere ble myrene sett på som vassjuke og verdiløse områder. Derfor har de blitt grøftet, drenert til jordbruksformål, tilplantet med skog, brukt til uttak av torv eller utsatt for annen nedbygging.

I dag vet vi at myra er viktig!

Karbonlager: Bare her i Norge lagrer myra karbon tilsvarende vårt utslipp av klimagasser i 66 år, I myra har dødt og delvis nedbrutt organisk materiale torv pakket seg opp gjennom tusenvis av år. Hvis myra ødelegges, kommer karbon i kontakt oksygen blir til CO2, som stiger opp i atmosfæren og bidrar til global oppvarming. Torven i myra akkumulerer – eller vokser – med inntil 1 mm i året. Ei myr som er tre meter dyp, er minst 3000 år gammel.

Flomdemper: Møt torvmosene, planter med superegenskaper! Torvmosene kan ta opp 20 ganger sin egen vekt i vann. (Klem på en liten neve med torvmose og kjenn selv!) Torvmosene og torven gjør myra til en svamp, som suger til seg vann og kan dempe flomtopper.

Levested, matfat og rasteplass: Der det er vann, der er det liv. Og i myra myldrer det av arter! Fra mikroorganismer og hele veien opp til en diger bjørn, som er på myra for å lete etter mat. Mange arter er helt avhengige av myr for å vokse, finne mat eller legge egg Trekkfuglene våre bruker myrene som rasteplass på sin lange ferd mellom nord og sør.

Det dyrkes anslagsvis 5000 dekar myr årlig i Norge. Det tilsvarer 700 fotballbaner i året. Det bygges veier over myr- og våtmarksområder. Og fortsatt blir myrer grøftet og torv lagt i plastsekker og solgt som plantejord på hagesenteret.

Sabima arbeider for: * forbud mot nedbygging av myr til utbyggingsformål. * utfasing av torv i jordprodukter. * forbud mot nye torvuttak. * en kraftig økning i restaureringen av myr.

Sabima – Stans tapet av Naturmangfold

Korndyrking nord for Malangen?

En illustrasjon fra tidligere tider da utvinning og bearbeidelse av kvernstein ble gjort med handmakt,

Spørsmålet om bøndene nord for Malangen ikkje kunne dyrke korn, og om dei vanta dei enkle reiskapane som skulle til, dukka og opp. Etter major Schnitler skulle ein nesten tru at dei ikkje forstod seg på korndyrking. Han seier i band II s. 411: «- men efter at en Deel Fremmede baade Sønden- og Østen-fra, særdeles fra omtalte Svenske Qvæneland ere hidkomne, og have dyrket Jorden med Ager-Brug, have Indbyggerne taget derefter og saaer nu næsten hver mand, naar Ġud giver gode åringer, deres Jord.» Dette kan kanskje stemme når det gjeld Lyngen og nordfylket, der det var eit sterkt tilsig av folk frå t. d. Torneå-traktene, som hadde korndyrkinga i blodet. Men det høver absolutt ikkje på strøket langs med landet på nordre sida av Malangen. Til siget av bumenn austfrå var så lite i dette området at det ni kan ikkje ha spela noka rolle.

Peter Schnitler

Det aller meste var altså nordmenn. Det er derfor ingen grunn til å tru at den veike stillinga som korndyrkinga hadde nord for Malangen, kom av at det budde mange samar i dette området, og at det samiske innslaget hadde innverknad på korndyrkinga. Når ein i det heile spekulerer over dette, kjem det av det faktum at samane var lite interesserte i korndyrking. Jamf. Peter Schnitler s. 408 h II.