«En dag vi satt utenfor gammen så vi en stor tønne som fløt tungt inn i Jevvas-bukta. Hva kunne det være? Forsiktig nærmet vi oss tønna. Vi åpnet den forsiktig og der … tønna var full av det fineste smøret du kan tenke deg.. Det smakte himmelsk.»
Forklaringen fikk vi senere:
Den 28.september 1943 tok et tysk Junker-fly av typen JU 52 av fra Tromsø. Kursen var satt mot Årøybukt i Lyngenfjorden. Flyet var tungt lastet med proviant til militære forlegninger i området.
Da flyet passerte Lyngstuva fikk de problemer. Flyet tapte høyde og kapteinen gav beskjed om å kvitte seg med lasta.
En dame som heter Astrid, forteller hva hun så:
Flyet kom lavt inn over Årøyholmen. Det var synlig flammer i motoren. Alt ble kastet over bord. Brennevin, fyrstikker og alt.. Mye av dette havnet på selve holmen.
En vinge på flyet traff fjøset til Karl Hansen. Flyet endret kurs og falt ned på plenen til Arve Beck. På sin ferd kappet flyet en telefonstolpe. Denne telefonstolpen var kortere enn alle andre i mange år etter krigen. Nu er telefonstolpen byttet ut.. Like etter ulykken kunne man observere lyngsværinger på leting etter gods som ble kastet fra flyet.
Det hører med til historien at samtlige 10 av mannskapet berget livet.
Årøyholmen har vært et viktig handelssted og fiskevær i mange hundre år. Allerede i middelalderen har vi handelsvirksomhet på øya. I Lyngen bygdebok kan vi se at russerne som kom på 1300-tallet tok inn skatt fra sjøfinner i Lyngen. Under hele perioden med «russehandel» og etter hvert «jektehandelen» har Årøyholmen vært meget sentral.
På 1600-tallet var Årøyholmen en stasjon for innsamling av fisk som ble beskattet og videresendt til Sverige. Årøyholmen ble den gang kalt «Årreby som ligger i Lingen».
I en historie jeg fant i Lyngen bygdebok står det: Området fra Tysfjord og nordover blei delt i distrikter hvorfra fisk skulle samles inn, og transporteres østover. For distriktet fra Malangen til vestenfor Alta skulle fisken føres til lensmann «Redhard Andersson i Årreby som ligger i Lingen och derifrån skall han føres til Fiordbotten, der Ruseioke Å utløper». Der skulle lapper fra Torne lappmark møte opp med 100 reiner og kjøre fisken etappevis til Torne lensmannsgård. Etter hva en vil forstå er betegnelsen «Årreby» ment å være Årøyholmen eller muligens Årøybukt, og fjordbotten ved «Rusteioke Å» kan neppe være annet sted enn Skibotn, det vil si Nallevuopio, hvor markedet blei avholdet.»
Disse handelsforbindelsene var til stor betydning for folket langs Lyngenfjorden. Fisk ble byttet med mel, gryn, salt, seilduk, hamp, fiskesnøre, tauverk, jern, tjære, trematerialer osv.
Det var mange som drev med jektefart og foretok reiser til Bergen. Blant disse var: John Peersen og Jacob Andersen fra Kåfjord, Lars Nielsen fra Manndalen og Morten Larsen, Storslett. Arkivene viser at det ikke bare var nødvendighetsvarer som kom tilbake fra Bergen . De kom også med den fineste konjakken og de beste vinene.
På slutten av 1800-tallet endret forholdene seg og Årøyholmen fikk mindre betydning som handelssted. På 1900-tallet var det nærmest slutt, kun en familie var igjen som drev litt jordbruk og fiske.
Årøyholmen
Under første verdenskrig (1914-18) var det stor mangel på koll. A/S Birtavarre Gruber leide inn folk for å stikke torv på Årøyholmen.
HISTORIEN OM BONKI
Slik Povl Simonsen fikk overlevert den av en lokal arbeidsmann:
Bonki var same, og bodde som gammel mann alene på sin holme. Det var på den tiden da kirken sto på Karnes (1730-tallet) og foran kirkedøren sto gapestokken. Den gang var det lovpliktig å gå i kirke på søndagen. Bonki var hedning og kom naturligvis ikke i kirken. Presten sendte bud etter han flere ganger uten at det hjalp. Så sendte presten lensmannen, og han tok Bonki til kirken om søndagen, og lot han stå i stokken. Dette gjentok seg tre søndager på rad. Så sa Bonki «Nå har jeg vært nok i kirke for min tid,» og han dro hjem til sin holme, og folk lot han være i fred der. Noe senere kjente Bonki at han snart skulle dø. Det var ingen i Lyngen som kunne eller ville begrave han etter hans tros ritualer. Bonki innredet da selv sin grav, og da han kjente døden nærme seg, la han seg i graven og der døde han og ble liggende.
Finnes mye tilgjengelig informasjon om Årøyaholmen og Bonkiholmen
I dag er holmen et yndet sted for rekreasjon og friluftsliv
Olderdalen har hatt mange dyktige bjørnejegere. Den beste av dem alle var Jacob Olsen, Storslett. I 1806 la han fram to bjørneskinn. Begge bjørnene ble skutt i Manndalen. For dette fikk han tre riksdaler(ca.kr.13.000 etter dagens verdi) i skuddpremie. I 1810 fanget han en bjørn med saks på Nordnes. Og i 1825 og 1826 fanget han en halv – og en fullvoksen bjørn med jern.
Mons Aslaksen, Vinterdalen var også en dyktig bjørnejeger. Det siste rapporten vi er kommet over forteller at han fanget en bjørn med selvskudd i 1844. Det skal være den siste bjørnen som er fanget eller skutt i Vinterdalen
Tar med en bjørnehistorie nedtegnet av Just Qvigstad etter Ole Andersen,Manndalen:
«Det var en mann som var bjørnejeger; da bjørnen kom, ser han at den er i fødselsnød. Da sier han til bjørnen: «Hvis du ikke gjør meg noe, skal jeg komme og hjelpe deg.»Bjørnen strakte alle fire føtter ut langs marken. Da skjønte at han ikke ville gjøre han noe; han forløste den og ungen skjøv han med børsekolben foran snuten på den, så den kunne slikke ungen, som det er dyrenes alminnelige skikk; de slikker ungene sine. Han lot da bjørnen være igjen der og skjøt den. ikke. Da drømmer han: «Når du neste årgår på bjørnejakt, skal du skyte tre bjørner fra ett hold.» Da neste år kom, gikk han på bjørnejakt. Da ser han at en bjørn kommer over en elvebakke, og han skjøt den. Da han skjøt den, kommer en annen, og da han skjøt den, kommer en tredje. Han drepte alle tre. Det var fordi han ikke drepte den som var i livsfare, og hjalp den.
«Friluftslivets ildsjelpris» for 2018 i Troms går til dugnadsgjengen i Kåfjord som i årevis har stått på for friluftsliv, jakt og fiske.
Verdig vinner: Ranveig Soleng og Jan Lindvall tok i mot prisen på vegne av Olderdalen JFF.
Prisen som deles ut av de fire friluftsrådene og Forum for natur og friluftsliv i Troms ble denne gang delt ut for fjerde gang.
Juryen har lagt vekt på følgende når Olderdalen JFF i år får «Friluftslivets ildsjelspris»:
– For sitt omfattende arbeide med å gjøre friluftslivet tilgjengelig for alle ved å opparbeide stier, merke turløyper og renovering av hytter.
– For sin innsats med rehabilitering av fiskevann til glede for lokale og tilreisende i Olderdalen og en berikelse for Kåfjord som helhet.
– For sitt engasjement for historie og kultur.
Årets vinner av ildsjelprisen har gjort mye med få ressurser, stor frivillig innsats og viser hva som er mulig å få til i et samfunn med engasjement og lokale ildsjeler.
Olderdalen JFF har vært med i «finalerunden» alle de foregående år siden «Friluftslivets ildsjelspris ble etablert som en ordning i Troms i forbindelse med Friluftslivets år i 2015. I løpet av disse fire årene har ingen kandidater har mottatt så mange nominasjoner som Olderdalen JFF, noe som viser at foreningen er høyt verdsatt og at de gjør en betydelig innsats for friluftsliv, folkehelse, jakt og fiske i Kåfjord.
Olderdalen JFF har i mange år arbeidet for å gjøre friluftslivet tilgjengelig for så mange som mulig. Dette gjennom tilrettelegging og merking av turstier, ved å bygge bruer og klopper, kvisting, etablere raste- og bålplasser, og ikke minst de mange bord og benker rundt om i bygda.
Mange har også lagt merke til foreningens arbeid med å synliggjøre lokalhistorien der gamle kulturstier opparbeides og gamle navn løftes fram. Bygging av lavvo og renoveringen av Olderdalshytta og Jevvashytta er andre eksempler på tiltak som har gjort friluftslivet mer tilgjengelig. Rensingen av Olderdalsvannet har gjort det mulig for flere å få oppleve gleden og rekreasjonen knyttet til det å kunne fiske i et rent vann.
Prisen deles ut som et samarbeid mellom de fire friluftsrådene i Troms og Forum for natur og friluftsliv Troms.
Kåfjord kommunes frivillighetspris til Svein Arild Soleng
Olderdalen, bygda vår 