«Å følge i fedrenes fotspor»

En bussreise i Tornedalen

Gjengen på besøk ved Tornedalsteatern


Tornedalssangen spilles bare for oss i Øvre Torneå kirke | By Kåfjord kvenforening – Kaivuonon kveeniseura. Trykk på lenken: https://fb.watch/lnD50Kl9z1/

Min stamfar Arent Grape har fått egen gate i Pajala.

Læstadius i Pajala

Lars Levi Læstadius (1800-1861) byste. Bak ses den gamle prestegården.

Kirkegårder i Tornedalen er som en vandring i slektshistorien.

Imponerende samling av gamle gjenstander på Tärendö Hembygdsgård i Tärendö.

Vår guide på hembygdsgården sa noe svært viktig: «Vi var helt avhengig av samarbeid for å overleve, samer, kvener, kareler osv.«

Gamle hus

Gamle fangstredskap

Våpen.

I Tärendö fikk vi se barndomshjemmet til Charlotte Kalla og statuen av henne som bygdefolket ikke var helt fornøyd med.

Charlotte Kalla på sokkel nær barndomshjemmet.

Besøket på Nordkalottbiblioteket i Tornio var interessant

På Tornedalsteatren fikk vi høre to personer som snakket Meänkieli

Folkegrupper i Tornedalen

Kunst

Krig og hungersnød har preget Finnlands historie

Bottenviken

Övertorneå Kyrka

Reisefølget besøker Övertorneå Kyrka

Berton Bucht fra Manndalen fant en av sine forfedre Gustav Bucht på kirkegården i Övertorneå.

Särkilax Kapell

Den originale kirka lå ca. 100 meter øst for dagens kapell. Kapellet ble tatt av en stor- flom i Torneelva i 1615, men ble bygget opp igjen for noen år siden

Karesuando Kyrka

Altertavla i Karesuando Kyrka.

Tornedalen

1809 – Sverige taper krigen mot Russland.

1880 – statlige skoler med undervisning på svensk – ett land, ett folk, ett språk – bor man i Sverige skal en snakke svensk.

1917- Finnland blir selvstendig.

1920 – skolen er helt forsvensket.

1930 og utover – debatt om språkets verdi

1957- lov å snakke finsk i pausene.

1960 – elever i Haparanda lærer finsk i skolen

1970 – úndervisning i hjemmespråk innføres

2000 – Tornedalinger blir en offisiell minoritet

Fotballhistorisk kveld i Olderdalen 9.juni 2023

Kjære fotballvenner!

Det var utrolig hyggelig at Fotballkretsen og Fotballmuseets Venner, avdeling Troms, valgte å legge sitt møte til Olderdalen og Kåfjord. Jeg ble fristet til å si, slik vår gode og nå avdøde venn Sverre Sivertsen pleide å si det:

«Det var ikke en dag for tidlig!»

Når jeg har sett litt nærmere på historien til Kåfjord-fotballen, er det særlig én ting som slår meg: hvor sent vi egentlig kom i gang med organisert fotball.

Mens Skjervøy, Nordreisa – ja, til og med Meiland og Straumfjorden – spilte seriespill allerede i 1948, dukket Kåfjord først opp i 1962, da Djupvik stilte lag i 5. divisjon. Olderdalen fulgte etter i 1964, men deretter skulle det gå ytterligere 14–15 år før Manndalen og Indre Kåfjord kom med.

Vi var trolig den siste kommunen i Troms som meldte seg på seriespill. Ja, kanskje var vi til og med blant de aller siste i hele Norge.

Og spørsmålet er: Hvorfor kom vi egentlig så sent i gang ?

Jeg har ikke noe godt svar og det svaret ville nok bli sammensatt. Jeg sendte derfor spørsmålet videre til vår lokalhistoriker Torleif Lyngstad. Og han sier:

«Fotball var ikke særlig utbredt her inne. Ikke alle foreldre syntes noe særlig om denne fotballsparkinga. Noen så på dette som synd, sjøl på hverdager! –  mens andre syntes det gikk for mye ut over fottøyet.»

Og jeg trur Torleif er inne på noe der..

Faktum er at Læstadianismen sto sterkt i bygdene, og mye var synd.

Kåfjord var i tillegg en svært fattig kommune. Så idrettsanlegg og sånne ting var lavt prioritert. Men, også vanlige folk hadde lite penger.

                                         «Man måtte spare på fottøyet», som Torleif sier.

I tillegg var det dårlig med Arbeidsplasser – ungdommen måtte reise ut, på jobb og på skole.

                                   ……………………………………………………………………

Den organisert fotball kom da etter hvert i gang og ble en populær idrett som ble drevet i bygdene: Manndalen, Indre Kåfjord, Olderdalen og Ytre Kåfjord.

Prestasjonene har gått litt opp og ned, kanskje mest ned, spesielt de siste årene.

                                 Men vi har hatt det «steikanes» artig underveis!

Det ble skikkelig fart på fotball interessen da Kåfjord FK begynte å hevde seg på 1980-tallet Den femårs-perioden fra 1980-1985 var den beste periode i Kåfjord-fotballen. Både på dame og herre-siden.

Men det skal andre få fortelle om …

På slutten av 1930-tallet ser vi at det begynner å skje noe på idrettsfronten.

Arbeidernes idrettslag A.I.L. blir startet i Manndalen og Olderdalen.

Og idrettslaget «Fremad» blir startet i Indre Kåfjord.

Arbeidsgjengen

De nystarta lagene kom ikke skikkelig i gang før krigen tok dem. Men, vi så en antydning og en sped begynnelse, da disse guttene satte i gang bygginga av en 60×40 bane, som kom til å bety mye for fotballen i Olderdalen.

Vi ser at Nord Troms fotballkrets blir startet på Skjervøy i 1939, men også der kom krigen før de kom ordentlig i gang.

I 1948 var det imidlertid klart for seriespill i Norges minste fotballkrets. «En dverg i Norsk fotball» skriver Johnny Hansen. Det var kun lag fra ytre deler av Nord Troms i denne fotballkretsen. Ingen fra Kåfjord.

Da kommunehuset i Olderdalen ble bygd omkring 1950. Ble det ny fart i fotballinteressen. Det viste seg at blant arbeiderne var det en rørlegger med navn Hans Holm. Hans var fra Tromsø og Fløya-gutt og veldig interessert i fotball. Han trente ungdommene på fritida – flere ganger i uka i den tida han jobbet her.  

Hans Holm ble dermed Olderdalens første fotballtrener. Før han forlot Olderdalen gav han guttene fotballer som gave, med mange lykkeønskninger. Dette ble veldig godt mottatt, fortalte Sverre Albrigtsen.

Man kan si at hele 1950-tallet var vennskapskampenes 10 år. Fikk vi 5-6 vennskapskamper var vi fornøyd og interessen ble holdt oppe.

Disse vennskapskampene var mot lag i kommunen, men også mot Nordreisa og Karnes.

Her vil jeg spesielt nevne Karnes IL som alltid stilte de opp når vi ønsket kamp. Vi var ikke på samme nivå som Karnes, men de stilte alltid opp. Og vi tapte som regel, men det skjedde at vi fikk opp noen gode årganger. Som den gang på 1960-tallet:

«Guttelaget fra Olderdalen hadde avtalt kamp mot Karnes, og alt var sirlig planlagt slik at de skulle rekke siste ferga hjem. Kampen gikk på Karnes, med selvaste patrioten Jens Løvland som dommer – noe som i ettertid skulle vise seg å være et sjansespill.

Olderdalen overrasket stort og ledet 2–1 da ordinær tid var ute. Da burde det vært slutt. Det mente i hvert fall guttene. Det mente ikke Jens Løvland. Han lot spillet gå videre. Fem minutter overtid. Litt mumling. Ti minutter. Høy puls. Ferga! Ferga!

Da klokka rundet femten minutter på overtid, scoret Karnes og gikk opp i 3–2. I samme sekund fant Løvland endelig fløyta. Kampen var over – og katastrofen et faktum.

Guttene satte av gårde i full fir-sprang for livet mot Lyngseidet. Men da de nesten var framme ved fergeleiet, gled ferga rolig utover fjorden, helt uanfektet av fotball, overtid og urettferdighet. Det måtte en større aksjon til for å få heltene hjem igjen til Olderdalen.«

Vi må heller ikke glemme gutteklubbenes betydning for fotballinteressen på 1950-tallet. Manndalen hadde sine kamper mellom Rex og Falk. Olderdalen hadde sine kamper mellom yttersida og innersida elva. Og slik var det sikkert i andre bygder også. En fin tid!

I 1964 var det klart for den første seriekampen i Olderdalen. Olderdalen skulle møte Fløya på Olderdalen nye grusbane. Forventningen var store. Det møtte opp ca. 3-400 tilskuere.

For mange var det første gang de var på en fotballkamp. Det ble et dramatisk oppgjør som Fløya vant 2-1.

“Til slutt vil jeg bare si at det tjener Fløya til liten heder å gå fram slik som det ble gjort her I Olderdalen. Jeg er glad for at det i alle fall går et år før vi neste gang får se Fløya her i Olderdalen. Og jeg håper at det går endå lengre tid før vi får se Arne Jensen på banen her.”

De neste årene var vanskelig. Ungdommen reiste bort. Og vi fikk store problemer med å stille lag og havnet stort sett sist hvert eneste år. I 1968 trakk OIK laget før seriestart. I 1969 fullførte vi ikke sesongen og i 1970 ble Olderdalen disket

Økonomien var dårlig, og det var ikke penger for å hente spillerne hjem til kamp.

Å lese protokollene fra OIK er en lidelses-historie om manglende betaling og trussel om utestengelse.

Jeg fant en sak i fra 1967:

Har noen Fun Facts fra Kåfjord-fotballen.

Fredrikstad FK. Tom Zakariassen til venstre bak.

Tom Zakariassen og Trond Sandelin fra Manndalen

Tom Arvid «Zakken» Joramo Zakariassen er den eneste fotballspilleren med aner fra Kåfjord som har spilt Europacup kamper. I tillegg til 2 tapte cup-finaler. Over 60 kamper i eliteserien. Tom Zakariassen var også en meget god sjakkspiller som har møtt Magnus Carlsen i et sjakkparti. Han besøkte Manndalen jevnlig og trente med MUIL.

Bente Ovèdie Skogvang

Bente Ovèdie Skogvang fra Manndalen begynte som dommer i 1980 og ble FIFA-dommer i 1995. Hun har dømt i toppserien, EM, VM og OL-finalen for damer i Atalanta i 1996. Hun har også vært styremedlem i Norges Fotballforbund.

Hans Tore Bjerkås

Tidligere kringkastingssjef og TIL-spiller Hans Tore Bjerkås, med mor fra Manndalen.

Furuflaten IL. Jan Lanes nummer 4 fra venstre bak.

Jan Lanes var en av de bedre fotballspillere i Nord Norge på 1970-tallet. Han spilte på Furuflaten, TUIL og Alta før han kom til Manndalen i 1979. Og spilte for MUIL. i 9 år.

Ivar Isaksen

Ivar Isaksen. Leder og fotballspiller for Djupvik IL. Han ble siden en verdensledende forskere. I tillegg var han en meget dyktig friidrettsutøver med mange landskamper og norgesmesterskap på 1500 og 5000 meter.

Per Willy Guttormsen

Artig minne om Per Willy Guttormsen da han spilte turneringsspill for Furuflaten i 1968. Stor ståhei. Gammel-ordføreren Anton Antonsen overrakte Guttormsen en krans av lyng etter kampen. Skøytesporten var enormt populær den gang.

Gudmund Soleng

Gudmund Soleng ble kretsmester i smågutteklassen for Kåfjord før han flyttet til Porsgrunn. Flere gutte og jr.  landskamper. Flere uoffisielle u-landskamper, med Drillo som trener. En seier og et tap i juniorfinale i Norway Cup. NM-mester for junior, to kvalikkamper til eliteserien. Ca. 40 mål for Pors og 20 mål for Odd.

Gudmund måtte gi seg tidlig med fotballen på grunn av en alvorlig kneskade.

Tommy Olsen

Tommy Olsen har en juniorlandsdelskamp. Samtidig som han ble tatt ut på samling til det norske juniorlandslaget. Han spilte fire kamper for TIL og var banens beste i to av dem. Ble skadet og måtte ta en pause.

Arnfinn Soleng

Arnfinn Soleng er toppscorer på KFK gjennom tidene med 85 mål.

To spillere fra Kåfjord samtidig på Tromsø bylag. Hjalmar Lyngmo og undertegnede.

Torill Steinnes – norsk mester i damefotball for Bøler i 1981.

Første kvinne i Troms fotballkrets med rødt kort. Mor til hopperne Johann Andre Forfang.

Venke Norum første damespiller med overgangssum i fotballkretsen. 1000.- kr. fra Indre Kåfjord i -83.

Trener for Sandnes/Ulf – Sigrid Aasvik Soleng.

Tillitsmenn og supportere som har betydd alt for Kåfjord-fotballen

Ellers kan dere lese om Kåfjord-fotballen på fb-sidene til Manndalen, Indre Kåfjord, Olderdalen Ik og Ytre Kåfjord og ikke minst Kåfjord Fotballklubb. Der finner dere mange bilder og avisutklipp.

Se kommentaren nederst da Kåfjord gav kretsmesterskapet til TIL

Pikelaget fra Kåfjord som tok 3 kretsmesterskap på rad.

Kretsmesterskap og avdelings-vinnere. I tillegg har vi tre kretsmesterskap i pikeklassen i 2019-2020 og 2021.

Øystein Berg skriver KFK´s historie med resultater og tabeller. Dette vil bli lagt ut på hjemmesiden bygdavar.com

Sang:

Kåfjord Fotballklubb

Av Torstein Søreng

Takk for invitasjonen! Hyggelig å bli forespurt.

Må innrømme at det var litt spesielt og vemodig å rekonstruere ting som skjedde for 40-50 år siden. Og snakke om en klubb som har betydd så mye og som ikke lenger eksisterer, dessverre.

Vemodig er det også å konstatere at veldig mange av de man samarbeidet nært med den gang, er gått ut av tiden. Vi som er igjen må bare takk dem for innsatsen.

Kåfjord FK – klubben som plutselig dukket opp i 1971 – for så å forsvinne like fort

KFK

I et tradisjonelt idrettslag som Olderdalen Ik var det en del særinteresser knyttet til de forskjellige idrettsgrener og der som ellers blir det fort diskusjoner om fordeling av ressurser og penger, og hvilke idrettsgrener det skal satses på.

Så i 1971 valgte man å skille fotballen ut fra Olderdalen IK.

Intensjon var å samle fotballspillerne fra hele kommunen, dvs spillerne tilknytte de andre idrettslaget i kommunen over i en felles fotballklubb. Det var vel også slik at utgiftene fotballklubben pådro seg i driften skulle fordeles mellom de forskjellige idrettslag. I utgangspunktet var jo dette en god tanke teoretisk, men i en kommune hvor man hadde visse åpenbare motsetninger mellom bygdene, klarte man bare å få til dette det første året, så var det over, og fotballklubben ble overlatt til seg selv.

Tidspunktet for å stifte et slikt fotballag var etter manges mening optimalt. Som Svein nevnte tidligere var vi sent ute med fotballen i vårt område, sammenlignet med de rundt oss.

Det hadde jo vært en viss interesse i alle fall i deler av kommunen ganske lenge, men på slutten av 1960 tallet ble det en voldsom interesse for fotball i mesteparten av kommunen. Kjørte man gjennom kommunen så man det ble spilt fotball på skoler, på løkka etter skoletid, og i tillegg var det noe organiserte treninger.

Jørn Søraa

Dette resulterte i at nivået på spillerne ble veldig høyt, og det ble meldt på lag i serien og de gjorde det meget bra på kretsnivå..

Ingen overraskelse at det var et juniorlag til KFK som brakte hjem klubbens første kretsmesterskap i 1971, og ble dermed historisk.

Det skulle i de påfølgende år bli lag fra flere årsklasser, fra smågutter til seniorer, som ble kretsmestre.

For spesielt interesserte som vil ha en oversikt over hvilke lag KFK stilte med i seriesystemet til enhver tid samt plasseringene de oppnådde, anbefales facebooksiden til Kåfjord fotballklubb eller Sveins hjemmeside bygdavar.com God fornøyelse!

Skal i fortsettelsen konsentrere meg om Kåfjords A-lag, og vil fort bare nevne at laget spilte i 6 div i 1971, stiftelses-året altså. Det var ingen lag påmeldt de neste to åra, 72 og 73. I 1974 ble det påmeldt lag igjen, og de rykket opp til nest laveste nivå, og spilte på samme nivå de neste to åra.

I 1977 rykket laget opp til 5 divisjon, og det ble en game-changer, med mer strukturert trening og flere samlinger og klatringa og startet da.

For min del startet samarbeidet forsiktig midt på 70-tallet. Det var aldri en intensjon om å starte noen trenergjerning der, men mer å søke til et miljø og få sitte i garderoben som jeg synes er givende, og dessuten spilte jo noen av mine gamle kompiser der som jeg hadde spilt sammen med tidligere.

For de fleste som har spilt fotball vet jo at garderobe-kulturen er unik, og med de spillerne som var i KFK på den tiden, var garderobe-underholdningen verdt et besøk, og det var vel mer det enn det fotballfaglige som var tiltrekkende, og garderobe-snakket var 90 prosent underholdning og max. 10 prosent fotballrelatert.

Etter hvert ble man mer og mer involvert, ikke bare i garderoben men også på linja og på treningsfeltet. Så det var vel egentlig da prosjektet startet. Lite visste vi hva som skulle møte oss i prosessen og hvor det skulle ende. Vi var jo en klubb uten særlig fotball-tradisjoner, men kanskje følte vi at noe var på gang og at man skulle kunne etablere seg på et høyere nivå.

Spillerstallen besto av spillere i aldersgruppen 15-25 år, blant disse en langrennsløper i verdenstoppen som scorte en del mål for oss før han sa takk for seg og forsvant til skisporten, men han glemte aldri oss. For øvrig fikk han forbud mot å gå i sugende taklinger, den eneste spilleren som jeg noen gang har gitt en slik beskjed.

Jubel

Potensialet til denne gruppa var nok størst hos de yngre spillerne, de som var født rundt 1960. De hadde tidligere hevdet seg meget godt på aldersbestemte lag i kretsserien, og deres innstilling var at hadde du matchet gode lag på aldersbestemt nivå så hvorfor skulle du ikke kunne gjøre det også på seniornivå forutsatt like forhold, så det var en uredd gruppe, uansett hvem som sto på den andre banehalvdel. En fantastisk egenskap, og når det attpåtil fantes spillere med X-faktor så var det en gruppe klar for utfordringer.

Om Kåfjord Fotballklubb i startfasen ble drevet av folk som ikke spilte aktivt, ble den nå, 6 år etterpå drevet av de aktive spillerne. Det betydde da at interessen for fotballklubben ikke var særlig stor, så dette måtte det gjøres noe med. Husker at Øyvind Eliassen var oppmann i klubben, materialforvalter, han merket banen og tok ut laget, alt dette i tillegg til at han spilte for klubben. Øyvind gjorde en fantastisk jobb og holdt liv i klubben.

16 årige Tommy Olsen var formann i laget.

Etter hvert som resultatene på fotballbanen ble bedre, vokste også interessen utenfra, og snart var det ingen spillere i styre og stell, de fikk konsentrere seg om det viktigste, nemlig spille fotball.

Husker at dette var et viktig element som måtte være på plass, fra min tid i OIK skjedde det ofte at det ble meldt på lag, og etter hvert ut i sesongen dalte interessen og ingen som tok ansvar, og spørsmålet før en kamp var ikke: hvem som skulle spille, men heller om vi klarte å stille med 11 mann.Det gjorde at overgang til andre lag var enkelt.

Mens klubben i dag har en meget god gressbane som ligger ubrukt på grunn av for lite spillere og interesse, var situasjonen på sytti-tallet stikk motsatt. Mange gode og talentfulle spillere, men ingen bane. Kanskje ikke helt riktig å si at vi ikke hadde bane, men den var kun brukbar tidlig på våren. Da det ble sommer og varmt i været ble toppdekket løst og ubrukelig, og protester fra motstanderlagene ble sendt til Fotballkretsen, og til slutt ble den jo stengt for obligatoriske kamper.

Ny scoring

Tar med en liten historie i den forbindelse: Etter en kamp ble det sendt inn protest med de vanlige argumentene om løst dekke, støv, ujevn etc., og et uvanlig argument til slutt, nemlig at det går ikke an å vinne på den banen, og responsen fra fotballkretsen var raskt og litt uvanlig: Ja, men Kåfjord vinner jo…. Kjell Lorentsen, du skal ha takk for den. For øvrig slo vi alltid dette laget de neste årene! Kødd fan ikke med oss!!

1978 og 79 sesongene var egentlig veldig bra, vi hadde et ungt lag og holdt oss på øvre halvdel av tabellen, til tross for at vi hadde mistet noen nøkkelspillere. Hjemmekampene ble spilt på lånt bane og det skulle det gjøre til høsten 1983.

Vi visste at det ble jobbet med å få en ny godkjent i Olderdalen, og selv om det ikke var optimalt å spille borte alle kamper lot vi oss ikke affisere av det, vi fant fort ut at det ikke var noen vits å bruke energi på ting vi ikke kunne gjøre noe med.

Etter 2 år i 5 divisjon rykket vi i 1980 opp i TITO serien, en veldig bra prestasjon.

Etter opprykket hadde vi et møte med de som administrerte klubben hvor vi diskuterte veien videre. Konklusjonen var at vi ønsket å være på samme nivå som lagene på andre siden av Lyngenfjorden, nemlig Karnes og Lyngen, vi hadde som sagt fortsatt et ungt lag så dette skulle vi satse på å klare i løpet av 5 år.

Willy Søraa har scoret og jubelen bryter løs.

Nå visste det seg at dette var en vel pessimistisk konklusjon, for etter to år i TITO var vi klar for 3.divisjon, eller ferge-serien som noen kalte den, imponerende med 3 lag rundt Lyngenfjorden, med et befolkningsgrunnlag på 6000/7000 på den tiden.

Spillestilen vi hadde tilegnet oss var hurtig, angrepsvillig og fremoverrettet med høyt press som en del lag gjorde på den tiden. I tillegg ble det hevdet at vi spilte hardt, og det stemmer nok til en viss grad- tror ikke vi hadde en eneste spiller som trakk seg i en takling. Jeg tror vel også at lag som ikke kjente oss nok hadde en tendens til å undervurdere et fotballag fra et lite veikryss i Nord Troms, og de ble overrasket da de møtte oss.

Det sies også at spillestilen vi hadde gjorde at bl.a TIL ønsket å spille treningskamper mot oss, for å få en føling av hva som ventet dem i all-norsk fotball. Ingen tvil om at det var en fjær i hatten for oss og spillestilen.

Det året vi rykket opp til 3. div hadde vi en stall som besto av 14 spillere og det var nok i minste laget, så heldigvis fikk vi tilgang på 2 spillere fra Skjervøy, så det ble straks bedre.

Oppholdet i 3. div ble på 3 år, det startet veldig bra, men dessverre fikk vi skader på nøkkelspillere som vanskelig kunne erstattes, og når ikke rekrutteringen var helt bra, så måtte det gå som det gikk. Nedrykk i 85.

Etter det ble det TITO serien og 5 divisjon noen år før det til slutt ikke ble påmeldt noen lag, og i 2001 ble laget strøket fra fotballkretsens bøker.

Fra kampen mot Kirkenes

Konklusjon

I løpet av våre to sesonger i TiTo og i 3. divisjon spilte vi noen interessante kamper.

Vi kom ganske langt i cupen, vi fikk møte lag som spilte i divisjonen over oss. Den om huskes best er nok kampen mot MO i 1983 i Skibotn (vår hjemmebane da)hvor vi samlet ca.1000 tilskuere. Vi var ett av 4 lag igjen fra Nord Norge. Dessverre ble det tap 2-1 etter ekstraomganger.

Vi sendte Bodø /Glimt hjem med tap i en seriekamp, og det er en bra skalp og ha i beltet. Spesielt i disse dager.

Nilsen

Men, den desidert viktigste og beste prestasjon vi gjorde var oppryknings-kampene mot Kirkenes. Etter seier 4-1 på hjemmebane, var det kamp uka etter i Kirkenes. Den kampen tapte vi 2-1, men var klar for opprykk.

De to årene i TiTo-serien hadde resultert i en viss interesse for våre beste spillere og med tap i kvalifiseringen ville nok de beste spillerne forsvunnet. Og Kåfjord ville ikke fått oppleve Nordnorsk toppdivisjon.

Sist men ikke minst er det viktig å presisere at i en klubb som KFK var vi helt avhengige av ildsjeler som sto på for laget, uten dem ingen suksess.

Spesielt en person hadde mer enn en finger med i spillet på mange områder. Eilif Johansen var den største bidragsyter både når det gjelder drift og anlegg. Han gjorde også en god jobb i Troms Fotballkrets, spesielt for de små lagene.Han argumenterte hardt for 7-lag og må vel være 7-fotballens far. Vi har mye å takke Eilif for.

Kåfjord Fotballklubb er avviklet og en æra er over, men legendene lever videre, der Eilif er den definitivt den største.

Bygdavar.co legger til at Torstein Søreng sjøl skal ha en stor del av æra for at Kåfjord FK. gjorde det så bra på 1980-tallet.

Manndalen ungdoms- og idrettslag.

Av Odd Solberg

Fotballhistorie i Manndalen ungdoms- og idrettslag

Laget ble stiftet 15. november 1947 med navnet Manndalen idrettslag.

Laget ble på midten av 70 tallet omdannet fra et reint idrettslag til et ungdoms og idrettslag.

Anlegg

I begynnelsen av 60 årene startet man for alvor arbeidet med å få kjøpt opp grunn til nytt fotballanlegg. Flere alternativer var løsningen men til slutt ble det bestemt å kjøpe grunn i Kjerringdalen. Denne ble senere solgt. Etter hvert fikk laget leie grunn til fotballbane nede på elveøret på Løkvoll. Her ble det bygd ny grusbane uten STUI støtte.. Banen blei åpnet i 1969.

På grunn av at banen på Løkvoll skulle tas i bruk til industritomt, måtte man igjen i gang med nye forhandlinger om ny bane. Til slutt fikk man tilslag på tom t Fossen og arbeidet startet opp umiddelbart. Nybanen sto klar sommeren 79 etter en fantastisk dugnadsinnsats fra lagets medlemmer. Over 100 stykker deltok i dette arbeidet. Det første året spilte nesten alle Kåfjordlagene sine hjemmekamper på denne banen.

Grusbanen ble på 1990 tallet flyttet til nordsiden av furuskogen på grunn av utbygging av AJA. Høsten 1996 ble denne banen tatt i bruk med flomlysanlegg. Senere ble det på denne banen utbygd med kunstgress.

Resultater

I løpet av 1950 årene kom fotballinteressen for fullt. Den første fotballkampen mot utenbygds lag blei avviklet på en naturslette nede ved elva i Øvermyra.  Denne ble senere «betegnet» som Nord-Norges første gressbane. Kampen ble spilt mot Skibotn og vi tapte 0-10. Det ble hevdet at 6-7 av målene var offsidemål. Av andre lag som ble invitert hit til kamp var bl.a. Olderdalen fotballag.

Tidlig på 1970 tallet steg interessen for fotball kraftig på fylkesnivå, og etter hvert også her i Manndalen, Vi fikk overgang tilbake av spillere fra bygda som hadde spilt for Kåfjord FK.

Laget ble kretsmester i fotball i 1978, men på grunn av omorganisering i serien ble vi fortsatt å spille i 6. divisjon og gjorde det stort i 79 og 80.

I 1980 årene gikk det på det jevne angående resultater. MUIL deltok bl.a. på Kvinnecup i Oslo i 1982, samt NorWay cup med et juniorguttelag i 1983 og et pikelag i 1985. Pikelaget storspilte bl.a. i 1983. Årlig har det vært deltagelse i Nord-Norge cup i Finnfjordbotn.  

A laget ble igjen kretsmestre i 1986 og rykket opp en divisjon i året 1989, men tapte kretsmesterskapet det året. I året 1989 fikk vi også en norgesmester i fotball. Ragnhild Kristoffersen deltok på Postens bedriftslag som ble mester det året.

I fotball kan småguttelaget vise fin innsats som kretsmestre sesongen 1996. Ellers har laget hatt en nedgangsperiode på 1990 tallet og til i dag.. Positivt kan nevnes at Bente Skogvang som bl.a. dømte OL finalen i damefotball i Atlanta i 1996, la noe av grunnlaget for denne bragden i damefotballen i MUIL i starten av 1980 årene. Hun dømte bl.a. flere store lag i Europa og har senere deltatt som medlem på toppnivå.

I 98 arrangerte laget samecupen i fotball der et damelag fra MUIL deltok. Det ble bronsjeplass. Ingen herrelag var med.

2000 årene og fram til i dag.

I disse årene har aldersbestemt fotball vært enerådende. Laget har ikke deltatt med seniorfotball.

Det har i flere omganger vært samarbeidet med de andre Kåfjordlagene på aldersbestemt nivå og det har vært deltagelse på flere turneringer

Det har bl.a. ved flere anledninger vært deltagelse i bl.a. ILUT cup i Kautokeino.

Samene gråt

Per Erik Saraksen: Om fornorskinga av samene.

Men biskop Krog var en mektig mann. Samme året som von Westen døde – 1727 -oppnådde hanå få lagt ned den misjons- og lærerskolen som von Westen hadde satt i gang i Trondheim. Samisk blei forbudt i skoler og kirker, og gamle skrifter forteller at noen steder gråt samene da de mista sine samiskspråklige lærere og predikanter. Det finnes også vitnemål som forteller at i den tida var opplysninga blant samer noen steder bedre enn blant nordmennene som bodde her nord.

Lyngen i brennpunktet.

Otto Ruge

Lyngen i brennpunktet – generalstabssjefen på besøk

Generalstaben ble alarmert av de lokale rapporter. Stabssjefen sjøl, Otto Ruge, foretok en befaring i Lyngen sommeren 1935 sammen med avdelingssjef Rasmus Hatledal. Ruge ble ikke beroliget av sitt møte med Skibotn. Det var som å komme til ei finsk bygd. Det var finsk språk som dominerte. De samtaler og undersøkelser som ble gjort, bestyrket ham i den oppfatning at norske myndigheter måtte handle raskt for å motvirke den finsk-nasjonale agitasjon som ble drevet av finske besøkende «og kanskje farligst av norske undersåtter». Generalstabssjefen mente riktignok ikke at ansvarlige finske myndigheter støttet agitasjonen. Han så likevel, i likhet med andre norske instanser, svært alvorlig på situasjonen, dels fordi han mente at den hadde sitt utspring i innflytelsesrike nasjonalistiske kretser i Finland, dels fordi den påståtte agitasjon stod på direkte kollisjonskurs med norsk assimileringspolitikk:

«Det som gjør den finske sprog-agitasjon odiøs, er at den direkte motarbeider våre legale bestrebelser for å assimilere våre finsk- og samisktalende norske statsborgere, knytte deres interesser til Norge og få dem til å føle sig som norske. At agitasjonen delvis synes å være rettet mot norsk statshøihet og arbeide for grense-bygdenes tilknytning til Finland, gjør saken enda alvorligere.»

Hvem var sjøfinner i Nord Troms?

Støtter kvenske språktiltak for unge - Ruijan KaikuStøtter kvenske språktiltak for unge - Ruijan Kaiku

Vi har tidligere fått høre at sjøfinnene i Nord-Troms var samer alle sammen. Men nå kommer det flere og flere kritiske røster til denne påstanden. Jeg har sett på den første samlede lista over befolkningai Kåfjord i Nord-Troms. Nemlig matrikkelen for 1723. Det er på dette tidspunkt (1723) kun 11 bosatte gårder i hele nåværende Kåfjord kommune. 5 av disse 11 gårdene var ryddet av personer som i ulike kilder er blitt benevnt som kvener. I tillegg hadde brukerne på to av de andre brukene navn som man kan mistenke var kvenske. De to personene som jeg mistenker er kvenske er Olle (Olli) Persen som bor på Langnes og Lasse (Lassi) Andersen i Mandalen. Om denne Lasse Andersen som bodde på bruk nr 1 i Manndalen, er det i slekta en fortelling om at han (stamfaren) er kommet fra Kemi i Finland og har rømt unna utskriving til svensk militærtjeneste, så der kan vi vel konkludere med at det er en finsk mann.

Men om det er slik at hele 7 av de 11 gårdene er bygget av kvener, så må jo kvensk/finsk vært et dominerende språk i Kåfjord på den tid, eller? Og kan vi med sikkerhet si at de 5 andre gårdene var bygget av samer? De er i skattelista oppført som finner, og opprinnelig var finnerydningene» gitt til finner fra Kvitsjøen (bjarmere).

Jeg utelukker at det kan ha vært svært mange innbyggere utenom de som er registrert i matrikkelen av 1723. For fogden fra Skjervøy, med sine soldater trålet langs strendene og opp gjennom dalene på jakt etter eventuelle bosettere. Han hadde streng ordre om at ingen fikk bosette seg eller drive fiske på Kongens og Baron de Peters sine eiendommer uten å betale skatt.

Lars Monsen

Lars Monsen forteller om sin kvenske bakgrunn på NRK-programmet Lindmo:

Under samtalen med programvert Anne Lindmo ble tur-kjendis Lars Monsens samiske bakgrunn tatt opp. Da sa han at han bruker de sjansene han har til å vise sin stolthet over sin bakgrunn i fra nord. Så kom Monsen med følgende innrømmelse:

– Jeg er helt sikkert også litt kvensk. Og den materien ønsker jeg å gå dypere inn i, sa han.

Klare kvenske aner

Monsens samiske identitet har lenge vært kjent for mange, mens den kvenske tilhørigheten har vært mer ukjent. Da Gunnar Qven i 2011 forsket på Lars Monsens slekt, kom han derimot fram til klare kvenske bånd.

Lars Monsens bestemor, Mildrid Pedersen er begravd på Birtavarre kirkegård.

  • Det er ikke nok å se et fotografi av sin morfar Lars Olai Pedersen i en samekofte og deretter tro at han er en fullblods same. Han bør vite mer om sin slekts fortid. Lars Olais mor Elen, stammer fra den mest kjente kvenslekten vi har her på Nordkalotten, nemlig Pelleg/Bellika-slekten i Norge/Sverige.
  • Og Lars Olais far, Peder Pedersen har også sine aner fra tidlig kvenslekt i Kåfjord. De første faste bosettere i Kåfiord var kvener, skriver slektsforskeren i en «I Storfjord-artikkel» som også har blitt publisert på nettsidene til Norske kveners forbund
  • Han mener at Monsen er bortimot hel-kvensk.
  • Qwen forteller videre at Lars Monsene kvenske stammor fra Storfjord er Anna Michalsdatter Peleg, som i 1748 giftet seg med kvenen Anders Persen Kutainen og bosatte seg på Kviteberg ved Lyngseidet der hun fikk seks barn. En av hennes sønner Erik, giftet seg med Marit Michalsdatter Marakat fra Kåfjord. De bosatte seg på Ysteby der de fikk fire barn. Ekteparet Erik og Marit er tipp, tipp, tippoldeforeldre til Lars Monsen.
  • -Samlet sett har de en stor kvensk etterslekt i dagens Kåfjord. Et interessant trekk ved Lars Monsens slekt er guttenavnet Erik. Lars har en bror som heter Erik. Dette navnet har fulgt morssida i mange århundrede før. Lars Monsens interesse for fartingen i utmarka har han ikke fra samefolket, men fra Annas far Michael Nilsson Peleg (født ca.1682). Han hadde i sin ungdom fartet over alt her på Nordkalotten, også på russisk side. Og av den grunn ble han derfor et meget viktig vitne da Norges grense mot Sverige ble trukket opp på 1740- tallet, røper Gunnar Qwen.
  • Han mener at det derimot ikke er unaturlig at Monsen ikke er så godt kjent med sin kvenske bakgrunn.
  • – Jeg har gjennom tiden sett at mange mennesker i Storfjord og i Lyngen ikke har vært klar over sitt kvenske opphav, og har trodd at de var av samisk ætt. De har heller ikke visst at Lyngenfjorden hadde en tilnærmet ren kvensk befolkning på 1700-tallet. Da grensen mellom Norge og Sverige ble gått opp på 1740-tallet ble det samtidig foretatt en folketelling der også etnisiteten til menneskene som bodde der ble kartlagt. I hele Lyngen var det den gang 45 kvenske- og tre norske gårder. Seks samer bodde her som husmenn hos kvenene. Samene hadde flyttet til fjorden på grunn av nøden i fjellene. Det var en tilstand de likte dårlig. De ville heller leve det frie livet på vidda, forteller Gunnar Qwen.