De unge guttene begynte å delta på sesongfiskeriene som 14-15 åringer. Gjerne som kokk-eller «skottgluntar». Å reise til Lofoten med åttring var ikke bare fornøyelse. På Lofoten blei båtene fra Nord-Troms kalt for «kvænbåter», og mannskapet ombord i disse var til dels fryktet av folk fra bygdelagene lenger sør. Å komme i «felt» (sammenvase av bruk) med kvænene var ikke spøk.

Lyngsværingene holdt ofte til i Skrova, og drev med line, med skjell som agn, eller med jukse. Garn var også en mye benyttet redskap. Ofte frøs fisken i båten, da var det vanskelig og kaldt arbeid å «gjøre den til». Sløye og skille levra, rogna, tarmene og hodene fra hverandre. Når det var gjort rodde de til fiskeværet og kjøperen. Ofte skjedde det at kjøperen ikke var i stand til å ta imot fisken. Leveransen ble et stort problem og prisene sank. I åttringstida hendte det ofte at torsken ble solgt for 5 øre stykket og levra for 7 øre literen. Mannslotten for en lofotsesong kunne bli ca.90 kroner, ofte mindre. I beste fall 200 kroner..

Ofte måtte man arbeide med levering av fisken til langt på natt. Så var det «på han igjen» når utror-signalet gikk grytidlig om morgenen. Når en ikke hadde rorbu på land, lå en i løftingen «rund», det vil si med ytterklærne på. Ofte dampet det av fuktighet fra arbeids og sengklærne om morgenen. Det hendte ofte at mannskapet måtte til «koppekone» for å få frostblod av kroppen.

Maten eller nisten hadde man i vanntette kister som kunne bli dekt av fisk i båten. Det var stomp (brød) som kunne bli så mugne av fuktighet at det røk av munnen når brødet ble spist. Lyngslefsa var fin å ha i kaffen, sjøl om den til tider ble både gul og grønn nede i kista.

Ved påsketider kom man som oftest hjem, dødsslitne.

Samme tilværelse var det på de andre fiskeriene. På finnmarksfiske var det ofte lengre til fiskefeltet.

Det var et friskt og slitsomt liv. Slik var det i Lyngen, ingen ting tyder på at det var bedre i de andre fjordene.