Nordkalotten av Hans Lidmann

Bildet er fra en annen transport av evakuerte. Det er båten «Klara» fra Olderdalen i Kåfjord.

Hans Lidmann gav ut ca. 70 bøker som fortsatt kan kjøpes på nett. I boka Nordkalotten skriver han om Lyngenfjorden. I artikkelen skriver han blant annet om evakueringen av Olderdalen:

«Det var for øvrig her ved Lyngenfjorden tyskernes herjinger stanset. All bebyggelse sør og vest for fjorden ble skånet.
En natt jeg var ute på fjorden og pilket torsk sammen med fiskeren og småbrukeren Rudolf Slettli i Olderdalen, satt han og fortalte mellom nappene om den meningsløse ødeleggelsen. Det var førsten av november 1944. Det gikk rykter om at det nordlige Finnland og store deler av Finnmark var svidd av, og flyktningestrømmen nordfra tiltok for hver dag. Men, en visste ikke noe om hvor langt sørover raseringen skulle gå, hadde bare et håp om at den skulle stanse ved Lakselv eller Alta, kanskje Kvænangen.»

Men så fikk han høre av en østtysk soldat, en av dem som var imot Hitlerregimet og holdt seg inne med befolkninga, at også østsiden av Lyngenfjorden sto for tur. Folk samlet seg i hast for å rådføre seg med hverandre. Og så ble de enig om å forsøke å gjemme unna proviant og klær i de jordhyttene og grottene lengst oppe i Vinterdalen, hvor samene i lange tider hadde holdt til under reinpassingen. Hyttene ligger en snau mil øst for Olderdalen, mellom Rismålstind og Jonnacokka, midt i fjellet, uten veiforbindelse og tungvint å komme til. Dem skulle nok tyskerne ikke finne. Nå satte de i gang et fryktelig slit. De bar i de lange netter i snø og sørpe og mørke på uoppgåtte stier.

Men da de så en morgen kom ned til bygda-det var den 11.november-møtte de tyske patruljer. Det var bortimot 200, mest guttunger i tjueårsalderen. De gikk alt rundt i husene og sprøytet bensin og annen olje på veggene. Nede ved stranden lå en masse båter og ventet, og dit ned var også befolkningen ført. Hver enkelt hadde ikke fått med seg mere enn det var passende å bære»

Rudolf Slettli var enkemann den gang. Hans kone var død i barselseng, og nå hadde han en seks måneders jentunge å ta vare på. Han bodde i en liten leilighet i en av gårdene på stedet.

Slettli fikk ordre om å ta med seg barnet og begi seg ned til båtene. Men han gjorde seg vrang, han nektet. Han hevdet at han kunne ikke forlate gården før eieren kom tilbake – han var nemlig ikke vendt hjem fra siste turen opp i Vinterdalen.

En sersjant skrek da en ordre på tysk, og Slettli ble holdt fast av noen soldater. Så gikk sersjanten tett innpå ham, tok opp en slåsshanske av lomma og ga ham et hardt slag over høyre kinnbenet, så kinnet ble revet opp. Det svartnet for øynene på ham, og så ville bena ikke bære ham. Men for at han ikke skulle svime helt av og bli til enda mere besvær enn han var, fikk han en omgang spark av den tyske jernhæl, soldatstøvlene. Og det hjalp, han kviknet til, fikk igjen styrken i bena. Men blodet rant inn under skjorta, ned mot den stramme livreima, levret seg til en kake rundt midjen. De holdt ham fast et kvarters tid. Da han fremdeles nektet å forlate hjemmet, tok de hans lille datter ut av senga og bar henne ned til båtene.

Da ga han etter og lovte å følge med evakueringen, bare de ville slippe ham. Så fikk han revet til seg noe tøy og proviant for et par dager og gikk ned til naboene sine ved båtene.

En annen olderdøling, som også vegret seg, slo de halvt ihjel. Han lå lenge bevisstløs.

Resten av dagen ble de liggende på stranda og vente. Sivile nordmenn førte båtene som tyskerne hanne rekvirert. De startet ikke på ferden før det ble mørkt, alle gikk med slokte lanterner og holdt tett sammen, redd for flyangrep fra alliert hold.

Da båtene var kommet et stykke ut i fjorden, satte tyskerne ild på bebyggelsen. Stue etter stue tok til å brenne. Hver enkelt av de evakuerte kunne se når turen kom til deres hjem. Og snart var Olderdalen et flammende ildhav. Så sterkt var ildskjæret at hele siden av Nordmannviktind lå opplyst.

Den båtturen har etset seg fast i alle olderdølingers sinn.

Midt på natta kom de til Lyngseidet, hvor den tohundreårige kirken gjorde tjeneste som stall. Der ventet tyske transportbiler som førte dem videre til Kjosen, og der ble alle på ny stuvet ombord i båter. Tidlig om morgenen var de så fremme i Tromsø.«

Livet i Lyngstadlandet.

Foto: Jan Lindvall

Gamvik i eldre tider

I folketellinga fra 1900 finner jeg min oldefar Ole Iver Johansen med adresse «Gamvik i Lyngen»: «Fiskeplads uden fastboende». Finner også bestefaren til Nils og Kristian Strand + flere andre fra Bjerkeli-Brattland. Det kan være årsaken til den store tilhørigheten disse folkene har/hadde til området.

I Lyngen bygdebok del 2 av Emil Larsen (1980) kan vi lese følgende på side 402 : «Tross sin barske og ugjestmilde natur er såvel ytre som indre Gamvik plasser som har vært bebodd lenge. Det forteller dødsbo-skriftene om, skrifter helt tilbake til 1758. Hvis disse menneskene har bodd der fra sin barndom, er det rimelig å slutte at Gamvik har hatt bosetting og en primitiv form for jordbruk og fiske helt tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. I Bygdeboka kan man også lese at Strupen og Reindalen var bebodd på 1800-tallet. Folk fra Nord-Lenangen har i lange perioder bodde og drevet fiske i området.

I Lyngen Regionshistorie ( Helge Guttormsen) kan en lese: Sannsynlige boplasser fra eldre steinalder i Indre Gamvik. (Eldre steinalder før 6000år f.Kr)

I Ytre Gamvik er det funnet mulige boplasser fra 6000 – 2000 år f.K

I lydopptak Svein Soleng har gjort forteller Kåre Samuelsen om livet i Lyngstadlandet:

Nytt opptakLadda ner

Kåre Samuelsen forteller om krigen:

Under krigen fortsatte folket rundt Lyngenfjorden å bruke Lyngstadlandet slik de alltid hadde gjort. Problemet var at de fisket og jaktet i et område der det var stor militær aktivitet.

Allerede 28.august 1940 kom det 2-3000 tyske soldater til Djupvik. Og i 1941 startet bygginga av det som skulle bli Spåkenes Kystfort. Fortet besto av fire bunkeranlegg med kanoner med en rekkevidde på 20 km. Med denne rekkevidden var de i stand til å beskytte skip i hele Lyngenfjorden.

I Reindalen hadde de utplassert to bunkere som var bemannet med seks soldater i hver. Soldatene kom fra fortet på Spåkenes. Disse hadde som oppgave å bevåke minefeltet som var satt ut i Lyngenfjorden

I tillegg var det stor militær aktivitet på Årøyholmen.

I mellom alle disse installasjonene drev fiskerne med sitt. Det sier seg sjøl at dette ikke var enkelt. Våpen var strengt forbudt. Mange lot geværene sine ligge fast i Jevvaš-område. Andre hadde geværene sine i båten. Klar til å hive dem over bord dersom de ble kontrollert.

Stort sett så gikk det bra. Tyskerne lot fiskerne være i fred.

Under krigen rak det iland to tønner i Jevvas-bukta. Tønnene ble åpnet med stor forsiktighet, men det visste seg å være smør av høy kvalitet. Mest sannsynlig kom smøret fra et tysk Junker fly som måtte nødlande i Årøybukt . 

Jakt av oter,rev og ryper kunne gi god ekstrainntekt. Like etter krigen kunne man få 6-700 kroner  for et hanoterskinn. Etter dagens verdi ca.10-15 000 kroner. I gode rypeår kunne man få 100 ryper på en 14 dagers tur. Det ble også jaktet på niser og sjøfugl. Nisene kom helt inntil berget og var et lett bytte. Jakta ble som oftest kombinert med fiske. Jevvas ble også brukt som base for jaktturer til Uløya, Fugløya og andre øyer utenfor.

Aktiviteten i Lyngstadlandet er full av historier om ulykker og dødsfall. Kåre Samuelsen forteller om rypejegeren fra Brattland som tok feil av vegen ned fra fjellet, skled utfor et berg og omkom. Han forteller om kullseiling og flere nesten ulykker. Om uvær som gjorde at at en 14 dagers tur  gjerne kunne bli mye lengre.

Kart over gode fiskeplasser i ytre Lyngen

Historien om «Lille Mattis».

Et foredrag om min oldefar Mathias Hans Mathiassen

Anders Mathisen har med god hjelp av Harald Lindbach på Statsarkivet forsket på ”Lille Matts” slekta. Jeg har fått være med nærmest som en sparringspartner.

På dagen i dag er det 65 år siden vår felles stamfar Mathias Hans Mathiassen døde, St. Hans aften 1952

Vi kunne gått lenger tilbake, men vi skal starte den 7.september 1793. Da ble det født en liten gutt i Pello i Övertorneå på finsk side av Torneelven. Barnet fikk navnet Pehr Mattson Tarkiainen.

Han skal vi følge videre..

Pehr hadde en vanskelig oppvekst. Forhørsmyndighetene i Norrbotten kom tidlig inn i Pehrs liv. De var ikke fornøyd med oppdragelsen til gutten. Det kan være mange grunner til det, men spesielt tilnærming til de bibelske skrifter og at han flere ganger unnlot å møte til nattverd falt myndighetene tungt for brystet. I protokollen til myndighetene står det at han flere ganger måtte ”stå stokken”. En avstraffelsesmetode som lignet mye på ”Gapestokken” vi brukte i Norge. Man blir fastbundet til en stokk utenfor kirken til ”spott og spee”for hele menigheten.

Årene går og Pehr er blitt ungdom .Han farter rundt i Norrbotten. Vi møter han i Pello, Kardis, Pajala og Kengis.

I 1821 er Pehr blitt 28 år. Han jobber nå som dreng på Kingiri – gården i Seipajarvi. Fortsatt er forhørsmyndighetene etter han. Pehr er blitt en voksen mann og er luta lei hele forhørsmyndigheten. Han stikker av og forsvinner ”under jorda” som vi ville sagt det i dag. Samtidig har han fått et godt øye til den 8 år yngre Sofia fra Kardis, sammen blir de et par.

To år etter i 1823 får Pehr og Sofia Pedersdotter Antilla sitt første barn. Og det skal bli tre til før Pehr og Sofia bestemmer seg for å flytte til Nord-Norge.

Sommeren 1832 kommer de til Olderdalen. Begge tar raskt nye navn. Pehr Mattson Tarkiainen blir til Peder Mathiasen og Sofia Pedersdatter Antilla blir til Sofie Pedersdatter.

I Olderdalen får de fire barn til. Slik at de til sammen får 8 barn. Alle barna bosetter seg i Kåfjorden – fra Nordmannvik til Kåfjordbotten.

Det er lite vi vet om deres liv og levne i Olderdalen. Vi ser av folketellinger at de først bor på gården Winterdal. Siden bodde de en periode på Ysteby, før de flyttet til Storslett gård.

Peder Mathiasen bor sine siste år i Nordmannvik hos sin eldste sønn. Han dør 22. oktober 1861,68 år gammel.

Sofie dør 16. juni 1865 som kårenke på gården Storslett. Sannsynligvis hos sin sønn Mathias Pedersen. Hun blir 64 år.

Samme Mathias Pedersen var født i 1842 og var nest yngst i søskenflokken til Pehr og Sofie.

Han Mathias skal vi følge videre: Men først litt om Helene som skal bli kona hans. Hun var litt av en dame!!!

Helene Marie Hansdatter var født i Manndalen i 1826. Foreldrene var Hans Olsen og Christine Pedersdatter.

Hans hadde sin slekt fra Bakkeby og Vest Uløy.
Christines far var Petter Larson Servio. Servio slekta var beryktet i hele Sverige.

Forteller litt om Servio slekta…

Helene Marie Hansdatter giftet seg i 1854 med Morten Larsen, Storslett. Morten Larsen er 60 år og Helene er bare 28. Etter 8 års ekteskap dør Morten.

Etter dødsfallet finner Mathias og Helene hverandre. Dette resulterer i deres først barn allerede året etter. Som dere skjønner var ikke sørgeperioden av det lengste slaget. Førstefødte ble døpt til Christine Mathea, som siden ble til Kristine Marie. Så fulgte Mathias Hans ”Lille Mattis” og til slutt Helene Marie. Med andre ord: Mathias gifter seg inn i gården Storslett.

For ordens skyld -Mathias er min tipp oldefar og Helene min tippoldemor

Mathias og Helene blir boende på Gården Storsletten. Når Madam Lyngs arv etter hvert blir donert til Foreningen for Leilendingsvesenet , kommer gården ut for salg.

Den 14. juni 1864 skjøter foreningen eiendommen over til Mathias Pedersen for 250 spesidaler (ca 50 000 etter dagens verdi)

Gården Storsletten het på kvensk Lavontupa (Lavon=stedsangivelse) (Tupa=Hus)

Den 1. Juli 1915 blir gården Storsletten skjøtet over til Mathias Hans Mathiassen (Lille Mattis). Det ser imidlertid ut som Lille Mattis har drevet gården lenge før den tid.

”Lille Mattis” eller ”Bikko Mattis” som han også ble kalt-giftet seg med Sofie K. Pettersdatter den 3. Juni 1893.

Sofie var av Grapeslekta og var søster til bl. annet Stefanus Pettersen og Hermann Pettersen, Rundberg. Oldefar til Violet Road-guttan.

Mathias Pedersen er nå død, men Helene lever fortsatt. Det kan se ut som hun først bor sammen med ”Lille Mattis” og Sofie, men at hun senere flytter for seg sjøl og bor i et lite hus de kaller for Helenintupa. Det står videre at Helene var en ”parantaja”. Det vil si en handspålegger eller healer.

Helene var også meget sentral i historien om ”Lavvo-Bøla” I Tromsø Stiftstiende fra 1898 kan vi lese: ”En kvenkone, som er bekjent for sin barskhet, og som etter sigende ikke vilde frykte selve satan, blev også hentet” Det var altså min tipp oldemor. Hun ble i mange sammenhenger karakterisert som uredd, sterk kvinne med magiske evner. På sine gamle dager ble hun blind.

Bukta som vi kjenner i dag het opprinnelig Helenebukta. Helene døde i 1917, hele 91 år gammel.

Mathias Hans Mathiassen og Sofie fikk til sammen 10 barn. Marie, Asle, Mattis, Johan Karl, Kristian, Kristine, Malvin, Lena, og Sofie.

”Lille Mattis” hadde en sønn fra tidligere forhold med en dame som het Anne Marlene Pedersdatter. Gutten ble født i 1891. Peder Mathisen som var guttens navn er faren til Bernhard, Peder og Agnor bl. annet.

”Lille Mattis dør på St. Hans aften 1952,87 år gammel. Han hadde da vært enkemann i 32 år.

Som dere skjønner har dere aner fra store kvenske slekter. Tarkiainen-slekta, Grape- slekta og Servio-slekta er alle store kvenske slekter som finnes over hele verden.

Fortell to historier fra Bukta til slutt.

Svein Arild Soleng 23.juni 2017