Sammen med lokalhistoriker Torleif Lyngstad dro vi bygda rundt og besøkte ulike kulturminner, både kjente og ukjente. Har lyst å dele dette med dere.
Dette huset på Skattvoll var kjent som «Kalle`s bar». Her samlet ungdommen for å ta seg en øl og høre på musikk. Musikken ble betjent manuelt og kostet 25 øre. Det var også ganske vanlig med en liten på innerlomma, ble det sagt.Dette var den første bussen Einar Olsen kjøpte da han startet busselskapet i 1952. Bussen kjørte ruten mellom Kåfjorddalen og Olderdalen. Bussruta var også helt avgjørende for å transportere barn til og fra skolen.Einar Olsen fra Nordreisa kjøpte ofte brukte busser fra Troms Innland Rutebil. Her er bilde av den andre bussen han anskaffet seg. Bussene ble svært viktig for Kåfjordsamfunnet. Ingen kan vel beskrive det bedre enn Håkon Bergmo. Trykk på overskriften under:
Olderdalen, bygda vår. En gammel fjøs som er renovert i Kåfjorddalen. Kjempefint!Gamle buer var det mange av.Denne broen fra 1933 har sin egen historie. Kort tid etter at den var støpt, gikk en mann over den ferske betongen og etterlot tydelige spor. Disse sporene ble senere brukt for å skremme barna med historier om overnaturlige vesener. Informasjon om Birtavarre gruver.Dette og mere til ble formidlet av Torleif på en forbilledlig måte.
Torleif fortalte om «Medisinstein». En stein like under fjellet med godt dokumentert helbredende virkning. Jeg har med selvsyn sett den 4-5 siders lange rapporten fra Universitetet i Tromsø.
På gjengrodde stier.
«Amerikastein». Historien om mannen som forlot hjembygda. Før han reiste risset han navnet sitt på en stein. Han skulle reise til Amerika. Senere slektsforskning viste at han endte oppe i Finnmark.
«Amerikastein» med inskripsjon. J. Johansen Oldervolds navn er hugd inn i denne steinen på Skattvoll-Melen. I kirkeboka for Tana 1904-1918, under ekteskap finner man Johan, han giftet seg 13.10.1915 med Trine Johanne Fredriksen. Opplysninger har jeg fra Villy Ballovarre. Foto: Lisbeth Hanstad
Torleif fortalte mye om krigen. Jeg husker flokken av dyr som ble jaget nedover dalen og slaktet ved sjøen. Den skarpe lukten og synet av innvoller som fløt i vannet.
Om krigen og evakueringen til Furnes i Hedemark. Om hjemkomsten til kjente omgivelser og fisket i elva.
Øverst fra venstre: Sveinung Rundberg, Tor Å Ballovarre, Hans Mikkelsen, Tor Mikkel Salamonsen, Alfred Nilsen, Per Ivar Jensen, Sigfred Hansen, Thor J Bergmo, Liv Vigdis Bjørklund, Vigdis Paulsen, Ingrid Einebakken, Elin Berg, og lærer Kjell Kristiansen.
Foran fra venstre: Astrid Pedersen, Torill Hansen, Arna Jakobsen, Ruth Larsen, Elna Jakobsen, Ruth Jensen, Anne Furubakken, Edel Olsen, Helene Pedersen.
Fortsatt kan man se bruddkanten, og det gjør man best fra E6 på østsiden av Storfjorden.
Pollfjellet krevde 14 liv
Sommeren 1810 krevde Pollfjellet i Lyngen 14 liv. Et nesten to kilometer bredt belte med steinmasser løsnet flere hundre meter oppe i fjellsida og raste i sjøen.
De tre flodbølgene som oppsto etter skredet tok med seg flere gårder, 14 mennesker, en rekke båter og mange husdyr. Blant de mest berørte områdene var Furuflaten, som ligger ved utløpet av Lyngsdalen.
Pollfjellet ligger bare noen få kilometer fra det ustabile Nordnesfjellet på motsatt side av fjorden.
I Lyngen bygdebok kan vi lese:
«Det er imidlertid en naturkatastrofe av svære dimensjoner som mest og lengst har levd på folkemunne i Lyngen. Ole Gotaas som var sogneprest i Lyngen i tida 1807-16. Han skrev i kirkeboka at den 30. juni 1810 styrtet det ned fra fjellet mellom Pollen og Lyngsdalen (Pollfjellet) en stor steinmasse som forårsaket en voldsom flodbølge som rev med seg husene på 3 gårder i Lyngsdalen hvor 14 mennesker omkom. Dette berettet presten først den 8.juli.
De omkomne var: Jon Knutsens kone Karen Mortensdatter 48 år, husmann Jakob Josefsen 40 år, husmann Anders Eriksen 60 år, hans kone 68 år, to døtre 28 og 22 år, en fosterdatter 12 år, gårdmann Johannes Eriksen kone 38 år og en datter på 1 1/2 år, en fosterdatter 5 år, en pike 46 år, et pikebarn 12 år, inderst Josef Jakobsen 70 år, og hans kone.
Det synes ikke som en har vært særlig omhyggelig med å registrere navn på de døde selv i offentlige protokoller på den tiden.
Etter tradisjon blei et lite barn funnet flytende i live i en komse på fjorden, og barnet ble således reddet. Da den finske etnologen Paulaharju for snart 50 år sia var i Lyngen, fikk han oppspurt at barnet blei kalt «Jusoppi Jaakopin poika » (Jakob Josefsens sønn), at han levde opp til sine gamle dager og døde først i 1880-årene. Han skal ha ættlinger i Lyngen ennå.
Den flodbølge som katastrofen forvoldte, forplantet seg inn og utover fjorden slik at en merket den på Kviteberg, nærmere 2 mil fra rasstedet, og innerst i Storfjorden, ca 2 mil fra Pollfjellet, steg sjøen opp over strendene omtrent like høgt som det var forskjell mellom flo og fjære sjø, er det fortalt.
Denne naturkatastrofen må ha vært svær i omfang, etter de ennå tydelige og klare merker på fjellsiden å dømme. Den må ha vært nær innpå 2 km i bredde. Den brede avsatsen i fjellet over stedet Furuflaten har opprinnelig gått over til den noe smalere avsats nærmere Pollen. Under katastrofen har de overliggende leirskifermassene rast ut, avsatsen er blitt skåret over og rast ned, med den følge at det svarte grunnfjellet av gabbro er blitt blottlagt helt ned til liene under fjellet. En knapp grunne, om lag 300 meter fra strandkanten ute i fjorden, skal etter tradisjonen ha oppstått under katastrofen».
Olderdalen, bygda vår 