Av Per Henning Olderdal

Jeg falt i hu min fars mange fortellinger om hva han hadde opplevd i sine yngre dager, og han påberopte seg å bli trodd, noe vi gjorde, vi var bare barn og trodde på alt.  Han kunne legge inn en pris snus, mens han satt på langbenken, i godt humør,»ålla» hadde rett før besøkt han på butikken, og da så.

Ni ryper i et skudd. «Jeg var på rypejakt oppe ved lille kiila»,sa den gamle, –  skuddene var så kostbare at jeg ventet til jeg fikk ni ryper på en rekke før jeg skjøt, fikk alle ni på et skudd.

Kappkjørte med skrea -Jeg satt og drakk kaffe under lille kiila, da hørte jeg at et skred løsnet lenger oppe. Heldigvis hadde det vært mildvær i mange daga før, så det var speilblank is i skredrenna, med litt nysnø oppå.Jeg kastet meg ut i skredrenna, og til å ake nedover, med skrea hakk i hæl! -Foran skrea gikk en luft/trykkbølge, og den blåste meg avgårde i en forferdelig fart! Anslagsvis 250 km/h. Nede i  Kellemelli stoppet jeg endelig, skrea stoppet få meter på øversia.

At jeg først nevner disse tingene gjør det mer naturlig for meg å si: Eplet og stammen. Da med tanke på min historie,som følger om en stund.

Men først vil jeg kort nevne: «Ålla» lærte meg å slakte/flå da jeg var i 10-12 års alderen.

Gamlingen lærte meg å sette rypesnare da jeg var i 6-7 års alderen.

Bøla
Og alle som satt på kjøkkenet i kaffeslabberas besøk hos Alida, pratet jevnt og trutt om kor mye bøla det var overalt, alle voksne hadde sett det mange ganger. Barneører slukte alt, de voksne løy da ikke om slikt. Man var redd for å legge seg om kvelden, da kunne bøla komme å hente deg, det var jo mørkt. Bak hver tredje busk i elveholmen befant bøla seg, man kan si at det krydde av dem. Jeg sprang alltid fort mellom store og lille brua i kveldsmørket. I dag er det gatelys, og bøla ble borte…eller?
Man kan jo møte noen man ikke kjenner på veien, og tro at det er en turist, men så er det altså selveste bøla, og du har ikke vett å bli redd.

Må være frustrerende å være bøla på slike premisser; ingen blir redd…
 
Salige Ibsen sa i sin tid at: «Peer du lyver» ! -Det gjør jeg ei! -Så bann på at det er sant!  Men hvorfor banne? Jeg lyver aldri, men det er klart man slår en plate en gang i blandt.                                                   

Sjøormen i liksebiddinjavri, og selveste satan i dyreriket. Torsdags morgen, en sen vinterdag en gang midt på 80 tallet kom jeg til Liksebiddinjavri, et sted i Finnmark. Jeg hadde lånt en  tilårskommen hytte hos Aslak Loggje. Planen var klar, jeg skulle oppholde meg her en uke og gjøre noe som jeg hadde lært allerede i 1956-57. Jeg skulle fangste ryper med snare. Det er ca.30 år senere med andre ord. Hadde ingen behov for å å gjøre slik fangsting, var nok heller det at jeg ville se hvordan jeg fikk det til. Snarene jeg skulle sette ville garantert bli langt mer sirlig laget enn den gang for lenge siden. Samtidig skulle jeg bore noen hull i isen, og hytta sto bare 10 meter fra vannkanten. Det var stor fin røye og ørret i vannet, så en stor del av kostholdet ville være basert på selvfanget fisk.

Rypesnare

I området fantes det mye småbjørk og kratt, et ypperlig rypeområde, og jeg hadde sett mengder av rypespor i snøen da jeg kom anstigende på ski. Det var jo tidlig dag, så allerede første dagen satte jeg hele 14 rypesnarer, med 2 og 3 dører i hver snare. Det begynte å bli mørkt, første dagen var til ende innen jeg tok kveld. 

Sto opp tidlig neste dag, og med frokosten unnagjort bar det ut på isen for å bore noen hull, samt mate disse hullene for å samle fisk. Så bar det avgårde for å se til rypesnarene. Allerede ved første snara ante jeg ugler i mosen, for; av alle ting jeg håpet å unngå hadde jeg fått hit; jervespor! 

Av tillært erfaring visste jeg at dette kunne bli en trasig fangsting, jerven ville følge sporene fra snare til snare, den lærer fort, og kom til å pyndre snarene, garantert! Kort og greit: jeg så at jeg hadde fått 5 ryper, samtlige var fjernet av jerven, den jækelen.. Jeg forsto jo at her hadde jeg fått en motstander som jeg vanskelig kunne slå.

Likevel, jeg rettet alle snarene og håpet jo at jerven ikke ble i området. Den er jo en ufryktsom rastløs krabat som kan vandre hele 7-8 mil på et døgn. Men å gjøre regnskap uten vert hadde jeg gjort  før, og neste dag var snarene rasert, og 7 ryper var borte. Jeg hadde ikke gevær, men jeg hadde sett en stor jerve/gaupe saks i sjåen ved hytta, en plan tok form fort. 

I midlertid, jeg måtte sette ut noen pilkestikker i hullene, og gjorde  det. Neste morgen  fikk jeg to fine ørreter i de to første hullene, og i det tredje hullet kjente jeg at det «svarte fra jupta», som om jeg skulle være fast i bunnen, men det gikk jo ikke ant, kroken hadde stått kanskje 30 cm. over bunnen. All erfaring tilsa at her var det fisk! Stor fisk!

Kort versjonen; jeg fikk etter 10 minutter ett utyske av en fisk opp til hullåpningen, men dermed var det stopp. Jeg så vekselsvis et stort øye og en råtten tanngard der nede, hullet var altfor lite, 12 cm. i diameter -altfor lite. Men gode råd var overhodet ikke dyre, nysgjerrigper visste alt om hva som befant seg i sjåen. Så jeg hentet en stor kveiteangel pluss en rull ti millimeter tykk tau. Jeg senket kveitkroken ned i halshullet på det ubestemmelige der nede og rykket til!

Gjort! jeg hadde parkert fangsten, og oppe festet jeg en 24 tommers svart blåse.. Så var det bare å vente, ved issmeltingen til våren kunne jeg dra hit å innkassere fangsten.

Så var det neste gjøremål, å sette opp saksa av russisk fabrikat. Ved snara nærmest hytta visste jeg at det sto en høvelig stein, med kjetting og hengelås, tjore fast saksa. Disse nymotens saksene hadde jeg ikke mye greie på, man måtte ha nøkkel for å åpne den. Jeg satte ryggsekken mot ett tre, tjoret saksa til steinen, spente opp saksa, og skulle legge en kotelett til åte.

» Ka båoka, båoka, båuka» lød det plutselig noen meter fra meg; ei rype lettet ut av dokken den hadde lagt i. Jeg skvatt og tråtte uforvarende et par skritt bakover. Pang, eller klikk! En smerte jog gjennom høyre leggen! Jeg hadde trått oppi saksa som smalt igjen! Og la det være klart, uten nøkkel var det ingen mulighet å få åpnet saksa, og nøkkelen lå i sidelomma på ryggsekken, som sto noen meter utenfor rekkevidde…

Det var midt på dagen, og smertene i leggen var overkommelig, men dette var jo tragikomisk? Jeg hadde satt jervesaks, og åtet i saksa det var jeg! Som timene forsvant hadde jeg etterhvert gjennomgått alle mulige og umulige tanker. Det ene som sto foran meg tilslutt, og som jeg tenkte mye på, var tanken på at hvorfor skulle jeg lære å sette rypesnarer den gangen?

Her var jeg og det var særlig en episode som vendte tilbake: I 1959, det var rundt 25.mars, jeg var hjemme i den bredeste lia fra kiila og nedover, «jåtnalåkka»,eller noe sånt? Sola smeltet snøen på dagtid og jeg satte noen snarer. Den siste døra jeg spikket til var altfor stor, så derfor stakk den dypt ned i snøen, en v-formet kvist. Der frøs den fast om natta med kuldegrader. Bomfast!

Neste dag da jeg kom opp så jeg av alle ting at det var en hare fast i denne stordøra, hæ? Haren hadde ikke rikket døra, så da hengte den seg i den sterke, glatte, hvite nylontråden. En stolt snart 9 åring klasket haren i disken hos gamlingen, se! Den eldre så ikke opp fra regnskapet han holdt på med, men sa bare; «Du må fjerne denne snara før det blir sommer, så ikke hesten går og henger seg».

Det ble kveld, og mørket kom. Det ble kaldt å sitte slik i ro, og jeg hadde forsonet meg med at det var umulig å åpne saksa. Mot natta ble jeg trøtt, mens jeg tenkte over hva jeg visste om jeven: All mårdyr er sterk og ufryktsom. Jerven hadde et utrolig kraftig bitt, den kunne knuse elglårbein med bittet for å få tak i margen. Og den går ikke av veien for å gi seg i kast med hverken ulv eller bjørn i kamp om bytte.Den var alltid sint og aggressiv, og må betraktes som selveste satan i dyreriket… Selv var den maks 18 kilo tung, som hanjerv.

Jeg støtte 17 cm. langt mora-stål knivblad ned i snøen, det røde skaftet stakk opp, og var lett tilgjengelig, om det umulige skulle skje, at jerven angrep meg. Redd? Nei. Bare kraftig irritert over at jeg hadde satt meg selv i denne situasjonen. Hvor lenge ville det gå før det kom folk denne veien? 

Sen natt, og jeg befinner meg etterhvert i en tilstand mellom søvn og våken. Dette var ikke redsel, men brått kom jeg på en gang noen år før, da var jeg utrolig redd:

I Forsøl hvor jeg bor hadde jeg i høstmørket plassert slakteavfall straks ovafor flomålet og rigget meg til bak store steiner bak kamuflasjefarger. Skulle sitte musestille og vokte på reveåte. Jeg hadde dobbeltløpet hagle, side by side.  Jeg satt der i grålysningen og var fryktelig røyksugen, men torde ikke røyke, reven ville lukte det på flere hundre meters avstand, og da kunne jeg glemme skuddpremie.

Jeg både så og hørte småbølger skvulpe mot land, en ensformig, søvndyssende lyd. Med ett ble jeg var ett menneskehode som dukket opp ute i sjøen?? Langsomt beveget hodet seg inn mot land, mot meg.. Under hodet vokste det fram mer og mer av en menneske kropp, jeg så at kroppen hadde på seg oljejakke, etterhvert så jeg også oljebukse! Den våtdryppende skikkelsen nådde land og fortsatte rett mot meg.. Jeg satt der som de fleste andre ville gjort, nemlig stiv av skrekk!

Forsto at det var en fisker som hadde druknet, og ikke fant ro i sin våte grav. På bare en halv meters avstand stoppet skikkelsen med ett brustent, tomt blikk opp. Så, med rusten stemme, spurte den svaiende skikkelsen om han kunne få en røyk hos meg? Skrekken tok kveletak, javel, men jeg løftet opp løpet på hagla og stakk det inn i munnen på den navnløse og brente av begge løpene!

 
«Takk!,det var en kraftig og god røyk», sa mannen i anslagsvis i femti årene, snudde og gikk ut i sjøen, og forsvant utover marbakken. Nei, jeg skjemmes ikke å fortelle at det ble en umiskjennelig stank rundt meg der jeg satt. Voldsom, akutt diarè var blitt meg til del. Og la det være klart: Selv en som gjør selvmord og hopper ut fra ett tusenmeters stup, vil drite seg ut innen han lander. Kroppen vil på sekunder sette i gang en voldsom overproduksjon av adrenalin, og spruten står i buksa! Det handler om frykten for det ukjente. Jeg fortet meg hjem og gikk rett i badekaret.

La meg her tilføye: Jeg har ikke noe imot at de døde går igjen, bare de går igjen…!

Og med det samme: En annen gang var jeg like redd. Denne gangen kjørte jeg bil over Sennalandet, det var mørkt, dårlig vær med snøfokk. Litt forbi Aissaroaivi, i retning Alta, ble jeg var en eldre, barhodet mann, med åpen blafrende frakk står og haiker? I uværet? Jeg stoppet selvfølgelig og plukket opp mannen. Et snødryss og kald vind slår imot meg. Jeg kjører videre i flere minutter med den tause passasjeren sittende der. Så tenkte jeg at jeg skulle spørre karen hvor han skulle, for å komme i prat med fyren. Jeg snur meg mot høyre, og hva? Fyren var borte! Redselen slo inn, men heldigvis ble jeg ikke handlingslammet, jeg kjørte videre på en sikker måte.

Jeg hadde kjørt flere mil og nærmet meg nedkjøringen mot Stokkedalen og Rafsbotn, og hva ser jeg? joda, der sto den samme fyren og haiket på nytt! Om jeg stoppet? nei, vet du hva, det ble nesten full gass mot Alta, Og nå spredte det seg en før nevnt umiskjennelig odør i bilen. Jeg skulle egentlig til Olderdalen, men valgte å ta  inn på hotell i Alta, måtte jo dusje og skifte klær. Jeg kjørte aldri mer over Sennalandet i mørke og snøfokk.

Mot grålysningen hørte jeg vingeflaksing på nytt og på nytt fra den nærmeste snara, og visste at ei rype var fast i snara. Tanken slo meg umiddelbart: Nå var det bare å vente på at jerven skulle komme å inkassere fangsten. Ja, det skjedde! Ti minutter senere. Så blir jerven var meg, og med rypa i kjeften passerer den meg på 7-8 meters avstand, stopper og løfter baklabben og urinerer mot meg. Så fortsetter den videre i sin hoppende gange.  Den totale ydmykelse tenkte jeg der jeg satt og forbannet avgjørelsen om ikke å ta med meg hagla..

Skal ikke si mye om de neste timene, og mot ettermiddagen kom Aslak og fikk meg løs. Med snøscooter bar det fort til nærmeste legekontor, sykehus og røntgen. Det var kun brist i et leggbein, og tid og stunder leget alt.

Så ble det sent på våren etter isgangen på de fleste vann. Da leser jeg i Finnmark Dagblad at man har observert sjøormen i Liksebiddin-javri, den raser att og fram i vannet og har en stor svart pukkel på ryggen! Jeg forsto umiddelbart hvor landet lå, og dro samme dag dit for å berge fangsten!  Med en sjekte rodde jeg mot den lett synlige blåsa. Den lå stille nå, fisken var nok totalt utsultet og utmattet. Det var lett å få inn den ufattelig store, magre røya. Her hadde nok noe gått alldeles galt med store hormonelle forstyrrelser, derfor en ufattelig størrelse. Slikt skjer. Mennesker kan bli to og en halv meter høy, vet man.  

Vel, jeg forsto jo at ingen kom til å tro på denne fangsthistorien, så hva gjorde jeg? jo, fisken var ubrukelig som menneskemat, men jeg skrapte vekk alt fiskekjøtt av ryggraden, og tok den med hjem. Nå hadde jeg bevis for at jeg snakket sant. Så malte jeg ryggraden grønn og brukte den til juletre, og enda måtte jeg kappe vekk en halv meter i toppen, den var alt for lang…