Kvener

https://vimeo.com/user6057120/review/124052211/0136c2edfc

Disse innvandrende fremmedfolk
Forsvaret skriver i sin krigspolitiske vurdering i 1923

Forsvaret var skeptisk til disse innvandrende kvænene. Selv om boka er fra 1923 var situasjonen det samme da min forfar Pehr Mattson Tarkiainen og Sofie kom til Norge i 1832. Det første de gjorde var å skifte navn til Per Mathiasen og Sofie Petersdatter.

Det innvandrede fremmede befolkningselement gjør sig sterkt gjeldende i denne landsdel: Å motarbeide: de innflyttende finnlendere – kvæner – og deres etterkommere føler sig ofte sterkt knyttet til sitt tidligere fedreland. De bor gjerne samlet for sig og holder hårdnakket fast ved sitt og sine nasjonale eiendommeligheter. Bemerkelsesverdig er f.eks at hvor norsk og kvæn inngår ekteskap, der blir som regel kvænsk det daglige sprog i hjemmet.

Å motarbeide fremmet innflydelse i denne vår landsdel er for oss en nasjonal sak. Erfaring viser at dette best skjer ved ophjelp av næringsveier og ved bedring av kommunikasjonene. Jernbaner, veier, dampskibsruter og telefonlinjer. Kulturelle og humanitære foranstaltninger er norskhetens beste pionerer: befolkningen må føle at forholdene i enhver henseende er best der det norske flagg vaier.

Likesom skolen har en stor oppgave i fornorskningsarbeidet deroppe, således også våbenøvelsene som river kvænene ut av deres isolerthet og bringer dem sammen med nordmenn og inn under norsk innflydelse. Dette fornorskningsarbeidet må drives med kraft, ellers kan vi lett i Finnmark og da særlig i Øst-Finnmark få et fremmet irredenta, som før eller senere kan føre oss opp i vanskeligheter.

Døde hester.

Bildet er en illustrasjon

I kommentarfeltet etter mitt fb-innlegg mener Knut Berg å huske, døde hester som rak i land. Torleif Lyngstad mener det stammet fra et forlis av et polsk fartøy i 1943. Torleif skriver:

«De døde hestene som Knut Berg nevner er sikkert de som stammet fra et polsk fartøy på 2400 tonn som ble minesprengt på høyde med skjæret på Uløya, like innafor minebeltet over Lyngen, Kr. Himmelfartsdag 1943 (mener jeg å huske).

Dessverre husker jeg ikke navnet på fartøyet i farta, men det hadde norsk los om bord. Han var fra Honningsvåg. Fartøyet var på tur til fortet på Spåkenes med bl.a. en del hester, samt annen last. Det var naturligvis forbudt å gå inn fjorden sjøl om det var en åpning på minebeltet på Uløysida. Hvorfor dette forbudet ble neglisjert av kaptein og los vet jeg ikke. De fikk signaler fra Spåkenes om ikke å komme inn denne vegen, men disse signalene ble oversett til å begynne med, og fartøyet kom seg innafor minebeltet uten problemer. Da de «forsto» at de var i ferd med å gjøre noe som var forbudt, slakket de på farta og stanset helt. Denne dagen blåste det en liten sørøstkuling ut Lyngen. Da fartøyet stanset drev det rett inn i minebeltet pga. vinden, og så smalt det. Jeg husker ikke lenger hvor mange mann som omkom i denne mineeksplosjonen. Trolig omkom alle som var ombord – inklusive losen – og alle hestene. Jeg er blitt fortalt at det rak menneskelik og døde hester nordover gjennom Kågsundet og Kjølmangen i dagene etter. En kar fra Skjervøyområdet så en mulighet til å tjene seg noen kroner ved å samle opp likene og overlate dem til lensmannen på Skjervøy. Han fikk ei krone pr. lik, men fant snart ut at slik betaling var lite interessant, og slutta med innsamlingsarbeidet. En liten anekdote til slutt: En kar i området rundt Skjervøy var på friertur – i robåt. Så oppdager han med ett noe merkelig som ligger i sjøen ved fjæresteinene et stykke framme. Han ser snart at det er et menneske. Og plutselig reiser dette mennesket seg, for så å legge seg tilbake igjen. Frieren ble naturligvis skremt. Han snudde og rodde tilbake det han var kar for. Dama ho fikk bare vente…»

Redaktøren: Det var det tyske handelsskipet «DS Duna» som ble minesprengt i Lyngenfjorden den 22.april 1943. Den norske losen Ole Edvard Jensen omkom.