Jeg hadde englevakt …

Området rundt Ullstinden er bratt med skarpe egger som må forseres

Kåre Iversen og jeg jobbet sammen i mange år. Jeg som konditor og Kåre som baker på Samvirkelagets bakeri. Vi var tidlig ferdig på dagen, ofte allerede i ett – to tiden. Vi hadde god tid til fiske på sommeren og jakt på høsten. Korte fine turer i nærområdet. I helgene ble turene ofte litt lengre.

Godt med fjellryper rundt Ullstinden i Snarbydalen.

Grytidlig neste dag var vi på vei til Snarbydalen. Det var søndag morgen og været var aldeles nydelig, vindstille og 2-3 minusgrader. Høstsola skinte på de høyeste toppene. Vi gledet oss som barn, begge to.

Vel framme i Snarbydalen fulgte vi et dyretråkk på høyre siden av Hestedalen. Vi fulgte videre fjellryggen mot Svarthammartinden. Terrenget ble stadig brattere, med skarpe egger og stupbratte fjellhyller. Vi kom oss opp på Ullstinden (1093moh.)

Fjellrype par

Vi så noen ryper, men kom aldri på ordentlig skuddhold. På veien tilbake ble vi enig om å gå litt lavere i terrenget. Øverst i ei bratt fjellside skulle jeg forsere et lite skar der det lå «gammel snø» fra forrige vinter. I det jeg går ut på snøen ser jeg at det er blank is. Jeg prøver å snu, men mister fotfeste og sklir nedover. Jeg hadde geværet i handa og prøvde fortvilt å bremse opp farta med å sette geværet i den harde snøen. Det gikk fort nedover. Den 200 meter lange snø-renna munnet ut i en steinur. Under ferden nedover så jeg et lite parti i steinura med noen lyngrabber. Jeg prøvde fortvilt å styre meg i retning av disse.

Jeg trodde det var min siste reis.

Jeg treffer lyngrabbene i stor fart – jeg går kast i kast nedover og besvimer. Jeg våkner av at Kåre står over meg og spør: «kossen går det«. Jeg reiser meg forsiktig og sier: «så langt ser det brukbart ut.» Jeg var oppskrapt på beina, rompa og hele ryggen, jeg blør, men jeg er hel.

Kåre hadde sett det hele på avstand og trodde det var siste gang han så meg i livet. Heldigvis gikk det etter forholdene bra. Buksa var revet i filler, men heldigvis hadde Kåre ei ekstra bukse i sekken. Etter dette ruslet vi slukøret nedover lia med store smerter i åpne sår. Men, med en erfaring rikere. Vær forsiktig på gammel snø.

En nær døden – opplevelse jeg aldri glemmer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: