Til vanlig var det ikke innlagt vatn hos de brede lag av folket, og lenge heller ikke hos de bedre situerte. Det blei båret fra elver eller utgravde brønner, først i treboller eller kjørler og seinere i zinkbøtter, to slike med et vasstre, også kalt øk, over skuldrene og tvers over nakken. Ved transport av vatn særlig til fjøsbruk brukte man vasski, formet av ett gjerne tykt tre med en taugstump i forenden til å trekke i. Vatnstampen ble satt bak for en hakk i skien. Det måtte gjerne to personer til hvis det var en større vasskopp en hadde, den ene holdt stampen og skyvde på mens den andre dro i tauget.
Vadmel blei på gårdene til vanlig stampet i botnløs tønne, ved at to personer tråkket vadmelet fra hver sin ende. Etterpå blei tøyet rullet på mangletre for å få det glatt. Strikkete ting blei «tova» ved å helle over eller legge den i varmt vatn og så gni den vel og lenge. Deg var særlig votter som blei behandlet slik og dermed gjort tykkere og solidere.
Ladder blei stampet ved at man banket dem med treklubber. Seinere fikk en vadelstampe som blei drevet med vatnkraft, men på grunn av avstandene til slike stamper, blei nok arbeidet lenge ennå utført på gårdene.
Det har i sin tid vært drevet saltbrenning i Djupvik, Hammervik og Nordmannvik og muligens også andre steder. Å brenne salt ville si å koke sjøvatn så det fordampet og saltet blei igjen. Man fylte sjøvatn i store gryter som tok 2-3 tønner, det var vel gjerne fjøsgryter som en kokte døyve i. Så hugde en brensel i skogen og fyrte opp under grytene slik at vatnet kokte. Denne gesjeften blei drevet mange steder i den grad at store strekninger blei snauet for skog til saltbrening.
Vi har under avsnittet om håndverk m. v. løselig nevnt at det i meget gammel tid blei forarbeid båter av en egen type i Kåfjord. Eldre folk i Birtavarre har bekreftet at de såvidt kan huske slike båter nevnt og har sett vrak eller rester av slike. De økset båtbordene til, og siden man ikke kjente til kunsten å varme bordene når de skulle formes til, måtte man økse krok (bøyning) på bordene. Disse blei så sydd sammen med «tæger» eller også skinnremmer.
Det hadde en gang for svært lenge siden vært stor furuskog i Kåfjorddalen, så det var emner nok å ta av. Det er blitt fortalt at båter av størrelse opp til treroringer blei økset til av hele trestammer. Av de største stokkene økset man sjølve båten helt opp til esingen og så sydde man opp på den et bord, ripebordet. Stevnene blei skjøtt til, og det tok 6 til 8 uker å bygge en slik båt. Til redskap under arbeidet blei brukt «skarnøkser» hvor egga var på tvers av skaftet, 1 til 3 tommer lang og krum slik at man kunne grave seg inn i treet. Øksene smidde en sjøl eller de blei i seinere tid kjøpt på Skibotn. Etter fortellernes mening må denne båtbygginga ha funnet sted for over 100 år siden og tidligere.
Kilde Lyngen bygdebok. Boka ble utgitt i 1976
Det var bygdeboknemder fra hver kommune. Fra Kåfjord: Anton Solheim, Peder A. Bergmo og Håkon Rundberg.
Det er fortalt at man på flere steder i Kåfjord drev med å så bygg på snøen om våren for å få bygget til å spire tidligst mulig. Dette var nok når det ikke var tele i jorda og man om høsten hadde spadd opp jorda, så kornet kom i løs jord. Etter hvert som snøen tinte gikk man over åkeren med rive.
Møller (kornkvern) hadde man på flere steder også i Kåfjord. Kvernene blei drevet i elver ved vannhjul. I tidligere tider førte man korn til møllen på Karnes (jfr. Oxaas) for å få det finrenset og tresket. Seinere fikk man treske og rensemaskiner sørfra. En slik treske- og rensemaskin hadde man blant annet i Lyngsdalen. Ofte var det flere gårder sammen om slike maskiner.
En korrespondent for Morgenbladet skreiv i 1901 en lengere beretning om forholdene ved verket i Birtavarre:
Arbeiderne var av 4 forskjellige nasjonaliteter, norske, svenske også kalt «rallare» — kvæner og lapper. De blei gjerne fordelt etter nasjonalitet i arbeidslag, og lagene kappedes innbyrdes om hvem som tjente mest på akkordarbeidet. Lappene anvendes ikke som minerere i gruven, men ellers står de neppe tilbake som arbeidere for de andre nasjoner. Korrespondenten framsetter i denne forbindelse en vurdering og spådom som har vist seg å bære i seg en realitet, når han skriver at:
«Kunne det stengsel som språket danner brytes, ville de uten videre gå inn i den nordlandske befolkning og kun frembringe en svak nyanse i denne, til adskillelse fra nordmenn forresten.»
At kvænene også med tida vil kunne absoberes i det norske samfunn er utvilsomt, mener korrespondenten, og hevder at Verket alt har hatt en bemerkelig innflytelse på folket i Kåfjorddalen. Atgangen til bifortjeneste har hjulpet dem mye på fote, og samtidig er de blitt ivrige etter å forstå og tale norsk. Kvinnene står ikke tilbake, særlig de unge, da slusken er en svær kurtisør.
Andreas er ansatt i «finnemisjonen» og skriver i sin rapport fra 1889 : «I Mandal er en velsignet Herrens Flok, som viser sin tro ved et liv i indbyrdes Kjærlighed. Den finske Befolkning i Kaafjorden lever i stor Fattigdom. Om De saa deres Kaar, maatte De vist bevæges til Taarer».
Visste dere at Peder Nilsen fra Skardalen rodde til Lyngseidet for å hentet post til brukerne i Kåfjord. For dette fikk han 2 øre av hver adressat eller avsender. I tillegg leverte han aviser til de få som hadde råd til det.
Utvikling av Norge startet på kysten etter istiden – de første fanget sjøpattedyr, skjell, skalldyr, m.m.
Ottars beretning fra 800/900 – tallet – opp gjennom historien var tørrfisk landets viktigste eksport produkt og råstoffet som ble solgt via Bergen dannet grunnlag for en form for børs 100 år før Oslo børs bla etablert.
Sammenlignet med andre kystland i Europa har Norge en særpreget, lang over 3000 km – regner vi med tusenvis av viker og bukter, poller og fjorder og i tillegg øyer og holmer blir avstanden formidabel.
Et annet karakteristisk trekk er kystens betydning som bosted og som ferdselsåre. Skjærgården med breie massive belte av øyer, holmer og skjær er særegen for landet (Jæren og øst Finnmark mangler skjærgård).
Hav – og tidevannsstrømmene – Den norske <atlanterhavsstrømmen og kyststrømmen – Golfstrømmen – økosystemet kysten generelt og Barentshavet (spesielt lodde og torsk).
2.Norges Fiskeri – og Kysthistorie
Fangstmenn, fiskebønder og værfolk fram til 1720 – ressurser til husbruk, salg innland og eksport fra før år 1000 (eks tørrfisk). Flere tusen år lang historie fra istiden. Fiskens betydning i religion (eks den «katolske løype» – fra Lofoten til land rundt Middelhavet). Innovasjon – teknologi sjø/land – omsetningsformer – marked, mv.
Ekspansjon i eksportfiskeriene 1720 –1880. Gradvis økt eksport av ulike marine ressurser på 1700 tallet og utover …… til 1880. Bergen mistet gradvis sin nøkkelposisjon og en rekke byer fra Rogaland til Finnmark eksporterte betydelig mengder fisk. Fra å være blant de fattigste land i Europa i begynnelsen av 1800 – tallet ble Norge blant de rikeste i årene rundt 1880 årene og eksporten av sild, fisk og fiskeprodukter var en av hovedfaktorene bak den økonomiske veksten. De store eksprodukta var tørrfisk og klippfisk, tran, rogn og saltsild. Hovedgrunnen til utvandring til Amerika hadde ofte sammenheng med periodisk svikt i fiskeriene.
En næring i omforming 1880 – 1970. En av de største sprangene i utviklingen av næringen skjedde i perioden 1880 til 1920. Fra handkraft (rodde/enkelseil før 1880 og bakover …), seilfartøy – fra 1880 årene, dampskip i 1890 årene, gradvis fra år 1900 innføring av petroleumsmotor og i 1920 hadde Norge verdens største motorbåtflåte. I perioden 1920 – 1945 motstrøm i motvind – sterk produksjonsvekst og inflasjon ble avløst av sterkt prisfall og synkende produksjon. Fra slutten av 1920 – årene ble fiskerinæringen gradvis organisert og det ble formet et organisasjonsmønster som i hovedtrekk fortsatt er gjeldende. Organisering av bl.a. hvitfisk – og pelagisknæring og førstehåndsomsetning.
De politiske drivkrefter. For marin sektor handel fra ca. år 1000 – forskning fra første halvdel av 1800 tallet og distriktene fra 1920/-30 årene og spesielt etter krigen. Fra 1920 årene ble det gradvis og som et ledd i demokratiseringen av landet etablert viktige næringsorganisasjoner innen marin sektor.
Næringen skyter fart – 1945 – 1970. Modernisering av næringen etter krigen og rask teknologisk utvikling på sjø og land. Ett karakterisk trekk i 1960 årene var ekspansjon fra kyst til hav og ved inngangen til 1970 – tallet ble nærmere halvparten av den ilandbrakte fangsten hentet på det åpne hav og fra fjerne fiskebanker. Fiskerne ble stadig mer produktive – i 1948 ilandført pr. fisker 15 tonn og i 1971 80 tonn. Tiden fram mot 1970 representerer på mange måter den siste, frie epoke i fiskerinæringens utvikling.
3.Havet, fisken og oljen – 1970 – 2014
Det nye kyst-Norge – 1970 – 1990
Inngangen til 1970 – årene EU saken og avgjørende vendepunkt gjennom en svært alvorlig ressurskrise og et første gjennombrudd myndighetsgrep og reguleringer overfor norske fiskere. Den andre gjaldt utvikling i norsk og internasjonal havrett fram mot etablering av Norges økonomiske sone på 200 nautiske mil 1. jan. 1977 – Svalbard sonen og delelinjen mer Russland. Den tredje faktoren var oppstart og utvikling petroleumsvirksomheten i havet fra ca. 1970 og for det fjerde oppsto en helt kystnæring fiskeoppdrett i sjø 1970. Fiskeoppdrett tok spranget fra dambruk i ferskvann til merdkonstruksjoner i sjøen og fra produksjon av regnbueørret til satsning på laks.
Ultimo 1980 – primo 1990. Nesten samtidig i tid fikk vi bl.a. EØS avtalen, fartøykvoter for kystfiske – fordeling mellom ulike fartøy – og redskapsgrupper, gradvis avvikling av Hovedavtalen for fiskerinæringen, liberalisering av eierforhold i havbruksnæringen og FOS konkursen.
Lukket næring – åpent kystfiske.
Modernisering av flåten – mot et strammere ressursregime – allmenning – trålstigen – fartøykvoteordningen – liberalisering av lovverket, fisketurisme, fiskerikriminalitet, m.mn..
Markedstilpasning og globalisering – lokale forventninger og globale betingelser.
Åpning for sjøsamiske rettigheter.
Oppdrettsnæringen – Gjennombrudd til tross for skepsis fra autoriteter,
Internasjonalt har oppdrettsnæringen en meget lang historie internasjonalt. Oppdrett av ferskvannsarter i jord dammer dam bruk til eget bruk og lokal salg var vanlig i en rekke land.
Før gjennombruddet ca. 1970 var det flere autoriteter og profilerte ressurspersoner som ikke ønsket å satse på oppdrett i sjø av regnbueørret og slett ikke laks. Erfaring med Kopi av danskenes produksjon av posisjonsfisk av ørret ble en katastrofe for mange, spesielt på fra Sunnmøre og sør/vest. I denne sammenheng kan en også vise til Bergens Meieriets satsning (salg/marked) på regnbueørret med etterfølgende konkurs i 1970 årene. Etter gjennombruddet på Hitra/Frøya hører det også med at:
Norge og kysten i en globalisert verden.
Norge – en av de fremste sjømat nasjoner – fiskeri og havbruk. For å utvikle en konkurransedyktig næring i framtiden må vi lære av historien og ha sterkt fokus på utfordringer knyttet til:
i) FoU – forskning, kunnskap og kompetanse (barnehager, grunn-/ungdomsskole, videregående skole) høyere utdanning og integrere/utnytte praksisfeltet) – forvaltnings -, verdikjede – og samfunnsrelatert.
ii) Offentlige rammebetingelser – juridiske og økonomiske – riktig og fornuftige innretninger.
iii) Nærings – og bedriftsutvikling – tiltak for enkeltbedrifter og fellestiltak.
Tiltak og føringer innenfor disse hovedpilarer må henge sammen og koordineres.
Lære av fortiden for å kunne ta de riktige grep for framtiden – historiske arkiv er derfor viktig!!
Olderdalen, bygda vår 