I 1930 ble Kåfjord egen kommune. Etter mange år som en del av Stor-Lyngen. Kåfjord kom  dårlig ut av skilsmisse-oppgjøret med Lyngen. I tillegg var arbeidsledigheta svært høy. Fiske var dårlig og en kan trykt si at de harde 30-åra rammet den nye kommunen svært hardt. Søknader om hjelp fra sosialdepartementet var det mange av. Den første søknaden ser vi allerede i 1934 og slik fortsatte det utover 10-året.

I sak 92/1937 behandler Kåfjord kommune: Sak om igangsettelse av et større nøds-arbeid i kommunen for om mulig å skaffe beskjeftigelse for de mange arbeidsledige utover sommeren og høsten.

Sosialdepartementet hadde stor forståelse for situasjonen Kåfjord var havnet i og bevilget stadig penger. Mye av disse midlene gikk til bygging av rydningsveier. Bare i Olderdalen ble det bygget 15-20 km med skogsveier, inkludert to bruer. Det var en dramatisk tid i Kåfjords historie. Deler av veinettet  bør vernes og historien bør skrives og fortelles.

Det finnes masse skriv og notater fra den tiden dersom det er noen som vil dykke ned i arkivet. Har lagt ved deler av et referat fra 1937.

Myra er levested for mange planter og dyr. Myra er karbonlager og flomdemper. Melenmyra er svært viktig for klimaet, for arts–og naturmangfoldet. Melenmyra er tilholdssted for fugler og dyr.

Kulturmiljøer og landskapet av denne typen er viktige fellesgoder for lokalsamfunnet. God forvaltning krever imidlertid kunnskap og oversikt.

På Melenmyra er det blitt tatt ut torv til brensel helt fram til 1960.

I utkanten av myra lå fotballbanen «Knamyra stadion». Siste seriekampen ble spilt i 1978.

Bildet nederst til høyre viser Melenmyra i full blomst, av det fineste myrull. Utrolig vakkert! Ingen må få lov å ødelegge myra!

Melmyra er en 400 000 m2 stor myr og våtmarksområde som ligger sentrumsnært ved inngangen til Vinterdalen. Våtmarksområdet som engang strakk seg fra Luomejægge og helt ned til husene på Solberg/Soleng. Dette området har de siste 60 årene blitt kraftig redusert. En «bit for bit» nedbygging har ført til at myra gror igjen. Areal er tatt til jordbruk, kirkegård, parkeringsplass, fotballbane, bilvei, traktorvei og to plantefelt.

Forslaget om å bygge en «universell sti» over Melenmyra kan være slutten på dette unike våtmarksområde.

I arbeidsbeskrivelsen står det at stien skal bygges i to etapper. Først skal det graves ei 500 meter lang grøft på tvers av myra – fra Kirkegården til Slettveien – for å «tørke ut traseen» som det står i beskrivelsen. Deretter skal det legges ned stikkrenner, fyllinger, utskifting av masser, forsterkninger av grus/stein og toppdekke. Et slikt inngrep vil påvirke et fungerende våtmarksområde negativt.

Den røde skraverte rette linja er kommunen og Ojf ́s forslag til universell sti.
Dagens tursti er merket med en rød enkel stripe fra kirkegården, langs plantefeltet, over den gamle fotballbanen, og en 20 meter lang kloppegang over Solbergmyra. En gangsti som har vært der i mange år.

Stien som her planlegges er langt unna en universell standard. En universell sti skal dekke alle brukergrupper med funksjonsnedsettelse, også blinde og svaksynte.

«Kravene til universell utforming av sti er høye, og kan være uoppnåelige i naturen, sier kartverket

Miljødirektoratet skriver: For å finne en god balanse mellom tilrettelegging, bevaring og opplevelse er det viktig å være bevisst på̊ at de aller fleste naturområder ikke kan bli tilgjengelig for alle. Dette på̊ grunn av topografi, landskap og sårbart naturmangfold. Samtidig må̊ en tilstrebe å finne fram til attraktive områder som er egnet for universell utforming og legge til rette. Særlig er dette viktig ved byer, tettsteder og i nærområdene.

Kulturdepartementet, kartverket og friluftsrådene har i sine veiledere sagt at en universell sti skal tilrettelegges slik at alle brukergrupper med funksjonsnedsettelse skal kunne bevege seg fritt. Uten ledsager. Kravene er veldig høye. Og en kan lure på hvorfor uttrykket «universell» brukes så ukritisk. Veilederne setter krav til helårsbruk, lys, toalett-forhold, parkering, bredde på minst 180 cm, stigning 4,9°, tverrfall 4,9° grader, kanter, og at stien bør ligger sentrumsnært.

Undersøkelser viser at manglende toalettforhold er den viktigste enkeltårsak til at folk med funksjonsnedsettelse holdes borte fra friluftslivet.

I sentrumsplanen for Olderdalen er det under bygging en universell utformet sti. Stien starter ved idrettshallen og går til den gamle fiskeplassen Savvan. Tur/retur 2,2 km. Dette arbeidet er snart fullført. Det benyttes samme trase som til lysløypa. Det betyr at de fleste krav til universell utforming er oppfylt. Ellers er krav til handicap-toalett (bruk av idrettshallen), lys, helårsbruk, parkering og god bredde ivaretatt. At stien er sentrumsnært og har tilknytning til idrettsanlegg, er også en stor fordel.

Tilbudet til personer med funksjonshemming vil være godt ivaretatt med denne stien.

Klikk for å få tilgang til m1326.pdf

Forslag:

1)  Planen om «universell sti» over Melenmyra skrinlegges.

2)  Alle gode krefter settes inn for å utvikle den universelle stien i Olderdalen sentrum.

3)  Eksisterende tursti oppgraderes til: «utvidet tilgjengelighet.

Miljøverndepartementets retningsgiver har satt opp noen hovedpunkter på naturvennlig tilrettelegging av turveier, stier og løyper.

• Unngå trasevalg som gir negativ påvirkning på sårbare og truede plante og dyrearter.

• Unngå trasevalg som gir negativ påvirkning på verneområder og andre verdifulle naturområder.

• Velg traseer som er tilpasset landskapet.

• Bruke traseer på gamle ferdselsårer, uten å ødelegge disse.

• Velg løsninger som reduserer behovet for grøfter.

• Styr unna områder med sårbart plante og dyreliv.

Naturmangfold Forskjellige arter av planter, dyr og insekter er helt avhengig av spesialiserte våtmarker for å overleve. Tap av naturmangfold og biologisk mangfold er en akutt utfordring for livet på jorda. Ødeleggelser av natur og naturmangfold er på mange måter den andre krisen i verden, ved siden av klimaendringer. På Melmyra vokser det fortsatt multer og andre bærsorter. I tillegg til mange andre myrplanter. Her vokste det tidligere også store mengder med beitesjampinjong.

År 2020 var naturens år. Dette for å fokusere på naturen og naturmangfoldet.

Myra er et naturlig karbonlager. Bygd opp av dødt plantemateriale igjennom tusenvis av år. Enorme mengder karbon er lagret i norske myrer. Dersom myrene ødelegges slippes karbonet ut som CO2.

Minner om at det var hensynet til myra som stoppet Arctic senter på Finnheia i Tromsø kommune.

Forståelse for myras ulike økosystemtjenester er økende. Daglig blir vi minnet om dette i media.

En rekke politiske initiativ er tatt for å bevare naturen. Så sent som i 2019 var dette et viktig punkt i Granavolden-plattformen. Hensynet til naturmangfoldet og bevaring av våre myrer og våtmarker var et viktig punkt i forhandlingene.

«Myra ødelegges når vi trenger den som mest

Naturmangfold

Fra Melenmyra renner det ut to bekker, Luomejohka og Cubbejohka. Navnet Cubbejohka forteller oss at det er en bekk med mye insekter og smådyr. Eldre folk i bygda kan fortelle at vannet i Cubbejohka var full av insekter og ikke egnet som drikkevann.

«Aja» er en grunnvannskilde nederst i Melenmyra. Denne vannkilden har vært helt avgjørende for folket på Soleng. Norske myndigheter har tatt til ordet for å ta vare på slike kilder. Tjernobyl-ulykken minnet oss på viktigheten av å ta vare på disse.

Fra Melenmyra ble det tatt ut torv i store mengder. «Stikking» av torv foregikk fram til 1960. Det var stor aktivitet på myra i sommerhalvåret der hele familien deltok.

Melenmyra er en av de myrene som burde vært vernet for å ta vare på den gamle tradisjon.

Naturmangfoldloven §§ 8-12

Jeg har flere ganger klaget til kommunen over deres saksbehandling i forhold til naturmangfoldloven §§ 8-12. Hver gang blir jeg avvist, uten begrunnelsen. Jeg har fått vurdert mine avslag av miljøverndepartementet, og de skriver: All offentlig beslutningstaking som berører naturmangfold skal vurderes etter prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12 og at denne vurderingen «skal fremgå av beslutningen.», men i vedtaket er det bare summarisk nevnt at saken er vurdert i forhold til naturmangfoldloven (§§ 8-12), uten at vurderingene er gjengitt.

Miljøvernorganisasjonen Sabima har også vurdert mine avslag og konkluderer med det samme. I tillegg skriver organisasjonen:

Det er nettopp slike sjablonmessige omtale naturmangfoldloven § 7 andre ledd er ment å forhindre, og vi mener det foreligger berettiget tvil om vedtaket er lovlig fattet når vurderingene er så mangelfull.

Etter Sabimas syn er begrunnelsen for å iverksette opparbeidelsen svak. Det er ikke framlagt analyser som viser behovet for en universelt utformet tursti, og det ser ikke ut til å være gjort vurderinger av alternativ lokalisering – slik blant annet naturmangfoldloven § 12 krever. Etter hva vi forstår kunne for eksempel utbedring av eksisterende sti nord for myra vært et alternativ. Vilkårene som er stilt er også̊ uklare (jf. naturmangfoldloven §§ 11 og 12) og framstår ikke som bindende.

Dersom det ikke foreligger tilstrekkelige kunnskaper om hvilke virkninger slike inngrep har i naturen, skal naturmangfoldlovens § 9 -føre-var-prinsippet brukes.

§ 9 – føre-var-prinsippet:

Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå̊ mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger det en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på̊ kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.

Jordbrukssjefen, Kåfjord kommune v/avdelingsingeniøren og formann i Olderdalen jeger og Fiskerforening var på befaring i september måned.

Dette synes jeg er for tynt grunnlag for å si at naturmangfoldloven (§§ 8-12) er ivaretatt. En befaring med utbygger på en høstfrossen myr, gir ingen grunnlag for å vurdere naturmangfold, biologisk mangfold eller områdets kulturelle verdi.

I en NTNU-rapport fra 2016-4 konkluderer forskerne: Flere utredningsarbeider de siste årene har vist at kunnskapsgrunnlaget for naturtyper myr i Norge er for dårlig.

I Kåfjord kommune er det kun foretatt enkeltvise naturtypekartlegginger, men ingen samlet plan for hele kommunen.

– Desentralisert forvaltning er en ulykke for naturen, sier biologiprofessoren Dag O. Hessen

Hvorfor forsvinner norsk natur i økende tempo. Den «bit for bit»politikken kommunene praktiseres er pekt på som en av årsakene. Eksemplet Melenmyra i Olderdalen viser med tydelighet at debatten er helt legitimt. Arter forsvinner, økosystemer kollapser. Norge mister natur i høyt tempo med kommunenes velsignelse.

Slettveien (Jalges Balgas) er en samlingsplass på Soleng. Her har samisk/kvensk ungdom hatt sin møteplass i 200 år. En møteplass med musikk, sang og sangleker osv. På 1930 – tallet var det også en danseplatt på stedet. Mange historier fra den gang forteller om en møteplass der miljø og samhold er blitt skapt. Området brukes fortsatt i dag.

Slettveien brukes fortsatt som samlingsplass ved spesielle anledninger

Slettveien er egentlig en del av et veisystem som ble bygget på 1930-tallet. Veisystemet ble kalt Nygaardsvold-veien. Etter statsministeren Johan Nygaardsvold. Flere kilometer med vei ble bygget på statens bekostning i hele Olderdalen – og kommunen forøvrig. Alle grunneiere gav sitt samtykke og veisystemet oppfattes som en allmenning. Det hviler imidlertid et spesielt ansvar å ta vare på veien. Første bevilgningen ble gjort i 1934. Siden kom det flere bevilgninger utover 1930-tallet. Den siste ble gjort i 1940. Jeg jobber aktivt for å finne disse avtalene, men koronastengt statsarkiv har forhindrer meg til det.

Denne steinen som kalles Kløvenstein var tre-fire ganger større. Etter krigen ble steinen sprengt opp for å skaffe gode barduner til brakker som ble satt opp i bygda.

Jeg har lenge jobbet med å få vernet Slettveien – fra Kløvenstein til Rypebakken. Historiske steder som skriker etter vern.

Ser at Riksantikvaren er enig med meg. I en kulturminneoversikt fra Olderdalen skriver de:

I riksantikvarens kulturminneoversikt nevnes området Rypebakken, Coaffi og Slettveien.

Samiske kulturminner er vernet etter kulturminneloven § 4 annet ledd. Det gjelder uavhengig om de er registrert eller ikke.

OMRÅDE H 2 – SØ FOR RYPEBAKKEN OG V FOR COAFFI: Ca. 100 m NØ for det punkt der traktorveiene møtes er: Fornminne 3: et gammelt ildsted. Steinsatt, gressbevokst og ca. 1m i diam. Ca. 20 m N for steinbruddet.

Også myrene på Dalbakken, Storsennamyra og Melmyra bør vernes. Straks snøen forsvinner vil sametingets Ingvild Larsen og jeg gjøre en befaring for å se på en mulig verne av andre kulturminner i dalen.

Kåfjord kommune skal ha ferdig en kulturminneplan i løpet av 2020.

Derfor må en bygging av sti over Melenmyra til Slettveien stoppes umiddelbart. Vi har ikke råd til å ødelegge flere kulturminner i bygda. Det holder når naturperler som Leibodammen og Elveholmen i Olderdalen sentrum er ødelagt.

Ved å stoppe utbygginga av Melenmyra og Slettveien gir kommunen et klart signal om at utbygging av myrer og kulturminner ikke er greit.

Myrene og våtmarksområdene våre er stadig under press. For 5-6 år siden var det firmaet Odelskraft som ønsket å bygge småkraftverk i dalen. For 3-4 år siden var det tidligere formann i Ojf som ønsket å bygge en ny dalvei over Storsennamyra

Mitt engasjement for naturen og kulturen i Olderdalen bør ingen betvile. Det er noe jeg har vært opptatt av i alle år. I februar 2019 ble jeg invitert av Kåfjord kommune og kulturavdelingen i Troms fylke til et innspills-møte, der tema var bevaring av kulturminner. Skal slike møter ha noen mening bør man bli tatt på alvor.

Motstand har jeg møtte hver gang. Jeg merker det begynner å koste. Det som er nytt denne gangen er at jeg har fått Kåfjord kommune og min egen forening Ojf. som motpart. De viser en holdning til natur og naturmangfoldet som skremmer meg.

https://www.nrk.no/klima/slik-forsvinner-norsk-natur-_-bit-for-bit-1.14985837

Jeg håper denne informasjon bidrar til at grunneierne og Kåfjord kommune stopper prosjektet. Eventuelt at det utsettes til Kåfjord kommune får laget gode planer om kulturminner, naturmangfold og aller helst en naturtypeoversikt. Slik som for eksempel Lyngen kommune har gjort.

Hilsen Svein Arild Soleng

Tlf. 92047425

Mail svesole@gmail.com

Kløvenstein var i utgangspunkt en 3-4 ganger så stor stein. Etter krigen ble steinen sprengt opp for å skaffe gode barduner og fundamenter til brakkerigger som ble satt opp i bygda. Steinen fikk etter den tid navnet Kløvenstein.

Kløvenstein er blitt et landemerke og et referansepunkt i naturen

Behovet for hus etter krigen var stor. Mange familier kom hjem til «ingen ting». Det sies at bare på Soleng var det 5-6 store brakker som huset flere familier.

.

Slettveien – en 250 år gammel kulturmøteplass i naturen

Slettveien har i over 250 år vært en viktig møteplass for bygdefolket i Olderdalen. Slike festplasser var det flere av i området – blant annet «Melen», der kirken står i dag. På varme sommerkvelder samlet folk seg her til fest og dans under åpen himmel.

Når været tillot det, var det alltid noen som gikk opp tidlig på kvelden for å tenne et stort bål. Røyken fra bålet fungerte som et signal – nå blir det fest! Man kan nesten si at Slettveien var datidens sjekkested.

Slettveien brukes fortsatt som samlingsplass i dag, og den bør vernes som det verdifulle kulturminnet den er.

Riksantikvaren har registrert flere kulturminner i området.

Slettveien på 1930-tallet slik Leiulf Olsrud ser det.

Čoarda = jordbru.  Juovva = ur.

Čoardaura er en hellig ur i følge gammel samisk tradisjon.

Čoardaura er ei 500 000 kvm stort ur-område like nedenfor Olderdalsvannet.  Elva fra vannet renner i ca. 300 meter før den forsvinner under bakken. 200 meter lenger nede dukker elva opp igjen. På bildet ser vi elva i det den forsvinner under bakken. 

Under evakueringshøsten i 1944 rømte en familie opp til Čoarda-ura. Meningen var at de skulle bli der til tyskerne hadde forlatt bygda. Men, det ble for strevsomt og de gav opp etter noen uker.

Historien om Stine-Elle lever fortsatt i Olderdalen. Det er en historie om en godt likt og driftig dame. Hun kom til Olderdalen med sin mann og to barn. Familien var mest sannsynlig av kvensk opprinnelse. Øverst i dalen hadde hun funnet en plass der det vokste mye fin Sløke (Angelica sylvestris). Etter mange dager med regnvær var elva flom-stor. Stine-Elle var kommet over elva, men da hun skulle tilbake gikk det fryktelig galt. Hun ble tatt av flommen og ført nedover elva. Hun ble funnet omkommet ved noen holmer uti elva.

Holmene ble siden kalt Stineellesullot eller Stine-Elle sine holmer.

Ved Bártnagieddi kan en se tufter etter gammel samisk bosetning. Vi kan også se rester av et stein-gjerde. I gjerdet er det laget en avlukke som forteller at det har foregått melking av rein. Det var helt vanlig at kalvene ble holdt borte fra simlene, slik at de fikk melket reinen, før kalvene slapp til.

I innhengningen står også en Stallostein.

Fra samisk hold sies det at boplassen har vært i bruk i første halvdel av1800-tallet.

I boka «Gamle samiske flytteveier» kan en lese at reinflokkene ble drevet samlet til Rotsund. Der ble de skilt ut – de som skulle til Uløya og Arnøya ble sendt i en retning, og de som skulle til Kåfjord ble drevet innover Lyngenfjorden til Olderdalen og deretter opp til Vinterdalen.

I boka samiske flytteveier står det videre: «Reindriftssamene som kom til Kåfjord, fulgte kysten opp til Vinterdalen, i det de passerer gjennem de Boendes Udmarker. De tok fast bopel i øverste del av Vinterdalen og flyttet ikke sine telt om sommeren»

Berit Sivertsen, Olderdalen  gjorde en kartlegging av område i 1980. Hun avdekket fem synlige tufter. Den største på ca. 80 kvm. I tillegg er det registrert en tufte til som er ødelagt av traktor.

Tromsø Museum har tidfestet de eldste tuftene til 15-1600-tallet. Noe også tidligere sogneprest Lindbach kunne bekrefte. Han var med som kjentmann da Tromsø Museum gjorde sine undersøkelser i 1970.

Informanter snakker også om en annen undersøkelse som kom sørfra, men det kan være samme undersøkelsen fra 1970.

De eldste tuftene kan stamme fra den gamle sjøsamiske veidekulturen, der man flyttet etter ressursene.

Informanter kan fortelle om en høyreist mann, muligens av norsk eller kvensk opprinnelse. Han var en av fire brødre som kom til boplassen Rabbås i Bardu. En av dem flytta videre nordover og skal angivelig ha havnet på Dalbakken. Mannen ble kalt  for «Robba» etter hjemplassen i Bardu. Han bodde på Dalbakken med sin familie i 10 år fra ca.1868 til 1878. Siden flyttet han ned til bygda og slo seg ned på Ysteby.

Det sies at Dalbakken hadde et levende samfunn, der barn ble født, og der mennesker døde.

En av sønnene til «Robban« omkom i et snøras ved Rødmelan langt oppe i dalen.