Arthur var en av initiativtakerne til stiftelsen av Olderdalen Jeger og Fiskerforening. Han ble valgt til foreningens første formann i 1974. Sammen med resten av styret gjorde han en fantastisk jobb i foreningens første år. Foreningen skulle konstitueres og andre store oppgaver ventet på en løsning.
Arthur var opptatt av det formelle. Det var viktig å få foreningens vedtekter på plass. I tillegg til skriftlige erklæringer fra grunneierne om bruk av grunn. Vi kan bemerke at samtlige grunneiere skrev under på avtalen.
Arthur var politisk interessert. Han satt i kommunestyret i mange år, der han var medlem i flere råd og utvalg. I en skildring fra kommunestyret i Kåfjord står det:
Arthur Soleng er morsom og lur. Og er blant dem som tror, hva de trur.
Han var fisker og småbruker hele sitt liv. Etter hvert kjøpte han seg en sjark som han kalte for ”Lillebror” siden han hadde sju døtre fra før. Sjarken ”Lillebror” brukte han blant annet til å frakte melk fra Manndalen til Olderdalen. Det var melk som skulle videre med bil til meieriet i Nordreisa.
Arthur var en humørfylt mann full av spøk og ablegøyer. Han døde i 1990,80 år gammel
Sigurd Myrlund ble født den 30.september 1931. Han døde 14.august 1992, 61 år gammel.
Sigurd holder tale til skrammelgjengen
Sigurd Myrlund kjøpte ny traktor i 1951. Det var den første traktoren i bygda og kom til å revolusjonere jordbruket . Jordbruksarbeidet gikk inn i en ny tidsalder. Etterkrigstidas jordbruk ble stort sett gjort med handmakt. Traktormakt var et enormt fremskritt.
Sigurd ble flittig benyttet og traktoren gikk både dag og natt. Det ble sagt at da han var 50 år satt han igjen med ødelagt helse og en nedslitt traktor.
Sigurd var glad i mennesker og hytta han bygde oppe i dalen fungerte som et ungdomshus. Her samlet ungdommen seg til fest og moro. Hytta ”Dalabo” ble en samlingsplass og et naturlig utgangpunkt for helgeturen.
Jeg husker Sigurd som en hjelpsom og arbeidsom kar.
Anton J. Antonsen var født og oppvokst i Olderdalen. Alt fra guttedagene var det fiskebåten som ble hans arbeidsplass. I 1927 reiste han til sjøs og ble borte i 9 år. Antonsen var et politisk menneske og kom tidlig med i organisasjonsarbeid. Han ble en utrettelig talsmann for arbeiderpartiets politikk.
Under sin tid til sjøs var han medlem av sjømannsforbundet og ble nesten alltid valgt som tillitsmann på de båtene han seilte på.
Anton Antonsen var en uredd politiker. Og en god talsmann for de små i samfunnet. Han var kjent som den solide og uredde politikeren. Sine meninger har han aldri gått på akkord med.
Etter krigen i 1945 ble Antonsen valgt som viseordfører i Kåfjord kommune. Året etter døde ordfører Ant. D. Meedby og Antonsen tok over dette vervet. Det ble en tøff tid, men den arbeidsglade ordføreren løste dette på en meget god måte. Han ledet Kåfjord kommunen i 14 år.
Han ble også valgt inn i fylkestinget som medlem i landbruks og skolekomiteen. Med sin lune væremåte, godhet og sin omsorg for de svake, ble han lyttet til med stor oppmerksomhet. Sammen med sin kone Hjørdis hadde de ansvaret for biblioteket i Kåfjord.
Antonsen var også vaktmester og kinobestyrer på herredshuset i Olderdalen.
Han var interessert i idrett og friluftsliv. Og var ungdommens mann i herredsstyret.
Antonsen var en stor politiker som gjorde mye bra for å gjenreise Kåfjord etter krigen.
Politikeren og hedersmannen Anton J. Antonsen døde 5.mars 1989, 91 år gammel.
Idar Kristiansen ble født i Honningsvåg i 1932. Familien flyttet til Kåfjord da Idar var barn. Han bodde i Olderdalen i store deler av sitt liv.
I 1980 fikk han Aschehougs litteraturpris. Samme år ble han nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.
Idar Kristiansens forfatterskap er viden kjent og beskrevet i flere sammenhenger . Han publiserte sin første diktsamling Sanger fra en tundra i 1957. Siden fulgte diktsamlingen Alt du trodde glemt i 1961. Dokumentaren Korstog mot Kautokeino i 1970. Så fulgte fire romaner Svanevinger i nord i 1978. Den salte åkeren i 1979. Stiene fører til havet i 1980, og Guds nåde nordpå i 1981. I 1982 kom boka Brenninger forut som var ei bok som inneholdt noveller og dikt.
Han prøvde seg også som krimforfatter i 1983 med boka Regnskap i rødt. Romanen Nådekvalpens dal ble utgitt etter hans død i 1985.
Romanene Svanevinger i nord og Den salte åkeren var utgangspunktet for den norske filmen Havlandet fra 1985
Idar var glad i naturen og brukte ofte Vinterdalen i sine dikt. I diktet Min sang til Kåfjord skriver han:
Ferdes jeg vidt, vil jeg ofte tilbake
Dit Vinterdals-natten er gnistrende stum
Eller dit Bergan med dvergbjørk og nattsol
rødmer som Kåfjordens ungdom i sum
Dit hvor Vårherre er nær med sin hånd.
Dit Erik Johnsen ga armoden ånd.
———————————————————–
Visst finnes smålighet, vantro og mismot.
Mangt er vel gråstein som burde vært gull.
Men Anna er hjemme, og Elsa og Erik.
Godt, du å se deg! Ja, kjelen er full!
Mennesket lever på hjembygdens jord.
Signe det Kåfjord som elsker og gror!
I diktsamlingen Alt du trodde glemt skriver han flere dikt der han kan ha hentet inspirasjon fra Vinterdalen:
Alt du trodde glemt er ikke glemt
Havet husker ditt forlis,
og fuglen snarene du satte.
Stien husker dine feiltrinn,
og ditt hjerte husker henne
som du ingengang har glemt
——————————————
I den samme diktsamling skriver han:
Jeg er elven. Jeg er grums og klarhet, gullkorn skjult i sanden, stille flater, stride stryk. Hvilken dyp kilde hvor er mitt opphav, hvilken tørst hvor er mitt mål? Alltid er jeg den samme, men aldri helt den samme. Aldri når jeg frem, skjønt mitt vesen er i bevegelse.
Idars mest kjente dikt er Her bor mitt folk. Dette diktet ble første gang offentliggjort i Dagbladet 20.juni 1964.
I en kulturmønstring i forbindelse med Kong Olavs død, leste Lars Andreas Larsen to av versene fra dette diktet :
Her bor mitt folk Bak husene står ljåenMen dørene er åpne: Velkommen til vårt bordfor nøysomhet
Et bord for brød og fiskEt bord for underet på livets slitte duk
Her bor mitt folk Is-hvite tinder speilersin uforgjengelige tro I deres øyne
Ta fra oss alt Brenn våre hytter ned!Vi setter atter våre garn lik Peter og fanger stimene av lys som lagres i hjertene. Hvor, mørke, er din brodd?
Flere av Idars dikt er tonesatt. Den mest kjente er Hungerstanka fra Ollikangas som sangduoen Tobben og Ero har gjorde udødelig. Men også Sang til Mollis og Min sang til Kåfjord er flotte sanger.
En stor dikter som gikk bort så altfor tidlig. Kun 53 år gammel.
Hans Karl Rismo fikk tidlig interesse for musikk. I voksen alder kjøpte han seg en fiolin. Et instrument han brukte mye tid på. Han var selvlært og det sies at han ble en brukbar fiolinist. Han spilte ofte opp til dans på ”gamle ungdomshuset” i Olderdalen.
Han begynte tidlig å skrive sanger. Den mest kjente av dem er Vinterdalsvalsen, som han skrev like etter krigen. Sangen ble veldig populær på den tiden og har fått ny aktualitet i dag.
Yngve Rismo fortalte noe av historien til denne sangen:
”Hans Rismo hadde lenge gått å ”ruget” på denne sangen. Mange av verselinjene var skrevet, men han manglet melodien. Så en sommerkveld han var på fisketur oppe i dalen, kom melodien. Han nynnet den for seg sjøl og den passet perfekt til teksten. Han hadde ikke papir og blyant for å skrive ned notene. Så i frykt for å glemme melodien forlot han teltet og fiskestanga og sprang nynnende ned dalen til han kom til Dalbakken der han hadde sykkelen sin. Nynnende syklet han hjem og fikk dette ned på et papir.”
I første verset av Vinterdalsvalsen skriver han:
Vemodsfulle toner min sjel nå beruser; stille du flyter og haster i havn. Mektig og vilt gjennom dalen du bruser; Iskold tungsindig med lengsel og savn.
Hans Karl Rismo som han het var født 8.mars 1917. Han var innom forskjellige yrker i sitt yrkesaktive liv. Han begynte som fisker og på anlegg. Siden startet han opp med hønseri og eggproduksjon. I mange år drev han også et lite snekkerverksted i Olderdalen.
Hallvard K. Halden ble født 14.juni i 1921 i den lille bygda Ørsnes i Vågan kommune i Lofoten. Han begynte tidlig å skrive viser og små dikt. Som 18-åring skrev han visa Heimbygda, en kjærlighetserklæring til Ørsnes. I en av versene skriver han:
For et syn når sydvest-stormen braker.
Og når Vestfjorden brøler mot strand.
Jeg vil minnes at husan de knaker. Og det spørres om hver er på land.
Hav, mektige hav.Hav, fiskernes grav Slik vil jeg se deg i minnet mitt da.
Friskt, hardt, brusende, biskt
Hallvard kom til Lyngseidet som betjent i 1942. Han ble raskt en drivende kraft i det lokale revymiljøet . Han skrev tekster om stort og smått fra Lyngen og kommunene rundt Lyngenfjorden. Det var i denne perioden han skrev Kåfjordsangen, som er blitt en folkekjær og populær sang.
Selv palmenes land ei måle seg kan, Sammen med Kåfjord og bjørka i li. Slik ei bygd det har vi.
Takk for sangen Hallvard!
Hallvard døde 27.oktober 2007,86 år gammel. Han er gravlagt på Eidebakken kirkegård, Lyngseidet.
Erland Rundberg var født den 27. desember 1917. Han døde 30.januar 1989. Han var født i Kåfjord, men bodde store deler av sitt liv utenfor kommunen. Erland skrev diktet Barndomsheimen for mange år siden. Diktet handler om å lengte hjem. I første verset skriver han:
Der hvor Isfjellsklipper speiler seg i vann, der hvor Lyngens bølger slår mot steinet strand. Der hvor måken skriker hult i stormens brus, der ligger barndomsheimen i et hvitmalt hus.
Han avslutter i siste vers med :
Der hvor mor ved rokken syng sin vuggesang, der hvor høge fjeller gjør vår fjord så trang. Der hvor sydvestrokken piskes opp mot sky, Dit hen vandrer tanken fra den travle by..
Liv Mæsel Rundberg har laget melodien til denne folkekjære og nydelige sangen. Sangen kan høres på YouTube med bilder fra Kåfjord.
Erland Rundberg ligger begravd på Elverhøy kirkegård i Tromsø.
Anton Danielsen Meedby, eller Ant. D. Meedby som ble hans forkortelse, var født i Salangen 25. juli 1884. Han ble ansatt som lærer og styrer ved Djupvik skole i daværende Lyngen kommune i 1909.
Meedby var politisk interessert og blei tidlig medlem av Lyngen herredsstyret. Han var dyktig og ble tidlig valgt som ordfører, varaordfører og medlem i en rekke råd og utvalg.
Ant. D. Meedby var stor pådriver for at Kåfjord skulle bli egen kommune. I 1930 var det klart, Kåfjord ble egen kommune og Meedby ble ikke uventet valgt som kommunens første ordføreren.
Et verv som han skjøttet på en særdeles god måte. Kommunikasjon og kampen mot fattigdom var viktige saker for Meedby.
Meedby var en samfunnsengasjert og aktiv person. I det første året som ordfører forfattet han over 500 skriv til aviser og tidsskrifter, fra sitt kjøkkenbord hjemme på Haugatun i Djupvik. Han var formell og korrekt i sine skriv til sentrale myndigheter. Men, i avisdebatter kunne han være både ironisk og sarkastisk.
I Lyngen bygdebok kan vi lese: Da Kåfjord så satte ”fot under eget bord”, var det av uvurderlig stor betydning at denne kommunen fikk en ordfører som besatte en slik usvikelig interesse for Kåfjord og var en arbeidskraft langt utover det vanlige”.
Uten forkleinelse for de andre ordførerne etter han, kan man trykt si at Kåfjord aldri har hatt en bedre ordfører. Vi har mye å takke Meedby for. Ikke minst for alle kilometer med skogsveier vi fikk til Olderdalen.
Meedby var ordfører i Kåfjord i 14 år. I 1942 søkte han seg fritatt fra vervet som ordfører av helsemessige årsaker. Men faktum var at han mistrivdes å jobbe under tysk kommando. Han kom tilbake som ordfører etter frigjøringen i 1945. Han døde imidlertid året etter, da han var i ferd med å gjøre seg klar for en ny Oslo-tur. Saken han ønsket å ta opp med myndighetene denne gangen gjaldt Kåfjords utfordringer etter krigen.
Medbys ordførerkolleger tok initiativ til reising av en minnebauta på hans grav i Djupvik . På gravstein står det: ”Hvad du ævner, kast av i de nærmeste krav”.
Stefanus Pettersen var sønn av Eva Kaisa Grape og Petter Olafsson. Familien bodde i Naimakka, 4 mil fra Karesuando, på svensk side av grensa.
Stefanus ble født 29.juli 1866, som nummer seks i en søskenflokk på ti. Tre av barna døde i ung alder. Da Stefanus var 12 år døde faren i tyfus og moren ble alene med 7 små barn. Fattigdommen var stor og mat var det lite av. De bestemte seg da for å flytte til Norge. I Storfjord hadde de noen slektninger som de oppsøkte.
Stefanus kom til Norge i 1884 og de andre søsknene fulgte etter utover 1890 årene. De fleste slo seg ned i Lyngenområdet.
For Stefanus ble havet hans tumleplass. Havet hadde han bare lest om i bibelen. Han visste den var stor, men trodde det bare var i guttefantasien. Stefanus og mange andre av innlands-folket kunne nesten ikke tro at havet var salt. De måtte smake på vannet for å forvisse seg om at det stemte.
I løpet av et langt fiskerliv lærte Stefanus havet å kjenne. Fem ganger var han med på å berge et båtmannskap og sjøl var han med på et dramatisk forlis der han satt på kjølen i flere timer – før han omsider ble reddet.
Han og kona Marie Emelie Grape fikk tilsammen ti barn. Fire voksne sønner døde under dramatiske omstendigheter. Gudstrua hjalp Stefanus gjennom den vanskelige tida. Etter hvert ble han leder for den læstadianske menigheten i Olderdalen, og fungerte i mange år som predikant.
Han var elsket av sine venner i menigheten. Han var kirkens mann. Hans vesen var preget av vennlighet, kjærlighet og humor.
Stefanus Pettersen
Stefanus var svært opptatt av utvikling og gledet seg stort over nye kommunale fremganger. Han var en bauta og en sentral skikkelse i bygda. Stefanus Pettersen var kjent langt utenfor kommunens grenser.
Da han døde i 1963 var det stor deltagelse fra Kåfjord og de andre kommunene i nærheten. Mange kom fra Finnland og Sverige for å vise han den siste ære. ”Et godt og uegennyttig menneske har lagt seg til hvile etter en lang arbeidsdag”, skrev Hans Berg i sine minneord til Stefanus.
Stefanus Pettersen var en stor personlighet. Kanskje den største Olderdalen noensinne har hatt.
Peder Olav Olderdal (”Tinn Ola”) ble født den 3. juli 1906. I sine yngre år var han innom forskjellige yrker, men vi husker han best som kjøpmann og småbruker.
Det spesielle med hans forretningsdrift var at kundene fikk ta ut varer på ”bok” – nesten ubegrenset. Ofte kunne det ta lang tid før ”boka” ble gjort opp. Dette gjorde at han kunne få problemer med sine leverandører og dermed stopp i leveransene . Men ”Tinn Ola” kjente kundene sine godt. Han visste at når folk fikk penger ville de gjøre opp for seg. Og det gjorde de, med noen få unntak.
Olav Olderdal drev butikk i en periode med stor arbeidsledighet. Det var lite penger blant folk. I tillegg var det store variasjon i fiskeriene.
Mange har takket Olav Olderdal for hans godhet, uten han kunne det gått riktig ille for mange familier, på den tiden. Olav var en mann med godt humør og trua på folk. En mann som var glad i mennesker og jeg vet bygdefolket var glad i han.
Hedersmannen Peder Olav Olderdal døde i 1972 – 66 år gammel.
Olderdalen, bygda vår 