Navnet Kåfjord er trolig av norrønt Kofafjǫrðr, dannet av kofi, ‘kove, lite rom’ her brukt om et ‘trangt, innelukket landskap’. Det samiske navnet Gáivuotna består av førsteleddet Gái- som har uviss tolking, og vuotna, ‘fjord’.
Det kvenske navnet er Kaivuono
Denne artikkelen er kopiert fra Wikipedia.
Kåfjord med utsikt mot Lyngsalpene
Kåfjord er en kommune i Troms fylke. Den ligger i Nord-Troms, omkring Kåfjorden som er en 20 kilometer lang sørøstgående arm av fjorden Lyngen. Fra munningen av Kåfjorden strekker kommunen seg 16 kilometer nordover langs Lyngens østside, og fra Kåfjordbotn (Birtavarre) ved botnen av fjorden fører Kåfjorddalen 30 kilometer sørøstover til riksgrensen mot Finland. Kommunens tredje hoveddel er Manndalen som skjærer seg rundt 20 kilometer sørover fra Samuelsberg og Løkvollen på Kåfjordens sørside.
Kåfjord grenser mot Lyngen kommune i Lyngen og dens indre del, Storfjorden, i vest, videre til Nordreisa i nordøst, Enontekis (finsk Enontekiö) kommune i Finland i sørøst og Storfjord i sørvest.
Olderdalen er administrasjonssenter i Kåfjord kommune.
I sine lavere deler er dalene åpne og relativt flate med bjørkeskog og noe or i liene. Høyere oppe er dalene bratte og trange. Både dalene og fjorden ligger som revner i høye fjellstrøk, bygd opp av glimmerskifer og fyllitt av kaledonsk opprinnelse (se Den kaledonske orogenese). Disse har senere vært gjenstand for en betydelig erosjon, ikke minst gjennom istidene. Høyest når fjellene mellom Manndalen og Kåfjorddalen med Isfjellet (1375 meter over havet) som er kommunens høyeste fjell. Isfjellet har to mindre breer på nordsiden.
I områdene sørøstover mot riksgrensen består berggrunnen for det meste av gneis, granitt og sandstein. Her er fjellene mindre kuperte og gjennomgående noe lavere enn nærmere kysten, stort sett 1000–1200 meter over havet. I dette området når bare Ráisduottarháldi (1361 meter over havet) på grensen til Nordreisa høyere enn 1300 meter over havet.
I skyldelingspapirer fra 1723 kan jeg lese at Storslett gikk fra HVIDSTEEN til LANGBERRIG.
Jeg har forstått at Hvidsteen befinner seg på Barslett og at Langberrig er en berg på Steinnes/Brattland. Men hvor? Jeg stilte spørsmålet til Samuelsen. Han fortalte meg at Langberrig er Langbergan og ligger der høyspentledningen lander etter at den kommer over fjorden fra Mandalen.
På Norgeskartet er navnet Langbergan registrert, men ikke det opprinnelige navnet Langberrig
Skal vi si 1959-60. Teksten på tavla forvirrer meg litt.
Bakerste rekke: Liv Åshild Eriksen, Randi Sivertsen, Margot Soleng. Anne Sommerbakk, Ellinor Pedersen, Svein Soleng, Bjørn Eriksen, Odd Sivertsen, Alf Ballovarre. Sittende: Karin Berg, Kjellaug Bjuri, Gunn Hansen, Britt Larsen, Gerd Andersen, Guri Soleng og Jarle Mathisen. Lærer Andor Sandvoll
Jeg har sett på noen matrikkelføringer som ble utført i 1723.
Gården Ysteby gnr. 6, 1.nr. 185.
«Ystabye tager sit Grænseskield uden fra Koffiordberget, og alt indtil Vinter Dahls Elfven, saa alt hvis derimellem er skal tilhøre denne Jord. Jorden er letvunden, mens med tiden blifver fadtelse for Brændeved. Til Fiskeriet er der om Vinteren temmelig beleyligt, naar Fisken der i Fiorden indkommer, som dog ey alle aar gives ligemeget. Paa Jorden kand føde 8 Kiør 18 smaler, og er anseet for Landskyld 1.1.0.»
Oppsitterne var i 1723, da denne skyldsetningsforrebning blei holdt,: Andreas Gundersen, Andreas Joensen, Knud Rastesen og Lasse Nielsen.
Olderdalen. Tegning av Anne Lisbeth Jacobsen
Gården Olderdalen gnr. 7
Olderdalen sorterte i følge matrikkelen av 1723 under gården Suel-Eng da (Soleng. gnr. 8). Olderdalen strakk seg fra Vinterdalselven i nord til grensen mot Soleng i sør. Trolig skyldsatt i 1837.
Vi har funnet fram til disse bygselmenn: 1806 Peder Pedersen, 1815 Nils. Olsens enke er død og Ole Nilsen har overtatt, 1823 Thomas Olsen er utgått som død, 1831 bygsel til Ole Olsen da Anders Olsens enke er fraflyttet. 1832 bygsel til Peder Nilsen på en parsell som tidligere lå øde. Gården må således ha vært bortbygslet før begynnelsen av 1800-tallet. I 1888. bodde Peder Henriksen her, og i 1907 var Peder Pedersen bruker. Mons Aslaksen, Vinterdalen drepte i 1844 en bjørn ved selvskudd.
Gården Storslett gnr. 9, L. nr. 171.
Storslet, som navnet blei skrevet i matrikkuleringen i 1723, fikk denne grensebeskrivelsen m.v.: «Stoerslet begynder fra forbemeldte Hvidsteen og strekker sig saa alt indtil Langberrig, er af Vilchor som forrige Jorder, og derpaa Kand fødes 5 Kiør,12 Smaler 19. Smaler. Som Landskyld er anseet til 0-2.12.
Opsidderne ere Jacob Joensen, Mogens Jacobsen og Ole Arentsen.» Bygselmenn: 1770 Ole Jakobsen, 1779 Morten Mogensen, 1781 Anders Andersen, 1795 Niels Gundersen, 1796 Jakob Olsen, 1807 Jakob Mortensen, 1814 Morten Larsen, 1832 Anders Olsen 1835 Jacob Jacobsen
Forannevnte bykselmann Jakob Olsen, synes å ha vært en ivrig bjørnefanger. I 1806 fremla han 2 skinn av bjørn skutt i Manndalen, 3 rdI fikk han i skuddpremie for disse. I 1810 fanget han en bjørn i saks på Nordnes og i 1825. og 1826 fanget han h.h.v. en halvvoksen og en fullvoksen bjørn i jern.
Vi har funnet ut at Jacob Olsen 1796 var kven og at han var sønn av en annen bygselmann, nemlig Ole Jakobsen 1770. Ole var født i Kåfjord. Dersom alt dette stemmer har vi å gjøre med en kven-familie som kom veldig tidlig til Kåfjord. (tid.1600 tallet)
Det kan se ut som Ole Jacobsen og kanskje også hans sønn Jacob Olsen var i Kogfjord Capel («Finnekapellet») i Olderdalen i 1762. I kirkeboka står det: «Domi Miserie: førættet i Kogfjord Capel. Døpt Niels Halvorsens og Solvi Larsdatter, barn Anna Test …. Ole Jacobs». (Vanskelig å tyde)
Vi tar også med denne fra Justisprotokollen for Skjervøy 1956 (NTRM transkribering) der det står :
Ole Jacobsen er involvert i et slagsmål i Skibotn etter at noen hadde fjernet torv fra gammen hans. Han slo bra fra seg da det er vitnet om at motstanderen hadde syv arr i ansiktet etter vask.
«Niels Lassesen paa Uløen havde til dette Ting ladet indstevne Ole Jakobsen Kaagfiorden for Slagsmaal, forøvet imod Citanten paa Qvænmarkedet i Schiibotten».
Langnes. Foto Ukjent
Gården Langnes gnr. 12. L.nr. 165.
Langenes, som gården blei skrevet i 1723, fikk slik grensebeskrivelse: «Tager sit grenseksield fra Langberriget, og streker sig saa alt indtil Lengenes Elfven. Bemeldte Jord er heel skrin og tungvunden. Fornøden Brendeved, dertil og til Fiskerie som de øfrige, Kand fødes derpaa 3 Kiør 6. smaler og er for Landskyld anseet for 0-1-12, og bruges af Ole Perssen.»
Bygselmenn 1770: Peder Olsen, Peder Andersen, Ane pedersen, Mathias Jonsen, Nils Larsen og Lars Andersen. 1780 Mathias Henrichsen Hairo (Haino?). 1787 Joseph Mortensen. 1789 Ole Pedersen. 1807 Lars Nielsen. 1812 Aslach Andersen. 1816 og 1831 Samuel Andersen. Det heter bl.a. at i 1811 er Lars Larsen Frich utgått som bygselmann som død, enken fattig, og i 1823 at Lars Larsen Frichs enke er bortflyttet. Et sjeldent navn.
Gården. Trollvik gnr. 16. 1.nr. 160 A
Gården blei under matrikuleringen i 1723 skrevet «Troldvigen», og dens grenser var fastsatt slik: Denne Jord begyndes uden fra Oxnesset, og streker sig alt ind paa Noersiden af Fiorden, og alt botten omkring, dertil er Brendeved til fornødenhed. Men er deels med Høeauflingen Tungvunden og til Fiskeriet som de øvrige. Af Jorden kan fødes 4 Kiør 8. Smaler, og er anseet for Landskyld 0-2-0.
Opsidderne ere Bertel Hanssen og Henrich Joensens Enke.
Grensebeskrivelsen må vel bli å forstå slik at gården Trollvik i 1723 også omfattet Kåfjordbotn og helt inntil «Opdals Elven» som det heter i skyldsetningen av plass nr. 1 i 1780 vedk. Kåfjorddalen. Opdalselven rant fra «det nordre Field i den store Elv og er Skillemærke mellem denne Jord og Troldvigens opsiddere.››
Det blei holdt utskiftning i 1836.
Gården Perteng gnr. 17. L.nr. 159.
Navnegranskerne synes ikke å være enige om opprinnelsen til dette gårdsnavnet. Rygh mener at navnet skriver seg fra «part» (jordpart) mens Qvigstad hevder at navnet skriver seg fra det samiske Bar’tagied’de (stueeng), av bar’ta, stue. Det siste synes mest sannsynlig, også fordi at små hus tidligere på norsk kaltes «pert».
Gården Kåfjordbotn gnr. 19. L.nr. 153.
Navnegranskeren Rygh skriver om fjordnavnet Kåfjord: «Kaa»finnes som 1. ledd. i en mengde navn, men er av høyst forskjellig opprinnelse. Nærmest ligger å sammenlikne Kåfjord med Kåvik som forekommer i Ulstein, i Bremnes, i Strømsneset i Verran. Her er 1. ledd sannsynlig kofi, et lite rom, sidekammer, jfr. kove, trangt landskap, innesluttet av bratte høyder. Kåfjord kan passe som navn på mindre sidefjord som går inn fra en større, især når den som her er temmelig trang og omgitt av bratte fjell. Ifr. også Sildkoven, en liten fiordarm i Velfjorden.
Gården blei fraskildt fra Trollvik ved utskiftn. i 1837
Gården Kåfjorddal gnr. 25. L.nr. 144. »
Den 9. og 10. juli 1780 blei 4 rydningsplasser skyldsatt under gården Kåfjorddalen. Sorenskriveren i Senjen og Tromsø fogderier, W.M. Thomason, gjør først vitterlig bl.a. at beboerne har fått sine plasser av den forrige proprietær og disse plasser blir nå samlet under en gård, da de er så. sammenhengende med hverandre at de ikke kan separeres til særskilte matr.nr. Men hele Kåfjorddalen blir nå ansatt for 2 B: 21 mrk. Landskyld.
Det som i alminnelighet kan betegne denne gård er at det er noe beværlig sted som strekker seg oppigjennom oppigjennom en djup dal, en halv nordlandsk mil fra sjøen. Beboerne kan lite ernære seg av fiske, for når de kommer til. sjøen om vinteren, er den islagt. Av kornavling kan de heller ikke gjøre noe håp på grunn av de høye fjell på begge sider av dalen. Solen skinner «ganske lidt» og så er det nattefrost ofte ved midtsommers tid. Oppsitterne er fattige folk som får sin vesentlige (beste) næring av kreaturer som det kan fødes av, av melkekyr 20 og 60-70 smaler på hele gården, men ingen hest, skriver sorenskriveren.
Gården Skardal gnr. 28. L.nr. 138.
Ved matrikuleringen i 1723 blev denne gården skrevet «Scharsdalln», og grensebeskrivelsen forteller at grensen «begyndes inden fra Haakærring Berget, og altindtil Huelsteenen, dertil er Brendeved til fornødenhed. Og af anden Vilchor som de øfrige. Kan fødes derpaa 1 Koe og anseet for Landskyld 0-0-12, og bruges af Jens Jenssen Qven
For ikke lenge siden blev navnet på gården skrevet «Skarvdalen» som Rygh mener kan komme av fjellnavnet Skarven, naken fjellgrunn, et berg som intet vokser på. Eks. Skarvedalen i Lesje m.fl. Qvigstad: Skar’f(a)- vagʻge, samisk. Fuglen skarven.
Manndalen
Manndalen gnr. 29-36.
«Mandallen», som dalen blei skrevet ved matrikuleringen i 1723, var en stor «gård» som omfattet de nåværende gårdsnumrene fra 29 til 36, Løkvollen-Samuelsberg. I forhold til dalens størrelse var grensebeskrivelsen kort:
«Mandallen begyndes inden fra Mandalls Bergenes, og streker sig saa alt ud til Nøsseberget. Jorden er Skriin, mens ellers som de øfrige. Kan føde derpaa. 5 Kiør 6 Smaler, og anseet for Landskyld `0-2-6. Opsidderne ere Lasse Andersen og Lars Lassesen»».
Og hermed var matrikuleringen av gårdene i Skjervøy tinglag utført. Kommisjonen anfører til slutt: «Saaledes er af os udi dette tingsted efter nøyeste grandskning efterseet paa hvert sted. Det Kand vi med vores Zig. netter bekrefte.
Gården Nordnes
Nordnes var ikke bebodd under matrikuleringen i 1723 og det var stedet heller ikke i 1743 da Schnitler besøkte Lyngen. Ihvertfall var stedet overhodet ikke nevnt.
Men likevel må gården ha vært tilhold for mennesker forholdsvis tidlig, for rydningsplassene der ble skyldsatt alt den 19. juni 1786, og må trolig ha vært bebygd på sett og vis en tid tidligere. I manntallet av 1666 er ikke bopel for de manntallsførte nevnt, så det er vanskelig å identifisere disse på en pålitelig måte.
Skyldsetningen av 1786 ble holdt av lensmannen i Helgøy, Sigvar Bastian Stabel, og 6 laugrettemenn, etter begjæring av proprietær Wasmuth. Det var da 3 rydningsplasser som ble beskrevet slik:
«Rydnings Pladsen Nordnes i Løngenfiord begynde i Kaafjorden ved Quitteberget som er i nord og gaar i Søer til Orønes. Paa denne Plads, som beboes af Isach Tornberg, kan fødes 3 Kiør 12 Smaler og Gieder til sammen. Der. fandtes Ager til 1 vog Udsæd, men i 3de Aar har det ikke være saaet formedels mangel paa Sædkorn. Græs og Skauv er der til fornødenhed og det fornemste og eeneste Brug er fiskeriet, og skiønnede Laugrettet tillige med mig at denne lord burde skylde og skatte for 6 Mk fiskes Landskyld.
Den andre Plads paa Nordnes, som at opsidderen Niels Henrichsen beboes, begynde i Nord fra Orønes og Endes i Sør Elven, føde 5 Kiør og af Sauver og Gieder 20 stkr. tilsammen. For resten ere alle omstendigheder de samme som med den første hvorfor Dennem lord blev af os anseet at Kunde Skatte og Skylde for 12 mk fiskes Landskyld.
Den 3die lord paa Nordnes beboes af Jens Klemetsen. Iorden begynde Nord Ved Sør Elven og Endes ved Gul Elven. Den føde 3de Kiør og Endel Sauver og Gieder. Laugrettet skiønede med mig at Denne Iord Kunde skylde likgesom den første for 6 Mk fiskes Landskyld. Fornemte 3de Pladser under Pladsen Nordnes blev saaledes tilsammen skyldsatte for 1 pund Fiskes Landskyld. Hvormed Hrr Proprietær Wasmuth erklærede sig fornøyed.
De nevnte berg, nes og elver er ikke kjent av lokalkjente folk som bor på Nordnes i dag. En må imidlertid anta at det var et fast grenseskille mellom Skjervøy og Helgøy tinglage på denne tid og at denne grense gikk ved det da kalte Qvitteberget som etter all sannsynlighet var beliggende litt østfor Nordnesodden, der hvor skillet mellom gården Samuelsberg gnr. 36 og Odden gnr. 37 går i dag. Dette skillet ble så grense fra 1930 mellom Kåfjord og Lyngen kommuner. De andre grenser som er beskrevet ovenfor mellom plassene er det ikke mulig å fastslå nå, men det som imidlertid er på det rene er at disse 3 plassene omfattet de 3 gårdene: Odden, Lien og Nordnes i dag.
Fra venstre: Ingeborg og Randi Lyngmo, Petra («Petta»),Haldor «Lille» Lyngmo, Alberte («Berta».
Reportasje etter en kvensk samling i Olderdalen.
– Besteforeldrene våre snakka «finsk» sammen, og vi skjønte ingenting.
https://www.nrk.no/kvensk/kvensk-historietime-i-olderdalen-1.15951733
I 2005 ble en turgruppe for voksne etablert med mål om å tilbringe en uke i august på turer i Nord-Norge. Siden oppstarten har gruppen også besøkt Rondane, Svalbard og Østerrike, samt dratt på cruise langs Rhinen. I august 2024 møtes vi i Bø i Vesterålen for å minnes og mimre om de fantastiske turene vi har opplevd. Det ble til sammen 15 turer.
Vi kalte oss «Turlandsdelslaget» og på bildet ser vi fra venstre: Jan Rolandsen, Jan Marhaug, Ottar Rønning, Kurt Øien, Britt Øien, Berit Tessem Marhaug, Leikny Moe Soleng, Sissel Lund, Karin Rolandsen, Gunnhild Rønning og Erik Lund. Sittende på steinen: Alf Per Johansen og Tordis Johansen.
Mariann og Harald Otto Pedersen, Marith og Viggo Berg Johansen var ikke tilstede da bildet ble tatt. Foto: Svein Arild Soleng.
Den første turen gikk til Bilto i Nordreisa kommune i 2005. Det var en flott tur, men den ble dramatisk da fire av fem kanoer kantret i den flomstore Nordreisaelva. Heldigvis endte det godt.
Her blir vi fordelt i fem båter. Vi hadde kanoer i elvebåten da guttene skulle padle fra Naustneset og ned til Bilto.
Det hadde regnet kraftig på natta og vannføringen i elva var stigende.
En spennende båttur. Vi ser ryggen til Jan M.
Berit, Sissel og Leikny ved Mollisfossen.
Etter besøket ved Mollisfossen kjørte vi videre med båt til Naustnesset, deretter gikk vi til fots til Imofossen.
Karin ved Imofossen.
Turen til Imofossen var en uforglemmelig opplevelse. Ved Naustnesset ventet elvebåtene på damene, mens vi gutta og Mariann skulle padle nedover elva. Vannstanden var omtrent 60 cm høyere enn normalt. Allerede ved Lorrieholmen kantret den første båten, og deretter kantret ytterligere tre båter. Alle klarte å komme seg i land på en øy som heter Siuranpyorret. Den femte båten fortsatte nedover elva for å hente hjelp, og alt gikk bra til slutt.
Damene på tur til Sarafossen
Godt humør og stemningen var stigende.
Dansen fortsatte ut i de små timer.
En fin tur i vakre Nordreisadalen.
I august 2006 var vi igjen på tur. Denne gangen skulle vi gå fra Kautokeino til Sappen Leirskole i Nordreisa. En lang tur over vidda.
Vi hadde base på Sappen Leirskole, men vi hadde leid oss en buss som skulle frakte oss til Kautokeino.
Vi stoppet i Alta hvor Gunnhild og Ottar har ei datter som gruppen besøkte. Hun hadde nylig fått en baby, så det var stor stas.
Vi besøkte Juhls sølvsmie før vi fortsatte videre.
Her er vi kommet fram til Reisavann. Mygga ønsker oss velkommen.
Ottar inntar kveldsmaten.
En fantastisk kveld ved Reisavann. Sola gikk ned og månen kom opp. En uforglemmelig øyeblikk.
En fantastisk kveld går mot slutten.
Dagen etter var vi igang. Elver måtte krysses og Finnmarksvidda ventet.
Neste overnatting ble gjort ved Arthurgammen.
Vi nærmer oss sivilisasjonen.
Hengebrua ved Nedrefosshytta.
Sappen leirskole
Så var det middag.
År 2007 gikk vi fra Kilpisjavri til Signaldalen.
Båten «Malla» tok oss over Kilpisjavri til Treriksrøysa. Et punkt der Norge,Sverige og Finnland møtes.
Etter 15 minutters gange nådde vi selve grensemerket.
Grensepunktet ble første gang markert med en steinrøys i 1760-årene og lå da ved østenden av Golddajávri. Punktet har vært flyttet flere ganger siden, men har hele tiden ligget rundt østenden av Golddajávri.
Grensemerket ligger på en liten holme ved Golddajávri. Det var her vi opplevde to damer sørfra som spurte en same: «Går det ant å drikke det vannet her»? «Her skal du bare drikke, her blir det aldri tomt, sa samen.
Vi krysset grensen mellom Norge og Sverige. Etter et besøk på Sveriges nordligste fjellstue, «Peltsastugan», fortsatte vi langs europas lengste morenerygg som strekker seg 7 kilometer mot den norske grensen. Stien følger toppen av ryggen, som har bratte og høye sider. På begge sider av ryggen ligger vakre gress- og lyngsletter, og lengre borte skimter vi høye fjell.
«Peltsastugan» spilte også en stor rolle under krigen.
7 kilometer lang morenerygg.
Et slit..
På de øverste toppene blåste det kraftig
Fant litt ly i ei dyp søkk i terrenget.
Etter ei «hiva» kveld ved Gappohytta, våknet vi til et nydelig vær.
Her står vi ved «Piggstein» og har ca. 2-3 timers gange ned til Signaldalen.
Vel nede ved Signaldalen må Harald Otto se hvor langt vi egentlig har gått.
Fantastiske Otertind (1354moh.) sett fra Signaldalen.
Kald pils på Lyngskroa etter en fin tur over fjellet.
Etter en god dusj var det middag.
I 2008 var vi klar for selveste Svalbard. Vår guide Sannes tok oss til startpunktet ved Todalen.
Første rast. Været er fint og humøret er på topp.
Todalen var en lang og kjedelig dal. Ensformig og mye stein.
Pause ved ei lita hytte øverst i Todalen.
Nederst i Fardalen rastet vi for natta. Det var en sliten gjeng som krøp ned i soveposene.
En siste liten skål…
Turleder Sandmo var nøye med å sikre teltleiren. På Svalbard er det vanlig å sette opp snubletråder for vern mot isbjørn. Snubletrådene utløser bluss som skremmer isbjørnen og varsler dem som sover i teltet.
Dagen etter begynte oppstigningen til Longyearbreen. Det var et slit..
Mariann og Harald Otto.
En liten pause på breen før vi begynner nedstigningen mot Longyearbyen.
Etter en dusj er vi klar for middag.
Humøret er på topp.
Barentsburg er en gruveby ved Grønfjorden i Nordenskiöld Land på Svalbard, med om lag 400 innbyggere, nesten utelukkende russere og ukrainere. Folketallet har sunket jevnt siden toppen på 1970-tallet da det var om lag 1.000 innbyggere i tettstedet.
Båttur til en av de mange isbreer på Svalbard
Cognac med is fra breen er ganske vanlig på slike turer.
I 2009 besøkte vi hytta til Mariann og Harald Otto ved Dversetvatn i Saltdalen
Fisketur.
Fin tur, men en våt avslutning.
I 2010 gikk turen til Ongajoksetra i Mathisdalen utenfor Alta.
Første turmål var Fiskarvannet. Litt bratt i starten, men ellers nydelig tur.
Viggo og Erik er fornøyd.
Lite fisk, men da er pølse på spidd et godt alternativ.
Vel nede var det tid for kaffe på trappa.
Dagen etter var det tur til Nord-Europas største elvegjel, Alta canyon. Du må passere myrområder, men området er godt tilrettelagt med klopping og merking. Fra endepunktet er det satt opp et gammelt gjerde ved kanten – og herfra og ned til elva er det godt over 100 meter. Her er også benker og bålplass. Noen valgte å gå opp til Nordlysobservatoriet ved Halde.
Fin tur!
I 2011 var vi klar for Kråkeslottet på Senja. En helt spesiell plass som må oppleves.
Solnedgangen fra Kråkeslottet er spektakulær
Et av soverommene.
Her en annen
Bading og bryggekos
Blomsterpikene Sissel og Mariann
Turer i fantastisk Senja-natur var det daglig
Fint vær og mange gode samtaler.
Middag og underholdning var det hver kveld.
Noen ble veldig amorøs utover kvelden.
Nye turer.
Senja i godt vær er fantastisk.
I 2012 møttes vi på den gamle prestegården på Kjerringøy. Gården er bygd på 1880-tallet og ligger noen hundre meter fra Kjerringøy gamle handelssted. Hovedhuset har fire soverom, to stuer, kjøkken og et stort kontor i tillegg til bad og toaletter. Fjøset er innredet med fire soverom, kjøkken og oppholdsrom.
Det ble etter hvert en tradisjon med et glass «fjellbekk» som velkomstdrikk.
Viggo valser opp med fløytespill av høy kvalitet.
Denne gangen opplevde vi turer både på fjell og strand.
Og så var det mat.
Med bløtkake med selvplukket blåbær som dessert
Hvor fru Rolandsen egentlig fant denne er et mysterium
I 2013 møttes vi i Hattfjelldal
I Hattfjelldal ble det mye fisking og turgåing. Når jeg ser bildene i dag er jeg imponert hvor mye fisk vi fikk.
Oterfiske fra båt er en effektiv fiskemetode.
Dagens fangst.
I 2014 reiste vi utenlandsk til VM byen i alpint i 1958, Østeriske Bad Gastein. Toni Sailer og Inger Bjørnebakken store VM. En fantastisk by med gode turmuligheter, også sommerstid.
Underholdning av høy kvalitet hver kveld.
Ottar Rønning forteller levende om Knut Hamsunds liv og virke. Gården Rønningen hadde nær tilknytning til Hamsund gård.
I skogen fant vi små lommer der dem serverte øl.
Etter en utflukt havnet vi her, i en mørk grotte i skogen. Alle ser spente ut og lurer på hva som skjer… Stemningen tok seg opp da vi fikk mat og god trekkspillmusikk. Våre egne folk bidro på men mesterlig måte.
Flott natur på ca. 1000meters høyde.
Viggo og Leikny har nådd toppen.
Stadig overraskelser på underholdningsfronten
En meget vellykket tur til Østerrike. Og takk til den lokale pubeieren som tok i mot oss på en god måte.
I 2015 gikk turen til Tranøy og Tranøy fyr i Nordland. Tranøy, eller Tranøya, er ei bygd i Hamarøy kommune i Nordland.
Her har vi funnet sangbøker i et gammelt bedehus.
Imponerende kunstutstilling på svabergene ved Tranøy.
Tranøy fyr er en flott plass for ferie og rekreasjon. Med turmuligheter til fjells og langs sjøen.
Her ser det ut som «fjellbekken» nytes.
Forsvarskjempen Jan Rolandsen har fortsatt magemusklene i orden. Berit sliter.
På tur.
Fjell og sjø i god forening.
I 2016 gikk turen til Jergul Astu som ligger i den lille bygda Jergul i Karasjok kommune, ca. 4 mil fra Karasjok mot Kautokeino.
Jergul ligger ca 135 moh ved elva Iesjohka hvor Tana vassdraget begynner.
Nydelig kveld og alle koser seg med myggolje og noe godt i glasset.
Iesjohka ligger blikke stille.
Neste dag var det på tur.
Vinden økte på og det begynte å regne.
Dagen etter var vi på tur igjen. Været var bra slik at vi fikk grillet pølser. Senere på dagen besøkte vi og fikk omvisning på Sametinget.
2017 var en del av turgruppa på tur i Rondane. Vi har lite bilder fra den turen.
I 2018 var vi fulltallig igjen. Vi leide oss inn på flotte rom på Bjørkliden i Sverige.
Alltid godt å møtes.
I 12 år har vi gått på tur. Det merkes at vi er blitt eldre, spesielt i bakkene.
De aller sprekeste gikk til Låktajohki fjellstue.
Så er vi kommet til 2022. Vi har hatt et opphold på fire år og har lyst til å ha oss en rolig tur på Rhinen. Det gikk fint selv om vi var uheldig med været.
Lagbilde med reiselederen i forgrunnen.
Vel blåst! Vi ses på Skagakaia i Bø i Vesterålen, august 2024.
Turlandsdelslaget er en gruppe godt voksne turglade mennesker som har gått Nord Norge på kryss og tvers, i tillegg til Svalbard, Østerrike og Rondane.
Trykk last ned. Spretter opp et lite ikon oppe til høyre. Tar litt tid til alt er lastet opp. Trykk deretter lysbildeframvisning. Trykk fra start og få opp hele presentasjonen.
Olderdalen, bygda vår