Denne historien er fortalt av Olaf Bergheim, Olderdalen. Historien er kjent i mange versjoner. Bergheim ønsket ikke at navnene på de involverte blei nevnt av hensyn til etterkommere.
Historien daterer seg tilbake til slutten av 1800-tallet. I den tida var det en del finske innvandrere som kom til Nord -Troms. Vi gjør oppmerksom på at historien er gjengitt i den versjon Olaf Bergheim har fortalt oss, en versjon som han sjøl mener er troverdig .
Olaf Bergheim forteller det slik:
Det var en stille søndag. Det kom en mann – kor han kom fra vet eg ikke – men han snakka finsk – og kom vandrende.
Det var et eldre ektepar som hadde forsamling i huset sitt, og dit kom mannen. Men han tålte ikke å være der fordi dem sang og leste Gudsord. Det var døden for han å høre det.
Denne mannen var ute etter nattely, men han stoppa ikke der det var forsamling, men gikk videre til et anna hus. Der gikk han inn. Og han var glad for at han fant finsktalende folk. Og praten gikk livlig. Til sist kom han så langt at han spurte etter nattelosji – om han kunne få sove der natta over, men det var ikke snakk om. Han så no ikke så pen ut denne mannen. Langt skjegg hadde han, og uflidd. Så dem ville ikke ha ham i huset.
Nåvel, enden på visa var at han måtte vandre videre, og i det han gikk sa han: «Javel, jeg går ut, men det kommer en etter meg som dokker ikke skal klare å jage ut»
Kona la ikke så stor vekt på det han sa. men, da han gikk tok ho glo av ovnen og heiv etter ham. Da sier mannen: «Du behøve ikke, du får besøk» Husmora svare da på finsk: «Har du finsk blod, så har jeg også finsk blod».
Det gikk en stund. Det gikk en dag – det gikk faktisk flere dager og ingen ting skjedde. Så en kveld pleiedattera var på vei fra fjøset, da ser ho at det er en mannsperson – en liten mannsperson som slår følge med henne, en mann med svart hatt på hodet. Ho går inn og vet at dette ikke er som det skal være, men ho vet ikke at den som følger ho inn er det samme finnlendere sa han skulle komme igjen, en de ikke skulle klare å jage. Jaha! Det blei kveld og dem hørte ikke meir. Mannen forsvant, dem hverken hørte ikke eller såg ikke kor han forsvant. Andre kvelden begynte det å banke skikkelig og spesielt den tida då pleiedattera hadde sett han.
Det banke en bra stund, men borte blei det ikke. Sjøl om det var opphold så kom bankinga tilbake. Det gikk nokså lang tid, og det blei ganske uhyggelig i huset når bankinga startet på loftet. Og dette ble jo fortalt både vidt og bredt, og det var mange som av nysgjerrighet kom for å høre og oppleve dette. Noe var det, men ingen visste hva det var. Men eg har historia fra folk som sjøl har vært der og opplevd dette.
Det kom en predikant som skulle holde forsamling i huset, og det ble sendt beskjed til banke-ånden at no kom det en predikant. Det skulle på en måte skremme, men det gjorde det ikke. Det banka like mye under forsamlingen. Dem prøvde på forskjellige vis å få bort bankinga, men ingenting nøtta. Det blei skreven over døra noe på latin, men neida, like lite hjalp det. Og folk blei henta; folk både fra her og der ifra.
Så var det ei finsk kjerring som bodde i nærheten, og ho skulle prøve å se om ho kunne få bort bankinga. Nå, ho kommer til huset og gikk direkte på loftet og på det rommet det brukte å banke. Ho var høymælt da ho kommer opp på loftet. Så sier ho: «Slå no norskjævel» Så slår det hardt midt mella føttene hennes, og det fortsetter å banke. Ho var rask med å komme ned fra loftet, Hun innså at dette var nokka alvorlig. Her nytta verken finsk språk eller norsk språk. Ja, så var gode råd dyre.
Men så var det ei gammel kone – Ho var mest blind, men ho var kjent for å kunne meir om slikt enn de fleste, – det var mange som kunne slikt i gammeltida. – og dem sendte bud på ho. Og det var en som gikk for å leie ho dit, for ho var mest blind.
Ho sier da ho kom i huset at det kanskje var for seint, men ho skal prøve. De var på loftet en stund. Så sier ho: «No skal vi forsøke å gå». Og ho blei leidd ned fra loftet. Da dem kommer ned så bar det i fjæra med dem. Så sier ho nede i fjæra: «Du skal ordne tre spon, og så skal ordne en slags segl», så gjorde han det. Når alt var ferdig spør ho om alt er ferdig. «Ja dem er ferdig». Så vassa ho til knes i sjøen, og han gav henne en etter til ho. Ho sette dem på sjøen, og når alle var kommet på sjøen begynte dem å segle, men så stoppa dem. Og ho spør i ett: «Fer dem»? «Ja, dem andøve her utfor støa». Men så rak dem til lands, og han sier til ho at no ræk dem til lands. Så sier ho:»du må ordne tre båter til». Og han gikk til lands og fikk ordna de tre nye båta. Når ho så for de tre nye så gjør ho på samme måten. Sette dem en for en på sjøen og spør rett som det er: «Fer dem»? «Ja, no fer dem». Og båtane dreiv fra land, og ho spør igjen: «Fer dem»? Og da de er kommen ganske langt fra land svara han: «Ja, no ser det ut for at dem fer». Så var de ferdig i fjæra. Når hun kommer opp sier hun. «No høre dokker ikke mer, det er borte fra no av» Og det var det. Huset ble rengjort for bankeånder. Og denne historia har eg fra folk som sjøl har vært i huset og hørt, så det er en sikker beretning.
Her slutter Olaf Bergheim sin fortelling, men denne historia har en fortsettelse. Også det finnes i mange versjoner, og vi føyer en av disse versjonene til, for å fullføre beretninga, men dette stammer ikke fra Olaf Bergheim.
De tre spon-båtene som den gamle kona satte på sjøen rak over fjorden, og dreiv i land på et nes. Der har de blitt liggende i tanga, og noen unger som var i fjæra og sanka for til dyra, hadde fått dem med i fjøsen. Bankinga begynte altså der. Hvor mange forsøk som ble gjort for å bli kvitt bankinga vites ikke, men den samme gamle kona måtte budsendes nok en gang og ho fikk sendt spona videre til kirkegården.
Kilde: Menneske og miljø 1982. Historien samsvarer godt med den vi hørte som barn.
Olaf Bergheim, Olderdalen
Olderdalen, bygda vår 