I 1987 jobbet jeg som salgskonsulent i Narvesen Engros. Arbeidet besto i salg av blader, bøker og aviser. Det var en spennende bedrift. Stadig besøk av forleggere, forfattere og andre kjendiser.
Første halvår 1987 hadde vi levert gode resultater. Det var mye skryt å få og derfor det ble gjort ekstra stas på oss på vårens salgsmøte. Programmet var stappet av høydepunkter som ble avsluttet med en fantastisk båttur på Oslofjorden.
Klokka var ca. tre på natta før vi var i seng. I halv fem tiden våkner jeg av at klokkeradioen på nattbordet slår inn: Fire, fire! – forsto jeg. Men den beskjed som fulgte skjønte jeg ikke mye av, alt var på engelsk.
Jeg hørte rop og skrik i gangene, jeg gløttet litt på døra for å se hva som foregikk. Folk ropte at det var brann vi måtte komme oss ut.
Jeg lukket døra, tok på meg klærne, pakket kofferten og gikk ut på gangen. Der var full forvirring. Heisen var stengt, så vi måtte bruke nødutgangen. En smal trapp som førte oss ned til resepsjonen.
Jeg hørte helikopter utenfor hotellet.
Da jeg kom ned i resepsjonen så jeg blinkene lys fra 6-7 brannbiler. Masse folk hadde samlet seg i resepsjonen, noen skreik og hylte, andre var mer rolig. I mengden ser jeg min arbeidskollega Ronald Søbstad står der i underbuksa. Han trakk litt på smilebåndet da han så meg fullt påkledd med kofferten i handa.
Vi reagerer forskjellig.
Året før, i 1986 hadde vi den store Caledonien-brannen i Kristiansand. Der tror jeg grunnen til den sterke reaksjonen ligger. Mange hadde denne brannen friskt i minne da de løp gjennom gangene.
Brann i ei søppelsjakt var slukket.
En time etter fikk vi beskjed om å gå tilbake til rommene. Mange klarte det ikke, så betjeninga på hotellet gjorde klar frokosten, en time før tiden.
Hotellet sendte ut et spørreskjema etter hendingen. Min klare tilbakemelding var: Meldinger ved slike hendelser må også være på norsk.
Olderdalen, bygda vår 