Av Håkon Bergmo
Jeg var ikke ute lenge nok til å kalle meg for orntlig sjømann, – bare et og et halvt år. Men i familien fantes det flere med adskillig lengre fartstid enn det jeg kunne skilte med. En av dem var Fredrik. Vi hadde noen tomanns mimre-treff i Olderdalen for mange år siden, der samtalen ofte dreide seg om det mangfoldige sjølivet. Fredrik reiste ut som førstereis, like etter krigen, og fikk med det oppleve noen krigsseilerskjebner der ute. Han fortalte om guttunger på 14-15 år som fikk hyre i 1938-39, like før krigen, og som forsvant midtvinters i Nord-Atlanteren, sprengt i fillebiter av tyske torpedoer. Foreldrene i Norge visste ingenting.
Noen begreper har festet seg, og blir faktisk brukt den dag idag for å rettferdiggjøre noen meninger i politikken. Nylig uttalte bl.a. en Arbeiderparti-politiker at “regjeringen bruker penger som fulle sjøfolk på land”. Det synes jeg ikke er greit, ihvertfall ikke når det er uttalt av en sosialdemokrat, som jeg sjøl er.
Det er ikke mange krigsseilere igjen og de få som lever måtte ofte finne seg i å bli stemplet som fylliker hjemme i Norge, da de endelig fikk mønstre av etter krigen. Men alkoholforbruket gjenspeilet ofte redselen for å krysse Atlanterhavet, enten det var på en sjappe i havnekvarteret i New York eller Liverpool. Faktum var at mange sjøfolk drakk opp hyra fordi de ikke kunne forvente å overleve neste tur. Slik var det.
Fredrik fortalte om en norsk uteseiler som het Olsen. Han returnerte aldri tilbake til Norge etter krigen, nettopp på grunn av denne innstillingen i Norge om sjøfolkene som ble betraktet som æresløse fylliker. I likhet med noen andre norske krigsseilere slo Olsen seg ned i Buenos Aires, Argentina. Der ble han sittende i en sjappe i havnekvarteret, dag ut og dag inn, år etter år. – En vakker dag ramla han ned fra barkrakken, – stein dau, som Fredrik uttrykte det. Han drakk seg rett og slett ihjel. Men bar-innehaveren fant ut i etterkant at han kunne gjøre noen penger på historien, og døpte sjappa si om til “Olsens Hvile”, – beregnet på norske sjøfolk. Sjappa ble fast treffsted for bl.a. Fredrik i farten på Sør-Amerika i begynnelsen på femtitallet.
– Om historien er sann? Sannsynligvis bortimot. Det som uten tvil er sant er at Arbeiderparti-regjeringen den gangen, med Einar Gerhardsen i spissen, gjorde en kjempetabbe da de etter krigen nektet krigsseilerne sin rettmessige krigslønn, fra det som ble kalt Nortraship-fondet. Enkelte i regjeringen hevdet at sjøfolkene “likevel bare drakk opp pengene”. Ved krigens slutt er det anslått at dette fondet hadde et netto overskudd på godt over 13 milliarder kroner. Rederne krevde å få dekket tapet for de skip som hadde blitt senket. Regnestykket der disse pengene skulle fordeles melllom redere og sjøfolk er mer enn tvilsom. Jeg refererer bl.a. til Herman Berges artikkel fra 2009 “Nortraship: Hvordan staten raner sjøfolk”. Den finnes på internett.
Etter mange år, i 1969, bevilget Stortinget 155 millioner kroner, fordelt over tre statsbudsjett, som ble utbetalt til krigsseilere eller etterlatte, «ex gratia» – som betyr i nåde og erkjentlighet. Hver krigsseiler fikk utbetalt 180 kroner pr. fartsmåned. Men det var gått mange år, og på dette tidspunkt var den eldste generasjonen krigsseilere borte. Hele historien er et gigantisk, glemt overgrep.
Olderdalen, bygda vår 