Telegraf – Telefon

Tromsø by fikk tilknytning til landets telegrafnett i 1869. I august dette året blei nemlig Nord-Norge – linjen bygd. Og Tromsø stasjon åpnet den 10.august. Det var en stor begivenhet som en lenge hadde sett fram til. Den alminnelige erkjennelse var at siden dampskipsfarten begynnelse på Nordland er intet så stort blitt oss til del.

Og året etter, nemlig den 24.oktober 1870, blei «Lyngens Telegraf Station» som første stasjon i Lyngen åpnet i Djupvik. Telegraflinjen var da bygd fram dit og videre helt til Øst-Finnmark.

Om den linjemessige forbindelsen mellom Tromsø og Lyngen-området er det gitt denne beskrivelsen fra århundreskifte:

Fra kabelstolpen ved Tromsø går telegraflinje videre til Jøvik i Lyngen, videre til Lyngseidet. Etter flere forgreininger til Storfjord-Skibotn via Rævdalen, tilbake til Lyngseidet og videre i 2 kabler til Elvejord og derfra over Lyngenfjorden til Kåfjordbergan. Videre om Djupvik til Rotsund og nordover.

Den 10 september 1892 blei Lyngseidet Telegrafstation åpnet og fra samme dag ble stasjonsnavnet Djupvik endret til Djupvik Telegraf Station. Denne stasjonen blei nedlagt 30.oktober 1895.

Gruveselskapet i Birtavarre hadde privat telefon, med stasjon på Ankerlia. I 1908 ble stasjonen flyttet ned til Birtavarre.

Fra 1904 var det også privat telefon mellom Djupvik og Rotsund

Olderdalen fikk rikstelefon-stasjon den 8. oktober 1930. De andre bygdene fikk sine stasjoner i løpet av de neste to årene.(bortsett fra Manndalen)

Kilde: Lyngen bygdebok

Kåfjordbergan

Bygdavar.com har besøkt tuftene etter kabelhuset ved Kåfjordbergan.

Bare tomta igjen etter kabelhuset. Et kabelhus som også fungerte som endel av mea til fiskeplassen «Klakken». Foto: Anders Mathisen
Rustne bolter vitner om dengang da…

Fortsatt ligger en god del etterlatenskaper fra den tiden.
Televerket burde ryddet etter seg. Her finner vi telesøppel, telefonstolper og linjer. Enkelte plasser er linjene ramlet ned og ligger en meter over bakken. Mener bestemt at Televerket snarest bør komme til Kåfjordbergan å rydde opp etter seg.

En historie jeg aldri glemmer.

Illustrasjon av ChatGPT

I 1990, etter et langdrygt salgsmøte i Oslo, satte jeg meg på et SAS-fly med kurs for Tromsø. Trøtt og tanketom, hadde jeg funnet meg en plass ved vinduet og gledet meg til å sove. Rett før avgang la jeg merke til en eldre mann som rolig fant sin plass ved midtgangen. Han nikket høflig, og vi utvekslet et kort blikk før jeg lente hodet mot vinduet og lukket øynene.

Så snart vi var i lufta, ble jeg vekket av de vanlige kunngjøringene om flytid og værforhold. Søvnen lot vente på seg igjen. Den eldre mannen lente seg forsiktig over meg, kikket ut og sa lavmælt, men tydelig: «Vakkert land.» Norsk uttale, men med en liten aksent.

Det var starten på en samtale som skulle følge meg i mange år.

Han var tysk, snakket norsk nærmest flytende. Jeg spurte hvordan han hadde lært språket så godt. Han så ned, tok en lang pause, og jeg så hvordan følelsene kjempet i ansiktet hans før han svarte. Øynene ble blanke. Så begynte han å fortelle.

«Jeg ble innkalt til militærtjeneste i 1941. Det var et sjokk, selv om jeg hadde fryktet det lenge. Jeg var 21 år, nettopp begynt på universitetet. Fremtiden så lyst ut. Men så… krig.»

«Jeg kom til Narvik i mai 1942. Der tilbrakte jeg sommeren før vi ble sendt videre nordover. Jeg visste lite om Norge, og ingenting om hva som ventet oss. For å gjøre en lang historie kort,» sa han – et uttrykk han kom tilbake til flere ganger i løpet av samtalen.

«Våren 1944 ble alt forandret. Jeg møtte en ung kvinne i Finnmark. Hun hadde langt, lyst hår og et smil som kunne lyse opp selv de mørkeste dagene. Vi møttes i skjul, med fare for alt. Men kjærligheten kjenner ingen grenser, og vi tok sjansene våre.»

«Mot høsten kom ryktene om russernes fremmarsj. Vi fikk ordre om å trekke oss tilbake til Lyngenfjorden. Alt skulle brennes bak oss. ‘Den brente jords taktikk’. Det var brutalt.»

Han så ut av vinduet igjen.

«Jeg fikk en siste sjanse til å møte henne. Vi sa farvel uten ord. Jeg visste at det kunne være for siste gang.»

«Krigen tok slutt. Jeg kom hjem til Tyskland våren 1945. Vi soldater ble ikke sendt hjem umiddelbart – vi måtte hjelpe til med opprydning etter krigens herjinger.

Universitetet mitt sto mirakuløst uskadd, og i januar 1946 tok jeg opp igjen studiene. Jeg valgte da nordisk språk og litteratur. Kanskje fordi jeg håpet…»

Han smilte svakt.

«Våren samme år fikk jeg en kryptisk beskjed fra myndighetene: Noen forsøkte å få tak i meg. Hjertet hoppet. Kunne det være henne? Jeg skrev brev, flere, men fikk aldri svar.»

«Livet gikk videre. I 1947 giftet jeg meg med en kvinne fra min egen hjemby. Vi fikk et godt liv sammen, selv om det aldri ble barn i ekteskapet. Et savn vi bar sammen. Hun døde nylig, etter lang tids sykdom. Det var på slutten av hennes sykdomsperioden det skjedde noe uventet.»

«En norsk kvinne tok kontakt. Hun drev med slektsforskning og mente at jeg kunne være faren hennes. Det kom som et sjokk. Vi begynte å snakke, og bit for bit falt brikkene på plass. Hun fortalte om moren sin – om et bilde hun alltid hadde gjemt, et bilde av en tysk soldat. Bildet var av meg.»

Han tok et kort pust, som om han fortsatt strevde med å tro det selv.

«Jeg har en datter i Norge. Vi holdt kontakten i det stille, siden min kone fortsatt levde og trengte meg. Da hun døde, tok jeg kontakt igjen.»

«Vi snakket lenge, mange ganger. Hun fortalte om morens liv, og om hvordan det var for henne å vokse opp som ‘tyskerunge’ – et stempel som aldri forsvant. Hennes mor hadde båret skammen i stillhet. Det var ikke rom for å fortelle om kjærlighet. Bare fordommer.»

«Hun ble mobbet på skolen, kalt ‘tyskerungen’. Lærerne gjorde ingenting. Ingen grep inn. Hun lærte tidlig å bære skammen hun aldri hadde fortjent. Det satte dype spor.»

«Etter barneskolen flyttet hun til en større by, hvor hun fikk en ny start. Gikk på videregående skole, tok utdanning, traff en god mann og bygget et nytt liv. Tre barn. Et liv fylt av kjærlighet.»

Flyet begynte å gå inn for landing. Vi satt tause en stund. Mannens øyne var fuktige. Mine også.

«Jeg har mistet så mye,» sa han stille. «Men nå har jeg funnet noe jeg ikke trodde jeg noen gang ville få – en datter. En ny sjanse.»

Jeg tenker ofte tilbake på denne flyturen. På stemmen hans, på historien som rørte meg så dypt. På kjærligheten som overlevde krig og skam. Og ikke minst:

Hvordan gikk det videre? Hvordan var det første møtet mellom far og datter? Hvordan utviklet forholdet seg?

Noen måneder senere fikk jeg et brev...

Det var adressert med sirlig håndskrift, poststemplet i Tyskland. Jeg åpnet det med en underlig følelse – en blanding av forventning og ærefrykt. Det var fra ham – den eldre mannen jeg hadde snakket med på flyet. Brevet var langt. Håndskriften var stødig, men jeg kunne ane alvoret i hvert ord.

Kjære venn,

Jeg har tenkt mye på vår samtale over norsk luftrom. Det var som om noe løsnet i meg. Som om det å fortelle historien – til noen som lyttet uten å dømme – ga meg mot. Mot til å møte det som ventet.

Jeg kom til byen der datteren min bor i dag. Hun møtte meg på flyplassen. Jeg kjente henne igjen med en gang – noe i øynene, i måten hun sto på. Vi sa ikke stort. Vi bare klemte.

Den første dagen var vi stille. Vi gikk tur. Hun viste meg noen gamle bilder, fortalte historier fra barndommen sin. Jeg lyttet. Forsøkte å forstå. Forsøkte å være til stede – for alt jeg aldri hadde vært der før.

Hun tok meg med til graven til sin mor. Vi sto der sammen, i regnet. Hun holdt meg i hånden. Jeg gråt. Ikke bare for det jeg hadde mistet – men for alt hun hadde båret alene.

De neste dagene snakket vi mye. Om krigen. Om kjærlighet. Om alt som aldri ble sagt. Hun var raus. Hun hadde ikke latt bitterheten forme henne. Jeg vet ikke om jeg kunne gjort det samme.

Jeg møtte også barnebarna mine. Tre flotte unge mennesker. Den eldste kalte meg «Opa» som betyr bestefar på tysk. Jeg måtte snu meg bort for ikke å gråte.

Jeg leide en liten leilighet i nærheten. Planen var å bli værende noen måneder. Kanskje lenger. Vi tar én dag av gangen. Vi går turer. Spiser middag sammen. Lærer hverandre å kjenne, sakte men sikkert.

Tiden kan ikke spoles tilbake. Men det vi har vi nå, det er mer enn jeg noen gang turte håpe på.

Takk for at du lyttet den dagen. Det betydde mer enn du aner.

Jeg leste brevet flere ganger. Hver gang med tårer i øynene. Ikke av sorg – men av en merkelig, stille glede. For noen ganger får selv de såreste historiene en ny begynnelse.

Og et glimt av forsoning.

———–

Jeg har senere fått vite at han ble en naturlig del av livene deres. Ikke som noen helt – men som den han faktisk var. Et menneske som hadde båret på skyld og savn, og som til slutt våget å møte fortiden i øynene.

Han var med da barnebarna konfirmerte seg. Han satt på første rad, stolt og rørt, og holdt tale med forsiktige ord og lett aksent. Da eldste barnebarnet begynte på universitetet, var det han som ga råd – og en gammel tysk studiebibel med notater i margen.

Han ble værende i Norge. Leiligheten ble hans hjem. Og på gamle dager satt han ofte på benken utenfor huset og så på lyset over fjorden. Vinden tok fortsatt tak i frakken hans, men den bar ikke lenger urolige minner. Bare ro.

En vårdag, mange år senere, døde han stille, med datteren ved sin side og barnebarna rundt seg. På nattbordet lå det et bilde – et falmet fotografi av en ung kvinne med lyst hår og et smil som kunne smelte is.

Han ble gravlagt på en liten kirkegård med utsikt mot havet.

På gravsteinen sto det:

Elsket. Tilgitt. Funnet.
«For det finnes ingen fremtid uten forsoning med fortiden.»

Og jeg – jeg tenker fortsatt på ham av og til.
På stemmen hans i kabinen.
På tårene.
På det blikket da han sa: «Jeg har en datter i Norge.»

Det begynte som en flytur i 1990.
Det endte som en historie om det som kanskje er det største av alt:

Evnen til å tilgi. Og viljen til å finne hverandre.

Bankeånder (Lavvo-Bøla)

Poltergeist (av tysk poltern, «bråke, støye», og Geist, «ånd») eller bankeånd, er ifølge folketroen et usynlig, overnaturlig vesen som gjør ugagn i et hus; et slags husspøkelse som ytrer seg ved å banke, lage mystiske lyder og uro og ved å flytte på ting.

Denne historien er fortalt av Olaf Bergheim, Olderdalen. Historien er kjent i mange versjoner. Bergheim ønsket ikke at navnene på de involverte blei nevnt av hensyn til etterkommere.

Historien daterer seg tilbake til slutten av 1800-tallet. I den tida var det en del finske innvandrere som kom til Nord -Troms. Vi gjør oppmerksom på at historien er gjengitt i den versjon Olaf Bergheim har fortalt oss, en versjon som han sjøl mener er troverdig .

Olaf Bergheim forteller det slik:

Det var en stille søndag. Det kom en mann – kor han kom fra vet eg ikke – men han snakka finsk – og kom vandrende.

Det var et eldre ektepar som hadde forsamling i huset sitt, og dit kom mannen. Men han tålte ikke å være der fordi dem sang og leste Guds ord. Det var døden for han å høre dette.

Denne mannen var ute etter nattely, men han stoppa ikke der det var forsamling, men gikk videre til et anna hus. Der gikk han inn. Og han var glad for at han fant finsktalende folk. Og praten gikk livlig. Til sist kom han så langt at han spurte etter nattelosji – om han kunne få sove der natta over, men det var ikke snakk om. Han så no ikke så pen ut denne mannen. Langt skjegg hadde han, og uflidd. Så dem ville ikke ha ham i huset.

Nåvel, enden på visa var at han måtte vandre videre, og i det han gikk sa han: «Javel, jeg går ut, men det kommer en etter meg som dokker ikke skal klare å jage ut»

Kona la ikke så stor vekt på det han sa. Men, da han gikk tok ho gloa av ovnen og heiv etter ham. Da sier mannen: «Du behøve ikke, du får besøk» Husmora svare da på finsk: «Har du finsk blod, så har jeg også finsk blod».

Det gikk en stund. Det gikk en dag – det gikk faktisk flere dager og ingen ting skjedde. Så en kveld pleiedattera var på vei fra fjøset, da ser ho at det er en mannsperson – en liten mannsperson som slår følge med henne, en mann med svart hatt på hodet. Ho går inn og vet at dette ikke er som det skal være, men ho vet ikke at den som følger ho inn er den samme finnlenderen som sa han skulle komme igjen, en de ikke skulle klare å jage. Jaha! Det blei kveld og dem hørte ikke meir. Mannen forsvant, dem hverken hørte eller såg kor han forsvant. Andre kvelden begynte det å banke skikkelig og spesielt den tida då pleiedatteren hadde sett han.

Det banke en bra stund, men borte blei det ikke. Sjøl om det var opphold så kom bankinga tilbake. Det gikk nokså lang tid, og det blei ganske uhyggelig i huset når bankinga startet på loftet. Og dette ble jo fortalt både vidt og bredt, og det var mange som av nysgjerrighet kom for å høre og oppleve dette. Noe var det, men ingen visste hva det var. Men eg har historia fra folk som sjøl har vært der og opplevd dette.

Det kom en predikant som skulle holde forsamling i huset, og det ble sendt beskjed til banke-ånden at no kom det en predikant. Det skulle på en måte skremme, men det gjorde det ikke. Det banka like mye under forsamlingen. Dem prøvde på forskjellige vis å få bort bankinga, men ingenting nøtta. Det blei skreven over døra noe på latin, men neida, like lite hjalp det. Og folk blei henta; folk både fra her og der ifra.

Så var det ei finsk kjerring som bodde i nærheten, og ho skulle prøve å se om ho kunne få bort bankinga. Nå, ho kommer til huset og gikk direkte på loftet og på det rommet det brukte å banke. Ho var høymælt da ho kommer opp på loftet. Så sier ho: «Slå no norskjævel» Så slår det hardt midt mella føttene hennes, og det fortsetter å banke. Ho var rask med å komme ned fra loftet, Hun innså at dette var nokka alvorlig. Her nytta verken finsk språk eller norsk språk. Ja, så var gode råd dyre.

Men så var det ei gammel kone – Ho var mest blind, men ho var kjent for å kunne meir om slikt enn de fleste, – det var mange som kunne slikt i gammeltida. – og dem sendte bud på ho. Og det var en som gikk for å leie ho dit, for ho var mest blind.

Ho sier da ho kom i huset at det kanskje var for seint, men ho skal prøve. De var på loftet en stund. Så sier ho: «No skal vi forsøke å gå». Og ho blei leidd ned fra loftet. Da dem kommer ned så bar det i fjæra med dem. Så sier ho nede i fjæra: «Du skal ordne tre spon, og så skal ordne en slags segl», så gjorde han det. Når alt var ferdig spør ho om alt er ferdig. «Ja dem er ferdig». Så vassa ho til knes i sjøen, og han gav henne en etter til ho. Ho sette dem på sjøen, og når alle var kommet på sjøen begynte dem å segle, men så stoppa dem.  Og ho spør i ett: «Fer dem»? «Ja, dem andøve her utfor støa». Men så rak dem til lands, og han sier til ho at no ræk dem til lands. Så sier ho:»du må ordne tre båter til». Og han gikk til lands og fikk ordna de tre nye båta. Når ho så for de tre nye så gjør ho på samme måten. Sette dem en for en på sjøen og spør rett som det er: «Fer dem»? «Ja, no fer dem». Og båtane dreiv fra land, og ho spør igjen: «Fer dem»? Og da de er kommen ganske langt fra land svara han: «Ja, no ser det ut for at dem fer». Så var de ferdig i fjæra. Når hun kommer opp sier hun. «No høre dokker ikke mer, det er borte fra no av» Og det var det. Huset ble rengjort for bankeånder. Og denne historia har eg fra folk som sjøl har vært i huset og hørt, så det er en sikker beretning.

Her slutter Olaf Bergheim sin fortelling, men denne historia har en fortsettelse. Også det finnes i mange versjoner, og vi føyer en av disse versjonene til, for å fullføre beretninga, men dette stammer ikke fra Olaf Bergheim.

De tre spon-båtene som den gamle kona satte på sjøen rak over fjorden, og dreiv i land på et nes. Der har de blitt liggende i tanga, og noen unger som var i fjæra og sanka for til dyra, hadde fått dem med i fjøsen. Bankinga begynte altså der. Hvor mange forsøk som ble gjort for å bli kvitt bankinga vites ikke, men den samme gamle kona måtte budsendes nok en gang og ho fikk sendt spona videre til kirkegården.

Kilde: Menneske og miljø 1982. Historien samsvarer godt med den vi hørte som barn.

Olaf Bergheim, Olderdalen