Fra adjunkt ved Tromsø off. høyere allmennskole cand. real. 

 Oslo den 19/12-48

Lars Fylling.

Til Dagbladet.

Jeg ber om å få innsatt følgende artikkel i deres avis med underskrift Lars Fylling. Jeg forlanger ikke noe honorar.

Lektorene i Tromsø må bo i uinnredete klasserom med sine familier.

Det er mange som klager over boligforholdene nå for tiden, og med rette. Over hele landet hersker det stor bolignød, men i Tromsø by er forholdene slik, at de må karakteriseres som den rene elendigheten.

Da jeg høsten 1946 kom til Tromsø var det som rimelig er ingen leilighet å få, men da de kommunale myndighetene mente at det ikke skulle gå lang tid før de kunne skaffe oss en leilighet, så lot jeg være å søke departementet om å slippe å overta stillingen.

Vår midlertidige bolig var et hybelrom. Dette hadde vært i bruk av tyskerne, men huseieren hadde ikke funnet det nødvendig å pusse opp etter dem. Det var ikke vatn og vask, og heller ikke var det adgang til et kjøkken. Det er ikke så rart at vi var lite begeistret for Tromsø bys boligforhold.

Da det viste seg at hybelrommet også hadde andre skremmende skavanker, men av en slik art at det ikke kan sies offentlig, ble vi innkvartert midlertidig på et av skolens klasseværelser. Her bodde vi ca. 1 uke, men da måtte rommet tas i bruk som klasserom.

Vårt neste oppholdssted var et samlingsrom for fysikk, det kaldeste rommet på hele skolen. Temperaturen der oppe var sjelden over 12 grader. Min kone holdt seg for det meste i senga for ikke å fryse, og jeg oppholdt meg på lærerværelset hvor det var varmere. Julaften blåste det ute, og lysene på juletreet truet stadig med å slukke på grunn av trekken fra vinduet.   

Etter jul ble det ingen fyring på vår side av  bygningen, og vi flyttet så over til tegnerommet. Her bodde vi en kortere tid, men skolen hadde bruk for rommet og vi måtte tilbake til samlingsrommet.

Ved påsketider fikk vi av samme grunn et par nye flyktninger. Hver gang hadde vi stor flyttesjau. Slik forløp det første året i «Nordens Paris».

Da vi kom opp igjen neste år var ennå ikke leiligheten tryllet fram, vi måtte fortsatt bo midlertidig. Vi flyttet på et annet klasseværelse og fikk et lite rom ved siden av som «kjøkken». Det var ikke dør mellom rommene, så vi måtte gå om korridoren for å komme fra det ene rommet til det andre. Der fantes ikke vatn og vask, vatn måtte hentes i et vaskerom ute i korridoren. I klasserommet var veggtavla festet fast i veggen, og kateteroppbygget kunne heller ikke fjernes.

I hele 14 måneder hørte vi ingen ting om husleien. Men i oktober 1947 fikk vi besøk av en mann som med metermål målte opp begge værelsene. Flateinnholdet ble omhyggelig oppnotert med fradrag av katetret. Senere fikk vi tilsendt et brev med krav om husleie for 14 måneder. Foruten oss bodde der tre lektorfamilier som også hadde barn. De har ikke bodd stort bedre enn vi har gjort, men likevel ble husleia satt til kr. 120.- for den enes vedkommende. Vår husleie ble opprinnelig satt til kr.75.-  , men etter protest ble den satt ned til kr. 55 pr. måned.

Formannskapet satte først opp en komite som ble sendt opp til skolen. Komitemedlemmene fant ut at vi hadde en flott utsikt til den pene bebyggelsen nede ved havna og at denne utsikten var mange penger verdt. Vi betalte så den vedtatte husleia det siste året.

Det som for meg, og særlig for min kone og vårt småbarn, har vært verst er ennå ikke nevnt.

Første året vi bodde på skolen, var der en hærskare av kakerlakker. En fant dem gjerne i et større antall i brødbokser og melposer.

Som på skoler flest er det et forferdelig leven hver gang elevene går ut og inn av bygningen. Etter skoletid er det skramling av bøtter utenfor rommet vårt. Det er vaskekonene som går til og fra vaskerommet med bøtter som skal tømmes og fylles. Kl.6 er vaskekonene ferdig, men da kommer ofte et av skolens elevlag for å øve seg i å spille og synge.

Nedenfor vårt vindu er byens eneste lekeplass hvor ungene kan spille håndball og sparke fotball. Det er skolens luftegård som blir benyttet som idrettsplass om ettermiddagen. Alle større friluftsmøter blir også holdt på skoleplassen.

I de siste to årene har vi hatt flere snekkere på skolen som har snekkerverksted i etasjen over oss. Rett over hodet på oss har vi husmorskolen. Dem driver både med for – og ettermiddagsundervisning og vi hører da trasling der oppe til kl.11 om kvelden. Særlig ille er det når de banker fiskemat.

Som toppen på alt, har Tromsø orkesterforening fått lov til å innrede øvelsesrom oppe på loftet. De fleste dager i uken, kan en høre slag trommer og trompetfanfaren – fra kl. 20 – til kl. 11  på kvelden.

Da jeg fikk permisjon i høst for å fullføre lektoreksamen, var dette en kjærkommen anledning for min familie til å få beroliget nervene etter to års midlertidig opphold i et ragnarok på Tromsø off. høyere allmennskole.

Da vi nå begynner å bli lei av å bo midlertidig, har jeg bedt om å få satt inn en ekstra dør av porøs huntonitt, samt noen spanske vegger av samme materiale. Men formannskapet i Tromsø må finne dette som et urimelig forlangende. Jeg har også tilbudt meg å sette det hele opp selv, hvis formannskapet bevilger noen hundre kroner til innkjøp av huntonittplater. Søknaden er ikke innvilget.

En lektor er i den uheldige stilling, at når han er ansatt et sted, så kan han ikke forflyttes før etter 4 år. Det er rimelig at formannskapet kjenner til denne bestemmelsen. Vi er etter dette med tvang henvist til å tilbringe ennå 1 ½ år på et primitivt og direkte nerveødeleggende oppholdssted.

Ærbødigst

Lars Fylling.

Innvandring

Gjennom skildring av en bestemt innvandrer klarer Rasch å få fram hvilke forhold disse menneskene levde under og hvorfor de måtte dra. Langfredag aften 1866 kom en mann til Skibotn som hadde forlatt hjembygda i slutten av september året før, og der hadde han etterlatt kone og to barn. Han så seg ikke lenger istand til å skaffe noen inntekt og hadde heller ingen ressurser til å få dem med seg.

I Finland var det ikke noe arbeid å få selv om han var en sterk arbeidsfør mann i 30-årene. Han hadde gått hele veien, 70 mil, og bare arbeidet for maten under-veis. «Dette bekræftede sig ogsaa ved hans Udseende, da han ikke havde mer Klæder end han bar paa Kroppen, og disse vare ganske fillede. Hans Hovedbe-dækning var en liden gammel Kaskjet. Paa benene havde han Komager saa for-revne at Tæerne begyndte at vise sig. … Jeg saa at hans lille Madpose var tom, hvor længe den havde været det, ved jeg ikke, men da jeg bød ham Mad, takkede han begjerligt. Der blev fremsat Brød og Salt-Sild. Da han havde spist en del af Brødet, erklærede han at det nu var 3 Aar siden han hadde spist rent Brød, det vil sige Brød der ikke har været blandet enten med Bark eller Halm. Silden spist han med megen BegJerlighed, baade Hoved, Skind og Indvolde. Jeg skaffede ham Arbeide en Ugestid, og da der intet mer Arbeide var, reiste han herfra til Balsfjorden»

Fra november 1865 til april 1866 kom det alt i alt 108 kvener til Skibotn og 2/3 av disse var fra Finland. Noen slo seg ned på forskjellige steder i Lyngen og på Skjervøy, men de fleste dro videre til Alta og Hammerfest, kan Rasch fortelle. Innvandringen hadde økt år for år siden 1863 på grunn av uårene i Nord-Sverige og Nord-Finland. Det var få hus hvor det ikke bodde kvener enten som tjenere eller som løskarer. En stor del var inderster med familie som fattigvesenet måtte hjelpe. At de slo seg ned i Lyngen, kom av at her kunne de treffe landsmenn og slektninger. Finsk ble snakket «i hvert hus i hele sognet». Til sammenligning var det nesten ingen kvener i Karlsøy selv om det var bedre om arbeid der. Det for-klarer Rasch med at det bare ble snakket samisk og norsk i Karlsøy.58

I forbindelse med det førnevnte uåret 1867 kom det om vinteren 114 kvener med 22 barn til Skibotn, derav 32 fra Finland. De fleste enslige kvinner og menn reiste videre til Tromsø: de resterende dro noen videre til Skjervøy og Hammerfest, mens de øvrige bosatte seg spredt rundt i Lyngen.

Men, i vinterens løp ble mellom 20 og 30 sendt tilbake da fattigvesenet måtte gi dem støtte. Men dermed ser den største flyttestrømmen ut til å ha gitt seg. Vinteren 1868-69 kom det bare 28 personer, og av dem var det to familier med seks barn. Men også denne vinteren ble flere familier sendt tilbake, ifølge Tromsø Stiftstidende.59

Hjemsendelse av kvenfamilier fra Troms og Vestfinnmark som hadde falt fattigvesenet til byrde, skjedde enten ved Skibotn eller Alta. Disse ble ifølge amt-mannen utrustet med kost og klær,«men vender ofte ad en anden vei tilbake, idet de sælger sine klæder, tigger eller låner. De som hjemsendes, er undtagelsesvis enslige personer, almindelig hele familier (mand, hustru og børn, enker med familie, ugifte kvinder med et eller flere børn for blive.

Kilde: Lyngen regionshistorie

Kaafjord Capel

Her ser dere en oversikt der «finnemisjon» og Thomas von Westen etablerte forsamlingshus og kapeller i Nord Troms. Kaafjord Capel, Olderdalen var det første gudshus i Lyngenfjorden og ble til i 1722 og sto på Barslett til 1794. Da ble tømmerbygningen den ble flyttet til Lyngseidet og fungerte som skolestue i flere år.

Omreisende finneskolemestrer lærte barna å skrive å lese allerede tidlig på 1700-tallet. Den første finneskolemester ved Kaafjord Capel var kvenen Tornensis.

Evakuering

Tysk soldat, Ragnar Johansen, Peder Mathisen, Hilmar Solberg, Arthur Soleng, tysk soldat, Johan Pedersen, Hans Johansen og Hilmar Haugen, De tre guttene som står foran, mellom to tyske soldater er: fra venstre Henrik Albrigtsen jr., Peder Odd Olsen og Tormod Albrigtsen.

Høsten 1944

Henrik Albrigtsen

Det var også rasjoneringskort på brennevin og tobakk.I melet var det blandet endel bark, så når en bakte brød ble det alltid stygg lukt. Vi som bodde på landet hadde poteter, grønnsaker, fisk, litt kjøtt og melk, så vi klarte oss bra. Men vi måtte levere en viss del poteter til den tyske arme.

Kontrollører kom og kontrollerte hvor meget poteter vi hadde i potetkjelleren. De stakk en kjepp ned i potetkjelleren til de traff bunnen og målte dybden, og på det vis regnet de ut hvor meget poteter vi hadde, og hvor meget vi måtte levere til den tyske armen. Når vi om høsten la poteter ned i kjelleren plasserte vi først en del poteter, så plasserte vi en plate oppå potetene, og firte deretter resten av potetene i kjelleren. Når kontrollørene stakk ned kjeppen traff de plata, som ble regnet fra kjellerbunnen. På det vis behøvde vi ikke å levere så meget til den tyske armen, og fikk beholde mer potetene sjøI.

Det var ganske mange tyske soldater i bygda – de fleste var der ganske lenge, og ble derfor godt kjent med bygdas folk. De hadde store kanonstillinger og mindre kystværn – kanoner nær stranden mellom gamle fergekaia og Olderdalselva. Når de drev med skyteøving, rekvirerte de en fiskebåt til å slepe en gjenstand på fjorden som liknet på tårnet til en undervannsbåt, som de prøvde å treffe.

Verre var det med disse folk som rak omkring i sivile klær, som en aldri kunne snakke med, fordi en aldri visste om de var spioner.

Vi byttet bær, fisk og melk med brød med tyske soldater, og var ellers på en viss talefot med dem, men en holdt alltid de tyske soldater på en viss avstand.

Det var en lege fra Østerike som het Peder eller Peda, han var i den tyske armen, og bodde en tid i bygda, i huset til Alette Pedersen. Han fungerte som lege for oss også, og når han hjalp oss sa han alltid: Peda make good.

Radioer var inndradd slik at en ikke fikk høre norske nyheter som ble sendt fra London, og avisene var sensurert av okkupantene. Men det fans radio i det skjulte – der noen lyttet til nyheter fra London, og «Jungeltelegrafen» sørget for å spre nyhetene.

Selv om livet tilsynelatene forløp ganske normalt, foregikk det endel trafikk i det skjulte. Både nordmenn og utlendinger rømte over til Sverige, og når disse rømlinger kom til bygda hadde de navn på «sikre» nordmenn som de kontaktet, og som fraktet dem over fjorden til Manndalen. De fikk så navn på «sikre» folk i Manndalen som ordnet med hjelp og los over til Sverige. Selv om denne trafikken foregikk i det skjulte, kjente alle gode nordmenn i bygda til dette.

Barna visste også meget, men var opplært til å holde tett, og når fremmede forsøkte å spørre om noe, visste de selvsagt ikke noe. Det var et par nasister i bygda, men det var ikke farlige.

Verre var det høsten 1944 når tyskerne trakk seg tilbake fra Finland og Finnmarka. Det var soldater som kom fra fronten, og disse soldatene måtte en holde på god avstand til. De kom kjørende med biler, og hester med vogn, lastet med soldater og materiell. De var på tur sørover, skulle over Lyngenfjorden fra Olderdalen til Lyngseidet med landgangspramer og ferge. Da ble det ofte milevis med kø som ventet på overfarten.

Høsten 1944 ble Kåford kommune tvangsevakuert, Først måtte ytre Kåford evakueres – alle nord for Olderdalselva ble flytte til indre Kåfjord, der ble de plassert i skoler og i hus hos private. Etter hvert som huseiere ble beordret ut overtok den tyske vermakt husene og fjøsene.

Så kom videre evakuering. Norske nasister i hirduniform og tyske soldater beordret folk ut av husene, og hvis beboere nektet ville de sette fyr på husene mens folk var inne. Folk fikk ta med seg klær og litt mat. Så ble de stuet om bord i fiskebåter sammen med flere andre familier.

En stor familie med mange barm skulle kastes ut av okkupantene. Kona ble så rasende at hun kastet rokken på en tysk soldat. Når de kom ombord i ventende båter, var der allerede mange familier. Ei kone gråt og gråt, andre var sinte, og atter andre var tause og i stille bønn. Ingen visste hvor det bar hen…

Kvener i Kåfjord.

I Lyngen regionshistorie bind 1 og 2 kan man lese om kvener og deres liv og gjerninger langs Lyngen og Kåfjorden. Forfatterne Einar Richter-Hansen og Helge Guttormsen har mange interessante opplysninger.

Små avsnitt:

  1. Fra november 1865 til april 1866 kom det i alt 108 kvener til Skibotn. At mange av dem slo seg ned i Lyngen, kom av at her kunne dem treffe landsmenn og slektninger. Finsk ble snakket «i hvert hus i hele sognet».

2. Alf J. Olsen skriver: De tre – stammers møte i Lyngen-området resulterte i et språklig mangfold som en i norsk sammenheng «sjelden finner paralleller til…Det kunne være tilfelle at det i en og samme familie ble snakket tre forskjellige språk og svært ofte snakket man to språk»

3. På side 53 i bind 2 skriver Richter Hansen: Gjelder folketellinger fra 1845 til 1930. » Som tellingslederen for krets 3 (Pollen-Kvalvik) i 1930 skriver: «Raseforhold er noget vanskelig å kunne fastslå med full sikkerhet» Det er derfor sannsynlig at grupper kan være underrepresentert. Det kan skyldes feilregistrering, for eksempel at telleren selv ikke har kompetanse om spørsmålet, eller at han er feilinformert. Spesielt vil det gjelde samer og kvener som var og hadde vært under kraftig fornorskningspress i flere tiår.

4. Feilregistrering går igjen i de fleste opptellingene fra denne perioden. Det kunne bygdebokforfatter Lill-Karin Elvestad fortelle etter å ha gjennomgått tallmaterialet fra Statistisk sentralbyrå (SSB) basert på 1920-tellingen i Balsfjord og Malangen. Særlig kvenene kom dårlig ut, med feilregistreringer på opptil rundt 30 prosent.

5. Av en befolkning i regionen på 4661 i 1875 utgjorde blandet befolkning 34,5 %. Så vet vi at ved 1930-tellingen lå antall blandet på 48%. I Lyngen finner vi at 253 var blandet kvensk og samisk, men her ser også 345 av kvensk/norsk. Blandingen samisk/norsk var bare 56.

6. I 1930 var det langt flere som oppga seg å være norsktalende og/eller norske enn de var i ren etnisk forstand. De som var blandet gikk til det norske. Det var 60% flere som brukte samisk enn det var etniske samer. Særlig markert var det i Kåfjord. Men, blant kvener var det dobbelt så mange etniske kvener som det var finskspråklige.

7. Her burde etter min mening vært gjennomgått all relevant tallmateriale fra aktuelle tellinger, på samme måten som Lill-Karin Elvestad gjorde i Balsfjord/Malangen.

8. Den franske reisende, du Chaillu, som foretok flere reiser i Skandinavia i årene 1871-78 skriver at folk i Finnmark og Nord Troms giftet seg innbyrdes, og denne blandingen av tre etniske grupper dannet et ypperlig folkeferd – The Land of the Midnight Sun (often associated with Paul Du Chaillu), the author describes the inhabitants of specific Norwegian parishes (such as Lyngen, Alten, and Skjervøy) by saying that the mixture of «three nationalities [Norwegians, Kven, and Sámi] form an excellent race».

Erik Johnsen

Predikant Erik Johnsen, Manndalen

1844 – 1941

Av Øyvind Fossen

Predikant i den læstadianske menigheten.

Mange steder i vårt land finner vi personligheter som raker opp over det alminnelige og står som lys og fyrtårn i tiden. En av disse var Erik Johnsen, Manndalen.

Han var født i Manndalen, Kåfjord i Lyngen den 1. November 1844. Selv har han oppgitt sin fødselsdato til Allehelgensdagen 1842, mens Lyngen kirkebok viser 1844. Hva som er det riktige er ikke godt å si, for veiene til kirken den gang var lange og besværlige.

Erik Johnsen lærte å lese da han var en ungdom. Han fortalte selv at det var en prest som var på tur i bygda som viste ham stor A. Han var da omkring 12 år. Dette gav støtet til at han tok lesingen alvorlig. Han lærte fort å lese og siden slapp han ikke boken. Da han som nittenåring sto til konfirmasjon kunne han hele det Nye Testament utenat. Han arbeidet på gården hjemme i Manndalen eller Dalen og da faren døde tidlig var det han som måtte ta seg av gårdsstellet. I tillegg var han hvert år var med på Lofotfiske og det ble sagt at han var en dyktig høvedsmann.

Anne Kathrine Bakkemo, født 7. Februar 1848, ble Eriks ektefelle og støtte gjennom hele livet. Sammen fikk de 8 barn, deriblant bestefar Peder H. Eriksen.

Ved 20 års alderen møtte han kristendommen i ny form ved noen læstadianske talere som kom til Lyngen fra Karesuando. Læstadianismen har sitt navn fra den svenske presten Lars Levi Læstadius fra svensk Karesuando, på grensen til Finland, etter den vekkelse som kom med ham. Læstadius hadde flere medarbeidere og noen av disse kom også til Lyngen. Erik Johnsen kom i stor sjele- og syndenød ved å høre på disse og etter en tids kamp og strid i bønn, kom han til fred med Gud.

Det var ganske rimelig at Erik Johnsen med sin innsikt i Guds ord og sin skarpe tanke ble ført videre til Læstadius og Luthers skrifter. Dette ble bestemmende for hans syn. Den litteratur som han oftest nevnte og siterte i sine taler var Luthers store kirkepostille, Luthers fortolkning til Galaterbrevet, Konkordieboken, Augustana, Luthers store katekisme, foruten Læstadius prekener. Av Læstadius prekener var det flere oversettelser både til svensk og norsk, men Erik Johnsen var sjelden fornøyd med disse oversettelser.

Erik Johnsen (Sittende) sammen med sin sønn Erik Eriksen.

Som taler var han selvstendig; det han gav var hans eget og det var klart og ekte. Det var først etter oppfordring fra eldre kristne at han begynte å holde forsamling og senere tale selv. Så reiste han rundt i bygdene og holdt oppbyggelser. Læstadianerne, som disse kaltes, var opprinnelig ingen venner av kirken og prestene. De betraktet sin egen forsamling som den egentlige menighet og var ikke fornøyd med kirkens kristendom. Og Erik Johnsen kunne nok av og til uttale sin betenkelighet om kristendommen, særlig hvordan den ble praktisert sørpå. Men som den strenge lutheraner han var, satte han i virkeligheten kirkens embete meget høyt og likeså kirkens orden.

At han allikevel ble kirkens venn skyldtes først og fremst daværende sokneprest Hansen i Lyngen (statsråd Stuevold-Hansens far). Han bad Erik Johnsen om å holde skriftetale for seg i kirken. Erik Johnsen var villig og holdt skriftetalen og senere ble det et godt samarbeid mellom dem. Erik Johnsen ble kirkens venn og det ledet ham alltid til kirken. Ja, selv i de senere år, i de store kamptider, da flere hevdet at en ikke skulle høre å de liberale prestene, så holdt Erik Johnsen fast på sitt syn for det hellige presteembetes skyld. Ikke slik at Erik Johnsen vek bort fra sannheten. Han var selv tilstede på det store møtet av bekjennelsestro prester og lekmenn i Calmeyers gatens misjonshus i 1919. Der talte han til den store forsamling. Han talte på lappisk og hans nærmeste medarbeider, Nils Larsen, Løksund i Skjervøy, oversatte til norsk. «Aftenposten» omtalte ham dagen etter som Erik Lyngen. Forså vidt var det vel riktig. Det var bare en Erik Lyngen og det var han, – kjent som han var fra Lofoten til Vadsø.

Det sies om denne talen at den var kvass og at Erik Johnsen hadde bedt Nils Larsen om ikke å oversette alt ordrett dersom han syntes at talen ble for kvass. Men det ble nå ikke tilfelle. Til en prest sa han en gang: «Eg ska fortelle deg om din tro. Den er som en sky på himmelen. Når det er sønnavind farer den mot sør og likeså fra øst til vest og fra vest til øst«. Han kunne være svær til å refse prestene av og til i sine taler, særlig når teksten gav høve til det, f.eks. Luk. 1, 57-79. Han sa noen ganger at læstadianerne bare holdt fast ved kirken for barnedåpens og nattverdens skyld.

Ved 50 års alderen lærte han seg finsk og siden talte han også finsk på de steder hvor en ikke forstod lappisk. Han reiste også i den svenske lappmarken og ble i en årrekke knyttet til Svenska Kyrkans Misjon i Lappmarken. Like siden Læstadius dager var det svenske kongehus sterkt interessert i Lappmarken og en av prinsessene opprettet en misjon blant lappene. I denne misjonsgren var det Erik Johnsen virket i mange år og det var liksom et språkfellesskap i store deler på begge sider av grensen.

Erik Johnsen talte allikevel helst på lappisk, som var hans morsmål. Han lot en annen tolke til norsk eller finsk, alt etter som tilhørerne kunne forstå. Han kunne avbryte og rette på tolken, med de ord som han fant mer heldige. Han klandret av og til sine medarbeider for at de holdt for lange taler. Det sies at Nils Larsen engang talte i 4 timer over det ord: «Salige er de som hører Guds ord og bevarer det». Han sa at mange ikke kunne følge med og huske det som ble sagt. Men Erik Johnsen talte selv som regel 2-3 timer og ikke under to, unntatt når han holdt skriftetale. Skriftetale holdt han alltid stående, som regel en halv time. De hadde liksom fått hevd at han skulle holde den og han gjorde det gjerne.

Selv om han etterhvert ble en gammel mann, var hans røst å høre fra Lofoten til Vadsø. I de senere år reiste han enda mye og holdt forsamling alle steder hvor de ba om det og så sent som i 1940 holdt han enda taler på over 2 timer. Erik Johnsen så nok liten og uanselig ut, men han hadde et par lysende øyne. Det rette inntrykk fikk en heller ikke av ham før en fikk se ham på talerstolen. Talerstolen på Skibotn bedehus var en skolepult og der tok Erik Johnsen alltid trøyen av seg og satte seg til å holde forsamling. Han reiste seg mens de holdt bønn og mens han leste teksten og så satte han seg ned igjen og tok til å tale.

Predikant Erik Johnsen

Denne kirkelige retning blant læstadianerne som Erik Johnsen var leder for, hadde sitt viktigste forsamlingssted på Skibotn. Det var ellers sedvane å holde et sommerstevne i Lyngen kirke omkring St. Hans og året etter forsamling på Skjervøy. På Skibotn var det stevne i november når det var marked. Bedehuset på Skibotn var ikke stort, men når en pakket seg sammen kunne det romme omlag 400 mennesker. Da satt folk på benker uten rygg – pakket sammen som sild i tønne. Verst var det når det skulle holdes nattverd. Da ble det satt tre benker i firkant og folk satte seg på benkene og det ble forrettet fra et bord inntil veggen. Det tok selvfølgelig tid å meddele 3 – 400 mennesker på den måten, men det gikk stille og sømmelig for seg.

Etterhvert kom det tanker om å utvide bedehuset med et tilbygg og få det innviet til kirkelig bruk, slik at det kunne holdes barnedåp der, for det var lang vei til kirken i den tid. Erik Johnsen støttet tanken og var straks villig til å gå i gang.

Med hjelp av biskopen i Hålogaland ble det ordnet med tillatelse til å føre opp et tilbygg og biskopen innviet huset til kirkelig bruk sommeren 1931. Etter at biskopen hadde vigslet huset, sa han til Erik Johnsen: «Stig nå opp på den prekestol som framfor noen er din egen og tal til oss«. Erik Johnsen talte så i to timer over Jesu dåpsbefaling. Sommeren 1937 ble også bedehuset i Birtavarre innviet til kirkelig bruk. Det var omtrent like stort som bedehuset i Skibotn.

Det hendte ofte på de store forsamlinger at det kunne være 4 – 500 nattverdsgjester på en gang. I Skibotn hendte det at det ble tegnet inn omlag 300 på en dag og så ble de gjenværende tegnet dagen etter.

Erik Johnsen talte ved stevnene som regel en gang hver dag. Når han var ferdig med sin tale gikk han inn i sin stue og la seg på sengen for å hvile en stund. Men straks var det mange som flokket seg om ham og ville spørre ham om ett og annet. Han var alltid lydhør og hadde mange både kvasse og snurrige svar å gi. Ofte var det også en ren fortsettelse og videre forklaring av den talen han nettopp hadde holdt og spørsmål i forbindelse med den.

Det ble fortalt at da Erik Johnsen og presten møttes i en bygd, var det en mann som ville ha nattverd fra presten. Imidlertid hadde ikke presten tatt med kjole og sakrament, for han skulle bare være en dag og hadde ikke ment å meddele noen. Mannen klaget da overfor Erik Johnsen dette forholdet, men Erik Johnsen svarte » Hadde du hatt større hunger, så hadde ikke veien til kirken vært så lang». Og med dette måtte mannen gå. Det ble visselig sagt at Erik Johnsen alltid var til stor hjelp for presten. Han tok fram de gode sidene og talte vel om presten. Det var ikke alltid at presten fortjente det, men Erik Johnsen elsket freden i menigheten. Ett av de ord som han oftest minnet om var det å bevare Åndenes enhet i fredens samband, Ef. 4,3.Klikk her for E.F.4,3 Og nettopp fordi han var så sterk, så greide han dette bedre enn noen. Han gledet seg også over at det hadde lyktes gjennom mange år å bevare denne Åndens enhet i hele denne menighet, som strakte seg fra Lofoten til Vadsø. Ikke det at veien alltid var så grei, men han reiste mye og hadde god beskjed om hvor nettopp han skulle reise og hva han skulle tale om. En gang sa han: «I år skal jeg reise dit og dit og der skal jeg tale om barnedåpen og nattverden». Et annet år hadde han et annet program. Han talte gjerne om barna og barneoppdragelsen, om barnehjertet, hvor åpent det var for Guds ord og hvor nødvendig det var å lære barna om Gud. Han fortalte at han hadde holdt 13 barn til konfirmasjon, deriblant 7 av sine egne. «I særdeleshet min kone», sa han engang, «lærte barna om Gud». Det var så stort at den gamle hedersmann hadde råd å si det, i særdeleshet min kone og da må man tenke på det ord som vel er altfor lite påaktet i ekteskapet: «Kappes om å hedre hverandre», Rom. 12, 10. Klikk her for Rom. 12.10

Slik holdt han sin menighet sammen, men han var heller ikke alene. Hvert år i november marked ble det tatt omlag 30 talere som skulle besøke forskjellige steder ved juletid. De reiste to og to sammen og mange var over 4 uker borte før de kom igjennom sin rute.

At denne kirkelige retning ikke var enerådende i dette strøk, viser Erik Johnsen allerede i første hefte av sine taler. Det kom ut i 1929 og der begynner han en lengre redegjørelse om den kristelige lære. Han holder et oppgjør med «Den førstefødte menighet» og med de såkalte «De gamle læstadianerne», som var sterkest representert i Finland. Hele denne redegjørelse bare fremhever Erik Johnsens strenge lutherske syn og linje.

Senere kom det opp en strid om det å holde søndagen hellig. Det kom en lov for Lofotfisket som tillot fiskerne å sette garn på lørdag og la dem stå søndagen over. Men denne lov gjaldt bare for Lofoten. Allikevel var det enkelte som praktiserte dette også for hjemmefisket. Men mange fiskere mente at det var synd å la garna stå over søndagen.

Erik Johnsen gav da ut et lite skrift hvor han hevdet samvittighetens frihet. Har du samvittighet til det, så var det godt. Han hadde selv i mange år rodd på Lofoten og aldri fisket om søndagen, for da var det tid for å hvile og holde forsamling. Men han fikk like mye fisk og mer enn de som også brukte søndagen. Han hevdet også at ingen går opp og tar ned rypesnaren fordi det er søndag, men lar dem stå åpne. Er det så imot ens samvittighet å la garna stå søndagen over, så skal en la være å sette dem på lørdag. Men dette ble opptakten til en strid som visst ikke enda helt har lagt seg.

I 1938 kom det på tale at Erik Johnsen burde fremmes for Kongens Fortjenstmedalje. Mange var usikre på hvordan han ville reagere og han ble da spurt på forhånd. Til dette svarte Erik Johnsen: «Det ville være storaktighet og hovmod å ikke ta imot Kongens ære». Det står skrevet: «Frykt Gud, ærer Kongen». Det ble da søkt og søknaden ble innvilget. Det var biskop Normann som overrakte den til ham og satte den på vesten hans. Og der har den sittet siden.

Erik Johnsen var glad og hyggelig, alltid i godt humør og kunne fryde seg over de små og dagligdagse ting. I sine prekener kunne han ofte være vittig. Han kunne tale om enkelte som ikke kom inn gjennom himmeldøren, fordi deres hode var for stort.

Og til samene kunne han si; at de kom ikke inn, dersom de skulle bære reinen med seg på ryggen. Han kunne tale om de «tillatelige synder» som om det skulle være noen synder som var tillatelige. Det var ikke hans mening, men at det var enkelte som gjorde visse synder tillatelige for seg, det var det han ville til livs. Han talte om de kristne, hvor lite det var av takk og lovsang blant dem. «Om vårmorgenen, med det samme dagen gryr og sola kommer fram, da hører en småfuglene synge overalt. Men nå er kanskje lufta blitt så kald at de små fugler ikke makter å synge ut Guds lov og pris. Er det så at kjærligheten er blitt så kald blant oss?» Og aller høyest kunne kan vel nå der han talte om den første kjærlighet. Den første kjærlighets virkning er denne: 1) Den lar ikke urettferdighet og synd være ustraffet og unnskylder ikke synden. 2) Den står imot alle falske lærere, ingen sprer Guds hjord som de. 3) Den første kjærlighets virkning er den at en er flittig til å tale Guds ord, til å formane, oppmuntre og styrke andre og advare mot urettferdighet. 4) Når den første kjærlighet er kommet bort, er de kristne blitt kjødelige, trygge og sikre og har sluttet å kjempe mot djevelen, verden og sitt kjød».

Rent mektig kunne han være når han av og til avsluttet sin preken med en alminnelig tilsigelse av syndenes forlatelse: «Og jeg vitner på Guds vegne for dem som frykter i sin samvittighet og ser sin mangelfullhet og tror seg å ha forlatt sin første kjærlighet, –jeg stadfester på Guds vegne etter vår Herre Jesu Kristi befaling en full syndenes forlatelse i Jesu navn og blod».

Erik Johnsen

Om Erik Johnsens humor vitner særlig en fortelling som denne: En finsk taler som reiste og holdt forsamling, talte om Marta og Maria.. Maria hevet han til himmelen, hun var salig, hun hadde valgt den gode del. Men Marta ble fordømt til helvete, der var hennes plass. Da denne mannen om kvelden kom dit han skulle bo, var det ingen mat satt fram og ingen varme. Taleren undret seg, men måtte gå og legge seg uten mat. Det samme gjentok seg om morgenen, ingen mat var satt fram og ingen varme. Han ble arg og spurte hvordan dette hadde seg at han verken fikk mat eller varme. Husfolket svarte da bare: «Ja, det er hun Marta stakkar, hun har vært i helvete siden i går kveld. Du må hente henne opp igjen». Og da fikk pipen en annen lyd. Han måte gjøre det godt igjen og han talte aldri mer over den teksten. Erik Johnsen lo hjertelig hver gang han fortalte historien.

Enkelte steder i de læstadianske forsamlinger var «rørelser» (finsk: Liikaatuksia») betraktet som et sikkert kjennetegn på åndelighet. Virkelig «rørelse» som folk sørpå forestiller seg den og som helst de finske talerne la opp til, tilhører en forgangen tid. Etter at Erik Johnsen overtok roret ble det mindre av rørelsen, i hvert fall i de forsamlinger hvor han var kjent.

Han hevdet med styrke at rørelsen ikke hadde noe verd til frelse. Rørelsen er heller ikke noe sikkert kjennetegn på de sanne kristne. Erik Johnsen talte ofte imot det at folk skulle tro at de var kristne og hadde fått del i det levende brød om de kom i rørelse og tok hverandre om halsen og ba om forlatelse. Eller om de på grunn av rørelsen gikk i forsamling, endog til nattverden, dermed var det ikke sikkert at de hadde fått del i det levende brød. Men sikre tegn på å være Guds barn er å erfare Den Hellige Ånds nådevirkning i sitt hjerte. «Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du o Gud ikke forakte». Men den rørelse som er Åndens rørelse i hjertet den merkes også andre tider og andre steder enn i forsamlingen. Den merkes også når en er alene, når en er stille for Gud i bønn og betraktning av Guds ord. Dette er også ifølge Paulus ord, at han hadde talt mer i tunger enn noen annen, 1. Kor. 14, 18 – 19. 
Klikk her for 1. Kor. 14, 18-19
 I de seneste årene tok Erik Johnsen alltid avskjed med forsamlingen siste gang han talte ved de enkelte stevner. Han kunne si omtrent som så: «Jeg er blitt gammel og det er kanskje siste gang jeg taler til dere». Og enkelte begynte å gråte og komme i rørelse. Men Erik Johnsen bryter av og sier: «Så var det dette huset, vi må få tak i mer penger». Og så var det slutt med rørelsen med en gang. Han ønsket ingen rørelse i den forbindelse.

Til avskjed hadde han alltid et personlig godt ord til alle og enhver og en hilsen til dem som ikke var tilstede.

Nå er det over sytti år siden den gamle kjempen la ned reisestaven. Han døde fredfullt den 12. desember 1941 og ble begravet på Sandeng kirkegård i Manndalen. Krohn-Hansen talte ved båren. Han la ned en krans og på kransen stod det: «Kirken takker Gud for Erik Johnsen».

Og det var god grunn for den takken!

Kilder:

1. Erik Johnsen skrifter

2. Ættesagaer

3. P. Slyngstad » En høvding er falt»

Skrevet av Øyvind Fossen, 19. april 1997