Kvenske stedsnavn i Kåfjord angir geografiske navn i Kåfjord kommune (1940) i Troms, som finnes i der kvenske språket.
Trykk i søkefeltet på kommune eller sted, eks. Olderdalen
https://www.kvenskestedsnavn.no

Kvenske stedsnavn i Kåfjord angir geografiske navn i Kåfjord kommune (1940) i Troms, som finnes i der kvenske språket.
Trykk i søkefeltet på kommune eller sted, eks. Olderdalen
https://www.kvenskestedsnavn.no

Odd Marakatt Sivertsen


Av Per Henning Olderdal
Jeg falt i hu min fars mange fortellinger om hva han hadde opplevd i sine yngre dager, og han påberopte seg å bli trodd, noe vi gjorde, vi var bare barn og trodde på alt. Han kunne legge inn en pris snus, mens han satt på langbenken, i godt humør,»ålla» hadde rett før besøkt han på butikken, og da så.
Ni ryper i et skudd. «Jeg var på rypejakt oppe ved lille kiila»,sa den gamle, – skuddene var så kostbare at jeg ventet til jeg fikk ni ryper på en rekke før jeg skjøt, fikk alle ni på et skudd.
Kappkjørte med skrea -Jeg satt og drakk kaffe under lille kiila, da hørte jeg at et skred løsnet lenger oppe. Heldigvis hadde det vært mildvær i mange daga før, så det var speilblank is i skredrenna, med litt nysnø oppå.Jeg kastet meg ut i skredrenna, og til å ake nedover, med skrea hakk i hæl! -Foran skrea gikk en luft/trykkbølge, og den blåste meg avgårde i en forferdelig fart! Anslagsvis 250 km/h. Nede i Kellemelli stoppet jeg endelig, skrea stoppet få meter på øversia.
At jeg først nevner disse tingene gjør det mer naturlig for meg å si: Eplet og stammen. Da med tanke på min historie,som følger om en stund.
Men først vil jeg kort nevne: «Ålla» lærte meg å slakte/flå da jeg var i 10-12 års alderen.
Gamlingen lærte meg å sette rypesnare da jeg var i 6-7 års alderen.
Bøla
Og alle som satt på kjøkkenet i kaffeslabberas besøk hos Alida, pratet jevnt og trutt om kor mye bøla det var overalt, alle voksne hadde sett det mange ganger. Barneører slukte alt, de voksne løy da ikke om slikt. Man var redd for å legge seg om kvelden, da kunne bøla komme å hente deg, det var jo mørkt. Bak hver tredje busk i elveholmen befant bøla seg, man kan si at det krydde av dem. Jeg sprang alltid fort mellom store og lille brua i kveldsmørket. I dag er det gatelys, og bøla ble borte…eller?
Man kan jo møte noen man ikke kjenner på veien, og tro at det er en turist, men så er det altså selveste bøla, og du har ikke vett å bli redd.
Må være frustrerende å være bøla på slike premisser; ingen blir redd…
Salige Ibsen sa i sin tid at: «Peer du lyver» ! -Det gjør jeg ei! -Så bann på at det er sant! Men hvorfor banne? Jeg lyver aldri, men det er klart man slår en plate en gang i blandt.
Sjøormen i liksebiddinjavri, og selveste satan i dyreriket. Torsdags morgen, en sen vinterdag en gang midt på 80 tallet kom jeg til Liksebiddinjavri, et sted i Finnmark. Jeg hadde lånt en tilårskommen hytte hos Aslak Loggje. Planen var klar, jeg skulle oppholde meg her en uke og gjøre noe som jeg hadde lært allerede i 1956-57. Jeg skulle fangste ryper med snare. Det er ca.30 år senere med andre ord. Hadde ingen behov for å å gjøre slik fangsting, var nok heller det at jeg ville se hvordan jeg fikk det til. Snarene jeg skulle sette ville garantert bli langt mer sirlig laget enn den gang for lenge siden. Samtidig skulle jeg bore noen hull i isen, og hytta sto bare 10 meter fra vannkanten. Det var stor fin røye og ørret i vannet, så en stor del av kostholdet ville være basert på selvfanget fisk.

Rypesnare
I området fantes det mye småbjørk og kratt, et ypperlig rypeområde, og jeg hadde sett mengder av rypespor i snøen da jeg kom anstigende på ski. Det var jo tidlig dag, så allerede første dagen satte jeg hele 14 rypesnarer, med 2 og 3 dører i hver snare. Det begynte å bli mørkt, første dagen var til ende innen jeg tok kveld.
Sto opp tidlig neste dag, og med frokosten unnagjort bar det ut på isen for å bore noen hull, samt mate disse hullene for å samle fisk. Så bar det avgårde for å se til rypesnarene. Allerede ved første snara ante jeg ugler i mosen, for; av alle ting jeg håpet å unngå hadde jeg fått hit; jervespor!
Av tillært erfaring visste jeg at dette kunne bli en trasig fangsting, jerven ville følge sporene fra snare til snare, den lærer fort, og kom til å pyndre snarene, garantert! Kort og greit: jeg så at jeg hadde fått 5 ryper, samtlige var fjernet av jerven, den jækelen.. Jeg forsto jo at her hadde jeg fått en motstander som jeg vanskelig kunne slå.
Likevel, jeg rettet alle snarene og håpet jo at jerven ikke ble i området. Den er jo en ufryktsom rastløs krabat som kan vandre hele 7-8 mil på et døgn. Men å gjøre regnskap uten vert hadde jeg gjort før, og neste dag var snarene rasert, og 7 ryper var borte. Jeg hadde ikke gevær, men jeg hadde sett en stor jerve/gaupe saks i sjåen ved hytta, en plan tok form fort.

I midlertid, jeg måtte sette ut noen pilkestikker i hullene, og gjorde det. Neste morgen fikk jeg to fine ørreter i de to første hullene, og i det tredje hullet kjente jeg at det «svarte fra jupta», som om jeg skulle være fast i bunnen, men det gikk jo ikke ant, kroken hadde stått kanskje 30 cm. over bunnen. All erfaring tilsa at her var det fisk! Stor fisk!
Kort versjonen; jeg fikk etter 10 minutter ett utyske av en fisk opp til hullåpningen, men dermed var det stopp. Jeg så vekselsvis et stort øye og en råtten tanngard der nede, hullet var altfor lite, 12 cm. i diameter -altfor lite. Men gode råd var overhodet ikke dyre, nysgjerrigper visste alt om hva som befant seg i sjåen. Så jeg hentet en stor kveiteangel pluss en rull ti millimeter tykk tau. Jeg senket kveitkroken ned i halshullet på det ubestemmelige der nede og rykket til!
Gjort! jeg hadde parkert fangsten, og oppe festet jeg en 24 tommers svart blåse.. Så var det bare å vente, ved issmeltingen til våren kunne jeg dra hit å innkassere fangsten.
Så var det neste gjøremål, å sette opp saksa av russisk fabrikat. Ved snara nærmest hytta visste jeg at det sto en høvelig stein, med kjetting og hengelås, tjore fast saksa. Disse nymotens saksene hadde jeg ikke mye greie på, man måtte ha nøkkel for å åpne den. Jeg satte ryggsekken mot ett tre, tjoret saksa til steinen, spente opp saksa, og skulle legge en kotelett til åte.
» Ka båoka, båoka, båuka» lød det plutselig noen meter fra meg; ei rype lettet ut av dokken den hadde lagt i. Jeg skvatt og tråtte uforvarende et par skritt bakover. Pang, eller klikk! En smerte jog gjennom høyre leggen! Jeg hadde trått oppi saksa som smalt igjen! Og la det være klart, uten nøkkel var det ingen mulighet å få åpnet saksa, og nøkkelen lå i sidelomma på ryggsekken, som sto noen meter utenfor rekkevidde…

Det var midt på dagen, og smertene i leggen var overkommelig, men dette var jo tragikomisk? Jeg hadde satt jervesaks, og åtet i saksa det var jeg! Som timene forsvant hadde jeg etterhvert gjennomgått alle mulige og umulige tanker. Det ene som sto foran meg tilslutt, og som jeg tenkte mye på, var tanken på at hvorfor skulle jeg lære å sette rypesnarer den gangen?
Her var jeg og det var særlig en episode som vendte tilbake: I 1959, det var rundt 25.mars, jeg var hjemme i den bredeste lia fra kiila og nedover, «jåtnalåkka»,eller noe sånt? Sola smeltet snøen på dagtid og jeg satte noen snarer. Den siste døra jeg spikket til var altfor stor, så derfor stakk den dypt ned i snøen, en v-formet kvist. Der frøs den fast om natta med kuldegrader. Bomfast!
Neste dag da jeg kom opp så jeg av alle ting at det var en hare fast i denne stordøra, hæ? Haren hadde ikke rikket døra, så da hengte den seg i den sterke, glatte, hvite nylontråden. En stolt snart 9 åring klasket haren i disken hos gamlingen, se! Den eldre så ikke opp fra regnskapet han holdt på med, men sa bare; «Du må fjerne denne snara før det blir sommer, så ikke hesten går og henger seg».
Det ble kveld, og mørket kom. Det ble kaldt å sitte slik i ro, og jeg hadde forsonet meg med at det var umulig å åpne saksa. Mot natta ble jeg trøtt, mens jeg tenkte over hva jeg visste om jeven: All mårdyr er sterk og ufryktsom. Jerven hadde et utrolig kraftig bitt, den kunne knuse elglårbein med bittet for å få tak i margen. Og den går ikke av veien for å gi seg i kast med hverken ulv eller bjørn i kamp om bytte.Den var alltid sint og aggressiv, og må betraktes som selveste satan i dyreriket… Selv var den maks 18 kilo tung, som hanjerv.
Jeg støtte 17 cm. langt mora-stål knivblad ned i snøen, det røde skaftet stakk opp, og var lett tilgjengelig, om det umulige skulle skje, at jerven angrep meg. Redd? Nei. Bare kraftig irritert over at jeg hadde satt meg selv i denne situasjonen. Hvor lenge ville det gå før det kom folk denne veien?

Sen natt, og jeg befinner meg etterhvert i en tilstand mellom søvn og våken. Dette var ikke redsel, men brått kom jeg på en gang noen år før, da var jeg utrolig redd:
I Forsøl hvor jeg bor hadde jeg i høstmørket plassert slakteavfall straks ovafor flomålet og rigget meg til bak store steiner bak kamuflasjefarger. Skulle sitte musestille og vokte på reveåte. Jeg hadde dobbeltløpet hagle, side by side. Jeg satt der i grålysningen og var fryktelig røyksugen, men torde ikke røyke, reven ville lukte det på flere hundre meters avstand, og da kunne jeg glemme skuddpremie.
Jeg både så og hørte småbølger skvulpe mot land, en ensformig, søvndyssende lyd. Med ett ble jeg var ett menneskehode som dukket opp ute i sjøen?? Langsomt beveget hodet seg inn mot land, mot meg.. Under hodet vokste det fram mer og mer av en menneske kropp, jeg så at kroppen hadde på seg oljejakke, etterhvert så jeg også oljebukse! Den våtdryppende skikkelsen nådde land og fortsatte rett mot meg.. Jeg satt der som de fleste andre ville gjort, nemlig stiv av skrekk!
Forsto at det var en fisker som hadde druknet, og ikke fant ro i sin våte grav. På bare en halv meters avstand stoppet skikkelsen med ett brustent, tomt blikk opp. Så, med rusten stemme, spurte den svaiende skikkelsen om han kunne få en røyk hos meg? Skrekken tok kveletak, javel, men jeg løftet opp løpet på hagla og stakk det inn i munnen på den navnløse og brente av begge løpene!
«Takk!,det var en kraftig og god røyk», sa mannen i anslagsvis i femti årene, snudde og gikk ut i sjøen, og forsvant utover marbakken. Nei, jeg skjemmes ikke å fortelle at det ble en umiskjennelig stank rundt meg der jeg satt. Voldsom, akutt diarè var blitt meg til del. Og la det være klart: Selv en som gjør selvmord og hopper ut fra ett tusenmeters stup, vil drite seg ut innen han lander. Kroppen vil på sekunder sette i gang en voldsom overproduksjon av adrenalin, og spruten står i buksa! Det handler om frykten for det ukjente. Jeg fortet meg hjem og gikk rett i badekaret.

La meg her tilføye: Jeg har ikke noe imot at de døde går igjen, bare de går igjen…!
Og med det samme: En annen gang var jeg like redd. Denne gangen kjørte jeg bil over Sennalandet, det var mørkt, dårlig vær med snøfokk. Litt forbi Aissaroaivi, i retning Alta, ble jeg var en eldre, barhodet mann, med åpen blafrende frakk står og haiker? I uværet? Jeg stoppet selvfølgelig og plukket opp mannen. Et snødryss og kald vind slår imot meg. Jeg kjører videre i flere minutter med den tause passasjeren sittende der. Så tenkte jeg at jeg skulle spørre karen hvor han skulle, for å komme i prat med fyren. Jeg snur meg mot høyre, og hva? Fyren var borte! Redselen slo inn, men heldigvis ble jeg ikke handlingslammet, jeg kjørte videre på en sikker måte.
Jeg hadde kjørt flere mil og nærmet meg nedkjøringen mot Stokkedalen og Rafsbotn, og hva ser jeg? joda, der sto den samme fyren og haiket på nytt! Om jeg stoppet? nei, vet du hva, det ble nesten full gass mot Alta, Og nå spredte det seg en før nevnt umiskjennelig odør i bilen. Jeg skulle egentlig til Olderdalen, men valgte å ta inn på hotell i Alta, måtte jo dusje og skifte klær. Jeg kjørte aldri mer over Sennalandet i mørke og snøfokk.
Mot grålysningen hørte jeg vingeflaksing på nytt og på nytt fra den nærmeste snara, og visste at ei rype var fast i snara. Tanken slo meg umiddelbart: Nå var det bare å vente på at jerven skulle komme å inkassere fangsten. Ja, det skjedde! Ti minutter senere. Så blir jerven var meg, og med rypa i kjeften passerer den meg på 7-8 meters avstand, stopper og løfter baklabben og urinerer mot meg. Så fortsetter den videre i sin hoppende gange. Den totale ydmykelse tenkte jeg der jeg satt og forbannet avgjørelsen om ikke å ta med meg hagla..
Skal ikke si mye om de neste timene, og mot ettermiddagen kom Aslak og fikk meg løs. Med snøscooter bar det fort til nærmeste legekontor, sykehus og røntgen. Det var kun brist i et leggbein, og tid og stunder leget alt.

Så ble det sent på våren etter isgangen på de fleste vann. Da leser jeg i Finnmark Dagblad at man har observert sjøormen i Liksebiddin-javri, den raser att og fram i vannet og har en stor svart pukkel på ryggen! Jeg forsto umiddelbart hvor landet lå, og dro samme dag dit for å berge fangsten! Med en sjekte rodde jeg mot den lett synlige blåsa. Den lå stille nå, fisken var nok totalt utsultet og utmattet. Det var lett å få inn den ufattelig store, magre røya. Her hadde nok noe gått alldeles galt med store hormonelle forstyrrelser, derfor en ufattelig størrelse. Slikt skjer. Mennesker kan bli to og en halv meter høy, vet man.
Vel, jeg forsto jo at ingen kom til å tro på denne fangsthistorien, så hva gjorde jeg? jo, fisken var ubrukelig som menneskemat, men jeg skrapte vekk alt fiskekjøtt av ryggraden, og tok den med hjem. Nå hadde jeg bevis for at jeg snakket sant. Så malte jeg ryggraden grønn og brukte den til juletre, og enda måtte jeg kappe vekk en halv meter i toppen, den var alt for lang…
-stram soldat

-fra gamle dager. Fra venstre Ragnar Johansen, Dagfinn Johnsen og Terje Solberg.

Per Henning Olderdal

Per Henning Olderdal
Det våte element skulle tidlig vise seg å bli mitt lodd her i livet, det være seg fersk eller salt vann.

«I verste fall kan kraftige anfall føre til at spedbarnet dør eller utvikler hjerneskade».
At hjerneskaden ble et faktum, for døde gjorde jeg jo ikke, vil nok mer enn èn jeg vet om skrive under på. Jeg googlet fram ordet kikhoste, innen jeg «grep pennen fatt» denne gang.
Ca. tre uker gammel fikk jeg i følge min mor kikhoste, og på det verste mistet jeg da pusten, sluttet å puste midt i kraftige hosteanfall. Hun gikk ut på trappa og kastet meg opp i lufta gjentatte ganger, helt til jeg begynte å puste igjen. Jeg holdt dermed på å bli det femte barnet hun mistet jfr. en annen historie, beskrevet i historien «Den bratte stien».
Det heter visstnok at; «Den drukner ikke, som henges skal» Da har jeg antakelig henging i vente?
For: Som to åring opplevde jeg mitt første nesten drukning tilfelle. I elva ved brakka, der vi brukte å hente vann til husholdning, og det var stor vårflom, oppdaget de at jeg lå å fløt med ansiktet ned under vann. Ingebjørg, seks år eldre enn meg (søster)også kalt «Bøgga», skulle holde øye med meg. Vet ikke hvem som fikk meg opp, jeg fløt på luft i kjeldressen, ble det sagt.
Mitt andre nesten druknings tilfelle husker jeg, jeg var fem år. Det var en svært kald vinterdag, så kald at elva ved stor brua svellet opp og fløt utover, noe som var vanlig i sprengkulde. Jeg, nysgjerrig per, måtte selvfølgelig ut på isen og kikke ned i frådende vannmasser i et hull i isen. Plopp, der forsvant jeg ned i hullet glidende på glatt is.
Jeg rak med elva nedover under isen- mange meter. Det å dø sto aldri for meg, men jeg syntes det var forferdelig kaldt, så der nedi var ikke noe blivende sted så jeg kjempet meg mot åpningen i isen, hullet jeg plumpet opp i. Måtte gjøre to forsøk før jeg klarte det.
Ja, så sto jeg da der på stor brua og bæljet, og gråt. Med stivfrosne klær bare sto jeg der og nektet å gå hjem, regnet med at jeg fikk juling for at jeg hadde «vøta» meg ut. Endelig dukket min gudmor, Bertine Soleng opp. Med nakketak tvang hun meg å gå hjem ,slik fikk hun gjort to fluer i en smekk : Hun sørget for at jeg endte opp i en stamp med varmt vann, og hun fikk kjøpt to mark kaffe på butikken, nå ja.
Det å fiske. På halvflødd sjø, og man var i 6-7 års alderen, har vel de fleste av oss stått og fisket «kjilkor». Jeg brukte 2-3 meters older stang, hadde dobbelt tvinnet svart sytråd, som endte i en bøyd knappenål til krok. eller vi sa vel knoppenål, vel vel, måsa fikk kjikoran, antar jeg.
Med samme stanga fisket jeg små røyer i elva, etter bestilling av gamlingen, han brukte det til agn for juksing med kjeksa på fjorden.

Kjeksbåt Ill. Foto: Ukjent
I 8-9 års alderen var jeg selv ute med kjeksa og fisket middag til alle, måtte bare ha hjelp til å dra kjeksa ned og opp. Jeg rodde nokså langt ut, husker at Ruth Solberg og jeg brukte å ligge side ved side i bådi jåkka- båelva på norsk. Der fikk vi alltid sensommers mye hyse og torsk. Etter hvert rodde jeg helt til Atno, Ano på norsk. Der dro man stor sei og uer, auar, må vite. Da var man jo midtfjords.
Fra ca. 10 års alderen begynte man å fiske røye helt oppe i dalen. En egen historie, vil bare nevne at man var skrubbsulten mange ganger, ble jo i dalen til sene kvelden og hadde gjerne med seg to brødskiver.
Vil i dette avsnittet nevne litt om sjørøya som gikk opp i elva, sånn omtrent i slåtte tida. La det være klart at både i før og etterkrigstid kom det opp bra stor røye opp i elva.
Men mange bygdefolk på begge sider elva sto stand by på begge sidene i Savvan kulpen, og krøkte det som var å se. År etter år slik, og i ca. 1964-65 var det helt slutt med sjørøye i Savvan. Sluttelig vil jeg her nevne at jeg i 1963, 13 år gammel sto på innersia elva i Savvan, vannføringen var heller liten nå som den største snøsmeltingen var over. Kom i 9 tia om morran. Og hva ser jeg? joda, mange store sjørøyer sto i kulpen. Jeg hadde lang bambusstang 0,40 nylon og markangel kjøpt for noen få ører.
Det ble en lang dag, time etter time fisket jeg på røyer som totalt overså markkroken. Gi seg? Aldri! Seks timer gikk, i tre tida om ettermiddagen som på et for meg uforståelig signal begynte alle å ta i! Senere i livet skulle jeg ofte nok i mange vann og elver oppleve at den lunefulle røya gjerne har bett i en times tid i døgnet.
På kort tid slengte jeg i land 6 fine røyer, til sammen, veid på butikken, hele 4,4 kg. altså en gjennomsnittsstørrelse på over 7 hekto. I olderdalselva.. Jeg møtte Elsa og Erling Solberg på øversia kirka på ned vei. De ble store i øyan, da jeg stolt visste fram hva som hang i kvisten min. Antar at Elsa som også brukte å fiske i elva husker dette…
Av Per Henning Olderdal
Villmarksliv nr. 5 – 1999
Ettermiddagen sent i august var blendende vakker da jeg skrådde ned den siste, slake lia mot vannet. Da det bare var et par hundre meter igjen, satte jeg meg ned for å nyte synet som møtte meg. Vak! Overalt! Det så ut som om ørreten gikk aldeles berserk der ute på det speilblanke vannet. Plaskene fortalte i klarspråk at her handlet det om alt annet enn yngel.

I ti minutter satt jeg der og pustet ut etter flere timers vandring. Da jeg kom ned til vannet, opplevde jeg det som av til skjer. Vannet la seg speilblankt og dødt! Ikke et enslig lite vak var lenger å se.
En halv time senere satt jeg ved et døende kaffebål. Ennå ingen vak!
Så skjer det. Midt ute i vannet: «Gamlingen sjøl» går i lufta, soler seg et par sekunder og knuser stillheten omkring seg med et kjempesmell! En ørret på anslagsvis tre kilo har blottet seg for meg.

Ved neste korsvei
Dette var fjerde og siste dagen av turen, og fisk hadde jeg fått, men de første dagene fisket jeg bare det jeg trengte til mat i øyeblikket. Her i dette vannet hadde jeg imidlertid tenkt å fiske litt mer, for å ha noe å ta med meg hjem.
Hele kvelden gikk med til å utprøve alt fra mark til sluker og fluer, alt like nytteløst. Dødt!
Neste morgen opprant med et strålende vær, man ante nesten en gryende høst i lufta. Den kommer gjerne i slutten av august her i Finnmark.
Mange fisketimer senere ga jeg opp og pakket sammen utstyret. Men der og da tok jeg en avgjørelse: «Ok, dere er feite og mette etter en lang sommer med overflod av mat, men ved neste korsvei er det jeg som skal trekke det lengste strået.»

10. mai året etter
Jeg var tilbake ved vannet. Løftet jeg ga meg selv i august i fjor, skulle overholdes. Denne gangen kom jeg på ski, naturlig nok, ettersom snøen lå meterhøy. Ved utløpet av vannet lagde jeg meg en fin sitteplass i snøen, hvor jeg kunne koke kaffe og slappe av.
Dagen var på på hell, men maisola sto høyt og varmet opp mine vindstille omgivelser. Vannet er som nevnt lite, så jeg nøyde meg med å bore to enslige pilkehull gjennom metertykk is. Antar at det beror på. en snev av «fairplayånd» fra min side.
Som jeg antok allerede i august året før, var ørreten mer sulten nå, og jevnlig dro jeg opp en og annen ørret på mellom tre og fem hektos størrelsen. De store, som jeg visste fantes, uteble imidlertid.
Det ble kaldt etter solnedgang, og utpå senkvelden ble det minusgrader, så jeg fant det fornuftig å ha et lite bål brennende utover natta. Så sent på våren er det lyst hele tiden, og jeg hadde full kontroll med pilkestikkene ute på isen. En og annen ørret slengte jeg inn på isen med jevne mellomrom. Det var bett hele tiden.
Takk for sist?
Ved totiden om natta skjer det: Jeg sitter på land og nyter en kaffeskvett, mens jeg stadig kaster et blikk ut mot stikkene. Plutselig står den ene i en bue som nesten strekker seg helt ned til isen! Storfisk! Raskt kommer jeg meg ut på isen og griper pilkestikka. Jeg kjenner et tungt sug der nedefra, ser snøret vri seg fra den ene til den andre kanten av hullet!
Jeg er temmelig sikker på at fisken er skikkelig fast. De fleste ørretene jeg har dratt inn har hatt den akkar, mark og maggot-egnede kroken helt nedi halsen, og jeg har vært nødt til å skjære dem løs. Men selv om krokfestet også nå sitter skikkelig godt, innbyr ikke en 0,30-fortom til å hale inn som om man vil hevde den sterkestes rett.

Det er bortimot håpløst å kjøre en storfisk på en trygg måte gjennom et pilkehull, men jeg får dratt ut en del meter snøre hver gang ørreten tar en liten pause. Slik får jeg gitt slakk på en oppbremsende måte hver gang fisken raser ut. Etter ti minutter finner jeg det forsvarlig å begynne opphalingen fra ca. 4-5 meters dybde. Ørreten har gitt sitt og følger halvvillig med. Problemet er å få en slik fisk styrt inn i hullet med hode først, de kommer gjerne på tvers mot iskanten.
Etter flere forsøk er jeg nødt til å prøve en annen taktikk, og lar ørreten sige et par meter ned mot bunnen. Nå setter jeg i gang en rask innhaling, det får bære eller briste! Nevetak etter nevetak med snøre kommer inn, noe tungt treffer iskanten; det brister! Snøret er slakt. Skuffet kan konstatere at fisk, fortom, krok, alt er borte. Var dette «gamlingen» fra sist sommer?
Skuffelsen satt imidlertid ikke så altfor lenge i, dertil har man både mistet og fått. for mange storfisker i årenes løp..

Ved firetiden om morgenen traff de første livgivende solstrålende mine omgivelser igjen. De sløyde ørretene var stivfrosne, det samme var jeg. På tide å avslutte fisketuren. På isen lå 27 ørreter som tilsammen veide vel 10 kilo, en gjennomsnittsvekt på ca. 400gram.

Hjemveien gikk lekende lett, selv om jeg hadde atskillig tyngre ryggsekk enn da jeg kom dagen før…

Av Per Henning Olderdal
Villmarksliv nr. 2 – 1998
«Et trolsk, lite tjern langt inne villmarka kan seg selv gi grobunn for mange slags fantasier, særlig når man er alene, og ikke har møtt folk på en stund! Når en lys og fager ungjente plutselig dukker opp, blir det ikke mindre mystisk…»



Av Per Henning Olderdal
Villmarksliv nr.4 – 1997
Ta ikke for gitt at paradiset du har gått bakom alle blåner for å nå er ditt alene. Laksefiskeren i denne artikkelen fikk seg en ganske uventet overraskelse i så måte…

Jeg la ryggsekken mot en tue, og lot meg sige ned i lyngen. Sliten, men tilfreds, vel vitende at jeg nok en gang var tilbake i mitt «private» eldorado. Lenge ble jeg bare sitten der og søke med blikket i området rundt steinen i elva nedenfor.
Det var sent på ettermiddagen, nesten kveld, og jeg aktet å skaffe meg kveldsmaten min der ute i elva. Kulpen var et yndet oppholdssted for ørret av anselig størrelse. De vakene jeg ventet på uteble imidlertid, men det behøvde ikke å bety at det ikke fantes fisk der. Derfor rigget jeg til fiskestanga, og ga meg til å saumfare området med kast på kryss og tvers.
En time seinere ga jeg opp fisket, og fortsatte noen hundre meter lenger ned, til min faste leirplass. Da jeg hadde slått opp det lille fjellteltet mitt og kaffekokingen var unnagjort, stekte jeg meg et dugelig aftensmåltid bestående av tykke fleskeskiver.
Det var i slutten av juli, og etter å ha vært underveis i mer enn ett døgn, var jeg ved målet; midt i Finnmark, i et bortgjemt dalføre langt fra allfarvei, med gode fiskemuligheter og en natur så skjønn og vill at den nesten tok pusten fra meg.
Etter å ha gjort unna måltidet, hentet brensel og fått de forskjellige tingene på plass, gikk jeg ned mot krattet ved bekken. Jeg måtte få sløyd en del småørret som jeg hadde fått tidligere på dagen. Fiskeavfallet slengte jeg over bekken, i visshet. om at fugler ville fjerne det hele i løpet av natta.

NYSGJERRIG GJEST
Ante jeg et glimt av en bevegelse i øyekroken, mon tro? Innbilning, kanskje. Men nei, der var det igjen! Og nå så jeg tydelige bevegelser i det tette seljekrattet. I neste øyeblikk så jeg årsaken; et gråbrunt hode og to store, mørke kulerunde øyne stirret mot meg. Hodet beveget seg fram og tilbake, som for riktig å fokusere på meg, inntrengende.
En velvoksen røyskatt, på drøye ti meters avstand! Særlig fryktsom av seg var den ikke, bare nysgjerrig. Jeg forsto fort hva som foregikk og slengte mer fiskeavfall mot kompisen. Den spratt raskt fram, grep avfallet og avgårde bar det, oppover lia, som endte i ei steinur litt oppover.
Jeg syntes dette var artig, og satt litt avventende. Og ganske riktig, der var den igjen! Jeg fant tida moden for å eksperimentere litt, og slengte et par småørreter mot røyskatten. Bare fire-fem meter fra meg denne gangen. Røyskatten nølte ikke lenge. Noen raske hopp, og begge ørretene forsvant sammen med røyskatten oppover lia.
Jeg ofret enda noen av småørretene, og gikk undrende tilbake til teltet for å gjøre meg klar for kveldens siste gjøremål. Jeg samlet sammen det meste av fiskeutstyret og gikk ned til elva, rett nedenfor teltet. Her var det en stor, fin kulp, hvor jeg visste at det alltid sto flere smålaks såpass sent på sommeren.
Denne elva var ikke for noen riktig lakseelv å regne, og nå som snøsmeltingen var over for denne gang, var vannføringen minimal. Men kulpene var få, og jeg visste derfor nøyaktig hvor jeg ville finne de laksene som fant bryet verdt å vandre den lange veien fra kysten og helt opp hit.
Laks
Raskt kunne jeg konstatere at det sto smålaks i kulpen. Fire-fem små, som jeg anslo til å veie to-tre kilo hver, og en litt større på fire kilo, kanskje fem.
Laksen har aldri vært lett å lure, men treffer du det rette øyeblikket, kan du få treffer du det rette øyeblikket, kan du få den til å ta det meste. Flere timer senere innså jeg at noe slikt øyeblikk hadde jeg ikke vært i nærheten av. Hva jeg enn prøvde av sluker, spinnere, mark og alle mulige og umulige fluer, var det ikke antydning til reaksjon fra de sølvblanke, som bare sto der og andøvet mot strømmen.
Da sola spredte sine siste rødskimrende stråler gjennom løvverket, fortalte min slitne kropp at det fikk være nok for i dag. Jeg forsvant inn i teltet, og det tok ikke lang tid før jeg lå trygt forankret i Morfei armer, hinsides all verdens røyskatter, laks og alle andre underlige inntrykk dagen så raust hadde skjenket meg.
Klokka var fem om morgenen, og sola hadde for lengst begynt å varme opp omgivelsene, så fjellvåken utenfor var en kjærkommen vekkerklokke. Snart brant brant det lystig i et kaffebål. For en morgen! Det var stille, sola skinte, og småfuglene sang muntert i krattet mens de iherdig matet sine sultne små.
Etter å ha satt til livs fire kopper skåldhet kaffe og noen brødleiver, mente jeg rent instinktivt at øyeblikket var inne, og lusket de få meterne ned til kulpen. Laksene sto på nesten nøyaktig samme sted som kvelden før, hver og en hadde tydeligvis sin faste plass.
Jeg prøvde med en lett sluk denne gangen, og ante straks en slags reaksjon, en form for nysgjerrighet, fra de nærmeste smålaksenes side. De fulgte etter sluken, litt halvhjertet den første gangen. Ved det andre kastet var de ivrigere, fulgte raskere etter, men snudde igjen. Ved det tredje kastet var det gjort! Som en skygge kom den største laksen farende fra sin plass nederst i kulpen. Jagde forbi de andre og hogg til! Sluken forsvant inn mellom kraftige laksekjever. Fast inn fisk!
Den var ikke så stor, og litt tålmodighet var alt som skul le til fra min side. To luftige sprang seinere forsto jeg at den satt skikkelig fast, og et kvarter etter lå en firekilos, feit, blank laks bak ryggen min.
En stund etter gjorde jeg meg klar til neste kast; stanga bak over hodet – og der stivnet bevegelsen i lufta! Noe var galt! Men hva? Jeg senket stanga. Torde nesten ikke snu meg. Hva skuet mine grå grønne? Eller rettere sagt: Hva skuet de ikke? Laksen! Hvor var det blitt av den? Jeg kunne ikke se laksen noen steder. Det tok bare et par sekunder å legge sammen to og to, og få svaret: røyskatt! Men det gikk da ikke an? Fire kilo?
FREKK LAKSETYV
Et hurtig, søkende blikk opp mot steinura ga meg imidlertid visshet om at det gikk an. I rykk og napp dro den velvoksne røyskatten laksen min mot en åpning i ura, og nå hadde den bare to-tre meter igjen før tyveriet var udiskutabelt vellykket.
Jeg sto en stund vantro og fastfrosset og nærmest nektet å tro det jeg så, men så gikk jeg til handling. Berge det som berges kunne! Jeg slapp stanga og satte av gårde oppover lia.
Røyskatten, den slasken, ble fort klar over at jeg kom og dro laksen hardere, fortere enn noensinne, mot sikkerheten. Der forsvant den inn i åpningen! Mer enn halve laksen var forsvunnet samme vei da jeg stupte framover og grep etter den. Noen fingertupper fikk tak ytterst i sporden på fisken, men noe skikkelig grep fikk jeg ikke.
Jeg var i ferd med å klistre på meg et fandenivoldsk seiersglis og pustet lettet ut, om enn svært andpusten. Vel kunne røyskatten der inne være utrolig sterk, kroppsvekten tatt i betraktning, men mine åtti sinte kilo skulle den nok komme til kort overfor! Snakk om å gjøre regning uten vert! Dyret hadde så visst ikke tenkt å gi slipp på byttet, og jeg hadde under ingen omstendighet tenkt å slippe det som unektelig var mitt.
Her startet en dragkamp uten like. Att og fram, att og fram! Det sørgelige var at jeg hadde et så elendig grep i den sleipe laksesporden, og med et svupp glapp taket jeg hadde, og laksen forsvant.
Jeg måtte innse at det var umulig å flytte på de store steinene ved egen hjelp. Det neste som falt meg inn, var rikelige mengder med dynamitt. Vanvittig! Dernest kom jeg på at jeg som guttunge, i en armodstid, pleide å sette opp røyskattfeller for å tjene noen sårt tiltrengte kroner. Like idiotisk alt sammen, laksen ville uansett være tapt for alltid.
Slaget var tapt, og sinnet forsvant like brått som det kom. Noen dårlig taper ville jeg ikke være, så jeg ruslet bort til teltet, grep et beger med rømme og bar det opp til åpningen i ura.
Høyt sa jeg: – Vær så god, nå kan dere riktig nyte et herremåltid. Uten at jeg noensinne gadd å undersøke, er jeg temmelig sikker på at rømmen ble borte like fort som både fiskeavfall og laks.

Jeg gikk ned mot teltet igjen, mens jeg mumlet noe om at utakk er verdens lønn. Røyskatten var allerede tilgitt, om enn under meget sterk tvil. Men for alt jeg visste kunne den ha hele fjorten små røyskattbarn å forsørge. og da så…
Nede ved kulpen rettet en gammel, lutrygget same seg opp. I den ene, værbitte, knoklete hånda holdt han en to-tre meter lang, krokete bjørkestang. Et snøre på samme lengde endte i en rusten markkrok. Fingrene på den andre hånda klorte seg fast i en bjørkekvist, hvor fire små lakser hang og dinglet. Mens jeg gjorde opp mitt mellom værende med røyskatten, hadde han tømt kulpen for laks!
Have a WordPress.com account? Log in now.