Den bratte stien.

Til mor, i hengiven beundring.

Av Per Henning Olderdal

Ett år er gått det vet du ikke av…

I ett frodig dalføre i Nord-Troms slet jeg ut mine fattigslige barnesko på bregnefylte stier. Ett halvt sekel forsvant bare, det føles som om det er mye nærmere, som om jeg ennå vandrer og leter etter noe jeg ikke helt forstår rekkevidden av.

Hin forsommer morgen var jeg tilbake på gjengrodde stier. Ville finne ut av hvorfor nostalgien stadig oftere dukket opp i slørete minner. Prøve å finne ut av hvorfor man innbiller seg at tilværelsen var så mye bedre før, alt slitet til tross.

I en grytidlig start straks ovafor flomålet beveger jeg meg langs en vårkåt, surklende, etterhvert brusende bekk. Fins de ennå de gigantiske røyene du som fem-seks åring fanget her, og barbent og stolt sprang hjem og brettet utover kjøkkenbenken? Røyer, anslagsvis pekefinger lange?

Litt lenger oppe, ved inngangen til dalen, befinner jeg meg ved fjellenes fot. To bratte, mer enn tusen meter høye, truende topper, en på hver side av dalåpningen, stuper uvørent ned mot dalbunnen og en fossende elv. Jeg setter meg ned på en tue. Her sto sommerfjøset en gang. Små forhøyninger i terrenget er alt jeg aner av det som var. Utrolig hvordan naturen på tre-fire decennier tar tilbake det vi tok til låns en stakket stund. Blir var to-tre våte, forpjuskete planter som tvinger seg fram fra et leirholdig jordsmonn, strekker seg håpefullt opp mot livsgivende sol på nesten sitt høyeste. Bleke og unnskyldende står de der og kjemper skamfull med å brette ut sine gyllengule, små blomster: Tussilago farfara. Hestehov.

Ett sikkert løfte om at nå er det alvor, sommeren er i anmarsj.

Som jeg beveger meg videre oppover gjennom et nord-sørvendt dalføre, med sola stående i sørenden ved høgste dag, passerer jeg gjennom et frodig landskap. Der or, selje, bjørk, gran, furu, og lenger oppe i lia osp og et og annet heggetre, sloss om plass til å feste sine røtter. Gran og furu, flere tusen i antall, var jeg med som tiårs guttunge og plantet, året var 1960.

«Når jeg blir gammel ser jeg mine sønner sage i furuskogen»,sa en optimistisk far,

Det skjedde aldri, og i dag står denne skogen stor og altfor tett. Skogbunnen er svart og død, sollyset slipper ikke til. Det føltes nesten litt nifst å vandre over en skogbunn blottet for liv.Kun mose og lav klarte å klore seg fast her, gress og blomster fant aldri det bryet verdt å gjøre et forsøk.

Midtveis i dalføret, på det bratteste, farer elva forbi i et raseri uten grenser. Gjennom juv og jettegryter kaster uhorvelige vannmasser seg hodeløst utfor og smadres klippevegger imellom.

Jeg er ikke der nede, men følger en gammel kjerrevei midtveis i lia, og kan tydelig høre hva som foregår nede i dalbunnen. Som ung har jeg vært der nede, og vet derfor at der ville selv den rafter med mest dødsforakt kommet til kort, med mindre han hadde suicidale tendenser.

Et par kilometer lenger oppe flater dalen ut og utvider seg. Her er det et myrlandskap som dominerer. På disse myrene stakk bygdefolket torv sånn i sankthans-tida, på femti og langt inn på sekstitallet. Den gang hadde nær sagt alle fjøs, noen dyr på bås, og tilhørende slåttemarker.

Hest hørte med, det var den som trakk slåmaskinene,og vinterstid hentet den soltørkede torva hjem til vinterbrensel. På godværs vinterdager kunne du se karavaner av hest og slede bevege seg oppover dalen på en kronglete kjerrevei.

I dette landskapet flyter elva stille, og den gang fantes det røye av adskillig større størrelse her oppe. Dalbunnen omkranses av høye, massive fjelltopper, med små isbreer og evig snø i mellom. Utallige klukkende småbekker finner raskeste vei ned de bratte liene mot elva. Antakelig derfor elva selv midtsommers er isende kald, og laks aldri har funnet det liv laga i denne elv. Røya er jo som kjent langt mer hardfør.

Multebæra var også uhemmet på de samme myrene.

Jeg tilbringer hele dagen her oppe i dalbunnen. Ser og undres: Borte er alle bevis på de torvstakkene som en gang sto spredt utover. Borte er røya i elva. Kun noen få bittesmå yngler er alt Jeg observerer I Iøpet av  en lang dag. Jeg koker kaffe og spiser. Dagen forsvinner fort på minnerike stier og det er på tide å vandre nedover igjen.

Jeg er etterhvert kommet tilbake til tua der sommerfjøset sto, og siger ende nedpå. Trøtt, javisst, men føler fred og ro i mitt innerste. Turen har gitt meg det jeg håpet på. Det er flere tiår siden jeg sist var her, og dagen har tilfulle gitt meg svaret på hvorfor jeg har forsonet meg med at nå, nå er stien blitt for bratt også for meg, og at jeg kan ta det med stoisk ro at jeg har valgt «å hoppe av».

Mitt trøtte blikk konstanterer at tussilagoene nå mot solefall svaier tørr og stolt i solgangsbrisen. Nå mørkegrønn i letet, riktig brisker de seg der de langsomt folder seg sammen for natten…

Ennå varmer solstrålene som glimtvis finner meg mellom de svaiende orkvistene ned mot elva, og trøtt legger jeg meg på rygg, øynene bare ramler igjen. Uendelig langsomt, men mykt og nennsomt trer minnene frem i mitt indre:

Sist sommer, nittitre år gammel, ebbet livet ut til hun som engang plukket bringebær i krattene i bakkene ovafor sommerfjøset. Det er nesten så hypnosen griper tak i meg, mens minnene trer klarere og klarere frem: To blåtøy sko kledte barneben løp det de var gode for langs mosemyke stier opp mot sommerfjøset. Brede, slitte seler holdt oppe en lappete vadmelsbukse, der hofter ikke fantes. En knirkete, selvgjort dør sprang opp, og der på en vaklevoren krakk satt en middelaldrende kvinne i sin loslitte bomullskjole. To kullsorte fletter dinglet langt ned på den krumbøyde ryggen, alt mens hun dro i kuas spener: «Nei, du får vente til vi kommer hjem, og melka er silt»,kom det uspurt fra den ubestemmelige der inne i halvmørket. Nok ei ku sto i båsen tett ved og ventet på tur.

Guttungen visste,og taus lusket han hjemover. I småskogen bak ham lød det svakere og svakere fra de evige skillingsvisene om sorg, smerte, savn, død og ulykkelig kjærlighet, de fikk visstnok aldri hverandre? Heller ikke i dag anammet man varm melk rett fra kua, det skulle forresten mye til, og aldri før hadde den strevsomme latt seg avbryte midt i strofer fra alperosen, nei vel…

Det ble stiftet bo i de meget omtalte tredveåra. Et fattigslig hjem der det helt sikkert ville bli plass til barn også, om vår Herre ville det slik. Og vår Herre var raus, hele elleve ganger lød spebarns-gråt under skjæret fra petromax og parafinlampelys. Riktignok; hele fire ganger var knøttene enten dødfødt, eller døde umiddelbart etter fødselen. Enhver mors sjelekval til det unevnelige, hva hjerteskjærende sorg angår, og vendt mot himmelen:

«Hvordan kunne du? Hva har jeg gjort?».

Det er prosaen om den tids alminnelige armod og lengsler, håp og tro.

Ikke for det, hos oss handlet det aldri om sult og denslags. Det fantes kyr og en hest på bås og i stall. Det pluss et tyvetalls sauer og lam utgjorde nok til både melk, smør, og kjøtt saltet i tønner, eller tørket frem i mot jul. Ut av fjorden klarte man alltids å lirke opp sei, hyse og torsk, alt kokt i den samme eventyrlig store kasserollen, med poteten underst. Poteten vaks uhemmet i det rike jordsmonnet. Grønnsaker hadde man knapt nok hørt om.

Prosaen om et slit uten like. Alt skulle på plass før førnevnte Herre slokket sola, sånn henimot jul. Rundt midtsommerleitet ble det stukket torv midtveis i dalbunnen, ble tørket og senere muet opp. Vinterstid ble så torva hentet ned av endeløse hestekaravaner. Bjørk og or felt sommerstid ble også hentet hjem når det gråhvite teppet hadde visket ut alle spor av hin sommer. Vinteren var gjerne lang og kald, og den trekkfulle brakka ble ofte isende kald utover februarnatta når kvikksølvet krøp under minus tyve. Da trakk ungeflokken resolutt saueskinnsfellen over hodet, i visshet om at mor hadde fyrt i ovnen og slik gjort det lydt på kjøkkenet lenge før det var tid for å tre på seg fillene igjen.   

Det handler om et slit uten like,om sorg,smerte og savn,en lengsel etter noe man ikke riktig visste hva innebar. Med åket ble det båret inn vann fra brønn på elveisen til de mange dyra som ventet. Vann måtte også bæres inn i brakka til husholdningen.

På slåttevollen gikk det heller tregt for seg, det meste ble unnagjort med ljå. Det ble som oftest sensommer innen alt var på låven. Uår gjorde ofte at man på vårparten var nødt til å ty til tang fra fjæra, samt fellte seljebusker for å holde liv i de livsviktige dyra.

Guttungen så og husket, men den gang forsto han vel knapt rekkevidden av det slit den alltid huserende kvinnen utførte. Det er den voksne mannen som minnes og blir vedmodig og trist. Du klipte sauer-vi slaktet-,ingenting på dyret gikk til spille, alt ble omgjort til mat og klær.

Du vasket ull, kardet og spant. Strikket gensere, lester og votter til en voksende barneflokk. Du stoppet, lappet og sydde! Gud hjelpe meg, hvordan var det mulig å få døgnet til å strekke til? Midt i det hele måtte du ofte inn på en unevnelig landhandel vi hadde, for å ekspedere en sjelden kunde som streifet forbi, den gamle var gjerne ute et eller annet sted og reparerte et nedfallent gjerde. Det er som voksen jeg undres på hvordan verden kan forandres så eventyrlig mye på noen få decennier: Hun, han og et barn, og dagens unge kvinne holder på å slite seg ihjel om ikke oppvaskemaskinen er på plass.

Du kokte bleier,bar det ut i februarkulda,for så å harbåndet skylle disse i elvebrønnen,hogd ut gjennom en en meter tykk is.

Å joda, guttungen, som i dag forstår, kunne nok ofte fornemme at du, mest på søndagskveldene, kunne ha dine tunge stunder. Da satt du gjerne på en krakk foran en åpen ovnsdør mens du knuget ovnskroken i en utslitt hånd og stirret milevis inn i ulmende torvglør, vogget fra side til side, alt mens du nynnet på en for meg ukjent sang. Da hendte det at en tåre trillet ned og tørket inn på et vissent kinn:Mon tro hvilke usynlige tanker som svirret omkring? Det fins så mye, mye mer, for minnene er mange, om enn de er fordums. Jeg minnes dine seneste år, og hvordan du utrolig nostalgisk lengtet tilbake til denne tidligere, ubeskrivelige tilværelsen. Er ikke helt sikker på om alt var så mye bedre før, vet bare at man hadde mer tid til overs for hverandre den gangen. Nå er du kvitt de plagene som de siste årene har hjemsøkte din utslitte kropp. Nå har du fred, etter at du tok storsøvnen imot. Det er fra det innerste, innerste av mitt hjerte jeg sier:

Farvel, kjære mor, det ble så stille og fredfyllt til sist…                                      

Langsomt setter jeg meg opp. Tussilagoene har nå lukket seg helt. Jeg fornemmer en kald trekk fra nord nå mot kveld, reiser meg og begir meg de siste hundre metrene ned gjennom et villniss av småkratt. Stiene bar grodd igjen…..

Fra Gerda Soleng`s fotoalbum

Jeg har fått noen bilder fra tante Gerda Soleng`s fotoalbum.Men, det første bildet av Olderdalen er ikke tatt med Gerda`s fotoapparat.

Olderdalen fra 1950-tallet

Her ser dere min mor, far og meg, et halvt år gammel. Det vil si sommeren 1947.

Min mor Ardis og meg, sommeren 1947, ved mine besteforeldres hus.

Min gode venn, skolekamerat og søskenbarn, Bjørn Soleng.

Her ser dere bygdas ungdommer på «Tilda`s Cafe» i Olderdalen. Fra venstre: Leif Hansen, «Olla» Andersen, Gerda Soleng, ukjent dame fra Nordmannvik og Marie Alskog.

Her er også et bilde fra «Tilda`s Cafe». Det er fra bryllupet til Hedly og Hedmund i 1947.Vi ser fra venstre Ardis Soleng, Arthur Soleng, Øyvind Soleng, to ukjente, Hans Rismo, To ukjente, Peder A. Bergmo, de to barna kan være Petter Ola Bergmo og Håkon Bergmo. Erling Solberg, Anton Antonsen, Isak Albrigtsen Alfred Albrigtsen og Hjalmar Iversen. Litt usikker om dette er fra Gerdas fotoalbum. Sissel Kulø Antonsen gav meg tillatelse til å bruke bildet. Hedly og Hedmund var min gudforeldre.

Bilde viser Leibodammen med bygda Solberg og Soleng i bakkant.

Vi ser fra venstre Jenny og Erling Solberg, Einar Soleng med Arild Åsli på ryggen, og Olav «Olla» Andersen med Gerda på ryggen. Arild og Gerda var på dette tidspunkt kjærester.

Bildet er tatt på den gamle fergekaia i Olderdalen. Fra venstre: Øyvind Soleng, Tormod Albrigtsen, Ukjent, Trygve Pedersen, Else og Bjarne Soleng.

Bak ser vi Gerda Soleng og Martha Hansen. Videre ser vi barna til Valborg og Peder Soleng. Usikker på navnene.

Gode venninner hele livet, Martha Hansen og Gerda Soleng.

Arild Aasli var kjærest med Gerda i 1 år eller 2. Derfor mange bilder av Arild.

Arild Aasli

Arild Aasli og Rasmine Soleng. Usikker på barnet. Kan være Margot? Bildet er fra sommeren 1947.

Arild Aasli

Ruth Solberg og Hartvig Larsen, usikker på hun til høyre.

Ragnhild «Hilda» Johansen, men hvem er mannen til høyra?

Flott par, Else og Bjarne Soleng

Bjarne Soleng

Bjarne Soleng

Tror hun i midten er av tjorro-slekt. Usikker!

Noen som vet navnet? send en pm.

«Jakop Pedersen i «Gropa» og kanskje Ellinor.

Gerda og Kristine Suleng

Eilif Mathisen

Gudrun Rismo

Tante Hanna Soleng, døde av tuberkolose sammen med to søstre og faren.

Helene Hansen, gift Lyngmo

«Henrik på bakken» og Helene Hansen, Lyngmo

Tre konfirmanter, tror det er fra venstre: Gerda Soleng, Johnsen gift Solberg, Martha Hansen

Olav «Olla» Andersen

Øyvind Soleng

Pappa Øyvind Soleng. Historien er den at Gerda som skulle konfirmeres hadde glemt skoene hjemme. Her er Øyvind klar til å ro evt. seile til Olderdalen for å hente skoene.

Ser Kåre Larsen og tante tante Dagny i front. De andre er ukjent for meg. Kanskje Tromsø…

Her kjenner jeg kun Arild Aasli i fremste rekke til venstre.

Usikker på hun til venstre, til høyre har vi Helene Hansen.

Hvem vet?

Venstre ukjent, til høyre Kristine (Gissi)

Fra venstre: Petra Slettli, Øyvind Soleng, usikker, Olav «Olla»Andersen, Else og Bjarne Soleng.

Bryllupsgjester

Dette bildet er tatt i 1947 i forbindelse med Hendly Albrigtsen og Hedmund Antonsens bryllup i 1947.

Vi ser noen av bryllupsgjestene utenfor Tildas Cafe

Fra venstre Ardis Soleng, Arthur Soleng, Øyvind Soleng, to ukjente bak, Hans Rismo, to ukjente bak, Peder A. Bergmo med Petter Ola og Håkon, Erling Solberg, Anton Antonsen, Isak Albrigtsen, Alfred Albrigtsen og Hjalmar Iversen.

Jakt i Tromsø-området

Lokal jakt i Tromsø-området byr på fantastiske naturopplevelser. Se bilder fra en jaktdag, der rypejeger Trond Soleng blir fulgt av fotograf Linda Tofteng Eliassen.

Statskog forvalter store områder rundt Tromsø, og tilbyr jaktkort for småvilt og storvilt. Jaktkort kan kjøpes på statens nettsider og eller lokale utsalgssteder.

For oppdatert informasjon om jaktmuligheter og reguleringer, er det lurt å holde seg oppdatert på Statskog og Tromsø kommunes nettsider.

facebook ytringer

Av Håkon Bergmo

Gjennom noen år har man belemret facebook-venner med grublerier om livet i sin alminnelighet. Heri inngår endel intetsigende pølsevev*. Men noen trykker «liker» uansett, samt etterlyser utgivelse på «gammelmåten», nemlig på papir. Jeg tror faktisk at folk i min aldersgruppe synes det er befriende innimellom å slippe det noen kaller det digitale helvete, og foretrekker den gamle, gode, velprøvde utgivelsen på papir. Et lite utvalg grublerier – muligens inkludert noe pølsevev – er derfor gjort tilgjengelig mellom to permer, og foreligger herved. Noen av disse grubleriene er forsøkt illustrert på tegnebordet mitt med tusjblyanter og akvarellfarger i kombinasjon med photoshop-sprell.

Bjørn Joachimsen

Bjørn bodde i Olderdalen fra 1996 til 2003. Det var her han startet sin karriere som fotograf i 1997, og siden den gang har han viet sitt yrkesliv til fotografiet. Fra 1998 til 2002 arbeidet han ved Kåfjord kulturskole, hvor han også satte spor etter seg gjennom sitt engasjement for foto og formidling.

I senere år har Bjørn fortsatt å dele sin kunnskap og lidenskap for fotografi med Kåfjord-samfunnet gjennom fotoworkshopper i 2015, 2016 og 2017.

Bjørn er en ekte venn av Kåfjord, og nå har han igjen besøkt kommunen. Denne gangen har han foreviget Ankerlia med sitt kamera høsten 2024. Bildene viser i hovedsak den gamle smeltehytta – et sted rikt på historie, minner og sterke visuelle uttrykk.

Smeltehytta var i tre etager og er nå blitt litt av et kunstverk.

Jeg måtte spørre Chat GPT hvem Bjørn egentlig er som fotograf. Her er svaret:

Bjørn Joachimsen er en norsk fotograf kjent for sitt omfattende arbeid på tvers av ulike europeiske land, inkludert Norge, Sverige, Polen, Østerrike og Spania. Fotograferingen hans spenner over flere sjangre, som dokumentar, portrett, landskap, gatefotografi og arkitekturfotografi. Han bruker både digitale og analoge metoder i sitt arbeid.

Joachimsen er spesielt anerkjent for sine fotoverksteder, som holdes på forskjellige steder som Lofoten, Norge og Gdańsk, Polen. Disse workshopene henvender seg til fotografer på ulike ferdighetsnivåer og dekker temaer som storformatfotografering, filmutvikling og kreativ utforskning med kameraet. Verkstedene hans er kjent for sin praktiske tilnærming, ofte med utendørs shoots og individualisert undervisning

Joachimsens arbeid reflekterer et dypt engasjement for visuell nysgjerrighet og kreativitet, og tilbyr både pedagogiske opplevelser og personlig fotografisk utforskning.