Hans Lidmann gav ut ca. 70 bøker som fortsatt kan kjøpes på nett. I boka Nordkalotten skriver han om Lyngenfjorden. I artikkelen skriver han blant annet om evakueringen av Olderdalen:
«Det var for øvrig her ved Lyngenfjorden tyskernes herjinger stanset. All bebyggelse sør og vest for fjorden ble skånet.
En natt jeg var ute på fjorden og pilket torsk sammen med fiskeren og småbrukeren Rudolf Slettli i Olderdalen, satt han og fortalte mellom nappene om den meningsløse ødeleggelsen. Det var førsten av november 1944. Det gikk rykter om at det nordlige Finnland og store deler av Finnmark var svidd av, og flyktningestrømmen nordfra tiltok for hver dag. Men, en visste ikke noe om hvor langt sørover raseringen skulle gå, hadde bare et håp om at den skulle stanse ved Lakselv eller Alta, kanskje Kvænangen.»
Men så fikk han høre av en østtysk soldat, en av dem som var imot Hitlerregimet og holdt seg inne med befolkninga, at også østsiden av Lyngenfjorden sto for tur. Folk samlet seg i hast for å rådføre seg med hverandre. Og så ble de enig om å forsøke å gjemme unna proviant og klær i de jordhyttene og grottene lengst oppe i Vinterdalen, hvor samene i lange tider hadde holdt til under reinpassingen. Hyttene ligger en snau mil øst for Olderdalen, mellom Rismålstind og Jonnacokka, midt i fjellet, uten veiforbindelse og tungvint å komme til. Dem skulle nok tyskerne ikke finne. Nå satte de i gang et fryktelig slit. De bar i de lange netter i snø og sørpe og mørke på uoppgåtte stier.
Men da de så en morgen kom ned til bygda-det var den 11.november-møtte de tyske patruljer. Det var bortimot 200, mest guttunger i tjueårsalderen. De gikk alt rundt i husene og sprøytet bensin og annen olje på veggene. Nede ved stranden lå en masse båter og ventet, og dit ned var også befolkningen ført. Hver enkelt hadde ikke fått med seg mere enn det var passende å bære»
Rudolf Slettli var enkemann den gang. Hans kone var død i barselseng, og nå hadde han en seks måneders jentunge å ta vare på. Han bodde i en liten leilighet i en av gårdene på stedet.
Slettli fikk ordre om å ta med seg barnet og begi seg ned til båtene. Men han gjorde seg vrang, han nektet. Han hevdet at han kunne ikke forlate gården før eieren kom tilbake – han var nemlig ikke vendt hjem fra siste turen opp i Vinterdalen.
En sersjant skrek da en ordre på tysk, og Slettli ble holdt fast av noen soldater. Så gikk sersjanten tett innpå ham, tok opp en slåsshanske av lomma og ga ham et hardt slag over høyre kinnbenet, så kinnet ble revet opp. Det svartnet for øynene på ham, og så ville bena ikke bære ham. Men for at han ikke skulle svime helt av og bli til enda mere besvær enn han var, fikk han en omgang spark av den tyske jernhæl, soldatstøvlene. Og det hjalp, han kviknet til, fikk igjen styrken i bena. Men blodet rant inn under skjorta, ned mot den stramme livreima, levret seg til en kake rundt midjen. De holdt ham fast et kvarters tid. Da han fremdeles nektet å forlate hjemmet, tok de hans lille datter ut av senga og bar henne ned til båtene.
Da ga han etter og lovte å følge med evakueringen, bare de ville slippe ham. Så fikk han revet til seg noe tøy og proviant for et par dager og gikk ned til naboene sine ved båtene.
En annen olderdøling, som også vegret seg, slo de halvt ihjel. Han lå lenge bevisstløs.
Resten av dagen ble de liggende på stranda og vente. Sivile nordmenn førte båtene som tyskerne hanne rekvirert. De startet ikke på ferden før det ble mørkt, alle gikk med slokte lanterner og holdt tett sammen, redd for flyangrep fra alliert hold.
Da båtene var kommet et stykke ut i fjorden, satte tyskerne ild på bebyggelsen. Stue etter stue tok til å brenne. Hver enkelt av de evakuerte kunne se når turen kom til deres hjem. Og snart var Olderdalen et flammende ildhav. Så sterkt var ildskjæret at hele siden av Nordmannviktind lå opplyst.
Den båtturen har etset seg fast i alle olderdølingers sinn.
Midt på natta kom de til Lyngseidet, hvor den tohundreårige kirken gjorde tjeneste som stall. Der ventet tyske transportbiler som førte dem videre til Kjosen, og der ble alle på ny stuvet ombord i båter. Tidlig om morgenen var de så fremme i Tromsø.«
Olderdalen, bygda vår 