-deler av en kommunalrapport av Mikkel Friis

Tap av venner
Folk i Olderdalen, sentrum i Kåfjord, mener det bør bli storkommunens midte. Her misjonerte Thomas von Westen, Samenes apostel, i 1722. Her ble det første administrasjonssenteret lagt. Nå er det bank, post, rådhus og butikker. Ølutsalget blir du varslet om på et stort skilt 1.700 meter fra døra.
– Skal vi bli større så må sentrum ligger her, sier Reidar Breivik med nordnorsk snert.
Han har vært lærer i tre tiår, i Kåfjord og andre steder. Men kona Søssa er herfra, og i 1985 slo de seg ned i Olderdalen for godt. Deres fire barn har flyttet ut. Til Manndalen noen mil unna, og til Harstad, Bergen og Oslo.
Men ikke bare barna har reist. Også venner de har knyttet sterke bånd til har kommet og reist.
– Jo eldre vi blir, jo vanskeligere blir det å knytte kontakt med nye. For det er sårt når folk vi blir glad i flytter. Vi mister en del av oss selv, sier Reidar.
Søssa, vararepresentant til kommunestyret, er fortørnet over at politikerne ikke tar ungdommen på alvor.
– Det ble arrangert et møte som satte ungdom i fokus. Halvparten av politikerne gadd ikke komme, sier hun oppgitt og lar en skikkelig rullings møte lys og varme.

Endelig tilbake
Noen hundre meter unna bor Sten-Tore Soleng (41), en av Olderdalens to drosjesjåfører. Han prøvde lykken i Oslo i fem år. Det var nok. Storbyens mas passet ikke hans puls. Nå er han tilbake i barndomshjemmet som han arvet.
– Jeg slo meg aldri til ro. Alt koster, til og med fritida. Jeg er vant til jakt og fiske. Det er mitt liv, det er gratis og det er rett utenfor stuedøra.
– Fra min skoleklasse er det bare to, tre stykker igjen. Men det var riktig å dra tilbake, sier Sten-Tore.
Nede i sentrum kjemper butikklysene mot skumringen. Der tusler Marius (3) med tyggegummi i munnen og pappa ved sin side. Bjørn Joachimsen (31) er innflytter, fotograf og optimist. Han er delvis fra Melhus, delvis fra Harstad. Så traff han Mari Mette Graff, Olderdalsjente som for 15 år siden sverget at hun vinket bygda farvel. Nå er hun tilbake med mann, barn, eget hus og rektorjobb ved Musikkskolen.
– Ensidig fokusering på fraflyttingen skaper en selvoppfyllende profeti. Kvalitetene ved å bo her glemmes, sier Bjørn.
Det viktigste for ham og Mari Mette var en trygg oppvekst for Marius med kjente mennesker i et godt lokalmiljø.
– Mange administratorer og politikere tar for mye utgangspunkt i egen forståelse. De glemmer ungdommen og snakker bare om primærnæringen. Tenk nytt, sier Bjørn.
Så forsvinner de i vintermørket. Ved kaia venter åtte biler på å bli fraktet over Lyngenfjorden. Den som ikke rekker fergen nå må vente på neste. Hvis du ikke gjør som Bjørn og Mari Mette – blir i Olderdalen. Det er liv laga i mørket.

Skrevet av: Mikkel Friis