Av Håkon Bergmo

Superlimet mel og vann

Det var tid for storrydding i hjemmet. Man har hatt en tendens til å ta vare på/gjemme unna saker og ting fra riktig gamle dager. Av og til må man gjøre et forsøk på  å rydde unna bøker og papirer som tar stor plass. Her jeg bor finnes ikke noe som engang ligner et antikvariat til mottak av disse tingene, og man er tvunget til rett og slett å levere bøker og papirer til forbrytersk destruering på kommunens avfallsplass. Det synes jeg er ille.

Under ryddingen nylig dukket dette opp: En utskrevet kladdebok i bokføring fra folkeskolen, – «Status» står det på omslaget. Her har man likegodt tatt den i bruk til å lime inn sportsbilder, – i overkant interessert i sport som man var den gangen på femtitallet. Brukte en superblanding av mel og vann som lim, kan jeg huske. Helt vanlig og legitimt, men man måtte antakelig ha tillatelse fra mor. 

To sider i bokføringskladdeboka med skøytebilder her av gamle helter, limt over både «aktiva» og «passiva». Deriblant et par fra den tida sovjetrusserne begynte å hevde seg for alvor. Nederst til venstre et utklipp av sprinteren Jurij Sergejev, «verdens hurtigste skøyteløper», som det står i billedteksten. Avisutklippet til høyre nederst viser Boris Sjilkov. Han satte i 1955 en verdensrekord som mange nektet å tro på. Det skjedde på den sagnomsuste Medeobanen i Alma Ata da han slo den tidligere rekorden på 5000 meter med 18 sekunder. Ikke rart han ble en favoritt. Boris Sjilkov døde i 2015, 87 år gammel. 

Av Håkon Bergmo

Vi med oppvekst ute i periferien på femtitallet har mye å takke Norsk Bygdekino for. Dette var et delvis statseid norsk aksjeselskap som ble vedtatt opprettet av Stortinget 1948 med det formål “å tilby kinodrift med visning av god film til bygde- og kystbefolkning på steder som ikke hadde fast kino”. Denne omreisende kulturinstitusjonen lever enda i dag men med annet eierskap og navnet er endret til “Bygdekinoen”, trur jeg.

Det var forventninger i lufta i hjembygda Olderdalen (verdens navle den gangen) da Norsk Bygdekino hver 14. dag kom rullende i en gul Wolkswagen varebil. Den var fullstappet med framvisningsutstyr og filmruller for to forestillinger, en for barn kl. 18 og en for voksne noe senere på kvelden.

Anton Antonsen var ordfører i Kåfjord på femtitallet, og vaktmester på herredshuset. Jeg var kompis med Antonsen, – han delte kontor med far min. Som vaktmester var Antonsen ansvarlig for å rigge til stoler og trebenker i herredsstyresalen slik at publikum hadde noe å sitte på under forestillingen, og det hendte at jeg fikk lov å hjelpe til. De som måtte nøye seg med harde trebenker bakerst i salen hadde neppe allverdens komfort der de satt, men hva gjorde vel det når store kulturopplevelser sto på programmet? Dessuten var det pause underveis når filmrullen skulle skiftes, nikotinhungrige benyttet anledningen og styrtet ut for å røyke Petterøes og strekke på beina.

Om det var Roy Rogers med sin hest Trigger som sto på barnefilmprogrammet var det ekstra stas. Han var stor westernhelt i hjembygda den gangen. Ikke så rart kanskje, – like etter krigen var folk flest fascinert av alt som kom fra USA. Vi lekte cowboy og indianer dagen lang, – men det måtte noen ganger heftige overtalelser til for å få noen til å være indianer. Disse ble i Olderdalen den gangen tillagt å ha usympatiske skikker som f.eks. ustanselig å være på jakt etter skalpen til cowboyene. 

Vår store helt Roy Rogers kom til Hollywood med gitaren under armen under depresjonsårene i USA og gjorde stor lykke som sympatisk cowboyhelt og pen i tøyet. Han klimpret på gitaren og fremførte lett hørbare westernsanger rundt leirbålet eller på hesteryggen til Trigger. Gentlemannen Roy Rogers drepte aldri noen – skjøt heller revolveren ut av skurkens hender med sagnomsust presisjon. Det hendte at det var med damer i disse Roy Rogers-filmene, og det erindres at det var ikke så rent lite pinlig når det en sjelden gang ble kyssing og sånt på kinolerretet. Det passet seg ikke for cowboyer å drive med denslags, – ihvertfall ikke på femtitallet.

I følge leksika døde Roy Rogers 1998 av hjertesvikt, 86 år gammel, og jeg har lest at da den 33 år gamle hesten Trigger, “filmverdens smarteste hest”, døde i 1965 ble den utstoppet og plassert på Roy Rogers’ museum. – Fred være med minnene etter Roy Rogers og Trigger – og Norsk Bygdekino.

Av Håkon Bergmo

Om bl.a. Petter Dass, lakseoppskrifter og engelsk fotball

Dette er et forsøk på å illustrere en usikker og litt sjøsyk byssegutt ombord i m/s «Sunpolynesia» i tung sjø utpå Atlanteren, slik undertegnede opplevde det julaften 1962. Denne høytidsmiddagen var på forhånd bestemt av stuerten fra Haugesund og besto av kokt laks med tilbehør. Noen murret, spesielt motormannen fra Mandal som hadde sett for seg tradisjonell julaftens ribbe. Men kokt laks ble det, og alle overlevde, såvidt jeg kan huske. 

Denne gamle sjømannen, stuerten fra Haugesund, bodde sammen med familien i Sunderland, England. Han var voldsomt fotballinteressert og kunne historikken på rams når det gjaldt fotballklubben Sunderland Association Football Club, forkortet Sunderland AFC, og hadde som overordnet ønske her i verden at denne tradisjonsrike fotballklubben, med flere titler før krigen, enda en gang mens han var i live, skulle vinne den engelske fotballserien. Slik gikk det imidlertid aldri i hans levetid, og han døde formodentlig etterhvert som en desillusjonert mann, kanskje. Men flink med mat var han, det skal han ha, og dyktig med underholdende fotballhistorier fra Stadium of Light i Sunderland.

Og når vi først er i gang med å tilberede den utmerkede råvaren laks passer det her å ta med den matglade presten Petter Dass sin oppskrift på «Lax at Koge»:

Når først man fanget har en Lax

Man skraber den og skjær den strags

I flade pene Skiver,

Man helder da af Vandet paa,

Så at det over den kan staae,

Og smagen den opliver

Med dyktig Salt og Ingefær,

Med peberkorn og Nelliker

Samt nogle Laurbærblade

Naar den har kogt en Ottendel

Af vad det kaldes Time hel, 

Man den anrette lade. 

Av Håkon Bergmo

Mine tanker går denne gangen til oppveksten på femtitallet, nok en gang, da vi opplevde noe som nok ikke kommer tilbake i vår tid, nemlig det å lytte på fiskeribølgen. Ihvertfall vi som vokste opp i periferien med nærhet til feltene der fangst av sild var alfa og omega, var opptatt med å lytte på dialogen mellom sildesnurperne ute på feltet. I stua sto gjerne en Radionette eller Høvding bordradio som hadde langbølge, kortbølge, mellombølge og denne nevnte fiskeribølgen som kom i 1947. Jeg vet ikke engang om folk flest i det hele tatt hører på radio lenger. Tilværelsen i 2020 domineres av internett med sosiale media, og TV med tilgang til allverdens kanaler.

Jeg vokste opp nær Kåfjorden. Ved sildeinnsig i mørketida kunne fjorden være opplyst som en storby. Det var snurperne som jakta på sild – «havets sølv». Store fangster ble rapportert på fiskeribølgen, og når båtene ikke fikk plass til all silda ombord, kunne det høres: «hallo, hallo hjelpebåter, hjelpebåter». Hjelpebåtene svarte – de kom og tok unna. Trange fjorder som Kjosen i Lyngen og Langfjorden, Alta der vi har hytta vår, huskes som gode sildefjorder, og med stor trafikk på fiskeribølgen.

Det var et eventyrlig sildefiske som skapte liv og røre og velstand i bygd og by på Vestlandet og i Nord-Norge. Teknologien ombord utviklet seg raskt og effektiviteten ble deretter, med bl.a. asdic og kraftblokk. Beskatningen der norske, islandske og sovjetiske båter deltok ble etterhvert altfor stor, og fangstene avtok sterkt i løpet av 1960-tallet. Fangstmetodene og det overdrevne uttaket av sild gjorde at bestanden etterhvert kollapset. Sildefisket i våre dager er regulert ved nasjonale kvoter og internasjonale avtaler. Forskerne anbefaler bærekraftige fangster i den hensikt å bygge opp igjen sildebestanden, sakte men sikkert. I forrige uke fikk vi på torget i Bossekop kjøpt fersk sild i fiskebilen fra Senja. Vi stekte noe og lettsalta noe – og var nesten tilbake i 1950-tallet på kjøkkenet.