Huset er automatisk fredet som samisk kulturminne, før 1917.
Sandra og Einar Brandser eide huset som var ei toroms tømmerstue, med et mindre påbygg. Mest sannsynlig av kvensk opprinnelse. En eldre utgave av huset var arnestedet for historien om Lavvo-bøla. En dramatisk historie fra 1888 om bankeånder som herjet huset i flere uker. En historie også avisa Tromsø Amtstidende viste interesse for.
Ved sjøen ligger en gammel tømmer- bu fra midten av 1800-tallet.
I tidligere tider sto det også en gammel bakerovn på eiendommen.
Like bak huset er det en grunnvannskilde som gav friskt vann til mennesker og dyr. I brønnen svømte noen fisker som holdt vannet reint for insekter. Burde vært vernet som en kvensk kulturminne.
Kåfjord kirke ble vigslet den 19.juni 1949. Det var en stor begivenhet da biskop Wollert Krohn Hansen utførte den historiske vigslingen. Fylkesprost Alf Wiig og sogneprest Rødberg assisterte Krohn Hansen. Det var da 155 år siden Olderdalen sist hadde hatt en egen kirke. Det ble samtidig bestemt at kirka skulle benyttes som sognekirke i Kåfjord, under Lyngen prestegjeld.
Peder Soleng skal ha mye av æren for at kirken ble bygd. Dette skjedde like etter krigen, da det var stor mangel på byggematerialer. Uten å informere kirkedepartementet, hadde Soleng allerede startet byggingen. Dette skapte en del oppstyr, men til slutt løste det seg. Lokale lag, foreninger og frivillige bidro også. Det var en dugnadsånd i Olderdalen som aldri hadde vært sett maken til tidligere, og heller ikke senere for den saks skyld.
Det nye orgelet fra 2002
Kirkens første orgel kom på plass i 1953, altså fire år etter innvielsen. Orgelet var bygget av Vestres orgel- og pianofabrikk på Haramsøy, og hadde 5 stemmer. I 2002 ble det gamle orgelet erstattet av et nytt instrument, bygget av Knud Jønsson/Albert Lang. Dette orgelet har 12 stemmer, fordelt på 2 manualer og pedal.
Altertavlen av Ferdinand Kjerulf Tranaas
Altertavlen er malt av Ferdinand Kjerulf Tranaas, og ble den gang kjøpt fra Sande kirke i Gaular (Sunnfjord). Tavlen ble avduket 1. juledag 1954.
Alterduken laget av Ingrid Marie Bjørn
«Kjærlighet er lysets kilde, kjærlighet er livets rot». Alterduken er gitt i gave fra håndarbeidslærerinnen Ingrid Marie Bjørn.
Finsk bibel og alterkalk fra slutten av 1700-tallet.
Nattverdskalken fra det gamle «Finne Capellet», samt en gammel finsk bibel står utstilt bakerst i kirken.
Kirkeklokken.
«Ring mot himlen mild og blid; Gud er min til evig tid.» Kirkeklokken fra O. Olsen og Sønns klokkestøperi veier ca. 240 kg.
Vi ser gulvløperen, prekestolen og døpefonten.
Den røde gulvløperen, samt nummertavlene er gitt i gave fra Olderdalen pikeforening.
Prekestolen og døpefonten er fra 1949.
Alteret var opprinnelig tegnet for Førde kirke av Ferdinand Kjerulf Tranaas
Minnestein etter Thomas von Westen
«Finne Capellet»
I 1722 ble det såkalte «Finne Capellet» reist, som det aller første kirkebygget i Kåfjord. Kapellet var plassert på Soleng, litt sør for Olderdalen. Etter vel 70 års bruk ble kapellet revet, og tømmeret fraktet over til Lyngen. Til kapellets 250-årsmarkering, ble det i 1972 reist et minnesmerke på tomten.
Kåfjord Kirke, OlderdalenAvisutklipp fra den første konfirmasjon i Kåfjord kirke.
Olderdalen kirkegård ble vigslet den 23.oktober 1949. Da var det 155 år siden Olderdalen hadde hatt egen kirkegård.
Før den tid måtte vi begrave våre døde på Lyngseidet og i Manndalen. Lenge før det igjen måtte vi til Skjervøy og Karlsøy. Har hørt mange historier om døde som ble liggende i mange uker før de kom i jorda pgr. av dårlig vær.
I 1946 døde ei jente fra Olderdalen som hadde et siste ønske om å bli begravd i Olderdalen. Kirkegården i Olderdalen var planlagt, men ikke ferdig. Faren bestilte ei kiste i Zink. Begravde jenta i Manndalen, men da kirkegården i Olderdalen var ferdig ble hun gravd opp og flyttet til Olderdalen.
At Barslet-nesset er et spennende område vet vi. Området ble ikke mindre spennende etter at det ble funnet en tysk sølvmynt fra 1370. Funnet ble gjort i 2018. Tromsø Museum premierte dette som årets funn. Tanja Larsen ved UiT Norges arktiske universitet skriver i en mail til meg: « Mynten er et løsfunn så vi vet lite om dens kontekst. Det er jo vanskelig å si noe sikkert om hvordan det er havnet der, men vår samlingsansvarlig for middelalder-materiale mener funnet er interessant, for det viser Hanseatenes innflytelse i nord, ikke bare i de store fiskeværene som i Lofoten, men også i indre fjordstrøk.»
Funnet ble gjort på eiendommen til Haldor Lyngmo nede mot sjøen.
«Det lille FinneCapellet i Løngenfjord» ble bygd i 1722. Det sto på Barslett i 72 år og fungerte som kirke og skolestue for samisktalende barn. I 1794/96 ble bygget flyttet til Lyngseidet. Der fungerte kapellet som skolestue. Etter en tid fikk Lyngseidet ny skolestue og kapellet fra Olderdalen ble kjøpt av Giæver og benyttet som naust. På 1950-tallet ønsket Giæver å selge det gamle naustet. Mange var interessert. Giæver ville helst selge det til Kåfjord, fordi naust-bygget var det gamle Finnekapellet som hadde stått i Olderdalen. Ringen var på en måte slutt, mente han.
Trykk på NRK lenken under. Trykk videre på sendingen for å høre programmet om «finnekapellet»
Kjerneprøver som er gjort av naustet viser at sju av bordene er fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Man kan ikke være 100% sikker, men alt tyder på at dette er rester av det gamle Finnekapellet.
En arbeidsgruppe har planer om å bygge opp kapellet til 300 år jubileet i 2022.
Kjerneprøver viser at flere bord er så gammel at den kan være fra det gamle kapellet.
I 1722 ble det oppført et misjonskapell av Thomas von Westen i Kåfjord i Lyngen. Det ble betjent av misjonærer fra Skjervøy, og ble bare brukt av samisktalende (Holand 2004). Etter tradisjonen skal det ha stått på Storslett i Olderdalen (Bratrein 1969).
Storslett i Olderdalen, med den angitte lokaliteten for Kåfjord 1. Kart: Riksantikvaren/Askeladden. Katalognr.: 69
Navn: Kåfjord 1
LOKALISERING En tuft skal ha vært påvist i 1930 oppå en tørr voll like ved skillet mellom Soleng og Storslett (Bratrein 1969, ”Tillegg til kirketuftundersøkelsen”, med ref.).
DATERING Kapellet ble oppført i 1722.
BYGNINGSHISTORIE Ungdomsskolestyrer Leigland befarte stedet i 1930, og fant en tydelig tuft med synlige graver omkring. Kapellet var 7-8 meter langt (Bratrein 1969).
Leigland: Ved sjølvsyn har eg i 1930 fått visse for at dette er rett. Tufta er tydeleg synleg. Ho ligg like ved skilet millom Soleng og Storslett uppe på ein turr liten voll. Det har vore kyrkjegard ikring. Gravene er enno synlege. Dette «kapellet» har venteleg vore 7-8 meter langt. Denne plassen bør ikkje verta gløymd.
Leigland skriver videre: I kallsbrev frå 19.september 1781 til sokneprest Dreyer, har kong Kristian 7. (Ove Gulberg) fastsett at «Kåfjordens Almue» heretter skal høyra under presten i Lyngen. Dette galdt likevel berre sjølve Kåfjorden. Gardane frå og med Nordmannvik og til og med Djupvik vart skilt ut frå Skjervøy og lagt til Lyngen ved kongeleg brev frå 3.mai 1811. «Kapellet» i Kåfjord vart i 1794 (eller1796) nedlagt. Timberet vart nytta til den faste skulen på Lyngseidet. Han vart bygd like etter. På kontoret i Lyngen prestegard er det ein liten sylvkalk som er eit minne frå dette kapellet. Kalken har presten brukt i soknebod. Han har denne innskrifta: «Bekostet til Guds Ære af Kogfjordens Almue. Anno 1778». I Lyngen kyrkje står 2 små sylv-ljosestakar. Det er i den stunda dette vert skrive, ikkje avgjort um dei har høyrt til kapellet i Kåfjord.
RIVING/NEDLEGGING/FLYTTING Da den første kirken på Lyngseidet (Lyngen 1) ble oppført i 1740 skal dette ha overtatt funksjonene til kapellet i Kåfjord. Bygningen skal likevel ha stått til omkring 1796, og det må bety at det i alle fall i en periode var i bruk også etter 1740. Tømmeret skal ha blitt brukt i en skolebygning på Lyngseidet (Bratrein 1969,” Tillegg til kirketuftundersøkelsen”). En annen tradisjon hevder at tømmer ble brukt i et båthus på Lyngseidet (Holand 2004).
KIRKEGÅRD Det var kirkegård rundt kapellet. Det er funnet bein her i etterkrigstiden, men spor etter kirkegårdsmuren er nå borte, og trolig delvis under, eller ødelagt av en veg. Kirkegården er markert ved en minnestøtte.
På tomta til Finnekapellet ble det reist en minnestein til 250 års jubileet i 1972Her et gammelt avisutklipp fra Framtid i nord. Stor sannsynlighet for at dette er rester av det gamle kapellet som stod på Soleng
Dendrokronologisk analyse av kledningsbord på naustet på Vangen i Kåfjord kommNaustet i forkant kan være deler av det gamle Finnekapellet fra Olderdalen
Ser videre at disse misjonærene ikke var nådig i sin beskrivelse av folket i Lyngen. Dette er en rapport fra misjonær Andreas Hoff til Biskop Bang 1.juli 1774, under avsnittet: Sandfærdige Anmærkninger:
«Finnekirkegården» på Barslett er Kåfjords første kirkegård. Enkelte historikere hevder at Sandeng kirkegård i Manndalen er den første, men det ber feil..
Skissen under viser hvor misjonskapellet sto og hvor «finnekirkegården» lå. Da veien (nå E6) mellom Olderdalen og Birtavarre ble bygd, like etter krigen, ble det avdekket 9/14 trekister. Gravene fortsetter nedover mot sjøen tre og tre i bredden. Da gang-og sykkelstien ble bygd på 1980-tallet ble det funnet nye levninger.
Skissen under viser i tillegg to store gammetufter og noen gravrøyser?
Skjelett-funnene som ble gjort vakte stor oppmerksomhet. Tromsø museum ble informert og det tok ikke lang tid før det kom et brev fra professor K.E. Schreiner ved anatomisk institutt i Oslo. Schreiner ber innstendig om at arbeiderne pakker ned det de har funnet og sender dette til Oslo. Utgifter dekkes av instituttet. I tillegg ble det tilbudt en liten godtgjørelse for jobben. Det hører med til historien at forsendelsen aldri kom fram til Oslo. Ukjent av hvilken årsak. Hele området er veldig spennende og burde absolutt vært sjekket bedre.
Helsesøster Valborg Soleng ble tilkalt for å ta vare på levningene. Det samlet seg mye folk for å bivåne det hele. Etter som jeg forstår var det store motstand for å sende levningene til Oslo for at det skulle forskes på.
Levningene som ble funnet i 1946 ble lagt i en trekasse og gravd ned i området. De funn som ble gjort da gang og sykkelstien ble bygd skal være gravd ned ved minnesteinen.
Her ser vi veiarbeiderne med hodeskaller som ble funnetSlik mener Helge Guttormsen at området så ut.
Hele Sommarnes er et spennende område. I 2018 ble det funnet en tysk sølvmynt fra 1370. Samtidig som de ser noe i bakken som burde vært sjekket.
Mellom elvene Lallasjohka og Doarrun-johka ligger et tufteområde med hele 16 gammetufter. Gammetuftene er tidfestet til middelalderen (år 1300-1500).
Opprinnelig var det flere tufter, men mange ble ødelagt da campingplassen ble anlagt.
Det ligger et stort myrområde like bak tuftene som forteller at tilgangen til byggemateriale var godt. Fra boplassene hadde beboerne god utsikt over fjorden i alle retninger. I Nord Troms Regionhistorie av Helge Guttormsen kan vi lese mer om dette.
Tufteområdet ved Doarrunjohka, Toronjoki, Dorunelva. Skisse ved Helge Guttormsen .
Monsen-huset og bua på Ysteby ble bygd omkring 1880. Her bodde bl. annet Mari og Mons Pedersen med sine 9 barn. Menneskene er borte, men huset står der. Det har vært gjort flere forsøk på å berge huset, men det har blitt for puslete. En befaring i sommer viste et hus i forfall. Et trist syn.
På Eirat (bakke under fjell) ligger Navnestein. Allerede på 1920-tallet begynte de første å risse inn initialer og navnet sitt i steinen. Hvorfor akkurat denne steinen?, har mange spurt. Det kan jeg ikke svare på… Men vi vet at barn og unge, men også voksne, har risset inn navnet sitt i mange år. Med hammer og spiker var det mange timers arbeide.. På steinen ser vi at Valborg (Pia) har gått hardt ut, men hun har gitt opp før G ´en var på plass.
Har funnet navnet mitt fra slutten av 1950-tallet. Husker det var hard jobbing over flere dager.
I 1930 ble Kåfjord egen kommune. Etter mange år som en del av Stor-Lyngen. Kåfjord kom dårlig ut av skilsmisse-oppgjøret med Lyngen. I tillegg var arbeidsledigheta svært høy. Fiske var dårlig og en kan trykt si at de harde 30-åra rammet den nye kommunen svært hardt. Søknader om hjelp fra sosialdepartementet var det mange av. Den første søknaden ser vi allerede i 1934 og slik fortsatte det utover 10-året.
I sak 92/1937 behandler Kåfjord kommune: Sak om igangsettelse av et større nøds-arbeid i kommunen for om mulig å skaffe beskjeftigelse for de mange arbeidsledige utover sommeren og høsten.
Sosialdepartementet hadde stor forståelse for situasjonen Kåfjord var havnet i og bevilget stadig penger. Mye av disse midlene gikk til bygging av rydningsveier. Bare i Olderdalen ble det bygget 15-20 km med skogsveier, inkludert to bruer. Det var en dramatisk tid i Kåfjords historie. Deler av veinettet bør vernes og historien bør skrives og fortelles.
Det finnes masse skriv og notater fra den tiden dersom det er noen som vil dykke ned i arkivet. Har lagt ved deler av et referat fra 1937.
Olderdalen, bygda vår 