I 1853 blei det på Skibotnmarkedet omsatt 100 tønner såkorn som var blitt dyrket fram i Lyngen. Ifølge avisa Tromsø Tidende var den korte modningstida en gunstig egenskap ved dette kornet, noe som gjorde det velegnet for såing på «opplendingens» bruk i de svenske lappmarkene sør og øst for Lyngen.
Kverner og kvernskatt i Kåfjord
På 1700-tallet (1774-78) finnes en kildetype som kan knyttes direkte til korndyrkinga, nemlig lister over møller i Lyngen og hvem som betalte «kvernskatt».
I Kåfjord blei det betalt kvernskatt på Hammervik, Normannvik, Ysteby, Suleng, Grunnvåg, Trollvik og Manndalen. I Storfjord/Lyngen hadde man kverner på Skibotn, Stubbeng, Storeng, Dalen(= Lyngsdalen), Kvalvik, Oksvik, Karnes, Kviteberg og Skinnelv samt på Jøvik i Kjosen. På de gårdene hvor det blei betalt kvernskatt, fantes det møller i drift, og vi kan med sikkerhet ut fra at det blei dyrket korn. I Manndalen hadde rydningsmenn ryddet går der og drev korndyrkning før 1780, for i 1785 blei det betalt kvernskatt for tre kverner her.
Samuli Paulaharju
Den finske etnologen Samuli Paulaharju hevdet at korn blei dyrket i heile lappmarka på 1800-tallet, og at det var en nødvendig tilpasning hos de finske bøndene for å overleve i lappmarkene. For dem var kornet et «gudslån» fordi det kunne bety liv eller død under år med hungersnød som det var mange av på 1700- og 1800-tallet. Det kan være ei av forklaringene på at eldgamle kornsortene blei bevart hos kvenene. De gamle korntypene gikk i arv fra generasjon til generasjon, og ingen familie blei noen gang fri for såkorn. Etter mi vurdering må vi her stå overfor en effekt av en svært lang tradisjon med korndyrking gjennom mange generasjoner under hardere klimatiske betingelser i Torne lappmark. Det skapte et kornslag med spesielle fortrinn. Da denne byggtypen på 1860-tallet blei brakt fra Alta til Sør-Norge, viste den seg å gi mve større avling. pr. aks enn lokale byggsorter. Noe lignende kan ha skjedd når såkorn av gamle kornsorter fra lappmarkene blei sådd inne i de lune lyngsfjordene. Avlingene steig merkbart under bedre klimatiske forhold. I 1863 blei sådd sommerrug i Skibotn den 20. juni som blei høstet 25. august, noe som ei modningstid på 63 dager. Ved forsøksdyrking med alminnelig, fireradet bygg fikk man i 1870 modent korn etter 98 dager i Skibotn.
Mange kvener var rike.
Ifølge et håndskrift fra 1724 fantes det i Troms en fjord som blei kalt Lyngen. Her bodde 70 innbyggere som var overflyttet fra Sverige og kalte seg kvener. De var gode jordmenn og ganske rike.
«De har ord for skiønne Landmænd, ved Jorder, foruden at de visse tidersøger Fieskerie til anseelig. fordeel. Disse Bøygde-Lapper iAlmindelighed, ere baade formuende, ja eendeel kand være saa rige, at de kand siges at eye een anseelig deel Sølv og Penger, alt Specier og Croner, dem de af de svendske Lapper tilvexler sig.”
At mange som bodde rundt Lyngen var velstående synes også rimelig ut fra et annet forhold. På 1700-tallet førte sorenskriveren i Troms inn mange skifter fra Lyngen-området, noe som ellers i Nord-Norge var uvanlig på denne tida, da de fleste boene var fallitt. Skifter blei bare satt opp og ført inn i skifteprotokollen til sorenskriveren når det fantes midler i boet som kunne betale for skifteoppsettet.
Kilde: Lyngen Regionhistorie, bind 1, side 379
Kveninnvandring
Ifølge folketellinga av 1801 besto Lyngens befolkning av 1728 personer, hvorav 48 familier og 257 personer var kvener. De fleste kvenene bodde da på vestsida av fjorden, fra Kvalvik til Årøybukta, men en del bodde også i området Hatten-Horsnes, og i Kåfjord. Ifølge Rathke hadde folkemengden i Lyngen prestegjeld tiltatt ved at «forarmede fjeldfinner (fjeldlapper) og kvæner hadde bosatt seg der for fisket, hvor til fjorden er meget bekvem.» Da amtmannen i Finnmark ville flytte fem kvener bort fra Alta i 1797, kom det fram at en av dem hadde kone og barn i Lyngen, slik at han nok hadde innvandret over Skibotn.
Manndalen og Ysteby
Visste dere at: Manndalen og Ysteby var de to folkerikeste boplassene i Kåfjord på 1700-tallet.
„Designation over finnerydninger «
«Designation over finnerydninger» fra 1739 gir et inntrykk av hvor utbredt slike ekteskap mellom kvener og sjøsamer var i Nord-Troms. En femtedel av de mannlige kvenen hadde da bodd mer enn fem år på finnerydningene. Av dem som er oppgitt med opprinnelsessted, stammet over halvparten (56%) fra Sverige, som på denne tida også omfattetFinland, men bare ca. 8% av dem hadde brakt med seg kone fra hjemlandet. Derimot var heile 39 % blitt gift med sjøsamiske kvinner i Nord-Troms.
Kilde: Nord Troms Regionhistorie, bind 1, side 321.
Fødselstallene i Lyngen
Visste dere at det blei født 1460 barn i perioden 1757-1801 i Lyngen sogn. Lyngen lå høyt over landsgjennomsnittet. Noe som kan skyldes den store innvandringen fra øst.Det blei født svært få barn utafor ekteskap.
Kilde: Lyngen Regionhistorie, bind 1, side 314
Finnekapellet
For folk i Kåfjord som skulle til kirken måtte de til Skjervøy, der hadde det stått ei kirke helt siden 1500-tallet.
Som et ledd i finnemisjonens arbeid ble det i begynnelsen av 1720-tallet reist fem forsamlingshus i Nord Troms. I Kåfjord ble det bestemt at kirkebygget skulle stå på Sommernes (Barslett), som ligger i skillet mellom Soleng og Storslett.
Hvorfor valgte misjonærene nettopp Sommernes på Soleng som sted for misjonshuset? Det har vært lansert flere teorier, men mye tyder på at stedet var et naturlig valg. Sommernes ble tidlig snøfritt om våren, det fantes gode jordbruksforhold, trygge landingsplasser for båter og rike fiskeplasser i nærheten.
Flere har også spekulert på om Sommernes kan ha vært et gammelt møtested mellom fjellsamer og sjøsamer – et kulturmøte med røtter langt tilbake i tid, kanskje til og med en form for marked hvor varer ble byttet. Denne teorien fikk ny aktualitet da det i 2018 ble funnet en tysk sølvmynt fra 1370 på et jorde på Sommernes. Funn som dette åpner for spørsmålet: Kan også hanseatene ha trengt inn i fjordene og byttet til seg varer her?
Under veibyggingen gjennom Sommernes på Soleng ble det funnet flere rekker med graver i jorda, noe som vitner om stedets lange historie som samlingspunkt.
Det kan også forklare hvorfor det på Sommernes er funnet et stort antall graver med kister av samme type som ble brukt på kristne kirkegårder. Undersøkelser viser at gravene, som kom for dagen under veiarbeid på slutten av 1940- tallet, ikke fulgte samenes tradisjonelle gravskikk – der de døde ble lagt i pulk og surret inn. I stedet var likene plassert i trekister tilsvarende de som ble brukt på kristne kirkegårder og gravene var orientert øst–vest.
Det er konstatert at Sommernes i perioder på 1700-tallet kan ha vært brukt som kirkegård for hele Kåfjorden. En mulig forklaring er at folk fra indre Kåfjord og Manndalen også ble gravlagt her. Det samme kan ha skjedd med reindriftssamer som døde på vei til vår- og sommerbeitene i Kåfjord.
Dette er likevel bare én mulig tolkning. Asbjørn Lanes undersøkelse av kirkebøkene fra 1750-årene i Lyngen og Skjervøy viser at folk fra Kåfjord på denne tiden-30 år senere søkte til Skjervøy kirke for dåp, vigsel og gravferd.
I Kåfjord kirke finnes det to lysestaker i sølv fra 1722 eller 1723, gitt av Niels Michelsen Pelleg. Disse tilhører Finnekapellet.
Thomas von Westen
På sin første misjonsreise besøkte lederen av finnemisjonen, Thomas von Westen, Skjervøy den 8. august 1716. Han hadde sendt bud fra Alta om at han ønsket samene i Nord-Troms samlet på Skjervøy, men ingen kom. Om sommeren søkte nemlig verken nordmenn eller finner til kirka, fordi da var seifisket godt. De fisket på sabbaten (lørdag) som andre dager, og von Westens folk «fanget inn noen, men de rømte sin vei igjen så snart de kunne.
Thomas von Westen var rystet over både dette og andre forhold, og da han ankom prestegården i Tromsø, skreiv han et krast brev til kapellanene i Karlsøy og Skjervøy. Det handlet om samenes forskrekkelige brennevinsdrikking og den nederdrægtige» fortjeneste som noen landstrykere av kremmere hadde av geskjeften rett framfor kirkene, under alterets påsyn. Von Westen anmodet om at det fra prekestolen måtte leses forbud og strenge formaninger til allmuen på tre påfølgende søndager. For sikkerhets skyld ga han karakteristikker av det han hadde sett og omtalte Skjervøy som: «Satans egen Synagoge, formedelst den mangfoldige Uorden og Troldoms Øvelse, som her blev opdaget langt alminderligere end i Finmarken selv».
Da han besøkte Karlsøy den 11. august, fornemmet han «samme Uorden og Troldoms Væsen» blant samene i Lyngen og Ullsfjord. I det hele tatt brukte Thomas von Westen kraftige uttrykk og overdreiv nok litt i sine mange brev og anbefalinger til kongen. Det var for å tjene den gode sak på den best mulige måten, som for han var å få størst mulige bevilgninger fra kongen til finnemisjonens videre drift.
Etter si andre misjonsreise fra København til de samiske områdene i Finnmark og videre sørover igjen, stoppet han i Rødøy i 1722. Her skrev. han om fjordene i Nordlandene (hvor også Troms hørte til): «der var hele Finne-Fiorder, hvor ikke een eeneste Mand opfyldte med Theraphim, hvert Huus og Gamme var satans synagoge»
Kilde; Lyngen Regionhistorie, bind 1, side 291