Sjømannsfotball

Av Håkon Bergmo

Sjømannsfotballen, referat oktober 2016

Tidligere i høst gikk det norske fotballandslaget på et ydmykende tap mot Tyskland. – De var bedre enn oss i alt, både teknisk og taktisk, sa folk som mener å ha greie på det. Jeg vet bak-fram på en fotball, og ikke stort mer enn det. Riktignok hadde jeg skaffet meg en smule erfaring på femtitallet som målmann på banen i skogen ovafor Fina-Johan i Olderdalen. Det var helst fordi jeg erfarte at det var mindre slitsomt å stå i mål enn å springe ute på banen etter en ball.

Dette gjorde at jeg noen år etterpå ble ansett for å være vel kvalifisert som goalkeeper og derfor ble tatt med på laget som, ganske oppsiktsvekkende, klarte å spille uavgjort mot et tysk lag. Dette var i yngre dager – til sjøs. I den tida eksisterte det en fotballserie der mannskap ombord i norske båter som anløp alle verdens havner kunne delta. Hvordan dette ble organisert var det for innviklet for meg å forstå, men det er nå ikke så nøye. Om det eksisterer en sånn sjømannsserie idag vet jeg ikke.

I Vancouver en gang, trur det var ca. 1962, ordnet «velferden» det slik at vi ombord i kristiansandbåten «Sunpolynesia» fikk møte mannskap fra en tysk båt til vennskaps- og treningskamp. Vi fikk tildelt en fotballbane, i den grad det kunne kalles for fotballbane, i denne kanadiske byen et sted. Det var nærmest en gresslette som skrådde. Det innebar at man i en omgang måtte drible og slå pasninger i motbakke. Men det gjaldt jo begge lag i hver sin omgang, så det gikk opp i opp, kan man si. 

Noen av våre karer som hadde seilt ute en stund og som til daglig «ikke spøtta i flaska», varma opp på sidelinja før kampen med øl og røyk, kan man huske. Etter trekning ble vi i første omgang nødt til å spille i denne motbakken og det gikk som det måtte gå, – jeg måtte se tre baller i målet bak meg. Det var jævlig irriterende, syntes jeg, så kort tid etter krigen. Vi som var nordfra var jo litt hissig på å la tyskerne få unngjelde for tvangsevakueringen og raseringen av Nord-Troms og Finnmark 1944. 

Jeg trur likevel ikke det tyske laget var særlig bedre fotballspillere enn oss, for å være ærlig. Men de var i det minste klin edru. Fjerdemaskinisten fra Sørlandet, til daglig kalt «kvarten», hadde påtatt seg å være lagleder – var for tjukk til å spille. Han manet til «samling i bånn» i pausen. Et par av våre spillere var flinke i angrep og forsto i andre omgang å dra nytte av unnabakken, bl.a. jungmann Westlund som på femtitallet hadde spilt på guttelaget til Nordreisa IL. Omgangen ble derfor preget av mye tysk roping og støy da de forsto at der norwegischer likevel ikke var å spøke med. Ord som «scheisse» (trur det betyr «skitt» eller noe) og andre adjektiv som jeg ikke skal prøve å oversette, fløy gjennom lufta. Det var spesielt en av tyskerne som ble frustrert og forbannet, kan man huske. Kanskje han, eller muligens faren hans, hadde vært obersturmbannführer under krigen – han ble ihvertfall svært høyrøstet. Trur den nevnte reisaværingen Westlund scoret ihvertfall et av målene da det sto 3-3 til slutt. 

Dermed beviste vi for over femti år siden, akkurat som bronselaget i Berlin-OL 1936, at norske fotballspillere er fullt på høyde med de tyske, og resultatet ved den nevnte landskampen tidligere i høst kan derfor neppe sies å være korrekt i styrkeforholdet mellom norsk og tysk fotball, og derfor må bero på uflaks eller misforståelser. Landslagstrener Høgmo kan derfor ta det helt med ro.