Det var to menn fra Olderdalen. De gav seg til å ro inne i Risfjorden for å se etter oter. Det var om våren da nettene er lyse. De var nær fjordbotnen, og der er det et rundt skjær. Da ser han som hamler i bakrommet at der sitter som en oter der på skjæret. I det de kommer nærmere, er det som et menneske. Det stod opp og ble overmåte langt.
Da sier mannen i framrommet: ”Se også du på det jeg trodde var en oter. Det var ikke det. Sjøhaldene dårer oss. La oss snu mens det ennå er godt vær!».
Den andre sier: «Nei, vi blir ikke redde for det»
Framromsmannen sier igjen: «Det er best vi vender, Na blir det visst stygt vær”
Den andre svarer: «Det blir ikke noe styggvær!»
De ble enige om atde skulle ro igjen, fordi det var sa godt vær. De sa mot skjæret, men der så de ikke mer. Bakromsmannen sier: «Det var nok ikke annet enn sjøhaldene som dåret våre øyne. Jeg har nok vært i sådan skyss før»
Videre rodde de langs landet, og kom til ei kjeile med flate sider. Den var litt lang innover. De ror for å se om det er spor etter oter der. Inne i kjeila var det noe gammel snø og grå sand. Her ser de at oteren har hatt sin gang. De to taler seg imellom:
«Vi flytter båten litt lenger bort. Så går vi til hver vår side av kjeila for å holde vakt til otrene kommer ut av hullene»
Som de sitter der, stakk der liksom en menneskeskikkelse ut av et hull: «Dere skal straks dra herfra! Dra til østsida av neset. Der er en mengde oter. Her skal dere ikke bli. Dette er vårt sted!»
De løp til båten. Rodde så til Østsida av neset. Da sier framromsmannen: «Vi skal ro hjem. Det vil ikke gå oss godt». Den andre sier:«Du skal ikke tøve. Vi ror dit haldegubben bød oss». Om litt kom de til ei bergkjeile. Framromsmannen så at en stor oter løp inn i et hull. De rodde stille inn og la båten i munningen. På hver sin side av kjeila satte de seg på vakt. Litt etter kom to oter ut av hvert sitt hull. Mennene skjøt dem, og bar dem i båten. Framromsmannen sier: «Vi fikk hver vår oter». De skulle til å ro. Da ser igjen bakromsmannen at en oter kom opp fra sjøen. Den forsvant inn i et hull.
Enda en gang tok de plass ved kjeila, på hver sin side. Nesten til flosjø satt de på vakt. Da kom to oter fram. De skjøt og drepte nok en oter hver. De bar dem i båten, og begynte å ro tilbake. Det var godt vær og de kom tilbake til rorbua si. De la seg til å sove med en gang, – før de flådde otrene. Etter at de var sovnet, drømte bakromsmannen: «Hvis dere ikke hadde rodd så fort tilbake, hadde dere fått svært stygt vær. Det hadde ikke gått dere godt.» Da de stod opp var det kommet en svær storm.
I brev til biskop Gunnerus i 1770 ga Anders Sommer opplysninger om befolkningen i fjordene i Nord-Troms. Da dette er den tidligste og samtidig mest utførlige beretning om innbyggerne her, tas det med noen utdrag av brevet.
«Befolkningen bestårav tre slags folk: 1. Finner som er den største hop, 2. Kvæner som er meget blandet med finner, 3. Nordmenn som er den minste del, samt noen svensker. Også nordmenn blander seg med finn og kvæn.
Videre heter det om finnene: «Ingen omflakker som fjellfinner, men alle er fastboende og lever som bønder av deres jord og av fiskeri De første beboere har formodentlig vært utarmede fjellfinner fra Sverige som satte seg ned i fjordene for fiskerienes skyld.»
«Av en gammel landskyldsbok har jeg sett at Lyngen for 100 år siden (ca. 1670) hadde 12 familier. Gamle folk har fortalt at for 50- 60 år siden (ca. 1727) har her ikke vært en tiendedel av de innbyggere som nu er her. I Lyngen er nu 130 familier, derav 16 nordmenns familier»
«Armod og dyrtid drev de fleste fra Sverige, særdeles i kong Carl XII’s tid da russerne graserede i Finland, men fra Tornå Lappmarken er kommet alle de kvæner som her finnes. Kun en karl (mann) fra Finland som kom hit i 1741, Ellers kommer årligårs både til denne fjord (Lyngen) så og i andre fjorder i Troms rekrutten av utarmede fjellfinner, som setter seg ned blant de andre, landet til liten fordel og prestene til bryderi»
«Finnene bekymrer seg om intet i verden, bare de har å æte og drikke, og deres kjæreste drikk er brendevin. Det er en vild art. De sliter ondt i høy grad. Lov og rett og straff er ukjent for dem, så det må være en vel forstandig mann i hver fjord til å passe på dem. Jeg kjenner noen finner som betaler godvillig sin skyld og rettighet, men det er ikke alminnelig. En halvdel av dem forstår ikke ett norsk ord. Hos finnene er armoden så stor at de ikke kan gå i offentlige forsamlinger og de holder ikke sine barn lenge nok i skole.»
«Kvænene er i alminnelighet mer dugelige og arbeidsomme folk, de forstår seg bedre på jordbruk enn finnene og er langt fra av en så vild art. Begge sprog tales her i fleng om hinanden, men det siste (kvænsk ) er mest alminnelig.»
Andreas Hoff, som var misjonær i Lyngen og skrev i 1774: «Sannferdige bemerkninger om Lyngen menighet under Karlsø sogn i Tromsen prosti». Dette er også oppbevart i bispearkivet. Han støtter Anders Sommers karakteristikk av kvænene slik:
«De første (kvænene) synes mest nyttige og tjenlige for landet, de er arbeidssomme og hendige til mange slag»
Mine besteforeldre Sofie og Aksel skreller poteter til søndagsmiddagen.
Tre av mine fire besteforeldre var kvener. Den fjerde, Erik Olsen, registrerte seg som sjøsame i folketellingen fra 1910. Han døde 4. juni 1948, året etter at jeg ble født. Hans kone, Rasmine Lindvall, hadde sine kvenske røtter fra Nikkala, rett utenfor Haparanda.
Det andre besteforeldreparet mitt, Sofie og Aksel, var begge helkvenske. Sofie hadde slektsrøtter fra Pello, Pajala og Övertorneå, mens Aksel stammet fra Tornefors i Pajala og Øvre Kalix i Sverige.
Hjemme hos Aksel og Sofie ble det snakket svært lite om det kvenske. Noen kvenske sanger tidlig på søndagsmorgenene og enkelte gloser var alt vi fikk høre. Men det lå alltid noe usagt i luften – noe vi ikke skulle vite om eller spørre om…
Da jeg som voksen begynte å interessere meg for slekten min og hvor jeg kommer fra, ble det naturlig å fordype meg i det kvenske. Og der åpnet det seg en verden full av spennende oppdagelser.
Men hvem var egentlig kvenene? Kvenene regnes som en egen etnisk gruppe og har status som nasjonal minoritet i Norge. I 2005 fikk kvensk anerkjennelse som et eget språk. Professor emeritus Einar Niemi forklarer at begrepet «etnisk gruppe» er utviklet av samfunnsforskere og rett og slett betyr en folkegruppe. Ifølge ham er det noe man både kan sosialiseres inn i og selv velge å identifisere seg med.
Kvenene i middelalderen nedstammet fra finskkulturelle grupper som bosatte seg langs Bottenviken. Opprinnelsen til ordet «kven» er usikker, men én teori peker på en sammenheng med det finske folkegruppenavnet «kainu». En annen forklaring er at det stammer fra den nordnorske formen «kvein» eller «kven», eller fra det gammelnorske ordet «hvein»/»hvain», som beskriver fuktig, lavtliggende jord – et treffende bilde på kystområdene rundt Bottenviken, det som ble kalt Kvenland.
Det var mange strabasiøse turer mot norskekysten. Foto:NRK
Spor etter kvener i Norge kan spores helt tilbake til 1500-tallet. På den tiden ble birkarler – handelsfolk som besøkte de såkalte «lappmarkedene» – ofte omtalt som kvener. Det finnes også dokumentasjon på at enkelte kvener slo seg ned i norske fiskevær allerede da.
Den første virkelig store bølgen av kvensk innvandring kom i første halvdel av 1700-tallet. Mange kvener bosatte seg ulike steder fra Ofoten i sør til Tanadalen i øst. Særlig store bosetninger oppsto i Lyngen og Alta, men også i områder som Porsanger, Karasjok og Polmak slo mange seg ned.
Kvenene kom naturligvis ikke til øde land. De etablerte seg i områder hvor det allerede bodde samer, og det oppsto tidlig kontakt mellom de to gruppene. Ofte måtte kvenene tilpasse seg samisk kultur og rettsforståelse. Et resultat av dette samspillet, særlig i innlandet, var at mange kvener etter hvert ble integrert i den samiske befolkningen. I løpet av relativt kort tid skiftet de etnisk tilhørighet – de ble samer.
Mot slutten av 1800-tallet hadde den kvenske bosettingen i Nord-Norge vokst betydelig. I folketellingen fra 1875 fremgår det at kvener utgjorde omtrent en fjerdedel av befolkningen i Finnmark, og nær ti prosent i Troms. I enkelte lokalsamfunn var mellom 30 og 50 prosent av befolkningen av kvensk bakgrunn.
Etter hvert opplevde mange kvener stigmatisering i lokalsamfunnet. Begrepet «kven» kunne få en negativ klang og ble ofte brukt nedsettende, noe som ikke er uvanlig i møte mellom majoritet og minoritet – mellom «innsidere» og «outsidere». Nedsettende uttrykk som «kvenfaen» og «rekerkven» ble vanlige. Slik stigmatisering utviklet seg ofte til stereotype forestillinger og fordommer. Når dette kombineres med en diskriminerende minoritetspolitikk, forsterkes de negative virkningene ytterligere.
På norskekysten var det mat nok til alle.
På den ene siden ble kvenene ofte omtalt som flittige og dyktige i arbeid og næringsliv. De ble også sett på som renslige, med badstukulturen som et særlig positivt trekk.
Samtidig finnes det mange beskrivelser som trakk frem negative karaktertrekk: Kvenene ble gjerne fremstilt som listige og slu, med rykte for å være raske til å gripe til kniv – og med en seksualmoral som ble ansett som «løs», for å si det mildt.
(Sitat og beskrivelse hentet fra Einar Niemis artikkel «Hvem er kvenene».)
Bakre rekke fra venstre :Tor Ullebø ,Torleif Nilsen ,Åge Berg ,Leif Jarle Lieng ,Hans Petter Solberg ,Per Gunnar Myrvoll ,Asmund Mikkelsen og lærer Terje Sørensen. Foran fra venstre: Liv Dagny Hansen, Aud Olsen, Kari Mathisen og Venke Jakobsen.
Jeg har undersøkt bruken av tre familienavn som har gått igjen gjennom generasjoner: Sofie, Helene og Mathias. I denne artikkelen følger jeg etterkommerne etter det kvenske ekteparet Sofie Antilla og Pehr Mattson Tarkiainen. Ekteparet kom til Olderdalen fra Pello i Finland i 1832. Begge tok raskt i bruk norske navn, og ble kjent som Sofie og Per Mathiassen.
Sofie er et gresk navn som betyr visdom. Navnet er kjent i Norge siden 1600-tallet. Sofie og Sophie telles som samme navn. Deler av navnet utgjør slutten av ordet filosof som betyr en som elsker visdom. (Wikipedia)
SofieMathiassen og Per Mathiassen fikk 8 barn. Blant annet Sofie Caroline og Mathias Pedersen.
Mathias Pedersen giftet seg med Helene og fikk tre barn. En av dem var Mathias Hans Mathiassen («Lille Mattis») Min oldefar.
Mathias Hans Mathiassen («Lille Mattis») giftet seg med Sofie Pettersdatter. Hun var søster av læstadianer-predikanten Stefanus Pettersen og Hermann Pettersen (Rundberg)
Sofie og Mathias fikk en datter som fikk navnet Sofie Lovise Mathisen, Olsen. Hun ble gift med Aksel Olsen. De var mine besteforeldre.
Anne Sofie Nilsen. Datter til Kristine og Alfred Nilsen. Anne var søster til Arnt, Steinar, Paul, Gunnar, Toril og Margit. Anne Sofie er død.
Kitty Sofie Mathisen– eller Kine som hun heter i dag. Kine/Kitty er datter til Elvira og Kristian Mathisen.
Eva Sofie Brannfjell. Datter til Solveig og Harald Brannfjell.
Eva Sofie Brannfjell har et barnebarn som heter Ellinor Sofie.
Edel Olsen sin datter heter Sofie. Edel er datter til Karin og Rolf Olsen.
Oddveig Johanne Mathisen har et barnebarn som heter Elvira Sofie. Oddveig Johanne er datter til Elbjørg og Kjell Mathisen.
Greta Sofie Larsen. Datter til Asbjørg og Magnus Olsen.
Irene Sofie Olsen er datter av Gunn Andersen og Jan Roger Olsen. Gunn forteller at det var viktig for dem å bruke gamle familienavn fra begge sider.
Helene er et opprinnelig gresk kvinnenavn som betyr «den skinnende». Betydning: «den skinnende», «lys», «stråle». Opprinnelse: gresk. (Wikipedia)
Helene Pedersen var gift med min tippoldefar Mathias Pedersen. Hun var født i Manndalen i 1826. Hun var en meget tøff dame som kunne det meste. Etter sin død ble hun karakterisert som en navn-kyndig kvakksalver. Bukta eller Helene-bukta er oppkalt etter henne.
Helene og Mathias Pedersen fikk ei datter som het Helene Marie.
Helene (Lena) Ballovarre var datter av Sofie og Mathias Hans Mathiasen («Lille Mattis») Hun var gift med Arthur Ballovarre og bodde i Kroken. De hadde barna Aud, Solfrid, Harald, Jenny og Arvid.
Aud Ballovarre Bakke har en datter som heter Ruth Helene
Harald Ballovarre har en datter som heter Sigrid Helene
Jenny Ballovarre Olsen som bor i Bukta heter Jenny Helene.
Jenny Helene har et barnebarn som heter Mia Helene.
Arvid Mathias Ballovarre har en datter som heter Helene.
Ardis Helene var min mor, Hun var datter til Sofie og Aksel. Hun døde 63 år gammel i Porsgrunn.
Margit Helene er datter til Kristine og Alfred Nilsen. Hun er samboer med Torstein Rismo. Og er søster til Arnt, Steinar, Paul, Anne, Toril og Gunnar.
Tony Theodorsens yngste datter heter Helene. Tony er sønn til Margit Helene.
Henrik Olsen sin eldste datter heter heter Helene. Henrik er sønn av Karin og Rolf Olsen.
Radhika HeleneHolmlund. Datter til Ranveig Soleng og Geir Grønberg. Hun bor i Tromsø med mann og to barn.
Mathias er et mannsnavn med utspring i gresk, og som er den greske formen av det hebraiske navnet מתתיהו eller מתתיה, med betydningen «Guds gave» eller «en gave fra Gud». (Wikipedia)
Kvenen Mathias Erson Tarkiainen. Han var født i 1762 i Ounasjoki i Rovaniemi. Hans sønn Pehr Mattson Tarkiainen kom til Olderdalen i 1832 og tok raskt navnet Per Mathiassen. Også hans kone Sofie tok det norske navnet Sofie Mathiassen
Mathias Pedersen, født i 1842 i Olderdalen, han var sønn av Sofie og Per Mathiassen.
Mathias Hans Mathiassen var født i 1865 og var sønn av Mathias Pedersen og Helene Pedersen.
Jeg er litt usikker på Mathias Bernhard Mathiassen. Det står både Mathias og Mattis Bernhard Mathiassen. Han var sønn av Mathias Hans(«Lille Mattis») og var gift med Jenny. De var barnløs i ekteskapet.
Øystein Mathias Soleng er sønn av Ardis Helene og Øyvind Soleng
Mathias Soleng sønn av Anne Johansen og Gudmund Soleng
Arvid Mathias Ballovarre er sønn av Helene og Arthur Ballovarre. Helene er mest kjent som «Lena».
Arvid har en sønn som heter Mathias.
Torun Olsen Wernberg sin eldste sønn heter Simon Mathias. Torun er datter til Karin og Rolf Olsen.
Marian Mathisen Myrseth har en sønn som heter Sander Mathias. Marian er datter til Kjell Mathisen, som igjen er sønn til Elvira og Kristian Mathisen. Marian skriver til meg at de har brukt gamle familienavn fra begge sider av slekta
Jeg kontaktet navneforsker Olav Veka da jeg jobbet med disse navnene. I dag fikk jeg svar. Under kan dere lese hva han svarte:
Litt seint svar pga. vinterferie: Ja, fram til ca. 1900 var nok slik oppkalling i fleire generasjonar relativt vanleg i samsvar med dei strenge oppkallingsreglane som kanskje dominerte meir i det norskkulturelle bondemiljøet, utan at eg har nemnande kunnskap om det kvenske. Verdt å merka seg er også at ingen av desse jentenamna er av norskspråkleg opphav, som ikkje er så uventa i dette innvandrarmiljøet, vil eg tru. Eg skumlas nokre av sidene og la merke til fleire etternamn typiske for området i tillegg til dominansen av patronym (sen-namn). Etternamnet Sagatun er kjent m.a. frå Kåfjord (kanskje alle med dette namnet har opphav her?). Ballovarre er av finsk opphav. Det svenskspråklege Wernberg av typen kunstnamn skulle òg passa inn i denne delen av landet.
Olderdalen, bygda vår 