Noen olderdalinger som husker denne? Da jeg reiste til sjøs for flere hundre år siden hadde vi mange anløp i Hamburg, en av de større havnene i Europa den gangen. Der bodde det en norsk kunstner som het Mathias. Han kom ombord med ferdigemalt hav på lerreter. Flotte, men halvferdige arbeider. På disse lerretene med bilder av høy sjø langt til havs malte han båten vi var ombord i, M/S Sunpolynesia. Vi satt og så på mens han jobba med bildet i messa. Resultatet ble veldig bra. Trur det var mange norske sjøfolk som kjøpte et Mathias-bilde som minne om sjømannstida.
Samme prinsipp har jeg brukt her. Jeg laget en illustrasjon fra med landskap fra Lyngseidet-området. Tidligere hadde jeg tegnet gammelferga «Lyngen – Riksveg 50», som trafikkerte Lyngen på femtitallet. Denne plasserte jeg på Lyngseidet-illustrasjonen med ferga på vei mot fergekaia i Olderdalen. Vipps, så var «kunstverket» ferdig!
På bildet ser vi min avdøde bror, Petter Ola, sittende i døråpningen på Hotel Savoy i Revdalen, noen kilometer nord for Skibotn. Bildet er fra andre halvdel av femtitallet en gang. Jan Baalsrud ga hytta dette navnet fordi han syntes han hadde det så bra den første tida der han lå i køya i den lille hytta. Under sin flukt fra tyskerne var han plassert der av hjelpere fra Furuflaten. Men etter noen dager kom smertene, og han måtte bruke en uskarp kniv til å kutte av seg den kollbrannbefengte stortåa for at infeksjonen ikke skulle spre seg.
Flere marerittaktige dager senere ble han heist opp den stupbratte fjellsida i dyp sne av noen tøffe furuflatinger og plassert i ly bak en stein, helt øverst i Revdalen, der det var meningen at manndalingene skulle overta. Historien er kjent bl.a. gjennom boka «Ni liv» og filmen med samme navn.
Jan Baalsrud-affæren under krigen er viktig å markere hvert år på frigjøringsdagen 8. mai. Spesielt i Nord-Troms der så mange var involvert. Baalsrud var fra Kolbotn. Han har fått et flott minnesmerke på Kolbotn torg der det er satt opp en plakett med en mengde navn på hjelpere den gangen i 1943. Her er det minneseremoni 8. mai hvert eneste år, også i år.
Som ti-åring var jeg så heldig å få hilse på Jan Baalsrud ombord i den svenske cruiseren «Gripsholm» som var på besøk i Lyngseidet. Baalsrud var engasjert av rederiet for å være en slags guide for de amerikanske turistene ombord. Jeg fikk være med foreldrene mine som sammen med flere Baalsrud-hjelpere var innbudt til lunsj ombord. «Give this boy a coke», sa hovedpersonen til en hvitkledd kelner. Det var første gang jeg smakte coca-cola.
Men denne originale «Hotel Savoy» var det noen som tente på for mange år siden, og en ny er satt opp nede i fjæra nederst i Revdalen. Og Petter Ola minnes jeg i dag. Det er om få dager fem år siden han, urettferdig nok, forlot denne verden. Savnes hver dag.
Søskenbarnet mitt Kari Bergmo i Nordreisa har tatt vare på noen bilder og papirer etter opprydding på Bergmo i Birtavarre. Alle de gamle er jo borte og nye eiere har overtatt. Blant ting hun fant var et lite hefte, «Håndbok i skyting med nærvåpen mot fly». Utgitt av Sjøforsvarets overkommando, London, juli 1942. Dette var en norsk utgave av «The Eyeshooting Pocket Book», utgitt av Naval Staff, Admiralty, 1941.
I forordet står· «Denne boka er skrevet som en veiledning for mannskaper som betjener luftvernvåpen med åpne sikter. Den behandler hvordan man skal sikte og skyte med slike våpen, og inneholder bare ting som skytteren MÅ vite. Men skytteren må huske at selv om han kjenner innholdet av denne boka helt ut, er dette til ingen nytte, dersom han ikke også kjenner sitt våpen helt ut. Han må sette sin ære i alltid å holde sitt våpen i orden, og han må kjenne og kunne rette alle funksjoneringsfeil».
Høyst sannsynlig har dette lille heftet tilhørt Hans Olav Bergmo, vår onkel som ingen av oss noengang fikk hilst på. Han var før krigen kullgruvearbeider på Svalbard, og ble evakuert derfra 1941 på engelske krigsskip sammen med hele befolkningen. Han meldte seg til marinen den 18.9.1941 og ble utdannet til skytter i Dumbarton, Scotland.
I Ex gratia-arkivet står bl.a. at han tilhørte Nortrashipsflåtens Skyttere 1941 til 1946. Han var såkalt «gunner» under hele krigen, og var krigsseiler bl.a. på Nord-Atlanteren, med alt det redselsfulle som skjedde der disse årene. Hans var innehaver av Krigsmedaljen, Deltakermedaljen og Haakon den VII`s 70 års medalje.
Han bosatte seg etter krigen nær Newcastle, der han ble gift med «tante Doris». Stort mer vet ikke jeg om henne. Onkel Hans jobba ombord på Fred Olsen-båten «Blendheim» som gikk i rute mellom England og Norge rundt 1950. Han ble funnet druknet i havneområdet i Oslo 1951.
Min eldste søster Søssa, som gikk ut av historien 2017, korresponderte faktisk med Doris, som egentlig het Mary Doreen Keerie, rundt 1950. Jeg har liggende noen brev fra henne til Søssa, og det er vel på tide å prøve og tyde disse brevene.
Thomas von Westen (1682–1727) var en norsk prest og misjonær. Han regnes i Norge som samenes og finnenes apostel. I dagbøker som han sirlig og nøyaktig skrev går det fram at Nord-Norge i tillegg til den norske befolkning hadde både en samisk og finsk befolkning. Dagbøkene har også med en redegjøring for hva som menes med finner: “Ved Finner forstaaer jeg ingen andre her end de egentlig saakaldte Finner, der beboe Stor-Hertugdømmet Finland, og staae under den svenske Krone, saa og de der beboe Finmarken i Norge og ære det danske Scepter.” Jeg tolker det slik at nordpå bodde det både samer og kvener i tillegg til nordmenn langs kyststrøkene.
Thoms von Westen bygde små kapell og skolestuer nordpå til bruk i sin virksomhet. I hjemkommunen min Kåfjord vites med sikkerhet at et sånt lite byggverk ble satt opp. Etter tradisjonen skal det ha stått på Storslett i Olderdalen. Det står en minnestøtte i området som viser nøyaktig plassering. Det er bl.a. funnet hodeskaller der, og det betyr at det må ha vært en gravplass i tilknytning til dette kapellet.
Ingen vet med sikkerhet hvordan disse små kirkebyggene så ut, men illustrasjonen min av kapellet i Kåfjord, med utsikt til velkjente Numedalstinden, er en slags kopi av den gamle fjellkirken i Masi som von Westen satte opp rundt 1720. Den er rekonstruert der oppe på Finnmarksvidda, tømmerstokk for tømmerstokk.
Den italienske reisende Joseph Acerbi beskrev kapellet nærmest som en hytte i sitt verk «Travels through Sweden, Finland and Lapland to the North Cape in the Years 1798 and 1799». – Av taket var bare 3-4 råtne planker i behold. Det indre svarte til det ytre. […] Et lite alter, tre benker på den ene siden og to på den andre var hele utstyret. […]
Adolf Steen kommenterer kapellets mål slik: – Etter de mål Acerbi oppgir må kirkerommet ha vært ca.12 kvadratmeter. Lengden på hele bygningen med våpenhus, kirkerom og sakristi må ha vært om lag 7½ meter. Høyden under taket må ha vært under to meter, og døren en meter høy. Men den lengde de 5 benkene kan ha hatt, kan disse ha gitt sparsom plass til 15 personer. Dessuten ga nok golvet og våpenhuset plass til noen få.
I 1724 ble det oppført et Finnekapell i Beiarn med hjelp av Thomas von Westen for å misjonere blant samene der. Det ble muligens satt opp flere sånne små gudshus i landsdelen.
Mange har ytret ønske om at en kopi av finnekapellet i Kåfjord blir realisert. Men det koster penger, og jeg vet at bl.a. Kvenforeningen i kommunen har engasjert seg i saken. Lykke til i dette viktige arbeidet.
I et gammelt album fant jeg noen avisutklipp, bl.a. med selfangstbilder. Det fanges ikke lenger sel, av diverse grunner, og vi har godt av å bli minnet på at dette var en stor næring for noen tiår siden. Billdeteksten er «Glade ishavsgaster på Askeladd I smiler fornøyd etter rask og heldig Østis-tur». Tittelen var: «Askeladd I» inn som første Østis-skute. 1100 gammelsel og 40 tonn spekk
Tungt lastet kom «Askeladd I» ved 14-tiden i går inn til Tromsø som årets første Østis-skute. Fangsten er på 1100 gammelsel og spekkmengden er hele 40 tonn. Gammelselen er stor og feit på denne tiden. – Unger var ikke å se, forteller skipper Angell til «Tromsø». – Værforholdene var gunstige under hele turen og det lå bra til rette for fangst. «Askeladd I» var hjemmehørende i Borge, Lofoten.
På bildet av mannskapet gjenkjenner jeg to olderdalinger øverst til høyre. Det er min onkel, ystebyværingen Mikal Henriksen med skinnlua bakerst og broder Asmund med topplua. Ishavsskuta «Askeladd I» var kjent for å gjøre raske turer til både Øst- og Vestisen den gangen.
Men de to nevnte er borte forlengst, gått over i historien, – og savnes av mange.
Dette er egentlig en historie av det smått vemodige slaget fra Olderdalen, Nord-Troms. – Knut Rismo, var min beste kompis – og nabo allerede fra slutten av 40-årene. Vi hang i hop fra morran til kveld, og kjente hver stein i ytre Olderdalen. På femtitallet plukka vi småørret med hendene i kulpene i Doronelva og balanserte på isflak drivende ut Kåfjorden. Det hendte at vi kom hjem midtvinters våt over hau, etter å ha ramla mellom isflakene. Da var det kjeft å få.
Tidlig på sommeren 1963 kom vi begge hjem fra langfart på forskjellige båter, og var faen til karer. En midtsommernatt dette året hadde vi, etter dagens normer to guttunger, et tomanns mimretreff med bål og greier oppe i skogkanten. Muligens filosoferte vi litt om sjømannslivet og om framtida.
Det manglet ikke drikkevarer, snarere tvertimot. Det gjorde at vi utpå kvelden så både dobbelt og tredobbelt, slik at vi underveis ble flere der oppe i skogkanten. Vi sovna etterhvert begge ved bålet ved fossen ovafor Doronbakken. På platespilleren vi hadde med oss snurra Kyu Sakamoto, japaneren på platecoveret her. – En av oss hadde kjøpt plata i Japan. Han sang “Sukiyaki” halve natta, – så lenge det var liv i batteriet.
Utpå formiddagen da vi våkna, var riktignok ikke livet fullt så greit. – Men Knut mista jeg av forskjellige grunner kontakt med etter hvert. Han drukna langs skutesia i Sørvær for masse år siden, – men jeg lever nå enda, og undres av og til på om hvordan et tomannstreff i våre dager med oss to hadde artet seg.
Historien finnes i heftet «Gjort og ugjort», som er å få kjøpt hos Olderdalen Jeger- og Fiskerforening.
I dag, 6. november ville bror min Petter Ola fylt 83 år. Han døde for fem år siden. Bildet viser en ganske ung PO, tidlig på 60-tallet, kanskje. Han hadde sommerjobb på Bjørklids Bensinstasjon i hjembygda Olderdalen. Vi tenner et lys for PO.
Tøft bilde. Ganske beskrivende for blodslitets tidsalder, mange tiår tilbake, kanskje på 1930-tallet. Det er bestemor Ane Helene og bestefar Peder i et høyst nødvendig samarbeid på gården. Ser nesten ut som bestefar kommer trillende med rågress som skal på hesja, eller er det kanskje tørrhøy som skal inn i laen. Her er det håndmakt som gjelder, og trillebåra ser hjemmesnekra ut. Gården lå i Trollvik, Birtavarre, og der trivdes jeg som guttunge på femtitallet. Var ofte på besøk, og jeg minnes bestemor som nynnet og sang hele tiden. Hun var bestandig i godt humør. Ane Helene døde i 1964, og Peder fulgte etter i 1970.
Erfaringer fra den nylig tilbakelagte juleståheien 2024 forteller at man nu rett og slett kan ta en avskjed med de håndskrevne julekortene. I våre dager skriver man julehilsener på Facebook, og ferdig med det. Julekort er gammeldags og tungvint. Dyrt er det også, med innkjøp av frimerker og sånt.
Det vil selvsagt bli et savn bl.a. for oldreforeldre som i svært liten grad beskjefter seg med PC’er. Mange i den årsklassen vet kort sagt ikke opp-ned på en PC, og vil dermed gå glipp av julehilsener med julemotiv av fjøsnisser og risengrynsgrøt.
Denne illustrasjonen skal forestille undertegnede idet han med vemod skriver sitt siste julekort i begynnelsen av desember i fjor. Har tatt på nisselua for å prøve å komme ihvertfall i litt julestemning. Men jule- og nyttårsfeiringen er over – og nu er det her nord tid for å konsentrere seg om vinterlige aktiviteter som snømåking og fyring i ovnen.
Før, for lenger siden, i 1938 omtrent, så huset vårt i Olderdalen og landskapet rundt omtrent sånn ut. Veien, en kjerrevei nærmest, den senere riksveg 50, gikk faktisk ovafor huset gjennom den lille bjørkeskogen. Det var en lærer i bygda, Liljedal, som hadde bygd dette huset tidligere på 30-tallet. Det eneste jeg husker veldig godt er den gule fargen og kvistrommet på loftet. Under tvangevakueringen hadde tyskerne brukt kjelleren til hestestall, og det var mye å ta tak i da familien kom hjem etter evakuerings-oppholdet i Vesterålen.
Huset var iskaldt vinterstid, slik alle hus var i bygda den gangen, og det hjalp med varm havresuppe når mor hadde fått fyr i ovnen på morran. Skiferen på taket kom fra et lite skiferfelt to–tre kilometer innover, på Storslett. Trur man kan se restene av dette feltet i dag.
Usikker på eksakt når elektrisiteten kom til bygda, og folk fikk lys i pæran. Men jeg erindrer den såkalte petromaksen som hang under taket og laget susing og et skarpt lys. Illustrasjonen er laget etter et gammelt sort-hvit bilde som var limt i familiealbumet.