-som kom til Norge i de harde nødsår.

Fra et intervju med Stefanus Pettersen i avisa Nordlys fra 1960 ved journalist Edmund Eriksen.

Fembøring var en Noas ark for Stefanus Pettersen. Trodde Lyngen var et hav!

I høst kom en bok som heter «Från Tornedalen til Nord Norge» Boka er skrevet av den kjente svenske bygdeforsker, lærer Emil Grym. I boka stiller forfatteren blant annet spørsmålet om hvordan det gikk med disse hundretalls mennesker, som drevet av krig, uår og sult forlot si heimbygd og utvandret til Nord Norge. – Fant de det de søkte – en bedre levemåte for seg og sine, eller gikk det dem ille?

Stort sett kan en vel si at det har gått disse menneskene bra, selv om forholdene for hver enkelt kan være vidt forskjellig. De attester de får fra innvandringen er da stort sett meget rosende, – som nøysomme, arbeidsomme, kloke og dyktige.

Innvandringen til vår landsdel var størst i årene 1820 til omkring 1890, og få av dem som kom er vel lenger i livet. Men, noen finns…, og en av dem vi kjenner er Stefanus Pettersen, Olderdalen.

Stefanus Pettersen er snart 94 år gammel. Som 14-år gammel gutt kom han til Kitdalen i Lyngen, fra sin heimbygd – et enslig sted, Kaltiorova, 2 mil fra Naimakka i Karesuando sogn.

Så lar vi Stefanus Pettersen selv fortelle hvorfor han kom og litt om ferden og hva som har skjedd senere i livet:

Da jeg var 12 år døde min far,- og min mor Eva Kaisa Grape, satt da igjen på dette enslige stedet med 6-barn, 3 gutter og 3-jenter. Tidende var dårlige der nede den gang. Vi hadde et lite småbruk og et par kyr, men ikke hest. Til kjøring bruktes for det meste rein.

Ofte var det vel slik for mor at hun om kvelden ikke visste hva vi hadde å spise neste dag. Det lille bruket kastet ikke stort av seg, og ofte var vi uten mat. Langt fra folk bodde vi også, så det var vanskelig på mange måter.

I den tida dro folk fra traktene omkring Karesuando til Lyngen for å handle – det var ingen handel nærmere. To av mine søsken var tidlig dratt over til Norge, og ble der, så ble til at også jeg dro over. Senere kom resten av mine søsken og min mor som ble i Norge til sin død.

Da jeg reiste, fulgte mor meg til Naimakka. Derfra skulle ferden gå videre med en hesteskyss, men det var ikke plass på sleden til meg. Vi var 4-5 stykker med denne skyssen. 2-3 dager senere var vi framme i Kitdalen. Den mannen jeg skulle til hette Johan Petter Naimakka. Han tok imot meg, og her ble jeg i 8-dager.

På Horsnes i Lyngen hadde jeg en morbror, Isak Grape. Da han hørte at jeg var kommet til Norge og at jeg skulle være en kvikk gutt, kom han til Kitdalen for å få meg til Horsnes. De jeg var kommet til ville ikke det, – også de ville ha meg, men Grape fortalte så mye om fiske og turer på havet, til andre steder. Dette var ting jeg kunne bli med på, så det var umulig for en guttunge å la dette gå fra seg. Jeg ble med han, selv om det var tungt å ta avskjed med dem jeg først var kommet til.

For meg var turen til Horsnes en opplevelse. Her så jeg den første fembøringen. Denne var for meg rene Noas ark, noe jeg også forbant den med – så stor som den var og så mye det var i den!

Jeg var imidlertid skuffet over hvor lite havet var. Jeg trodde at det en kunne se av Lyngen var alt hav som fantes. Senere fikk jeg selvsagt erfare at det sannelig var stort nok. En overraskelse til var at havet smakte salt.

Fra Kvesmenes til Horsnes dro vi med robåt, og noen båter hadde nettopp gjort et lite notkast etter sei. Alle som kom til fikk koksei som skikk og bruk var, og jeg tok også en sei. Da lo de andre og sa at jeg kom til å bli en dyktig fisker.

Det ble da også fiske som ble mitt liv, forteller Stefanus Pettersen videre. samme året jeg kom til Grape ble det finnmarkfiske med åttring.

Da jeg var 18-år var jeg første gang høvedsmann på egen båt, og jeg har siden hatt mange åttringer og to skøyter.

Hos Grape var jeg i 12 år, til jeg giftet meg og bosatte meg i Olderdalen. På den tid da jeg kom til Norge var forholdene langt bedre enn i Nord Sverige. Her var det fiske som var hovednæringen, og alltid var det noe å få. Sulte trengte en aldri, selv om det var magre år i blant. Jeg har trivdes godt her, og følte meg ganske snart som en av landsdelens egne folk, slutter Stefanus Pettersen.

Stefanus som han til daglig kalles i Kåfjord og enda videre omkrets, er som nevnt snart 94 år. Sitt liv startet han som fisker, og enda er han å finne på Kåfjorden så sant været tillater det.

Ei bjørnehelse, i kombinasjon med et alltid strålende humør er det som har preget Stefanus. Alle de gode attester innflytterne har fått, trenger ikke her å gjentas, men Stefanus Pettersen er et levende vitnemål om at disse attester på ingen måte er overdrevet.

Kilde: Nordlys v/Edmund Eriksen,