Norsk Bygdekino

Av Håkon Bergmo

Vi med oppvekst ute i periferien på femtitallet har mye å takke Norsk Bygdekino for. Dette var et delvis statseid norsk aksjeselskap som ble vedtatt opprettet av Stortinget 1948 med det formål “å tilby kinodrift med visning av god film til bygde- og kystbefolkning på steder som ikke hadde fast kino”. Denne omreisende kulturinstitusjonen lever enda i dag men med annet eierskap og navnet er endret til “Bygdekinoen”, trur jeg.

Det var forventninger i lufta i hjembygda Olderdalen (verdens navle den gangen) da Norsk Bygdekino hver 14. dag kom rullende i en gul Wolkswagen varebil. Den var fullstappet med framvisningsutstyr og filmruller for to forestillinger, en for barn kl. 18 og en for voksne noe senere på kvelden.

Anton Antonsen var ordfører i Kåfjord på femtitallet, og vaktmester på herredshuset. Jeg var kompis med Antonsen, – han delte kontor med far min. Som vaktmester var Antonsen ansvarlig for å rigge til stoler og trebenker i herredsstyresalen slik at publikum hadde noe å sitte på under forestillingen, og det hendte at jeg fikk lov å hjelpe til. De som måtte nøye seg med harde trebenker bakerst i salen hadde neppe allverdens komfort der de satt, men hva gjorde vel det når store kulturopplevelser sto på programmet? Dessuten var det pause underveis når filmrullen skulle skiftes, nikotinhungrige benyttet anledningen og styrtet ut for å røyke Petterøes og strekke på beina.

Om det var Roy Rogers med sin hest Trigger som sto på barnefilmprogrammet var det ekstra stas. Han var stor westernhelt i hjembygda den gangen. Ikke så rart kanskje, – like etter krigen var folk flest fascinert av alt som kom fra USA. Vi lekte cowboy og indianer dagen lang, – men det måtte noen ganger heftige overtalelser til for å få noen til å være indianer. Disse ble i Olderdalen den gangen tillagt å ha usympatiske skikker som f.eks. ustanselig å være på jakt etter skalpen til cowboyene. 

Vår store helt Roy Rogers kom til Hollywood med gitaren under armen under depresjonsårene i USA og gjorde stor lykke som sympatisk cowboyhelt og pen i tøyet. Han klimpret på gitaren og fremførte lett hørbare westernsanger rundt leirbålet eller på hesteryggen til Trigger. Gentlemannen Roy Rogers drepte aldri noen – skjøt heller revolveren ut av skurkens hender med sagnomsust presisjon. Det hendte at det var med damer i disse Roy Rogers-filmene, og det erindres at det var ikke så rent lite pinlig når det en sjelden gang ble kyssing og sånt på kinolerretet. Det passet seg ikke for cowboyer å drive med denslags, – ihvertfall ikke på femtitallet.

I følge leksika døde Roy Rogers 1998 av hjertesvikt, 86 år gammel, og jeg har lest at da den 33 år gamle hesten Trigger, “filmverdens smarteste hest”, døde i 1965 ble den utstoppet og plassert på Roy Rogers’ museum. – Fred være med minnene etter Roy Rogers og Trigger – og Norsk Bygdekino.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: