Brann på Grand Hotel, Oslo

Grand Hotel i Karl Johans gt. Oslo

I 1987 jobbet jeg som salgskonsulent i Narvesen Engros. Arbeidet besto i salg av blader, bøker og aviser. Det var en spennende bedrift. Stadig besøk av forleggere, forfattere og andre kjendiser.

Første halvår 1987 hadde vi levert gode resultater. Det var mye skryt å få og derfor det ble gjort ekstra stas på oss på vårens salgsmøte. Programmet var stappet av høydepunkter som ble avsluttet med en fantastisk båttur på Oslofjorden.

Klokka var ca. tre på natta før vi var i seng. I halv fem tiden våkner jeg av at klokkeradioen på nattbordet slår inn: Fire, fire! – forsto jeg. Men den beskjed som fulgte skjønte jeg ikke mye av, alt var på engelsk.

Jeg hørte rop og skrik i gangene, jeg gløttet litt på døra for å se hva som foregikk. Folk ropte at det var brann vi måtte komme oss ut.

Jeg lukket døra, tok på meg klærne, pakket kofferten og gikk ut på gangen. Der var full forvirring. Heisen var stengt, så vi måtte bruke nødutgangen. En smal trapp som førte oss ned til resepsjonen.

Jeg hørte helikopter utenfor hotellet.

Da jeg kom ned i resepsjonen så jeg blinkene lys fra 6-7 brannbiler. Masse folk hadde samlet seg i resepsjonen, noen skreik og hylte, andre var mer rolig. I mengden ser jeg min arbeidskollega Ronald Søbstad står der i underbuksa. Han trakk litt på smilebåndet da han så meg fullt påkledd med kofferten i handa.

Vi reagerer forskjellig.

Året før, i 1986 hadde vi den store Caledonien-brannen i Kristiansand. Der tror jeg grunnen til den sterke reaksjonen ligger. Mange hadde denne brannen friskt i minne da de løp gjennom gangene.

Brann i ei søppelsjakt var slukket.

En time etter fikk vi beskjed om å gå tilbake til rommene. Mange klarte det ikke, så betjeninga på hotellet gjorde klar frokosten, en time før tiden.

Hotellet sendte ut et spørreskjema etter hendingen. Min klare tilbakemelding var: Meldinger ved slike hendelser må også være på norsk.

Jeg hadde englevakt …

Området rundt Ullstinden er bratt med skarpe egger som må forseres

Kåre Iversen og jeg jobbet sammen i mange år. Jeg som konditor og Kåre som baker på Samvirkelagets bakeri i Tromsø. Vi var tidlig ferdig på dagen, ofte allerede i ett – to tiden. Vi hadde god tid til fiske på sommeren og jakt på høsten. Korte fine turer i nærområdet. I helgene ble turene litt lengre.

Godt med fjellryper rundt Ullstinden i Snarbydalen.

Grytidlig en søndag var vi på vei til Snarbydalen. Været var aldeles nydelig, vindstille og 2-3 minusgrader. Høstsola skinte på de høyeste toppene. Vi gledet oss som barn, begge to.

Vel framme i Snarbydalen fulgte vi et dyretråkk på høyre siden av Hestedalen. Vi fulgte videre fjellryggen mot Svarthammartinden. Terrenget ble stadig brattere, med skarpe egger og stupbratte fjellhyller. Vi kom oss opp på Ullstinden (1093moh.)

Fjellrype par

Vi så noen ryper, men kom aldri på skuddhold. På veien tilbake ble vi enig om å gå litt lavere i terrenget. Øverst i ei bratt fjellside skulle jeg forsere et lite skar der det lå «gammel-snø» fra forrige vinter. I det jeg går ut på snøen ser jeg at det er blank is. Jeg prøver å snu, men mister fotfeste og sklir nedover. Jeg hadde geværet i handa og prøvde fortvilt å bremse farta med å sette geværet i den harde snøen. Det gikk fort nedover. Den 200 meter lange snø-renna munnet ut i en steinur. Under ferden nedover så jeg et lite parti i steinura med noen lyngrabber. Jeg prøvde fortvilt å styre meg i retning av disse.

Jeg trodde det var min siste reis.

Jeg treffer lyngrabbene i stor fart – jeg går kast i kast nedover og svimer av. Jeg våkner av at Kåre står over meg og spør: «kossen går det«. Jeg reiser meg forsiktig og sier: «så langt ser det brukbart ut.» Jeg var oppskrapt på beina, rompa og hele ryggen, jeg blør, men jeg er hel.

Kåre hadde sett det hele på avstand og trodde det var siste gang han så meg i livet. Heldigvis gikk det etter forholdene bra. Buksa var revet i filler, men heldigvis hadde Kåre ei ekstra bukse i sekken. Etter dette ruslet vi slukøret nedover lia med store smerter i åpne sår. Men, med en erfaring rikere. Vær forsiktig på gammel snø.

En nær døden – opplevelse jeg aldri glemmer.

Eit ord

Under korona’en 2020

Amatørens trøstetegning. Flere enn meg begynner å bli sånn passe lei og oppgitt over en, på mange måter utfordrende vinter. Det hagler med dårlige nyheter i media om stengte vinterveier og koronasmitte. Til trøst fant jeg fram gebursdagsgaven fra mine to barnebarn. Fikk den i vinter fra Albert og Edvard, med gode ønsker. Det dreier seg om «Vakraste dikt» av Olav H. Hauge. Jeg kjente ikke fra før særlig til denne lyrikeren, – desto finere synes jeg diktene til denne ordkunstneren var. Hobbyillustratøren går i snefokket for tiden og drømmer om augustdager på fjellet etter fisk og multebær. Derfor synes jeg at diktet «Eit ord» – muligens i overført betydning – var på sin plass når jeg skulle trøste meg sjøl med blyant og farger på arbeidsbordet.

Potetopptaking

Mandel og Kerrs Pink

Vi prøver å opptre politisk korrekt her vi bor, – vi legger bl.a. vekt på grønne verdier. Vi sorterer papir og plast, glass, metall, tre og matavfall, – gjør så godt vi kan, ihvertfall. Dette året satte vi tilogmed en liten ørliten flekk med potet rett utafor huset. Det må vel kalles kortreist mat. Det ble en halv bøtte med gulløye. Ikke all verden, altså. Så vi må vel gå i butikken etterhvert etter noen kjøp-poteter. Ikke at vi spiser så mye poteter, vi to gamlinger her i huset. Men til gjengjeld liker vi lyrikken til Helge Stangnes som med sin «brukspoesi» på Senja-dialekt bl.a. har laget dikt til bruk i potetopptakartida.

Mandel og Kerrs Pink

En sånn velsigna pottethaust

førr allslags pottetbona!

Her har Vårherre slådd seg laus

og øssla med hormona.

Det myldre unna græve mett

så knapt eg tør å hakke.

Kerrspinken e, i gjennomsnett,

så stor at han kan snakke.

Og mandel’n, du store min!

han når meg halvt tel knéan.

– Eg blygest førr å ta han inn

så kjerringa får se han!

Fiinbech og Fia

Av Håkon Bergmo

Fiinbech

Fiinbech og Fia har vært faste julegjester i alle herrens år her i huset. Men nå er det slutt. Bare reprise etter reprise de siste årene. Jeg fikk nylig innpass i hjemmet til ekteparet og gjorde et intervju med Bech (se bilde). Han uttrykte misnøye med den etterhvert synkende kvaliteten på tegningene særlig etter at skaperen George McManus gikk bort. Så da kan det være det samme. Velsigne ditt minne, Bech. Blir bare «Vangsgutane» i Marienlund 26A heretter.

Fiinbeck og Fia, originaltittel Bringing Up Father, amerikansk tegneserie startet 1913 av George McManus (1885-1954), etter hans død overtatt av blant annet Bill Kavanagh og Frank Fletcher. Serien var i McManus’ tid en elegant satire over dagliglivet til et irsk-amerikansk ektepar som blir nyrike og snobbete, især Fia, på grunn av en lotterigevinst. Mye av spenningsforholdet dreier rundt Fias ønske om å gjennomføre en klassereise, mens Fiinbeck helst vil drikke øl og spise sprengt oksebryst med spisskål sammen med sine gamle venner på puben.

Etter McManus’ død utviklet serien seg til en mer ordinær familieserie. Etter mange år med synkende salgstall og kvalitet gikk serien inn i 2000. I Norge er serien best kjent som årlig julehefte siden 1934.

«Fulle sjøfolk»

Av Håkon Bergmo

Jeg var ikke ute lenge nok til å kalle meg for orntlig sjømann, – bare et og et halvt år. Men i familien fantes det flere med adskillig lengre fartstid enn det jeg kunne skilte med. En av dem var Fredrik. Vi hadde noen tomanns mimre-treff i Olderdalen for mange år siden, der samtalen ofte dreide seg om det mangfoldige sjølivet. Fredrik reiste ut som førstereis, like etter krigen, og fikk med det oppleve noen krigsseilerskjebner der ute. Han fortalte om guttunger på 14-15 år som fikk hyre i 1938-39, like før krigen, og som forsvant midtvinters i Nord-Atlanteren, sprengt i fillebiter av tyske torpedoer. Foreldrene i Norge visste ingenting.

Noen begreper har festet seg, og blir faktisk brukt den dag idag for å rettferdiggjøre noen meninger i politikken. Nylig uttalte bl.a. en Arbeiderparti-politiker at “regjeringen bruker penger som fulle sjøfolk på land”. Det synes jeg ikke er greit, ihvertfall ikke når det er uttalt av en sosialdemokrat, som jeg sjøl er.

Det er ikke mange krigsseilere igjen og de få som lever måtte ofte finne seg i å bli stemplet som fylliker hjemme i Norge, da de endelig fikk mønstre av etter krigen. Men alkoholforbruket gjenspeilet ofte redselen for å krysse Atlanterhavet, enten det var på en sjappe i havnekvarteret i New York eller Liverpool. Faktum var at mange sjøfolk drakk opp hyra fordi de ikke kunne forvente å overleve neste tur. Slik var det.

Fredrik fortalte om en norsk uteseiler som het Olsen. Han returnerte aldri tilbake til Norge etter krigen, nettopp på grunn av denne innstillingen i Norge om sjøfolkene som ble betraktet som æresløse fylliker. I likhet med noen andre norske krigsseilere slo Olsen seg ned i Buenos Aires, Argentina. Der ble han sittende i en sjappe i havnekvarteret, dag ut og dag inn, år etter år. – En vakker dag ramla han ned fra barkrakken, – stein dau, som Fredrik uttrykte det. Han drakk seg rett og slett ihjel. Men bar-innehaveren fant ut i etterkant at han kunne gjøre noen penger på historien, og døpte sjappa si om til “Olsens Hvile”, – beregnet på norske sjøfolk. Sjappa ble fast treffsted for bl.a. Fredrik i farten på Sør-Amerika i begynnelsen på femtitallet.

– Om historien er sann? Sannsynligvis bortimot. Det som uten tvil er sant er at Arbeiderparti-regjeringen den gangen, med Einar Gerhardsen i spissen, gjorde en kjempetabbe da de etter krigen nektet krigsseilerne sin rettmessige krigslønn, fra det som ble kalt Nortraship-fondet. Enkelte i regjeringen hevdet at sjøfolkene “likevel bare drakk opp pengene”. Ved krigens slutt er det anslått at dette fondet hadde et netto overskudd på godt over 13 milliarder kroner. Rederne krevde å få dekket tapet for de skip som hadde blitt senket. Regnestykket der disse pengene skulle fordeles melllom redere og sjøfolk er mer enn tvilsom. Jeg refererer bl.a. til Herman Berges artikkel fra 2009 “Nortraship: Hvordan staten raner sjøfolk”. Den finnes på internett.

Etter mange år, i 1969, bevilget Stortinget 155 millioner kroner, fordelt over tre statsbudsjett, som ble utbetalt til krigsseilere eller etterlatte, «ex gratia» – som betyr i nåde og erkjentlighet. Hver krigsseiler fikk utbetalt 180 kroner pr. fartsmåned. Men det var gått mange år, og på dette tidspunkt var den eldste generasjonen krigsseilere borte. Hele historien er et gigantisk, glemt overgrep.