Hjem, kjære hjem.

Man la sæ tidlig før…i titia på kveillen da var de fleste te sængs…bare modern som surra med sitt på kjøkkenet…det var alltids noen kjørla og koppa som sku vaskes og som var stabla opp tell avreinning om morran…på en kopphåndduk som sugde det siste vatnet av både fat og kjørler..innerst inne trur æ no ho likte den stuinnen..for sæ sjøl..da soveromsdøra og stuedøra var lagt igjen og da kuns kjøkkenet med dens varme fra steikovn regjerte…kanskje sætta ho en brøddeig som stod tel hevings eller så la ho opp første reinninga på en boinning som sku bli en genser eiller ett par votta..mens man sov…på morran kræka gamlingen sæ ut klokka halvfem og heiv på ei vedskji på gløren som det var litt liv i…og i løpet av noen sekunda og menutta så var ovnen varm…og før han fauk avgårde på en nedbrøtten og gisna sparkstøtting eller en trøsykkel på arbeid…så vækte han oss som sku på skolen..og da var det på lette bein på iskalde golv før man kom inn på kjøkkenet..tel varmen…tel ei sirupskaka med nykokt kakao som drikka…Modern ønka sæ opp etterkvært og påså at man fikk ailt med sæ…beksøm på fotan og hua på hauet og en skoleransel der vettet låg lagra for den kommende skoledag…Og mens nordvesten rasa toilling over nes og viker så staura man sæ fram mot skolen…i visshet at om når man vendte tebake så var nok modern sine brød..ferdigstekt…de brøan som låg tell hevings uinner en kopphåndduk på kjøkkenbenken på morran og som blei laga ferdig mens vi øka vettet og gamlingen jobba…Takka for dagens brød gjorde man aldri…det var sånn livet var da…i dag sku æ ha borre ho på gullstol..i lamme gamlingen ..men no e det for seint…det e bare minna igjen..både av de kaille golvan på stua og av slitet som tross alt varma opp kjøkkenet…og den ovn som ga oss brød…og varm kakao…

Bygdefest i Olderdalen

I Olderdalen i min ungdomsoppvekst var OIK en ildsjel i så måte på mange måta…blant mye så arrangerte dem bygdefesta…og her snakke vi ikke om lokale trubadura i skjeivtrødde biekso…nei her gjestet det Gro Anita Schønn med ensemble…Dag Spantell…Stein Ingebrigtsen..Anne Grethe Preuss…æ holdt på å skrive Frank Sinatra..men så dårlig huske æ ikke. Men la no det være…Folk generelt kom for å dainse og ha det gøy…men i farvannet lurte det «troilltampa» av kaliber som man bare fant i Chicago og på westernfilma med John Wayne i hovedrollen.. Her skulle det deles ut en i rett og en i vinkel…med kraftig fraspark…Slåsskjæmpa fra Nordreisa stilte mainnstærk…ferga måtte gå ekstratur over Lyngen for at ikke lyngsværingan sku se sæ forbigått i god gammel håndgemeng…folk fra Skibotn rodde feil og var på tur ut Lyngen men når dem hørte aloet fra festlokalet så faint dem fram…Mainndalinga kom med egne gjærstaur og diverse..Utfør og i umiddelbar nærhet av samfunnshuset stod det stokke ned så mange brennvinslærke at det einnå e håll i sneen..mange år etterpå..Ordensvernet slåst inne…resten på yttersia…tunge knyttnævva fant sitt… etterfulgt av gode ord fra avseinnarn…»Måtte det gå dæ vell»…mange ganga på klarholka i småsko…i dress…Ja du verden…manges utsyn..og innsyn blei pynta på..Æ kom i hu det her da min venninne Agnes Hansen Söderberg skrev om sin visitt på Majakliniken…»»Justerat mina ögonlock som jag gjorde för ett år sen .Och Gratis till och med .Hoppas jag blir nöjd när svullnaden har gått ned»…Godt sagt…for de fleste stilte opp på neste fest…med öppna ôgonlock…for så å bli lukka…nok en gang…på neste fest…VELBEKOMME!!!

Smeden – Lars

En av mine avdøde onkler……Lars…tror Jan Lindvall eller Svein Soleng er rettmessige eiere av bildet–.men skjit i det..Han var en eiendommelig skapning…snill som dagen var lang og ga oss tobakk for nytelse da man var 14 år…Han reparerte det meste i smia sin..som einnå den dag i dag står..på samme plassen…Mangla han nokka så laga han det..Gamlingen…ja min far… sa at han er en hælvetes einne som ikke har vorre lengre fra bygda enn Dorronelva…for uinnvidde så er den unifær en kilometer nord for Olderdalen

Trykkbølgebehandling!!!!..

«ondt skal ondt fordrive…»

Ondt skal ondt fordrive heter det…men hør!!!!…Æ har vansirets siden før jul med betennelse i begge skuldran…i den høyre ga det sa etter jul men i den andre høyre så utarta d sæ tell det dobbelte av verre….tifoilldig…Så fikk æ nyss om at i Reisa var d en psykopat som kuinne mishaindle mæ om æ no kuinne vrænge pængboka og betale for spasen. Æ fikk time selv om no ordrebøkern var foill tell langt ut i junien..TRØKKBØLGEBEHAINNDLING!!!!…antagelig oppfuinnen av noen gestapista før dæm forlot lainnet i fæmogførti. «Lægg dæ ner hær…på rygg»…kommanderte han…æ hadde så oint at æ ikke sku ha fått klæren av mæ…Æ ønka mæ bare han rørte skuldra…men trur dokker faen ikke han sætte torturvåpenet sitt…en slaghammer med 6 bars kraft direkte mot det onde punkt og hamra laus…æ ropte som en førstegangsfødende…tell lita nøtte..Vel ferdigsa han.»Kom igjen om ei uka»…sa han så får du neste dose…mens han hæspa på sæ SS-uniformen og gjorde sæ klar for neste dont…Æ KRUE!!!

Grensegjerde

Under bakken ved Eirat kan man fortsatt se rester av et gammelt steingjerde. Gjerdet sto i skillet mellom Soleng og Storslett. Gjerdet var laget av stein og trestokker. Disse ble etter hvert erstattet av et nettinggjerde, og en solid port. Det vart svær viktig å holde porten lukket for å holde beite-dyrene fra Soleng og Storslett adskilt.

Fortsatt kan man se rester av steingjerde under Eirat.
Omtrent her sto skillegjerdet.

Stor militær aktivitet.

Tyske styrker ankom Djupvik natten til 28. august 1940. Ca. 2000, 3000 menn ankom tettstedet. Det sier seg sjøl at dette kom til å prege bygda. I starten ble soldatene innkvartert i lokalbefolkningens hus.

Tyskerne bygde et kystfort som de kalte «Festung Lyngen» og et sykehus for sine soldater og offiserer. Lokalbefolkningen kunne tidvis få behandling på dette sykehuset.

På Storbakken som var det høyeste punktet på Spåkenes ble det bygd et stort festningsverk. Arbeidet ble utført av russiske krigsfanger og tyske kriminelle. 

Fortet var utstyrt med en rekke kanoner med rekkevidde på opptil 23 km. Med denne rekkevidden var de i stand til å beskyte skip utenfor Lyngstuva og den ytterste delen av Lyngenhalvøya. I tillegg var det utplassert vaktstyrker på andre siden av fjorden, som ble organisert fra kystfortet.

Det var også en fangeleir i Djupvik. De fleste fangene var russiske, jugoslaviske og polske. Djupvik fangeleir, Kåfjord hadde ca. 80 fanger i perioden 1943-44

Det ble også bygd et torturkammer og en galge like ved leiren. Alt i alt ble 15 fanger henrettet, enten ved skyting eller ved henging.

På andre siden av fjorden var det flere fangeleirer. Årøyholmen fangeleir med 200 fanger og Rottenvik fangeleir med 550 fanger.

Oppi alt dette drev fiskerne fra Kåfjord med sitt. Det skjedde de ble kontrollert, men «stort sett gikk det veldig bra», sier Kåre Samuelsen.

Militære installasjoner i Lyngenfjorden under krigen