Gode minner

Flyttsamefamilien Juuso – sommergjester i Olderdalen Det er særlig to minner fra sentrum av Olderdalen som har festet seg fra  oppveksten. Det ene er Hjalmar Iversen, som vi ofte så på sin hånddrevne  handikapsykkel. Hjalmar var en kraftig kar, men hadde sine utfordringer med å  komme seg fram. Sykkelen hadde en lang stang som han førte fram og tilbake for å skape framdrift. Om vinteren var Hjalmar nærmest hele bygdas skomaker. Han  var svært flink i faget sitt, og mange hadde nok både sko og støvler innom  verkstedet hans. Når sommeren kom, var han mer ute blant folk. Han var pratsom, sosial og hadde lett for å komme i kontakt med andre. Han var en av de personene som satte sitt preg på miljøet i bygdesentrum. Det andre minnet er knyttet til Juuso-familien fra Kautokeino, som hadde  sommeropphold i Olderdalen, ved Storelva. Familien var flyttsamer og fulgte en  livsform som gjennom generasjoner hadde vært knyttet til reindrifta og  årstidenes vandringer mellom ulike beiteområder. På den tiden var det ennå ikke veiforbindelse rundt Lyngenfjorden. Ferga var derfor et viktig bindeledd mellom bygdene, og i perioder kunne det oppstå lange  bilkøer ved fergeleiet. For Juuso-familien ble dette også en mulighet til å drive litt  handel. Kvinnene satt gjerne ved fergeleiet og solgte samiske  håndverksprodukter som de selv hadde sydd og laget. Det kunne være  tradisjonelle samiske bruksgjenstander og andre varer som folk gjerne kjøpte  med seg. Slik ble fergeleiet ikke bare et sted der folk ventet på ferga, men også en liten møteplass mellom ulike kulturer og levemåter. Av mennene i familien husker jeg spesielt John Juuso. Han var en høyreist og  markant kar som det var lett å legge merke til. Når han kom ned fra fjellet eller  vidda, kunne han ha med seg reinkjøtt for salg. Kjøttet så kanskje ikke alltid like  innbydende ut for oss som ikke var vant til det. Det kunne være både hår og rester etter slaktingen, men dette var en del av en tradisjonell måte å håndtere og  omsette reinkjøtt på. Juuso-familien var trivelige, ordentlige og godt likt av folk i Olderdalen. De hadde  et godt forhold til bygdas befolkning, og samværet virket naturlig og uanstrengt.  For oss som vokste opp, var det ikke så mange tanker om kulturforskjeller eller  det vi i dag omtaler som det flerkulturelle samfunnet. Dette var mennesker som  kom til bygda om sommeren, som vi ble kjent med, og som ble en del av det vanlige livet i  Olderdalen. I ettertid ser jeg at slike møter også forteller en viktig del av lokalhistorien.  Kåfjord har alltid vært et møtested mellom samer, kvener og nordmenn. Juuso-familien representerte en samisk reindriftstradisjon som var annerledes enn den bofaste bygdekulturen, men som likevel hadde sin naturlige plass i  lokalsamfunnet.