BLID REINGJETER I BIRTAVARRE FJELL

Av Håkon Bergmo

Rundt 1970 hadde jeg en akvarell/tusjtegning i avisa «Nordavind», organ for nordnorsk ungdom i Oslo. Den gangen bodde studenter og folk nordfra på hybel. Det var behov for et liv utafor en knøttliten hybel. Derfor denne avisen der jeg, og andre hybelboere, var involvert i redaksjonen. Avisa «Nordavind» eksisterer nok ikke i våre dager, og folk bor stort sett ikke lenger på hybel i hovedstaden. Den omtalte tegningen framstilte en blid reingjeter, og jeg innbilte meg at han hadde oppsyn med rein i Birtavarre-fjellene. Originalen befinner seg i dag innrammet på en vegg i Alta.

Eieren av denne veggen fikk en idé da hun oppdaget den spesielle pop art-kunsten til amerikaneren Andy Warhol. – Om jeg ikke kunne bruke den blide reingjeteren til samme type kunst-tilnærming? Det gjorde jeg, som et eksperiment (se vedlegg). Det var en slitsom jobb. Brukte noen dager med møye og stort besvær til fargelegging, og fikk det til slutt satt sammen i ganske stort format, og plotta ut noen. Kjentfolk ble interessert og jeg ble kvitt hele opplaget ganske kvikt, pluss at jeg beholdt et eksemplar sjøl. Ikke dårlig. Men originalen henger fortsatt på denne veggen her i Alta, – og jeg har ingen planer om å plotte ut flere eksemplarer.

Jeg måtte lese meg opp på «Pop Art» og Andy Warhol. Kunstretningen Pop Art utviklet seg som «en reaksjon mot den abstrakte ekspresjonismen», som det står i leksika. USA innbefatter så mangt, kan man trygt si. I kunstens verden der borte har alle som vil muligheter til å bli berømt. En som ville, og fikk det til å svinge var altså Andy Warhol, maler og grafiker (født 1924, død 1987). Han var opprinnelig grafisk designer og reklametegner og tjente gode penger i New York på 1950-tallet. Han var nok en skikkelig outsider. Et av de mest kjente kunstverkene hans er av Marilyn Monroe (se vedl.) Til og med dronning Sonja portretterte han på denne pop art-måten.

Kunstmiljøet rundt Warhol var inkluderende overfor homofile, transseksuelle og mange av New Yorks marginaliserte samfunnsgrupper. Etter det nylig avholdte presidentvalget i USA ville han nok, om han hadde levd, blitt uglesett i Trump sine kretser. Ikke minst derfor var det ekstra stas å lage denne spesielle versjonen av «Blid reingjeter i Birtavarre fjell».

Erindringer på en lang marsj til Gurteluobbal  og Gurtejavri.  

Per Olderdal

Etter å ha vært storrøyker i noenogfemti år sluttet jeg helt med å benytte all form for tobakk, altså nikotin, 1.januar 2017.  Da jeg sto opp 1.januar formiddag, hadde jeg overhodet ikke planlagt dette. Men jeg hostet og harket da jeg røkte min siste sneip der og da. Var fri for tobakk, men i stedet for å kjøre til butikken for å kjøpe mer, kom det over meg som fra løse lufta: Nikotin, bye, bye, takk for ett idiotisk bekjentskap, farvel!

Om det beror på viljestyrke eller noe annet aner jeg ikke, men røyksuget ble borte på noen uker. Slik var det ikke en annen gang jeg skal berette om her. Jeg hadde en lang vandring foran meg fra Sirma i Tanadalen.  Hadde kjørt til Sirma på ca.6 timer. Ca.35 mil fra Forsøl. Fra Karasjok følger en Tanaelva i ca.13 mil til Sirma på E6.

Ca.en mil lenger mot Tanabru munner Laksjokka ut i den mektige Tanaelva. Den er bare en av mange småelver i området som er lakseførende. Jeg vet dette, men har ikke fisket der selv. Nå var årstallet 1981. Jeg var 31 år, og lange dagsmarsjer gikk lett i den alderen. Fra Sirma (Sirbma)på samisk, var det 20 km. i luftlinje til mitt bestemmelsessted, Gurtejavri.

Men jeg fulgte en sti av spor etter terrengkjøretøy i en bue, så det ble jo noen kilometer ekstra å gå. Det handlet med andre ord om en ca. 6 timers marsj.

Allerede den gang, og egentlig mange år før, levde jeg med prinsippet at jeg skulle ha minst mulig å bære, når utsiktene var flere dager med mange timers vandring. Så også på denne turen hadde jeg ikke med meg sovepose. Når du vet at det vil bli fint, varmt vær i mange dager fremover, betraktet jeg det som overflødig.

Mygghatt med myggnett er obligatorisk når du skal sove ute. Hadde heller ikke telt. Ettersom jeg vanligvis benyttet ett tungt kamera den gangen, hadde jeg heller ikke det med. I ettertid har man jo angret på det enkelte ganger, har nok gått glipp av mange fine motiver, men, men.

Ett lett ullpledd hadde jeg derimot med, det er nok i fint sommervær, det var slutten av juli. Jeg pleide aktivt se etter f.eks. utoverlutende bergheller, eller andre lignende glipper, der det var lett å lage seg en boso,(liggested) av mose, lyng, og annet mykt underlag. Man krevde jo ikke store plassen, så det var fort gjort å lage seg ett rede.

Også da var jeg svært nøysom i matveien. Lite pålegg, men smør, salt, og kaffe var det grunnleggende. Fisk blir det meste av kostholdet. Jeg gikk jo i en bue, og passerte Njuorgganjavri, og gikk noen kilometer forbi, da var jeg halvveis og kokte kaffe.

På veien videre krysser jeg etterhvert Dævkehanjåkka,og en mindre bekk. Både til høyre og venstre underveis fins mange småvatn som det helt sikkert er fisk i, men jeg passerer alle uten å bry meg om dem.

At jeg overhodet var startet på denne turen skyldtes ene og alene at jeg alltid har vært en nysgjerrigper. Hadde lest bøker av den fluefiskegale tannlegen Even Rise, som var østlending, men hadde sin tannlegepraksis i Alta den gangen, antakelig på slutten av 70 tallet? Even fortalte at om det var utsikter til flere dager med fint vær, fikk han sin kontordame til å ringe alle de pasientene han skulle hatt de neste to-tre dagene, og gi de nye timeavtaler, så strøk han til fjells. Det var han som skrev om store røyer i Guorteluobbal, en elveutvidelse straks nedenfor utløpet fra Gurtejavri.

Even skrev mange bøker om fiske. Han fant seg ei dame fra New Zealand, og flyttet dit, etterhvert. På veien videre treffer jeg etterhvert på Gurtejåkka, og følger denne videre mot Gurteluobbal, som er dagens mål, der skal jeg overnatte første natta. Litt lenger mot sørøst møtes tre småelver, nemlig Gurtejåkka, Laksjåkka og Garpejåkka. Alle disse småelvene er lakseførende, men det handler jo mest om smålaks. 

Ved øverste enden av luobbalen der elva fløt uti utvidelsen og ble stilleflytende fant jeg en grei plass å ha leir. Her fant jeg brensel, og nødvendig boso-materiale.

Flott sommervær, men mye mygg gjorde at man var nødt til å ha på seg mygghatt med nett foran ansiktet. Juli er gjerne den verste myggtida. 


https://no.wikipedia.org/wiki/Sirma

Det var mest på 60 tallet, men også 70 tallet at særlig fastboende i Sirma området i Tanadalen, men også andre utførte det som ble kalt for plyndring av Laksefjordvidda. Med tohjulstraktor og henger dro man fra vann til vann med store garnmengder, og fisket i ukevis i hvert vann. Mange av vannene var heller små, og da minket det jo fort på fiskemengden i det enkelte vatn. Da ble det bare til å flytte til neste vann, for fin røye og ørret var det overalt. Årevis på denne måten gjorde selvsagt at det fort ble mindre og mindre fangster å få. Dermed dabbet fiskeiveren mer og mer av hos disse fastboende, så etter ett tiår hadde fiskemengden og fiskestørrelsen tatt seg opp en del igjen. 

Det var sporene etter disse traktorene jeg hadde fulgt innover til Gurteluobbal, som ligger nokså midt på Laksefjordvidda. Veien er svakt stigende innover, men ingen bratte stigninger er å se. Tror at Gurtejavri ligger på bare ca. 260 meters høyde.

Jeg var sliten etter 6 timers marsj innover, man var ikke trent til å gå så langt. Jeg laget ett bål ved elveutløpet til uti luobbalen. Med kaffekoppen i hånd satt jeg der i sommerkvelden og nøt ett vakkert syn:  Furer i vannskorpen, som små bølger fra røyer som presset sammen små, svarte innsekter, før de slurpet det i seg. På dette stadiet i livet fisket jeg halvt om halvt med fluestang og slukstang. Hadde aldri vært som enkelte andre, som sverger til at fluestang er det eneste saliggjørende.

Som de neste årene kom, gikk jeg mer og mer bort fra å fiske med fluestang. Det er jo tross alt mye mer arbeide å utføre å stå der og sveive att og fram utallige ganger med en fluestang. Jeg har aldri praktisert såkalt «catch and release»,altså fang og slipp. Har aldri forstått hensikten med å plage hverken fisk eller dyr i utrengsmål.

Jeg er storfornøyd med å ligge der ved siden av ett døende bål, og stirre på en markdubb som duver der ute i fralandsvind. Om dubben går under eller ikke er av underordnet betydning. Jeg bare er der og nyter den øredøvende lyden av stillhet. Dag for dag fisker jeg bare det jeg spiser opp etterhvert. Likefullt, rundt 20.august hvert år tok jeg en tur for å fiske mer, for å fryse fisken ned til vinterforsyning.

Sent kveld, og jeg inntok min boso, sengeleie, og når du etterhvert klarer å gi blaffen i lyden av surrende mygg rundt hodet griper til slutt søvnen deg for noen timer.

Tidlig neste morgen var gangsperren på plass. Varer gjerne ett par dager. Slik er det alltid når man er uvant med å gå så langt. Av en eller annen grunn sov jeg aldri mer enn noen timer hver natt. Var ikke trøtt, der og da. Trøttheten seg derimot voldsomt på når man etter endt tur satt bak bilrattet på hjemvei. Da måtte man stoppe ofte og gå seg noen runder ute før man kunne kjøre videre.

I skrivende stund har jeg googlet at noen har bygd en steingamme ved Gurteluobbal, og også at det går smålaks langt opp i Gurtejokka, etter at en laksetrapp er kommet på plass ett eller annet sted lenger nede. Gurtejokka er bare en av mange sideelver til Tanaelva som alle er lakseførende. Slikt så jeg ikke i 1981.

I den samme googlingen så jeg jo at de var mange personer med 6 hjuls ATVer som var der inne, og at de fisket med garn. Så da er det vel på han igjen, eller?

Det er lagt ut mange bilder av dette. Eplet og stammen? Unge folk gjentar fedrenes synder. Om du googler : Bilder av gammen ved Gurteluobbal, får du se dette. 

Formiddag, ,andre dagen, og jeg fisker med en 12 grams spinner som, som regel frister røya, om du treffer det kortvarige bettet til den selektive røya. Droppen er navnet, blank med blå prikker. Jeg fikk på få kast to halvkilos røyer, og avslutter.

Fisker bare nok til ett stort måltid med stekt fisk. Denne dagen går jeg opp til selve vannet, Gurtejavri. Ett fint vatn med svingninger og bukter, og også avsmalninger. Jeg har ikke idighet til å gå rundt hele vannet, men lager bålplass nær utløpet. Er også her heldig med at det er svak fralandsvind som vil holde på plass dubben langt ute. For meg som antakelig er litt makelig anlagt er det ofte nok å bare sitte der og stirre på en duvende dubb ved siden av ett brennende bjørkebål.

Etter en halv time forsvinner dubben og kommer aldri opp igjen! vel, vel, tenker jeg, der var kveldsmaten i boks, og slik ble det. En velfødd kilos ørret, med knallrødt kjøtt ble kokt til kvelds. Tilbake ved leiren ved luobbalaen sitter jeg lenge den kvelden, og er mer enn førnøyd med bare å være der. Jeg ligger på rygg i mosen og kjenner godt i leggene at gangsperren fins. Jeg lukket øynene og tenkte mer enn ett tiår tilbake. Jeg var i langt bedre form den gangen.

To brødre. To harde løp.

To brødre i Olderdalen som begge drev ett småbruk med sauer, Rudolf og Jens, henholdsvis Slettli og Johansen, engasjerte meg i det samme året til å hente ned sauene deres. Må ha vært på begynnelsen av 70 tallet, husker ikke det eksakte årstallet. Rudolf sine sauer var hvert år på øversiden Rødmelan, høyt oppe, øversiden tregrensen. Altså øverst i dalbunnen.  Dette var nok i slutten av september. Jeg klatret opp, og kom på øversiden sauene, der begynte jeg så å småjage sauene nedover dalen. Sauene holdt seg hele tiden over tregrensen, men nedover bar det, med meg «hakk i hel.» Måtte ikke gi dem fred til å hvile. Så kom vi etterhvert til elva fra Tjatsadalen. Sauene fulgte heldigvis elva nedover til Dalbakken, der løp de over trebrua og fulgte kjøreveien nedover til Kellemelli. Der fulgte de så stiene ved fjellets fot helt til Kirkesteinen. Og gammelsauen som var i front visste beskjed; den førte sauene helt til den porten der de skulle inn på jordet til Rudolf, og inn for`alle! Alle sau og lam var med, ingen var borte. Ett langt løp, og etterhvert kom jo Rudolf stavrende til porten og var jo strålende fornøyd med at border collien Per hadde utført oppdraget prikkfritt. Rudolf, som hadde tohjulstraktor med kappsag kom dagen etter til Alida og han og jeg kappet i fellesskap opp en veddunge, så var begge deler ute av verden.

Det ble oktober. Da kom Jens og ba Kurt Harald Mathisen og meg om hjelp til å få ned to lam som han hadde gitt opp å få ned. Lammene var helt øverst i Tjatsadalen, og var svært skjær, vanskelig å komme nær. Kurt Harald hadde salongrifle, og han skulle ligge i posisjon ett høvelig sted, mens jeg skulle komme meg på øversiden lammene, og jage dem nedover mot ham. Avtalen med Jens var at Kurt`og jeg skulle få beholde ett lam, Jens det andre. Det første forsøket på å jage lammene ned mislyktes. Lammene var rask og lite samarbeidsvillig, de dreide av inne i skogen og løp tilbake til øverst i Tjatsadalen.

På han igjen, en strabasiøs klatring, igjen. Men, vi hadde jo sett hvor lammene dreide av, og akkurat der satte Kurt`seg og ventet. Nok en gang kom jeg rundt lammene og drev dem nedover, samme ruta. Denne gang sa det pang og pang, og jeg kom til og fikk tappet ut blodet av dyra. Med hver sitt lam over skuldrene gikk vi til Dalbakken der vi hadde sykler.

Ankommet til Jens og Hilda stekte pølser og flesk og vi åt oss mette. – no e dåkker go åg mætt, sa Jens,-så då sko de væll være opp åg avjort, de herran?.

-Takk for maten, repliserte jeg, men nå skal vi to gå ut og flå! Det gjorde vi, og Kurt`og jeg delte det ene lammet.

Det ble sen kveld og luobbaen lå knusende speilblank mens midnattssola nesten skrubbet seg mot åsen i vest, og klokka ble ett, natt, hvorpå sola møysommelig hadde startet på ny klatring oppover, oppover. Horder av mygg surret omkring og var forbannet på den hersens myggnettingen! Jeg inntok min madrassmyke boso, hadde brukt lang tid på å samle sammen mye materiale. Få minutter senere var jeg borte vekk, for noen timer. 
Neste formiddag opprant med like fint vær, og jeg vandret rundt hele luobbalen. Kom til en plass der det både var stilleflytende vann og litt dypere, og hva skuet ikke mine grågrønne i klart solskinn? to, nei tre store røyer, sto der og andøvde ørlite, var jo lite strøm. Alle rundt to kilo stor, fastslo jeg, og tenkte; okay, en fisk bare må jeg ha! Jeg prøvde med markkrok med ett lite blysøkke. Slengte langt ut, forbi fiskene, og til å sveive inn. Nå var jeg kommet nær elvekanten, og hva klarte ikke klodrianen Per å gjøre? joda en fot var hektet fast i noe jordris, og jeg tok neste steget fremover, eller rettere; jeg tok ikke noe steg, var jo hektet fast! Noe elegant svalestup var det garantert ikke, men på hodet ut i vannet bar det!

Å, dævelen, du! Kom meg jo opp nokså lettvint, men en ting sto klart for meg; samme morgen hadde jeg åpnet min siste tobakkspakke, og det var det! Tobakken var selvsagt gjennomtrukket av vann og sigarettpapiret var ødelagt. Hadde en gang før tørket tobakk ved ett bål. Ikke særlig vellyket. Ble bare tørt knusk. Av mange tanker der og da, var det første at jeg ga jevnt blaffen i all verdens tokilosrøyer, ha det. Nå skulle jeg bryte leir og komme meg nedover til Sirma!

Hadde lite å pakke og det bar radig nedover. Ett umiddelbart stort røyksug oppsto! Rart det, hadde jeg hatt tobakk hadde det neppe vært ett stort sug, antok jeg. Jeg brukte jo 6 timer å gå opp. Nedoverveien gikk unna på litt over 4 timer.. Det var jo midt på dagen da jeg ankom Sirma, og butikken var åpen, så da var alle sorger glemt, for denne gangen…

Wilhelm Johannes Olsen (Willy)

Minneord for Wilhelm Johannes (Willy) Olsen

Vi minnes Wilhelm Olsen, født 2. mars 1939, død 26. januar 2025.

Wilhelm var en sjømann av hjerte og sjel. Han tilbrakte store deler av livet på havet, først i utenriksfart og senere på Hurtigruten. Overalt hvor han jobbet, ble han godt likt for sitt lune vesen, sin arbeidsomhet og sitt gode humør.

Livet ga ham tidlig dramatiske opplevelser. Allerede som 16-åring opplevde han et dramatisk forlis, en hendelse som satte spor, men som også formet hans sterke karakter.

Som ung viste Wilhelm et talent for tegning og musikk. Han tegnet med presisjon og følsomhet, sang med varme, og lot trekkspillet fortelle historier i toner. En av hans kjæreste melodier var «Gryta hennar mor», en vise som speilet hans kjærlighet for det enkle og ekte.

Han var en kunstner i sjelen, en som så skjønnhet i det hverdagslige. Med en dyp interesse for lokalhistorie og gamle ting, tok han vare på minner fra fortiden – små og store skatter som fortalte historier om et liv og en tid som var.

Wilhelm bar også med seg minnene om tragedien som rammet bygda i 1951. En av de omkomne i det stygge forliset var hans gode kamerat Viktor, bare 17 år gammel. Sorgen etter vennen gjorde inntrykk på Wilhelm, og en natt etter ulykken drømte han at Viktor kom til ham og sa: «Wilhelm, ta røyskattfellene ned, jeg vet hvor vondt det er å dø.» Dagen etter gikk han opp og tok ned alle fellene. Det var et øyeblikk av innsikt og barmhjertighet, som viste hans dype medfølelse og respekt for liv.

Wilhelm etterlater seg spor – ikke bare i minnene til familie, venner og kolleger, men også i historiene han samlet, melodiene han spilte, og i gleden han brakte til menneskene rundt seg.

Må havet vugge deg mykt i din siste reis.

Hvil i fred.

OL Sarajevo 1984

-og seier i Leningrad.

Er Jan Lindvall den eneste personen fra Nord-Troms som noen gang har deltatt i et OL?

Avisutklipp fra Sverre Sivertsen’s arkiv.

Lindvall’s deltakelse i OL vekket stor interesse blant innbyggerne i Nord-Troms og dette gjaldt spesielt for Sverre Sivertsen og Tormod Albrigtsen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Lindvall

World Cup seier i Kovgolovo i daværende Sovjetunion i 1983

Kåfjord Fotballklubb

Sverre Sivertsen etterlot seg flere plastnett med avisutklipp – litt OIK, mye KFK og noe fra Jan Lindvall’s karriere. Noe var sortert etter årstall, men det meste var usortert. Ranveig Soleng har gjort en stor innsats med å grovsortere og lime dem inn i en utklippsbok. En stor takk til Sverre’s familie!

Kåfjord Fotballklubb var frå 1971 til 2007 eit idrettslag for Olderdalen og grannebygdene i Kåfjord kommune i Troms.

Kåfjord FK nådde sitt høgste nivå då fotballaget åra 1983-85 deltok i 3. divisjon. Både i 1983 og 1984 nådde Kåfjord FK 3. runde i Noregsmeisterskapen i fotball, etter å ha slått ut høvesvis Lyngen IL og Karnes IL i 2. runde, for så å ryke ut mot høvesvis Mo IL og Harstad IL i 3. runde.

Kåfjord FK var fra 2001 ute av seriesystemet

Screenshot
Screenshot

Kvenene i Lyngen

Kvenene (finnene) i Nord Norge, hadde alt på 1500-tallet begynt å slå seg ned som bønder i østlige Lappmarker dvs. helt frem til Lyngen, muligens begynte bosettingen tilbake til jernalderen. (500 f.Kr. til omtrent år 1050) skjedde ofte ved at mannlige finner ble gift med kvinner fra området, eller i disse områder.

«Den store ofredens tid» omhandler de lidelser som «den store nordiske krig 1701-1721″ påførte innbyggerne i Finnland og Sverige i nord. Den «stora ofreden» er tornedalens navn på denne krig og som rammet sivilbefolkningen hardt. Allmuen i Tornedalen måtte i 1714 gi hele kornavlingen som krigsproviant til den svenske hær, men for den finske allmuen ble 1716-1717 de verste årene. I 1716 hadde mange av befolkningen flyktet nordover og sognepresten i Øvre Torneå forteller at det fantes veldig mange flyktninger i området.

Fra boken «Sverige og Europas vei til Nord-Norge» av Bjørn Havaas.

Nilas del 4

-Det ble første uken av august 84. Utrolig hvor fort disse ferieukene forsvant. Jeg var lykkelig for første gangen siden den ulykksalige dagen på Jækælæpæ-fjellet da bjørnen forandret mitt liv for alltid. Nilas er nå kommet på besøk til min ringe gamme, vi har kokt kaffe, og Nilas vil heller ikke nå forsmå en oppkvikkende dram. Han forstår nok at jeg vil vite mest mulig om hva han har bedrevet tiden med siden vi sist så hverandre i 83.

– Det var en fin sommer, i fjor, sier Nilas. -Nesten altfor varmt. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, fortsetter Nilas.

-Jeg var jo døden nær med min dobbeltsidige lungebetennelse i mai i fjor. Men samtidig fant jeg jo tilbake til det lykkelige livet der på sykehuset, da Berit Elle sto der og holdt mine hender og sa:

– Mun rahkistan du! Jeg elsker deg.

– Hun fortalte meg mer om at hun var så ung da hun besluttet å forlate meg på den  lite flatterende måten. – Nå, derimot, i godt voksen alder sa hun, så hadde ikke lenger ett ytre utseende noe å si. Hun mente å vite at jeg var så snill, og ga henne bare lykkelige stunder. – Vi oppførte oss som to ungdommer, der vi i over en måned camperte på Anarjokkas bredd. Vi hadde kjørt inn med ATV, firhjulingen, med en liten henger på slep. Det er ca. 7 mil etter grusveg først. Da stoppet fremkommeligheten for bil. For oss med ATV var det ikke vanskelig å komme helt hit inn den siste strekningen.

Nilas har kommet godt i siget, merker jeg, og ser bare frem til å få høre fortsettelsen. – Ja, du forstår nok at siden jeg er reingjeter har jeg lov til å kjøre der inne. Overalt. 

Det ligger ett karrig landsskap straks vestenfor Lemmenjokis myrlendte sletter.

FINNMARKSPORS (Ledum palustre) ( (Rhododendron tomentosum)

Finnmarkspors er den største planten i lyngfamilien. Den har hvite blomster, og lukter sterkt aromatisk, men er giftig. Den er mye utbredt over det meste av disse områdene.

I Anarjokkas utallige tjern og småvatn hekker sangsvaner. Det antas at dette er det området i Norge med mest sangsvaner. 

Starrgress

På Anarjokkas vestre bredd er Starrgress svært vanlig.  Det finns over 100 arter starrgress, det er en livsviktig plante for beitende dyr over hele verden. Her er dette gresset en viktig del av føden for reinen på vinterbeite. Dette gresset visner jo hvert år, det dør, råtner og blir omgjort til den fineste torvjord. Alle planter må kjempe for å overleve her, og det sees; småbjørk er krokete, trollignende skapninger, som om de vokser på trass!.

Mose og reinlav florerer, de fordrer lite av det golde jordsmonnet. «Han» som kreerte alt dette villnisset var heller ikke særlig raus da han fordelte fiskeartene i området. De mer østlige artene som gjedde, abbor, sik og harr dominerer. Det vi vanligvis kaller for edelfisk som laks, røye og ørret, fins det lite av. Edelfisk bare fordi de har rødt fiskekjøtt.

Men både Nilas og Berit Elle er nærmest oppfostret på sik, det blir som nordmenn og spikkesilda, omtrent. Sik er god mat stekt, og saltes også. Den røykes også,altså en allsidig anvendelse. Lake fins også. Men Nilas syns jo at gjedde og torskearten lake er for «ufisk» å regne.

Storveronika. (Veronica longifolia). Lappflokk (Polemonium acutiflorum)

På en sedvanlig morgenvandringstur langs elva kommer Nilas en dag over en fin, frodig starrgresslette, der elva gjør en krapp sving, og blir lat. Her, inn mot ett vierkratt ser han på den ene siden, til venstre, en blomstereng med storvokst Storveronika, og til høyre en eng med nesten like storvokst lappflokk, scenen er satt! Yr kommer han tilbake til lavvoen, der Berit`har fått i gang ett bål:  

-Berit Elle, Berit Elle!, jeg har noe jeg må vise deg, kom her, bli med!,sier Nilas og griper begge hendene hennes, bli med, bli med!

Han drar henne opp. Nysgjerrig, og ikke så lite perpleks, lar Berit Elle seg geleide nedover langs elvebredden. De kommer til Nilas`nyoppdagede blomsterenger. Nilas griper begge hendene hennes, og så ansikt mot ansikt, faller Nilas ned på kne og tryller fram en bukett bestående av storveronika, lappflokk, sibirturt, lappsoleie, og dvergmaigull, som han rekker mot henne!

Alle disse plantene er vanlig i området. Den hadde han laget da han ikke lite impulsivt bestemte seg for hva han nå skulle gjøre:

– Berit Elle, mun ràhkistan du!- Vil du gifte deg med meg??

Det står tårer i Berits øyne når hun legger sitt kinn mot hans, det beskjemmede denne gang, og hvisker i hans øre:

– Det vet du vel, ja, jeg vil gifte meg med deg!                                                                                          
Den fjerde ferieuka tok ende. I lavvoen hadde de blitt enige om at dette skulle de gjøre i all enkelhet. De skulle gifte seg hos byfogden i Hammerfest. De orket ikke folket i Karasjok som  tidligere ikke hadde gjort det minste for å skjule hva de syntes om Nilas ansikt.  Den femte ferieuka gikk også til planlegging, ikke minst om hva Nilas skulle gjøre resten av sommeren, og helt til det ble frost om høsten. 

To turtelduer som hadde passert livets topphøyde, men var unge og glade til sinns, virret omkring på elvebredden. Leende, skjemtende, men også alvorsfyllt når det trengtes.        

Berit Elle skulle ordne med dato for giftemål hos byfogden, hun visste at dette pleide å gå fort. De dro på fredagen tilbake til Hammerfest, hjem til henne. Allerede 10.august ble datoen de skulle være hos byfogden, på formiddagen.

Illustrasjon.

Dagen opprant, og selv om det ikke var kirkebryllup, var de kledt i sin fineste skrud,Karasjokkofta,der Berit Elle med en bukett i sin hånd, men også Nilas høyt og bestemt svarte ja på fogdens spørsmål om de vile være sammen til døden skilte dem ad!  Så var det overstått. Ett enkelt rituale,der to kontoransatte hos fogden hadde vært tilstede hele tiden,og nå som vitner skrev under på at Berit Elle og Nilas var for rette ektefolk å regne. 

Berit lagde bryllupsmiddagen, men bare for de to. Ingen gjester. Hun lagde den tradisjonelle bidosretten; reinkjøtt med gulrøtter,  poteter og løk, og buljongkrafta med minimalt med vann til. Den kvelden la de seg sent til å sove, og bare de vet hvor sent det ble innen de var forankret i Morzeves, søvnguden, sønn av hypnos, drømmegudens altomfavnende milde favntak..

Nilas hadde bestilt det nødvendige, men enkle gullgraverutstyret, og straks det kom i midten av august dro han tilbake til Anarjokka nasjonalpark. Det var spade, hakke, sold, vaskepanne og en vaskerenne, ca. en meter lang og 30 cm. bred. Dessuten en metalldetektor. Han skulle forfølge sine feberfantasier. Berit Elle var hans, og nå skulle han dra dit fantasiene tok form; der i lia hvor bekkeløpet delte seg. Nå aktet han å følge det løpet som pekte mot finskegrensa, og videre inn i Finland.

Lovligheten av å fortsette inn mot Jækælæpææ ofret han ikke en tanke, ennå. Men elveløpet på norsk side var jo også spennende upløyd mark for Nilas. Og det ville ta uker innen en grensekryssing sto for tur. Han hadde god tid å tenke på det å krysse grensen. Det kom noen regnfulle dager, fint for ham, så ble det litt vannsig i den ellers inntørkede bekken. Da fikk han utprøvd det nye utstyret, særlig renna og detektoren, som var nytt for ham. Før hadde han bare benyttet hakke, spade og vaskefat. Mest spenning og nysgjerrighet følte han med å skulle bruke detektoren. Hvordan, og i hvor stor grad ville den gi utslag på indikering av metall? 

En slik inntørket bekk er ikke lett å oppdage. Den er bare så vidt en aning i terrenget, og er gjerne dekket av lyng, mose og lav. Hvor mange hundretusener, enn si millioner av år siden det var at det fantes større vannføring, var det ingen som visste. Det man vet, derimot, er at når du med hakke graver opp litt av denne fattigslige vegetasjonen, og du da finner sand og finkornet grus, da vet du at det har vært en bekk der. Alluvialt gull er gull i løsmasser. I forgangne tider med vannføring, da i flom, ble gullkorn fraktet nedover en slik bekk, og avleiret i svinger, særlig i krappe svinger, og da i innersvingene. Slike ting visste Nilas mye om. Han husket godt da han som guttonge så eldre gullgravere lete i en naboelv, en grenseelv mot Finland; Skiehccanjokka. Rester av slike gullgraverleirer er den dag i dag å spore.  En ting visste jo Nilas alt om: Om han i sine gravingstester i en fordums bekk kom over svart sand, ville nok hjertetakten øke betraktelig. Det er i slik svart, finkornet sand at det er størst utsikter til å finne Gull.

Nilas har satt opp et lite tomannstelt på en liten slette, rett bortenfor den ellers lett hellende lia. Her, ved bekkedelingen skal han starte å forfølge sine drømmer, dykke lenger inn i sine feberfantasier..
Siden det er litt vannføring nå i regnværsdager, blir det lett for Nilas å få prøvd vaskerenna for første gang. Han har laget ett vanninntak tyve meter lenger oppe, og har fått bra trykk gjennom vannslangen som er finurlig festet øverst på renna, koblet til ett tredve centimeter langt rør med mange små huller i hele rørets lengde. Det er som en dusj som dekker hele rennas bredde. Renna har riller, og med rett hellingsgrad slår han den sanden han har funnet nedetter renna. Gull som er det tyngste som finns synker ned i rillene, mens sand og jordmasser fortsetter nedover renna og forsvinner.

Les her: En liter vann veier ca. ett kilo. En liter sand veier ett komma fem kilo. En liter gull, derimot, veier hele 19,3 kilo! 

Den første dagen tok ende, og Nilas skulle undersøke det som lå i rillene for litt var det jo. Nå fikk han utprøvd metalldetektoren for første gang.  Han skrudde den på, og ja, en høy pipelyd fortalte at det var metaller i sanden! Ganske kort; han fant noen synlige korn av gull, men disse ble jo forsvinnende små mot gullklumpen ved navn The welcome stranger nugget, som ble funnet i 1869 i Victoria i Australia, den veide formidable 72 kg.!

Nilas fortsatt ufortrødent å avdekke meter etter meter av det fordums bekkefaret de neste dagene, og dager ble til uker. Det ble lange arbeidsdager.  De første dagene av september kom, og han ble nå utsatt for valgets kval: Skulle han krysse grensa? Han hadde til nå funnet kanskje 20-30 gram gull. Litt var det jo, men det monnet så lite sett i forhold til hans murrende drøm: Å finne nok gull til at Berit`og han kunne bygge seg ett lite hus der de kunne nyte sitt otium.


Han sovnet sent, men avgjøresen var tatt: Neste morgen skulle han forføge bekken videre inn i Suomi. Han anså sjansen for at noen skulle oppdage ham som forsvinnende liten. I hvertfall ikke myndighetspersoner var å finne her i ødemarka.I løpet av formiddagen neste dag hadde han forfulgt bekkefaret man ennå kunne ane som en anelse av en buktende grop,og var nå ett stykke inne i Finland. Hist og her underveis avdekket han den karrige vegetasjonen for å se etter lovende sand.  Sent på ettermiddagen ser han at han har nådd det laveste punktet. Bunnen av bekken som jo kom fra norsk side, er nå helt slett. Men, det ser ut til at to bekker har møttes her, for nå stiger bekken opp mot Jækælæpææmassivet. Rett før han vil gi seg for dagen ser han i undring at bekkefaret blir litt dypere, og gjør en krapp nittigraders sving mot høyre??. I dirrende spenning begynner Nilas å skrelle bort vegetasjon. Han er erfaren nok til å vite at det er nå han nesten må holde pusten mens hakke og spade graver videre,:

Herre, Jumala! Herre Gud!

Han får øye på den svarteste sanden han i hele sitt liv har sett! Så begynner det å regne mye, og han velger å avslutte for dagen og krype inn i sitt vesle telt som han har flyttet og satt opp nettopp her.

Det ble en natt med urolig, dårlig søvn. Nå hadde det han hittil bare hørt snakk om, grepet ham:

Gullfeber!

Det hadde vært mye som hadde klaffet for bjørneskadde Nilas denne sommeren. Ikke bare hadde han fått seg ei snill, kjælen kone, som han følte at det ville vare livet ut, men det neste som klaffet var at det hadde regnet hele natta, og dermed ble det vannsig i bekkefaret. Også Ilmarinen, værguden, var på Nilas`side, så hva kunne vel gå galt, da?

Vann var jo nødvendig for å skylle jord og sand nedetter vaskerenna. Med primus kokte han kaffe, og det var morgen, man skrev åttende september. Litt mat på sedvanlig samisk vis ble satt til livs. Ett par brødskiver med smør på, og så det som hadde vært det evige pålegget man adri ble lei av, tørket reinkjøtt. Kjøttet ble saltet og tørket i sprengkulde om vinteren, da ble kjøttet finest, det ble så mørt. Han var ikke akkurat helt uthvilt, men mett og tankefull der han bega seg til det stedet der han hadde avsluttet gravingen dagen før. Han fyller på med den lovende, svarte sanden.og lar den skylle nedover vaskerenna. 

Herre,jumala,igjen!

Nilas ser at det glitrer nedover renna i alle rillene, takk Jumala og Ilmarinen, du også! Nilas er på kne nå, kan ikke fatte det hele! Alle som driver på med dette håper jo innerst inne at nettopp de skal gjøre storfunn, men utrolig få gjør nettopp det. Nilas siler ut av kjelen en halv kopp lunken kaffe, må roe seg litt. Så samler han innholdet i rillene og finner mye gull. Faktisk fins også ørsmå klumper, ikke bare små gullkorn! Han hadde jo tett regntøy på, så det anfektet ikke ham at regnværet holdt ut hele dagen. Mot kveld hadde han tømt renna utallige ganger, denne gullholdige restsanden sto i plastbøtter. Med vaskepanna foretok han den siste utskillelsen: Sand i panna sammen med vann. Han holdt panna foran seg, litt på skrå, og med sirklende runde bevegelser forsvant mer og mer av jord og sand utover kantene på vaskefatet. Enkle, fysiske lover var utført; sentrifugalkrafta, som i den roterende bevegelsen sendte det letteste materialet ut av fatet. Nilas blir nesten sjokkert! Første panna, og det glitrer nede i vaskepanna. Utallige gullkorn ligger der i bunnen av panna, voi,voi!

Han har en fintfølende vekt,som utviser stor nøyaktighet. Hele 12 gram i en panne, utrolig! Mannen til Berit Elle sitter der og skuer utover. Han konstanterer at dette området med den skarpe svingen er på atskillige kvadratmeter, og han blir rent skjelven når han ser mot innersvingen, ennå har han ikke gravd der, det vanligvis mest lovende stedet! Nilas er blitt som en liten guttonge på julaften; han vil åpne den største pakken sist.


Hele seksti gram ble det denne første dagen. Han skal ta kveld nå, men han er jo urolig for om det finns andre folk i nærheten, og begir seg opp på ett høydedrag for å rekognosere.

Nei, ikke antydning til liv noen steder. Lettet går han inn i teltet, susen fra primusen er god musikk, her på vidda er jo lyden av stillhet øredøvende, ellers! Vidda, i seg selv, med milevis til andre folk er jo en god sjelebot og en lise i en stakkars` liv..
Spennende, lange dager tok ende. I slutten av september er Nilas i ferd med å sette spade og hakke ned i det innerste av innersvingen,

Herre Jumala!,for’nte gang!

Det er nå han etter ett par spadetak med sand oppdager noe meget iøynefallende: En gullklump!! Han veier den umiddelbart, og vekten viser 17 gram, ufattelig! Nå, hvis han lukker øynene, og det gjør han, han sitter på huk med hendene for øynene, og hadde gassebia vært nær nok ville den ha hørt en svak hukrende joiking ta form ved Jækælæpææfjellets fot:

– oh, na, na voi, na, na, Berit Elle, mun boadan ruoktot, na, na! Jeg kommer hjem, snart!

Han setter seg helt ned og er ør i hodet. Så lukker han øynene. Lenge. Han ser for seg en rødmalt stue ett sted langs Tanaelvas milevis med tildels stilleflytende buktninger, der må det vel være fint å eldes sammen med sin elskede, mina rakastan sinua, må vite, elsker deg, nå på finsk ettersom han har sneket seg over grensen og gjort seg til en krøsus! Det må sies at da nattefrosten kom uforvarende på Nilas de siste dagene av september, var hele det gode området i svingen, og atskillig meter oppover fjellstigningen gjennomsøkt. Nilas var sliten, men ufattelig lykkelig. Han hadde aldri betraktet rikdom i form av penger som noen stor lykke.

Men han kunne nå få satt opp det lille huset der Berit kunne servere han bidos på bursdager og andre store dager. Der skulle hans etterhvert utslitte kropp finne hvile. Utslitt etter tusener av mil med vandringer som aldri tok slutt. I sin ungdomstid var apostlenes hester det eneste hjelpemiddel de hadde. Rein og pulk vinterstid, men om sommeren ble det til å gå.
Den fir og seksti års gamle mannen gjorde opp status der han hadde begynt å bryte leir for siste gang, nattefrost hadde gjort det umulig å  fortsette å grave i frossen jord.  Ufattelige 2,3 kg. gull ville bli en lett bagasje å bære tilbake til hans hovedleir, en lavvo på elvebredden straks vestafor Lemmenjoki, farvel, og muligens på gjensyn neste år, om jeg tør å friste skjebnen ennå en gang.

Berit Elle, før Loggje, nå Hætta, tok i mot den mannen som hun senere kunne fortelle, så ut som en tindrende soloppgang i det han skrittet over hennes dørstokk der i Tåkeheimen, der hennes leilighet lå. Ord ble overflødige, men han berettet jo velvillig, selvsagt! Senere den dagen, og kvelden, ble det lagt planer om hvor de skulle bygge seg sin lille, rødmalte stue. Men først, etter å ha skrittet over sin frues dørstokk, hadde han knappt nok tid til å ta av seg ryggsekken før han løftet opp Berit`og bar henne inn på soverommet, takk for din velsignelse, kjære byfogd!…

Jeg sier: Her avsluttes del 4, men det har jo i hver del ligget i kortene at det er muligheter for å bygge videre, man må bare lete etter ånden hver gang, så da får tiden vise hva som kommer, eller ikke.

Peter Servio landsforvises fra Sverige i 1662 etter dom i Umeå tingrett.

Julita bruk omkring 1650. Maleri av Allart van Everdingen, foto Nordiska Museet, förlag Södermanlands hembygds- och museiförbund.

Den 20.november 1661 noterte Bergskollegiet at Petter Servio i 1652 skulle landsforvises for sin opptreden mot Johan Ditmar, men at dommen ble omgjort til att han skulle få være i Sverige om han oppførte seg forsettlig. Nå kom konklusjon til Bergs kollegium at Petter Servio «ikke hadde oppført seg forsettlig». Han skulle landsforvises på skip ut av Sverige og Mommaene skulle betale for denne utreise. Petter Servios sønner Karl og Frans ble igjen i Sverige, Karl jobbet på Julita bruk og Frans på Kengis bruk, sønnen Elias ble også landsforvist med faren.

Servios sak var et oppgjør mellom eliten og Servio, det er mulig at Bergskollegiet tok Mommaene i forsvar i deres bedyrelse at de hadde blitt svertet av Servio som ikke hadde bevis for deres eventuelle eksport til Norge under krigen 1658-1659. Hans oppførsel i 1652 svekket hans sak i retten og han dømmes sannsynligvis kun på sitt tidligere lovbrudd, saken var ikke blitt etterforsket og Mommaene hadde vunnet frem med deres sak med deres advokater.

Fra boken: Sverige og Europas vei til Nord-Norge av Bjørn Havaas

Kvenen Seppala

Leonhard Seppala var kven, født i Skibotn og vokst opp på Skjervøy. Han blei kjent som en av verdens beste hundekjørere da han i 1925 var med å frakte livsviktig medisin til Nome i Alaska. Da var Togo hans lederhund. Blant hundekjørerne som frakta serumet i dårlig vær og sterk kulde, var også kvenen Gunnar Kaasen fra Kvænangen og hunden Balto.

Les også artikkelen til daværende NRK journalist Laila Lanes som var publisert 26. sep. 2022:

https://www.nrk.no/kvensk/statue-av-leonhard-seppala-blir-klar-til-hundrearsmarkering-1.16111567