Av Hans Rismo

Naturen har betatt meg i all sin ville velde

Kjærlig meg varmer ditt eldgamle navn.

Stupbratte lier og snødekte fjelle.

Alt hva du gir vil jeg ta i min favn

—————————————————–

Ved Kildebuktens bredder der fant jeg min have.

Vakkert omkranset av løvtrær og blomst.

Det har jeg fått av naturen i gave,

Øyet mitt skuet dets varme velkomst

——————————————————–

Her fant jeg fred når alt gikk i mot

Veien ble aldri lang for min fot

Her fant jeg trøst når sorgen ble tung

og livet ble atter ungt

—————————————————-

Vemodsfulle toner min sjel nå beruser

Stille du flyter og haster i havn.

Mektig og vilt gjennom dalen du bruser.

Iskold tungsindig med lengsel og savn.

——————————————————–

Vinterdal du vakre, du harde, du ville.

Du som har trosset all livslarmens bråk.

Du skal meg følge i storm og i stille

Helt til jeg ender ved livsnattens råk.

—————————————————

Hans Rismo fra sangen ”Vinterdalsvalsen”

Av Halvar Halden

Skjønnest er du i midtsommers tida.

Skjønnest er du i midnattsolprakt.

Skjønnest er du med vårblomst i lia

Skjønnest er du i vinterens drakt.

Fjell, fjell etter fjell. namn husker jeg vel…

Av Idar Kristiansen.

Her, rundt en samlende fjord mellom brattfjell,

vokste vår slekt på den steinfylte strand,

slik som i dalen, hvor grå-or og selje.

Bøyer seg mykt over viddegrønt vann.

Hjem kysser grojord ved foten av li.

Fremtiden ferdes langs fedrenes sti.

—————————————————-

Ferdes jeg vidt, vil jeg ofte tilbake

dit Vinterdals-natten er gnistrende stum,

eller dit Bergan med dvergbjørk og nattsol

rødmer som Kåfjordens ungdom i sum.

Dit hvor Vårherre er nær med sin hånd.

Dit Erik Johnsen gav armoden

Idar Kristiansen

Av Johan Dalheim

Hær e’ det ste’på Jor’a kor vi

føle oss ornt’li hjæmme.

Hær vil vi leve, hær vil vi bli,

Det e’ vår hjærtes stæmme.

———————————————-

Kåfjor’ ens daler og Kåfjor’ens fjeill.

Låkker og drager fra morgen til kveill.

Kåfjordens egen sang

Og fjor’ ens egen klang

Vil aillti’ klinge i vårt hjærte.

———————————————-

Langt inn tel fjeills vi dalen førrlot

– pause vi då må take-

Røyken så disig brer sæ imot

vainne’ der fisken vake.

———————————————–

Fjeillan, som stig opp mot brattaste topp

løfte’ vår tanke langt høgare opp.

Ja, dal’ens egen sang

me’en historisk klang

Vil aillti’ klinge i vårt hjærte.

——————————————–

 Johan Dalheim

Av Arne Lyngås

Å la meg få somne i skogen

ei kvellstund med månen skin,

med ryggen stødd mot ei furu

ska e legg frå meg redskapen min,

og vin`n ska suse i baret

og synge så mjuk en song,

om alt som e dikta og drømte

men aldri fikk skreve nåengong.

——————————————

Åt bjørker og gran og furu

ska e kviskre så stilt, godnatt

og sei at nå får dokk ha det

i mårra kjem e itte att,

nå har e lagt bort øksa

og stansa mi motorsag,

nå får dokk ha takk før tida

som vi ha vøre ilag.

——————————————

Og så må dokk helse fuglan

og vår´n når han kjem igjen,

og bekken der borti åsen

før han va å min venn,

og alle de pene jenten

som kjem her og plokke bær,

og blomstran som bruke å vekse

om såmmår`n i skråninga her.

——————————————-

Det va jo her e levde

det va her e hørte tel,

og det e her e vil væra

når e ska sei farvel,

når dokk står vakt omkring meg

så trygt kan e somne inn

og høre ei visetone

som nynnes av bar i vinn 

——————————————                                                                                            

Arne Lyngås

Av Idar Kristiansen

Her bor mitt folk
På fattigdommens styrtninger mot havet
Mitt folk av mange folk
En vag erindring
av Asia i blodet… mer fjernt enn
Djengis Khan
hin hårde drømmer
Nærmere: Lars Levi
Læstadius
med svepen av Gud ord

Her bor mitt folk
Ved ishavs-armen
Som peker syd
med tommelen vendt mot øst
mot viddens gaiser
(snart er du død, noaide)
Salt blod, blått av tidløs frihet
bryter mot berg
Eller rødmer i mørkeløse døgn
rundt pikekropper som vil
leke, leke…

Her bor mitt folk
Bak husene står ljåen
Men dørene er åpne:
Velkommen til vårt bord
for nøysomhet
Et bord for brød og fisk
Et bord for underet
på livets slitte duk

Her bor mitt folk
Is-hvite tinder speiler
sin uforgjengelige tro
i deres øyne
Ta fra oss alt
Brenn våre hytter ned!
Vi setter atter våre garn lik Peter
og fanger timene av lys
som lagres
i hjertene
Hvor, mørke, er din brodd?

Idar Kristiansen

Fra Lyngens høge fjell eg ofte såg

de blide bygder langt der nede låg

 i midnattssolas gyldengule drakt

 nei ingen stad eg såg slik fargeprakt

   Eugen

 

En eventyrverden, et kjempeteater

 av stivnede masker i rekker og rader.

 Tinder i svart, i gullgult og grått,

  Skiftende  over i blekrødt og blått.

  Et sommernattspill i skjønn harmoni:

  Høifjellets mektige symfoni.

Cornelius Moe

Ferdes jeg vidt, vil jeg ofte tilbake

dit Vinterdals-natten er gnistrende stum,

eller dit Bergan med dvergbjørk og nattsol

rødmer som Kåfjordens ungdom i sum.

Dit hvor Vårherre er nær med sin hånd.

Dit Erik Johnsen ga armoden ånd.

Idar Kristiansen

Jeg vil alltid og alle steds minnes

 Stedet som gav meg trivsel og ro.

 Hvor jeg ferdes så ikke det finnes

 noe sted der jeg heller vil bo.

   Halvar Halden