Etter krigens hårde dager i Nord-Norge tok gjenreisningen til. Hus og fjøs skulle bygges opp igjen, gård og grunn settes i stand til daglig drift. I denne tiden begynte man å arbeide med vei fra Olderdalen mot Birtavarre. Den skulle lette ombringelsen av materialer og varer til boplassene. Men man hadde ikke arbeidet lenge på veien, før det ble gjort en merkelig oppdagelse. Bare halvmeteren under torven ble det funnet benrester etter mennesker. Ja, så meget at alt tydet på at her måtte det ha ligget en kirkegård i tidligere tider.

De gamle med god hukommelse ble spurt. Ganske riktig. Det skulle visstnok ha ligget et lite kapell litt innenfor Olderdalen, med tilhørende kirkegård. En gammel kone kunne bestemt fastslå at kirketomten var mellom Soleng og Storslett. Der hadde hun sett en mur eller en slags forhøyning. Dette kunne være et kirkegårdsgjærde som var laget av torv. Tydelige merker etter hull til dørstolper hadde hun også sett. Hun kunne fortelle om et par brede bord som ble funnet i fjæra. Det fantes ikke spiker i dem bare små hull etter trenagler. Bordene hadde blitt liggende urørt. Nettopp fordi folk mente de tilhørte kirken, var det forbundet med en viss uro å anvende dem til noe annet.

Skolestyrer Peder Soleng i Olderdalen kunne bekrefte folkesagnet. Han er godt kjent i Kåfjords historie, og har hatt meget å gjøre med gjenreisningen av bygda etter krigen. Han husker da de fant benrester fra den gamle kirkegården. På grunn av torven var de godt bevart og tydet på at noen usedvanlige kraftige mennesker var lagt til hvile der. Muligens av finsk avstamning.

Men nu er sporene nesten borte. Torvmuren forsvant da veien kom, og de gamle bordene har ingen sett noe til. Likevel står det en gammel alterkalk i Kåfjord kirke som taler sitt sprog. Den har nok vært brukt i sognebud, og vidner om menighetens tidligere liv, med sin innskrift: «Bekostet til Guds Ære af sin innskrift af Kogfjordens almue 1778.

Hva er så nedskrevet om disse ting? Finnes det spor i historien som bringer vidnesbyrd om våre fedres kirkeliv? Når det gjelder kapellet på Soleng, er opplysningene få og usikre. Men med sikkerhet kan det fastslåes at et kapell ble reist i 1722. Skal. vi danne oss noe billede av kapellet og menighetslivet på denne tiden, må vi spørre etter hva slags folk som bodde her og i hvilket forhold de stod til presteskap og kirke.

I dag er det bevist at den norske bosetningen allerede i vikingetiden har tøyet seg oppover langs kysten, også nord for Karlsøy. I det ellevte, tolvte og trettende århundre har nordmenn bosatt seg langs hele kysten til det Finnmark som i dag hører med til Norge. Meget tyder på at denne bosetningen også har trengt inn i fjordene, ikke minst i Lyngen. Fra fjellet er samene kommet ned til kysten. Men vi vet at den. gamle markedsplassen i Skibotn ikke bare var møtested for samer og nordmenn med avstamning lenger sydfra. Her møttes også kvæner og til og med kareler. På denne måten har det oppstått en relativt blandet befolkning. Det er altså ikke først og fremst samer som har reist boplasser i Kåfjord og Lyngendistriktene. Vi kjenner nemlig fra historien at Kong Fredrik den 3. solgte alt krongodset i Nord-Norge i 1666. Og til dette jordegodset hørte de fleste gårdene i Lyngen. Det var gammelt kirke og klostergods som kongen lot gå fra seg etter reformasjonen. Det er neppe trolig at samene har ryddet alle gårdene som senere var krongods. Nordmenn sydfra har nok også trivdes godt med de jordbruksmulighetene som var i Lyngenområdene. Men den voksende norske bosetningen stoppet meget opp. i det 13. årh. På den tid begynte russerkrigene som var til stor skade for Nord-Norge. Historien bevitner at karelere trengte seg inn i bygdene. Folk ble drept og gårdene brent. I tillegg gjorde svartedauen sitt til at bosetningen ble brutt ned.

Men på denne tiden gjorde samene sitt fremstøt. Mange av dem trakk seg ned til kysten og tallet på «sjøsamer» var voksende. De overtok en stor del av gårdene fra den norske bosetningen. Først i det 18. og 19. århundre steg tallet på norsk talende nordmenn igjen. Men da var det også en sterk innflytting fra Finland og tallet på kvæner økte. Disse siste ble kalt storfinnlendere og ting tyder på at mange bosatte seg i Kåfjorden. Blant annet kan funn at mange bosatte seg i Kåfjord. Blant annet kan funn av gamle benrester på kirkegården fortelle oss noe.

Etter kristendommens innførelse i Norge ble det reist en mengde kirker. Bygdene i Nord-Hålogaland fikk også kirker i disse tider. Men i Lyngen og Kåfjord var det heller dårlig stelt. De som bodde her i den første kristne tid, fikk sine kristne påvirkning fra kirken i Trondenes og senere fra kirkene i Lenvik, Troms, Karlsøy, og Skjervøy.

De første kirkene i Nord-Hålogaland var neppe det vi forstår for sognekirker. Mest sannsynlig hadde hver kirke sin prest og han var mer for misjonær å regne. Vi hadde altså en misjonskirketid hvor presten søkte folket og folket kirken. Ved dette stedlige misjonsarbeidet satte kristendommen sitt merke på folkelivet i bygdene. Skikkene ble noe mildere og kristne tradisjoner vant hevd.

Men, vi kan ikke snakke at Nord-Norge ble kristnet. I høyden var det felles for de fleste at man antok en del kristne sermonier. Etter reformasjonen ble det hellerikke bedre . Dansk ble brukt som bokmål og dermed i kirkene. Dette bedret ikke akkurat Kirkens forhold til den samiske befolkningsgruppe. Dessuten var prestene regnet for rå og brutale. Kirkene ble rett som det var betjent av prester som ikke hadde noen fremtid andre steder. På de steder hvor kristenkunnskapen ble fremholdt slo den ikke rot i folkesjelen. En kan lese i gamle beskrivelser at folk nok kan frasi katekismens lærdommer. Men de visste ikke hva den duger. De lærte ordene utenat – uten å forstå betydningen av dem. Slikt forholdt det seg også med de kirkelige handlinger og stort sett førte man en utvortes kristendom. Vidnesbyrd om villskap og overtro finnes det mange av i den tiden. Men det ble gjort lite fra kirkens side fo å føre folket fremover.

Nu var det heller ikke så greit. Distriktene var voldsomme. For Lyngens vedkommende var Kirken i Troms hovedkirken. Der satt en sogneprest. Kåfjord hørte til Skjervøy som, sammen med Karlsøy, var annekskirke i Troms prestegjeld. Først ved reskript av 18. januar 1776 ble en store troms prestegjeld delt opp i Karlsøy, Skjervøy og Lyngen.Kåfjord hørte hele tiden til Skjervøy annekssogn, og ble først 19.september 1781 lagt inn under presten i Lyngen. Dette gjalt selve Kåfjorden. Gårdene fra og med Nordmannvik og til og med Djupvik ble skilt ut fra Skjervøy og lagt til Lyngen 3. mai 1811.

Kirkens maktesløshet når det gjalt å forkynne sitt budskap i Nord-Norge, var en anfektelse. Så meget mer som det etter reformasjonen ble understreket at den kristne tro kom av å høre forkynnelsen Ordet som ble forkynt måtte kunne oppfattes. De var ikke magiske, men bevidnet Gud for den som lyttet. Skapte tillit og fortrøstning i mennesket – som en holdning.

Under Kong Fredrik IV (1699-1730) ble den pietistiske åndstrømning formidlet til norsk kirkeliv gjennom Danmark. For det pietistiske kristendomssyn var misjoristanken et karakteristisk kjennetegn. I 1714 ble det så dannet et misjonskollegium i København, Collegium de cursu Evangelii promovendo. Dette misjonskollegium var et kombinert indre og ytre misjonsselskap. I I januar 1715 sendte misjonskollegiet ut sitt første rundskriv hvor man oppfordret prester og andre interesserte til å sende inn betenkning om muligheter og veier til å drive misjon blant samene i Nord-Norge. Året etter ble det klart at presten Thomas von Westen (1682-1727) skulle være ansvarlig leder for misjonsarbeidet i Finnmark.

Thomas von Westen var meget evnerik og energisk. Han var en sjelden sprogbegavelse og han ble lett fortrolig med samenes sprog. Tidligere hadde han studert orientalske sprog (17 år gammel) og bare 25 år gammel ble han tilbudt professorat i Moskva. Men han avslo – og i 1709 ble han sogneprest i Veøy. Samme år giftet han seg med en rik enke i København som gjorde ham økonomisk fri i sitt arbeid. I 1716 gikk han så inn i Misjonskollegiets tjeneste og foretok 3- misjonsreiser i Nord-Norge.

Det er klart, at for danskekongen var dette misjonsarbeidet meget viktig, også av politiske grunner. Grensene mellom Norge og Sverige hadde lenge vært flytende i nord. Den samiske befolkning holdt seg ikke til noen grenseinndeling, men betalte skatt dels til Sverige, dels til Norge eller begge deler. En fastere kirkelig administrasjon kunne bety klarere grenseregulering. Det gjaldt å bygge kirker og skoler så befolkningen følte seg knyttet til en dansk-norske kirke. Da ville de også kjenne seg som danskekongens undersåtter.

Allerede her støter vi altså på en «fornorskningsprosess» av den samiske befolkning. Hovedtanken var at Guds Ord skulle rekkes også dem. Men under lå en bevisst politikk hvor Kongen ønsket flere skattebetalere. Kirkelivet ble derfor i noen grad organisert uten hensyn til å bevare og utvikle den samiske kulturs egenart. Snarere ble Kirken en ubevisst kulturimperealistisk faktor i Nord-Norge overfor samiske befolkningsgrupper, Men, selv om misjonsvirksomheten hadde mange baktanker, fullførte Thomas von Westen sine tre reiser. I 1716 dro han direkte til Vardø. Etter å ha arbeidet i Øst- og Vest-Finnmark en tid, dro han til Skjervøy. Rapporter fra hans egen hånd viser at han var fortørnet over forholdene. Her er «Satans egen Synagoge, formedelst den mangfoldige Vorden og Trolldoms Øvelse» Det samme sier han om Karlsøy, som han dro til litt senere, og ikke minst om Lyngen og Ullsfjord som han reiste igjennom.

Men annet var heller ikke å vente. Kirkeveien var lang og ulendt. Det kunne ikke bli annet enn utvendig kristendom hvor katekismens-ord og kirkelige seremonier ble forstått magisk og brukt til all slags mirakelkunster.

I et brev til prestene på Karlsøy og Skjervøy ber Thomas von Westen dem å ta opp arbeidet blant samene. Ikke minst ved å bygge egnede kirkehus som kan korte kirkeveien. Men husbyggingen ble det ikke noe av. Snarere ble Thomas von Westen motarbeidet. Og da han innsatte en misjonær Tornensis i Lyngen og Ullsfjord, oppfordret de andre prestene folk til ikke å gi ham hus.

I 1718 gjør Thomas von Westen en ny tur nordover. Han kommer til Skjervøy 11. oktober og blir der i tre dager. Her møter han også samene fra Kåfjord eller Kogfjorden som den ble kalt på den tid. (Kogfjorden betyr muligens fjorden som er urolig p.g.a. vindforhold) Her var opptakten til forsamlingshuset som ble bygget i Olderdalen.Det skulle være den 5.huset i sitt slag innen det store Skjervøy prestegjeld. De andre var i Badderen, Burfjord, Oksfjord og Rotsund. I noen beskrivelser står det at huset ble stående i Kåfjordbotten. Men dette er ikke riktig. I så fall må det ha vært flyttet til Storslett i Olderdalen hvor man nu finner sporene etter et kapell. Forsamlingshuset lå akkurat ved skillet mellom Soleng og Storslett oppe på en tørr liten voll. Kirkegården lå rundt slik som funnene etter krigen bevitner.

Selve kapellet har vær meget lite, ikke større enn 7-8 meter langt. Satt man på første benk, kunne man legge bena på prekestolen. Innredningen må ha vært meget enkel. Bare det aller nødvendigste til kirkelig bruk fantes der. Sannsynligvis sto den gamle alterkalken som ble gitt av «Kongsfjordens Almue» i 1778 der, og som nu står på alteret i Olderdalen Kirke. I Lyngen Kirke er det to små lysestaker av sølv. De har en innskrift hvor det står: «Nils Michelsen Pelleg. Anne Blix». årstallene er utydelige. Men det må antagelig være 1722 eller 1723. Disse lysestakene kan ha tilhørt Kåfjord forsamlingshus. Men årstallene kan også angi giverens fødselsår. De var i slekt med daværende klokker på Lyngseidet, Esaias Michelsen Pelleg.

Selve kapellet kom straks i bruk. Det ble betjent fra Skjervøy. Derfra kom det misjonærer som oppholdt seg ofte i Kåfjorden, ja hele sommeren igjennom. Disse misjonærene var som regel presteutdannet. De behersket samisk og finsk og holdt gudstjenester på disse sprog. Det ble også gitt undervisning i morsmålet hvor spesielle lærere ble tilsatt. Forsamlingshuset var kun tilegnet de befolkningsgrupper som ikke var norsk-talende nordmenn. Dette var vanlig praksis ved alle kapellene som ble reist i Thomas von Westens tid. Dermed ble menighetene splittet opp og sprogbarrierene gjort større. Men meget tyder på at dette var den eneste praktiske mulige måten å drive misjon blant befolkningen på.

Thomas von Westen har antageligvis ikke selv virket i Kåfjorden. Heller ikke på sin tredje misjonsreise i 1722. Men han gledet seg over de kapeller i Skjervøy som allerede var bygget. Og han planla forsamlingshus i fjordene innenfor. Ett skulle være bygget i Storfjord. Ett i Ullsfjord og ett mellom Kjosen og Lyngseidet. Men de ble trolig aldri bygget.

Fem år senere døde Thomas von Westen og misjonsarbeidet møtte stor motstand. Likevel hadde han fått opprettet 13 misjonsdistrikter i Nord-Norge med 12 misjonærer. Allerede under sin annen misjonsreise da kapellet i Kåfjorden ble besluttet bygget, ble det stasjonert en misjonær i Skjervøy som også skulle betjene Kvænangen, Karlsøy, Lyngen og Ullsfjord. Kåfjord hørte til under Skjervøy Prestegjeld da, og misjonæren bar navnet Christopher Normann. Han ble i 1719 avløste av Williats Bing i Skjervøy og Kvænangen. Chr. Normann betjente da fortsatt Karlsøy – Lyngen og Ullsfjord til 1722. Williats Bing var således misjonær under reisningen av kapellet på Soleng i Kåfjorden. Han må ha tjenestegjort der en kort tid før han ble avløst av misjonær Søren Kildal fra 1723-1728.

Det lille «Finne Capellet» i Kåfjord har nok vært flittig benyttet og har sådd sin sæd. Men det ble snart avløst av av kirkehuset på Lyngseidet, etter at dette var flyttet fra Karnes og utvidet meget. I 1794 eller 1796 var kapellet tatt ned og tradisjonen sier at tømmeret ble benyttet til skolen på Lyngseidet. Skjønt dette er ikke helt sikkert. En muntlig trdisjon viser til at tømmeret ble brukt til båthus på Lyngseidet. Den tradisjon er nok enda mer usikker.

Finne-Capellet i Kåfjorden feires i år som en triumf over kirkens storhet i gamle dager. Det er såvisst ikke meget å skryte av den betjeningen som distriktene i Nord-Norge var gjenstand for. Men Guds Ord ble tross alt fremholdt og beredte grunnen for en ny tids åndelig strømming: Den Lutherske-Læstadianske vekkelsen som til dags dato har sterke røtter i Kåfjorden og Lyngendistriktene.

Vi ønsker i år å markere Thomas von Westen betydning i vårt sogn. Vi ønsker å besinne oss på vår fortid og åndelige arv. For ved å betrakte denne, finner vi vår egenart, våre verdier som vi kan være stolte av og bringe videre i en ny form til en ny tid tids mennesker.

Denne brobygging mellom fortid og fremtid er kirkejubileets mening. Vi graver oss ikke ned i fortiden, men besinner oss på den for å ta i mot fremtidens utfordringer.