Et møte jeg aldri glemmer..

Av og til møter man folk som legger igjen en historie som gjør enormt inntrykk.

Denne historien er fra 1990.

Det hadde vært et langt salgsmøte i Oslo. Jeg så fram til litt søvn på SAS-flyet som skulle ta meg hjem til Tromsø. Jeg hadde fått sete ved vinduet og rigget meg straks til å sove. Før jeg sovner får jeg med meg at en eldre mann setter seg på det ytterste sete ved midtgangen.

Da vi var kommet opp i riktig høyde blir jeg vekket av opplysninger om flytider, værforhold og andre rutinemessige ting. Etter det får jeg ikke sove. Mannen ved siden av meg bøyer seg stadig over meg for å se ut av vinduet.

Vakkert land, sier han på godt norsk.

Jeg gir opp å få sove. Mannen ved siden av meg viser seg å være tysk, men han snakker veldig godt norsk. Jeg spør hvorfor han snakker så godt norsk. Han svarer ikke med en gang, men blir veldig stille. Jeg ser han strever med å holde tårene tilbake.

Så forteller han en historie som gir meg frysninger og gjør at jeg aldri kommer til å glemme denne flyturen.

I 1941 ble jeg innkalt i militæret, sier han. Det var et sjokk – selv om det ikke var overraskende. Jeg var overhodet ikke motivert til et liv i forsvaret. Jeg hadde akkurat begynt på studier ved det lokale universitetet og livet lå åpent for meg. Men slik ble det ikke…                                        

Jeg kom til Narvik i mai måned 1942, forteller han. Der ble jeg hele sommeren før jeg ble sendt videre nordover.

For å gjøre en lang historie kort, sier han flere ganger

Våren 1944 traff jeg ei nydelig jente på en liten plass i Finnmark. Ei jente med langt lyst hår og et smil som kunne smelte noen og enhver.

Det ble til at vi møttes i hemmelighet, så ofte vi kunne.

Sommeren gikk fort. Utpå høsten begynte ryktene å gå om at russerne var på vei inn i Finnmark. Det ble heftig møtevirksomhet i avdelingen og vi fikk ordre om å trekke oss tilbake til Lyngenfjorden. Alt skulle brennes etter oss.

Den brente jords taktikk skulle iverksettes.

Jeg fikk et kort møte med kjæresten min før vi pakket sammen og dro. Jeg savnet henne veldig, hver dag. Høsten 1944 var en grusom tid på mange måter. Alt vi soldater måtte igjennom denne høsten har jeg prøvd å fortrenge.

Vi skjønte at krigen gikk mot slutten.

Jeg var tilbake i Tyskland på forsommeren 1945. Men, vi fikk ikke dimittere med det samme. Vi måtte ta del i opprydningsarbeider i hjembyen min.

Universitetet sto fortsatt uskadet og på nyåret 1946 tok jeg opp mine studier i nordisk språk og litteratur.

Hverdagen vente sakte tilbake.

Våren 1946 fikk jeg en kryptisk melding fra myndighetene om at noen var på «søken» etter meg. Jeg tenkte straks på jenta fra Finnmark. Men, jeg hørte ikke noe mer. Jeg prøvde å få kontakt, men det ble for vanskelig. Jeg sendte flere brev, men fikk aldri svar.

I 1947 giftet jeg meg med ei jente jeg ble kjent med på studiet. Hun ble min kona til ganske nylig. Vi hadde et langt og godt ekteskap. Men, dessverre forble vi barnløs. Hun døde av kreft for noen måneder siden etter lang tids sykeleie, forteller han.

Like etter at kona døde fikk jeg en henvendelse fra en norsk dame som fortalte at hun drev med slektsforskning og hun hadde funnet ut at jeg måtte være faren hennes. Det var et lite sjokk for meg. Men, jo mer vi snakket, jo mer fant vi ut at det måtte stemme.

Det var ikke tvil, jeg hadde en datter i Norge.

Hun fortalte om sin mor som like før hun døde hadde gitt henne et bilde. Et bilde av en tysk soldat, som var meg. Navnet stod på baksiden av bildet. Denne hadde hun tatt vare på i alle år. Vi avtalte å snakkes igjen når det passet bedre, nå hadde jeg nok med sorgen og alt som skulle ordnes etter min kone, fortalte han.

Etter kort tid tok jeg igjen kontakt med min datter. Vi hadde mange gode og lange samtaler. Hun fortalte om livet til sin mor etter at hun fødte en datter i 1945. Hvor vondt hun hadde det. Og få et barn med en tysk soldat var belagt med stor skam. Hun hadde det ikke lett..

Etter noen år traff hun en ny mann og sammen fikk de tre sønner. Min stefar var stort sett grei mot meg og min mor. Men han hadde sine raseriutbrudd, spesielt når han hadde drukket alkohol. Da fikk vi høre det:

«Tyskerhora» og «tyskerungen» var uttrykk han brukte mot oss.

Det skjedde heldigvis ikke så ofte, men de gangene det skjedde var det grusomt. Det står der fortsatt som åpne sår. Husker min mor ble veldig lei seg og stille når det skjedde. Selv skjønte jeg ikke så mye de første årene. Men, jeg husker hun ble veldig trist.

Den verste perioden for meg var da jeg begynte på skolen. Nesten daglig fikk jeg høre de samme stygge ordene. Mobbing og plaging ble en del av hverdagen. Klart det setter merker i et barnesinn. Gjennom hele barneskolen fikk jeg høre de samme ordene. Hver kveld gråt jeg meg i søvn. Ingen tok affære. Lærerne måtte ha visst hva som foregikk. Jeg ble et merket barn.

Da jeg var ferdig på barneskolen flyttet jeg til nærmeste storby. Da fikk jeg endelig fred. Jeg fant meg sjøl igjen. Jeg begynte på videregående skole og fikk en god utdannelse. I byen traff jeg verdens snilleste mann. Vi giftet oss og fikk tre fine barn. Livet smiler til meg nå, men sårene har jeg med meg resten av livet.

For noen år siden ble jeg kontaktet av en av de verste mobberne fra skoletiden. Han var en av initiativtagerne til et skoletreff for oss som gikk ut av barneskolen. Jeg sa som sant var at jeg hadde ingen gode minner fra skoletiden, og takket høflig nei.

Flyturen var over og våre veier skiltes på flyplassen i Tromsø, denne vårdagen.

Lykke til med besøket, var det siste jeg sa til han

Jeg har ofte tenkt på dette møtet.