Korndyrking nord for Malangen?

En illustrasjon fra tidligere tider da utvinning og bearbeidelse av kvernstein ble gjort med handmakt,

Spørsmålet om bøndene nord for Malangen ikkje kunne dyrke korn, og om dei vanta dei enkle reiskapane som skulle til, dukka og opp. Etter major Schnitler skulle ein nesten tru at dei ikkje forstod seg på korndyrking. Han seier i band II s. 411: «- men efter at en Deel Fremmede baade Sønden- og Østen-fra, særdeles fra omtalte Svenske Qvæneland ere hidkomne, og have dyrket Jorden med Ager-Brug, have Indbyggerne taget derefter og saaer nu næsten hver mand, naar Ġud giver gode åringer, deres Jord.» Dette kan kanskje stemme når det gjeld Lyngen og nordfylket, der det var eit sterkt tilsig av folk frå t. d. Torneå-traktene, som hadde korndyrkinga i blodet. Men det høver absolutt ikkje på strøket langs med landet på nordre sida av Malangen. Til siget av bumenn austfrå var så lite i dette området at det ni kan ikkje ha spela noka rolle.

Peter Schnitler

Det aller meste var altså nordmenn. Det er derfor ingen grunn til å tru at den veike stillinga som korndyrkinga hadde nord for Malangen, kom av at det budde mange samar i dette området, og at det samiske innslaget hadde innverknad på korndyrkinga. Når ein i det heile spekulerer over dette, kjem det av det faktum at samane var lite interesserte i korndyrking. Jamf. Peter Schnitler s. 408 h II.

Major Peter Schnitler

Qvigstad og Wiklund 1929 side 393 og 424

I 1751 ble grensetraktaten undertegnet. I oktober 1743 er han i Lyngen-området, og i hans grenseeksaminasjonsprotokoller kan vi lese at Finne- Skolemester Moens Jacobsen opplyser at det bor 24 Bue Finnefamilier, altså sjøsamer, i Kåfjord på dette tidspunkt, og 15 «bøydelappefamilier». Av disse bøydelappene er det 11 kvenske familier eller svenske bønder- familier.

En misjonskilde fra 1724 forteller:

I sær saa langt nord i Tromsen, hvor een heel Fiord kaldet Lyngen er hærlig bebygt, og bestaar omtern af 70 Indbyggerne, alla overflyttet fra Sverrig, og kalder disse sig Qvæner. De har ord for skiønne Landsmænd, ved Jord og Saugbrug, da de der har ryddet og dørcket skiønne Jorder, foruden at de visse tider søger sit Fiskierie til anseelig fordeel. Dissa Bøygde Lapper i Almindelighed, ere baade formuende, ja eendeel kand være saa riige, at de kand siges at eye anseelig dell Sølv og Penger…..» (Guttormsen 2004).

Kyrkjejubileet

Av Ingjald Leigland

I kallsbrev fra 19. september 1781 til sokneprest Dreyer, har kong Kristian 7. (Ove Guldberg) fastsett at «Kåfjordens Almue» heretter skal høyra under presten i Lyngen Dette galdt likevel berre sjølve Kåfjorden. Gardane frå og med Nordmannvik og til og med Djupvik vart skilt ut frå Skjervøy og lagt til Lyngen ved kongeleg brev frå 3.mai 1881.

«Kapellet» i Kåfjord vart i 1794 (eller 1796) nedlagt. Timberet vart nytta til den faste skulen på Lyngseidet.

Sylvkalk og Ljosestakar

Krine kyrkjeiubileet i Lyngen den 21.juni 1931.

Av Ingjald Leigland

På kontoret i Lyngen prestegård er det ein liten sylvkalk som er eit minne frå dette kapellet. Kalken har presten brukt i sognebod. Han har denne innskrifta: «Bekostet til Guds Ære af Kogfjordens Almue. Anno 1778». I Lyngen kyrkje står 2 små sylv-ljosestakar. Det er i den stunda dette vert skrive, ikkje avgjort um dei har høyrt til kapellet i Kåfjord, eller um dei er gjevne til Lyngen kyrkje.

To små ljosestakar av sylv. Dei står på altare og har tydeleg innskrift: «Nils Michelsen Pelleg. Anne Blix». Årstala derimot er utydelege. Det eine les eg for 1722 og det andre 1723. Anten må dessa stakane ha høyrt til kapellet i Kåfjord, eller det må vera fødselsåra til gjeverane som desse tala skal segja oss. Det siste er mest truleg. Dei to gjeverane er venteleg skyld til klokkaren Esaias Michelsen Pelleg.