Livet i Lyngstadlandet.

Gamvik i eldre tider

I folketellinga fra 1900 finner jeg min oldefar Ole Iver Johansen med adresse «Gamvik i Lyngen»: «Fiskeplads uden fastboende». Finner også bestefaren til Nils og Kristian Strand + flere andre fra Bjerkeli-Brattland. Det kan være årsaken til den store tilhørigheten disse folkene har/hadde til området.

I Lyngen bygdebok del 2 av Emil Larsen (1980) kan vi lese følgende på side 402 : «Tross sin barske og ugjestmilde natur er såvel ytre som indre Gamvik plasser som har vært bebodd lenge. Det forteller dødsbo-skriftene om, skrifter helt tilbake til 1758. Hvis disse menneskene har bodd der fra sin barndom, er det rimelig å slutte at Gamvik har hatt bosetting og en primitiv form for jordbruk og fiske helt tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. I Bygdeboka kan man også lese at Strupen og Reindalen var bebodd på 1800-tallet. Folk fra Nord-Lenangen har i lange perioder bodde og drevet fiske i området.

I Lyngen Regionshistorie ( Helge Guttormsen) kan en lese: Sannsynlige boplasser fra eldre steinalder i Indre Gamvik. (Eldre steinalder før 6000år f.Kr)

I Ytre Gamvik er det funnet mulige boplasser fra 6000 – 2000 år f.K

I lydopptak Svein Soleng har gjort forteller Kåre Samuelsen om livet i Lyngstadlandet:

Kåre Samuelsen forteller om krigen:

Under krigen fortsatte folket rundt Lyngenfjorden å bruke Lyngstadlandet slik de alltid hadde gjort. Problemet var at de fisket og jaktet i et område der det var stor militær aktivitet.

Allerede 28.august 1940 kom det 2-3000 tyske soldater til Djupvik. Og i 1941 startet bygginga av det som skulle bli Spåkenes Kystfort. Fortet besto av fire bunkeranlegg med kanoner med en rekkevidde på 20 km. Med denne rekkevidden var de i stand til å beskytte skip i hele Lyngenfjorden.

I Reindalen hadde de utplassert to bunkere som var bemannet med seks soldater i hver. Soldatene kom fra fortet på Spåkenes. Disse hadde som oppgave å bevåke minefeltet som var satt ut i Lyngenfjorden

I tillegg var det stor militær aktivitet på Årøyholmen.

I mellom alle disse installasjonene drev fiskerne med sitt. Det sier seg sjøl at dette ikke var enkelt. Våpen var strengt forbudt. Mange lot geværene sine ligge fast i Jevvaš-område. Andre hadde geværene sine i båten. Klar til å hive dem over bord dersom de ble kontrollert.

Stort sett så gikk det bra. Tyskerne lot fiskerne være i fred.

Under krigen rak det iland to tønner i Jevvas-bukta. Tønnene ble åpnet med stor forsiktighet, men det visste seg å være smør av høy kvalitet. Mest sannsynlig kom smøret fra et tysk Junker fly som måtte nødlande i Årøybukt . 

Jakt av oter,rev og ryper kunne gi god ekstrainntekt. Like etter krigen kunne man få 6-700 kroner  for et hanoterskinn. Etter dagens verdi ca.10-15 000 kroner. I gode rypeår kunne man få 100 ryper på en 14 dagers tur. Det ble også jaktet på niser og sjøfugl. Nisene kom helt inntil berget og var et lett bytte. Jakta ble som oftest kombinert med fiske. Jevvas ble også brukt som base for jaktturer til Uløya, Fugløya og andre øyer utenfor.

Aktiviteten i Lyngstadlandet er full av historier om ulykker og dødsfall. Kåre Samuelsen forteller om rypejegeren fra Brattland som tok feil av vegen ned fra fjellet, skled utfor et berg og omkom. Han forteller om kullseiling og flere nesten ulykker. Om uvær som gjorde at at en 14 dagers tur  gjerne kunne bli mye lengre.