Savvan (Savvon) betyr stilleflytende elvestrekning. For fiskeinteresserte i Olderdalen var Savvan den aller beste fiskekulpen. Sjørøya gjorde en hvile-stopp her på sin ferd videre oppover i vassdraget. Ofte kunne det stå flere fine fisker i kulpen samtidig. Men, røya var ikke alltid like bitevillig. Det gamle gutta visste råd, Store gode kveitekroker, surret fast ytterst i bambusstanga gjorde «susen». Rolig førte de kroken over fisken, å røsket til. Øvelsen var så langt unna sportsfiske som det går ant. Men, i Olderdalen var det en stor og effektiv måte å fiske på. En av de største «krøkerne « kan dere se på bildet. Tormod Albrigtsen. Her sammen med barndoms vennen Hedmund Antonsen.

I dag er det laget en tursti til denne kulpen.

På eiendommen gnr.7/bnr.1 Reidar Lillevik ligger tre  gammetufter. To av disse ligger i granskogen og vises tydelig i terrenget, selv om det i ettertid er anlagt et plantefelt i tufte-område. (se bildet) Tuftene er runde til dels avlange, ca. 30-40 kvm. Den tredje tuften ligger  50 meter lenger vest og er rektangulær i formen. Sametinget har registrert disse som samiske kulturminner eldre enn 100 år. Andre mener disse kan være flere hundre år gamle. Spennende tufter.

Syregraslia. Her hentet folk syregress eller surgras som vi kalte det i Olderdalen. Dette ble kokt med vann eller melk. Ble konservert og brukt som tilleggskost utover vinteren.  Syregras var kjent fra gammelt av og i Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoll fra 1750 kan vi lese :» Syregras samles i Field-Markene om Sommeren nogle Tønder fulde af, det koges da i Vand eller Melk, hvorved det conserverer sig Vinteren over; naar det skal spises, koges det andengang op i Melk eller Fiske-Sød. Hvilken Spise de Norske Boesiddendes Søefinner i disse haarde Aaringer likeledes have benytted sig af, til deres Underholdning.»

Sløke (Angelica sylvestris) er en annen plante som ble mye brukt som mat i Olderdalen i tidligere tider. Sløke vokser i beitemark, kulturpåvirket mark, og ved bekker. Sløke er vanlig i hele Norge. I Olderdalen vaks det store mengder sløke langs øvre deler av Olderdalselva. Stengelen ble spist fersk, mens bladene kunne karves og kokes til en grøt for lagring. Det ble senere tatt opp og kokt opp med melk til en god rett. I krisetider har sløken vært viktig som nødmat.

I min tid som konditor var jeg borti Angelica som kakepynt.

Planten har også vært brukt til farging av stoffer.

«Rødmelan» var fra gammelt av kjent for sine bjørnehi. Folk observerte stadig bjørn i området.

Den siste bjørnen som er skutt i området, var i 1844, av Mons Aslaksen , Vinterdalen.

Den store bjørnejeger i bygda var Jacob Olsen, Storslett. I 1806 solgte han to skinn av bjørn som var skutt i Manndalen. For disse fikk han 3 rdl. i skuddpremie. I 1810 fanget han en bjørn med saks på Nordnes og i 1825 og 1826 fanget han en halvvoksen og en fullvoksen bjørn med jern.

I dagens verden med digitalisering og koordinater i øst og vest, kan det være viktig å ta vare på den gamle måten å merke eiendommer på. Kors i stein, gjerne med en eller flere vitnesteiner. Slik var det til langt opp i vår tid. Eksemplet på bilde er hentet fra min egen familie. Da bestefar Erik tok sine sønner med ut i marka og delte eiendommen i fire like store deler. Den gang ble det høgd inn et kors i en stein. Slik som her på Čohkápmir

Når det gjelder kors i fjell og stein i Norge, vet vi at det i mange gamle dokumenter står at «…kors er brukt fra gammelt av.» Men hvor gammelt, vet vi ikke. Vi har en norsk utskiftningslov fra 1857, hvor det står: «Grændselinien mellom de udskiftede dele betegnes ved varige og tydelige mærker, saasom innhugne kors i berg, store stene eller nedsatte mærkestene med saakaldte vidnestene.»

Olav Myrlund startet båtbyggeri sammen med Erling Myrlund tidlig på 1950-tallet. Erling ble sendt på kurs til en båtbygger på Helgeland og kom hjem med gode og viktige kunnskaper om båtbygging. Gradvis bygde disse to opp en bedriften som eksisterte i 50 år. Da Olav døde i 1979 overtok Sigurd Myrlund ansvaret. Og da Sigurd døde i august 1992 overtok Harald Sivertsen.

Børre Langhaug ble ansatt ved båtbyggeriet i 1992/93. Han kan fortelle at de drev med noe nybygg før han ble ansatt, men etter 1992 var det mest reparasjoner, nye aluminiums-overbygg og utskifting av motorer.

Olderdalen Gjestgiveri ble bygget ferdig under krigen som et nødvendig overnattingssted for sørgående Nord-Norge buss. Etter krigen ble hotellet utvidet med et anneks med 43 sengeplasser. Kostnadene ble totalt på kr. 330 000. Hotellet hadde bare åpent i sommersesongen og gav et lite overskudd. Hotellet var en ren kvinnearbeidsplass. I høysesongen kunne det jobbe ca. 10-15 kvinner. Staten bygget 8 gjestgiverier i Troms og Finnmark på den tiden.

I en kongelig resolusjon fra 12. februar 1960 godkjenner kongen salg av  alle Gjestgiveriene til Nord Norsk Hotelldrift. I 1979 ble SAS ny eier og i dag er Gjestgiveriene eid av private.

Litt morsomt å lese fra Stortingsmeldingen i 1960 : Gitt på Oslo slott 12.februar 1960. Under Vår hånd og rikets segl. OLAV (LS). Underskrevet Einar Gerhardsen og Leif Østern.

Tyskerne benyttet seg av bygningen under krigen og det var kun mindre reparasjoner som skulle til før hotellet var klar til bruk igjen, etter krigen.

Dampskipskaia var selve livsnerven ut til den store verden. Lokalbåten anløp Olderdalen 2 til 3 ganger i uken. Før kaia kom måtte folk ro ut til lokalbåtene. Der hentet og leverte de passasjerer og gods. Også salg av diverse produkter ble gjort fra skutesida. Da kaia ble bygd ble alt mye enklere. Da kunne folk komme ombord å selge sine varer. I tillegg fikk man kjøpt kioskvarer og lesestoff. 

Hans Pedersen («Hanno») drev butikken og posthuset. «Hanno» hadde humoristisk sans og gjorde utlevering av post til en artig seanse som samlet mange mennesker.

Allerede på 1930-tallet ble den første kaia bygd. Den var liten og dårlig egnet til den store trafikken som skulle komme. Da den nye kaia kom, like etter krigen, hadde tyskerne allerede bygget et stort pakkhuset som skulle komme til stor nytte.

Henrik Albrigtsen forteller : Pakkhuset var innredet med reoler for bygningsartikler til gjenreisningen. Lagersjefen het Thommassen (Johan P?) og var fra Djupvik. I tillegg hadde han en stilling i kommunen. Alfred Johansen og jeg var 15 år den gang og skulle debuterte i arbeidslivet. Da båten med brakke-flak skulle losses, tok vi tak i hver vår ende. Da flakene skulle løftes på brygga, glapp taket. Det ble et voldsomt smell, kan du skjønne.. Ingeniør Gundersen som ledet lossinga gav oss sparken på stedet. Slik var starten på arbeidslivet vårt…

Jens Johansen forteller om bær-salg til lokalbåten :

-Herregud, for en tid. Og den bæra – det plukka vi. Så selte vi…plukka vi bær, så selte vi ombord i lokalbåten, så rodde vi med spissa eller båten ut til lokalbåten – ved sida av lokalbåten, og dem kjøpte bær, selvfølgelig, og dreiv forretning, når dem kom til byen selte dem videre. Eg huske en gang – da va vi gifte – eg og…det va en tidlig morran, i tretida, visstnok om natta, dem va no små de ungan då, eg trur vi hadde visst bare han Ragnar då, eg huske ikke. Så gikk vi opp i fjellet der oppe i Rundura… der oppe… og så begynte vi å plukke bær – eg og ho. Og så va vi der oppe og plukka – eg huske ikke kor mange liter vi plukka, men eg trur vi plukka omkring tyve liter. Bringebær – ja, ikke tyttebær.

-Når vi såg at lokalen gikk innover, så måtte vi komme ned. (kona) Vi måtte passe når lokalen kom. Ja, når klokka va en syv-åtte, så måtte vi komme ned, når den kom utigjenna, så kom den hit.

-Ja – og då va det å selle det, det va 50 øre literen, og 12 liter bringebær…12 gange 50…det blei mange krone det, då i den tida. Ja, det va god betaling.

-Det var bringebær, tyttebær og blåbær. Var det andre bær?,spør Gurli. Nei, andre bær va det ikke. Det va blåbær… og bringebær og tyttebær, men tyttebær, den va no sånn at den va no…den va no altså… det va meir utav den. Bringebær – det va heller lite…mindre utav bringebær. Men så va det også kostbarere. Herregud – som vi plukka bær…

Den 18.11.1940 ble det underskrevet en kontrakt mellom Norges fyrvesen og Henrik Albrigtsen om tillatelse til å føre opp ei fyrlampehus og et oljehus på eiendommen, samt adkomst til bygningene. Albrigtsen skulle også ha ansvaret for drifta av fyret. For dette fikk han kr.60.- som et engangsbeløp.

Informasjon vi har sier at fyrlykta ble etablert samme år. Hvorvidt den faktisk var i drift eller ikke i 1940, er noe usikkert.

Hele Lyngenfjorden er et nettverk av fyrlykter som «snakker» med hverandre. Fyrlyktenes karakter er gjensidig avhengige av hverandre. Som et eksempel kan man si at lykta i Olderdalen er satt opp ut fra lykta på Manndalsklubben.

I Troms og Finnmark har kystverket eget fartøy. OV Bøkfjord utfører tilsyn og vedlikehold av fyrene.