Hjortetakksalt, hjorthornsalt eller hornsalt er eit bakepulver, nytta mellom anna i hjortetakk. Tidlegare var det laga av geviret til hjorten, no blir det framstilt av ammoniumhydrogenkarbonat, ammoniumkarbonat og ammoniumhydrogenkarbamat. Når hjortetakksaltet blir varma opp blir det spalta til ammoniakk, karbondioksid og vatn, slik at deigen hevar seg.
På 1940/50-tallet var det få som hadde telefon. Når de en sjelden gang fikk en telefon ble de «budsendt». Det vil si at de måtte møte opp på en telegrafstasjon eller noen som hadde en telefon. Telefonsamtale ble avtalt på forhånd.
I min barndom og ungdom var det helt vanlig med telegram som en hilsninger ved konfirmasjon og bryllup.
I dag snakkes det om det hemmelige språket – om det tause folket. Vi opplever den kvenske våren. Men, slik har det ikke alltid vært. Allerede tidlig i min barndom skjønte jeg at det var noe dem forsøkte å skjule for oss.
Hvorfor møtes min kvenske bestemor og hennes søster til sang og prat, tidlig på søndags morgen? Alt var så hemmelig. Akkurat som de var redd for noe..
Da jeg ble eldre skjønte jeg mer. De møttes for og synge og snakke sitt gamle kvenske morsmål. I ettertid er det vondt å tenke på hvordan de hadde det.
For noen år siden meldte jeg meg inn i Kåfjord Kvenforeningen. Jeg ble spurt om å være med i styret. Men, jeg har alltid sagt nei! I dag er jeg varamedlem til styret og det får holde. Jeg passer ikke inn i en forening. Det skjer for lite – for sent.
Jeg opplever å få mye gjort ved å stå fritt.
Jeg fikk bygget en diskgolfbane med informasjon på norsk, kvensk og samisk, som den første i Norge.
Jeg fikk merket «Olderdalen rundt» stien på tre språk.
Jeg sluttfører i disse dager bygginga av et kvensk minnesmerke i Kåfjord.
Jeg har ikke vært alene om utførelsen og bygginga. Jeg har fått god hjelp. Takk til dere alle!
Underveis har jeg tatt opp ting og påpekt viktigheten å ta vare på det kvenske språket. Det er ikke alltid så populært. Her er noen eksempler:
Norges arktisk universitetsmuseum – UIT i Tromsø har ikke en fast kvensk utstilling pr. i dag. Dette påpekte jeg som førte til stor aktivitet med presseoppslag og møter med museets administrasjon.
Da Norge åpnet Norges Nasjonalmuseet i Oslo tok jeg kontakt og spurte om de hadde kvensk utstilling på det nye museet. Nei, det hadde dem ikke.
Da vi klarte å få Utinord til å lage en tursti til Baalsrud-hula i Kåfjord/Storfjord ønsket jeg informasjon på norsk, samisk, kvensk og engelsk. Det viste seg å være helt umulig. Jeg argumenterte med nærhet til kvenske Storfjord – nærhet til Finnland, men ingen ting hjalp. Daglig leder i Utinord Hugo Tingvoll hadde til slutt bare et argument: «Det er ikke plass til fire språk på skiltet.»
Har tatt opp manglende kvensk flagging ved Elverhøy kirke og Tromsø Domkirke.
En periode var jeg aktiv med plateønsker på programmet jukebox på NRK. Alltid fikk jeg mine ønsker igjennom. Så en 16. mars på kvenenes nasjonaldag ønsket jeg en fin kvensk sang. Men, da var det stopp! Jeg skrev inn og spurte hvorfor, men dem svarte aldri på min forespørsel.
En kult-sang fra min ungdom. Mye spilt i tidligere tider.
Det kan se ut som Jacob Olsen og hans far Ole Jacobsen har vært svært sentral i Nommedalens historie. Dette har vi funnet i kirkebøkene og justisprotokoller:
Min gode venn Anders Mathisen har funnet ut at Jacob ble født på Storslett 1750(51). Han ble døpt i Kogfjord Capel (Finnekapellet) .
Ole Jacobsen og kanskje også sønnen Jacob Olsen var i Kogfjord Capel («Finnekapellet») i Olderdalen i 1762. Anders finner dette i kirkeboka: «Domi Miserie: førættet i Kogfjord Capel. Døpt Niels Halvorsens og Solvi Larsdatter, barn Anna Test …. Ole Jacobs».
«Domi Miserie cordia er det latinsk navnet på andre søndag etter påske.
Dette forteller oss at Kogfjord Capel («Finnekapellet») var i aktiv bruk av nordmenn, kvener og samer til dåp, konfirmasjon, begravelser og andre kirkelige handlinger.
Jacob giftet seg med Berret Andersdatter og fikk tre barn: Rachel, Berret Maria, og Anne Hellena.
I Justisprotokollen for Skjervøy 1956 (NTRM transkribering) står det:
Ole Jacobsen er involvert i et slagsmål i Skibotn etter at noen hadde fjernet torv fra gammen hans. Han slo bra fra seg da det er vitnet om at motstanderen hadde syv arr i ansiktet etter vask.
«Niels Lassesen paa Uløen havde til dette Ting ladet indstevne Ole Jakobsen Kaagfiorden for Slagsmaal, forøvet imod Citanten paa Qvænmarkedet i Schiibotten»
Kan til tider være vanskelig å tyde skrifta og ber om forståelse for evt. feil.
I Lyngen bygdebok bind II s. 136 står det følgende om gården Storslett gnr.9 L.nr.171:
I 1787 betaler Jacob Olsen kvernskatt. Leidingsskatt blei betalt samme år av; Anders Andersen, Mogens Jacobsens enke, Ole Mortensen og Jacob Olsen. Morten Mogensen og Jacob Mogensen var fattige og derfor fritatt denne skatt.»
I 1801 er familien Olsen oppført i folketellinga som kvenske folk. De tre barna Rachel, Berret Maria og Anne Hellena bor sammen med far Jacob og mor Berret Andersdatter. De har også en fosterdatter og tjenere i husholdet. De driver fiske og gårdsbruk.
Jacob var en stor bjørnejeger. I 1806 solgte han to skinn av bjørn skutt i Manndalen. For dette fikk han tre riksdaler i skuddpremie. I 1810 fanget han bjørn i saks på Nordnes og i 1825 og 1826 fanget han en halvvoksen og en fullvoksen bjørn i jern. Da han fanget den siste bjørn var han 75 år gammel.
I 1816 betalte Jacob sølvskatt.
I 1836 ble gården Kroken skilt ut fra gården Storslett. Samme år ble Jacob Olsen fritatt for å betale leidingsskatt på grunn av fattigdom. Da var han 85 år. Han døde 8. mai 1842, 92 år gammel. I kirkeboka ble han betegnet som «fattiglem» ved begravelsen.
Kvernsteinen som er brukt i kvenmonumentet er med stor sannsynlighet fra Selbu og ble hentet opp til Storslett av Jacob Olsen.
– Fra same til kven på to minutter.
I NRKs dokumentar «Hvem tror du at du er»? møtter vi kjendiskokken Eyvind Hellstrøm og hans leting etter sine røtter.
Underveis ble det klart av kirkeboken at Hellstrøms oldemor (farmors mor) var av lappisk» avstamning, mens oldefaren var norsk. Det er sameblod her» sa han, og dette ville han vite mer om, så turen gikk videre nordover til Alta, hans oldemors fødested, hvor han møtte historiker Einar Niemi. Sistnevnte kunne fort gjøre det klart for Hellstrøm at det ikke alltid er korrekt, det som står i kirkeboka.
«For to minutter siden var jeg samisk. Og nå er jeg ikke det lengre»
En rask titt i den lokale kirkeboka viste at Hellstrøms tippoldeforeldre bar slektsnavn som ifølge Hellstrøm selv «høres ut som to finske langrennsløpere». Savilla og Mämmilä. Tippoldeforeldrene til Eyvind Hellstrøm var altså kvener som kom til Kåfjord i Alta fra Tornedalen, nettopp på grunn av gruvevirksomhet. Hans tippoldefar Isak Savilla ble betegnet som «verkets smed», trolig en opparbeidet og høy stilling den gangen.
Det ble en spennende og emosjonell reise for Hellstrøm, som blant annet fikk et helt nytt syn på sin egen far.
Visste dere at det var kvenene som for alvor introduserte saunatradisjonen i Nord Norge. Tradisjonen ble innført for å sørge for god hygiene i de kvenske hjem.
Kvener og samer generelt er mer laktoseintolerant enn resten av befolkningen i Norge.
Det som er merket rødt er kvensk og jødisk bosetning i Tromsø sentrum ved århundreskifte 18-1900. Foto: Perspektive museum.
Ca. 8 % av befolkningen i Tromsø var av kvensk og jødisk avstamming i folketellingen i 1845. Mange slo seg ned på Nerstranda. Et område som på kvensk ble hetende «Randa».
Olderdalen, bygda vår