At Barslet-nesset er et spennende område vet vi. Området ble ikke mindre spennende etter at det ble funnet en tysk sølvmynt fra 1370. Funnet ble gjort i 2018. Tromsø Museum premierte dette som årets funn. Tanja Larsen ved UiT Norges arktiske universitet skriver i en mail til meg: « Mynten er et løsfunn så vi vet lite om dens kontekst. Det er jo vanskelig å si noe sikkert om hvordan det er havnet der, men vår samlingsansvarlig for middelalder-materiale mener funnet er interessant, for det viser Hanseatenes innflytelse i nord, ikke bare i de store fiskeværene som i Lofoten, men også i indre fjordstrøk.»

«Det lille FinneCapellet i Løngenfjord» ble bygd i 1722. Det sto på Barslett i 72 år og fungerte som kirke og skolestue for samisktalende barn. I 1794/96 ble bygget flyttet til Lyngseidet. Der fungerte kapellet som skolestue. Etter en tid fikk  Lyngseidet ny skolestue og kapellet fra Olderdalen ble kjøpt av Giæver og benyttet som naust. På 1950-tallet ønsket Giæver å selge det gamle naustet. Mange var interessert. Giæver ville helst selge det til Kåfjord, fordi naust-bygget var det gamle Finnekapellet som hadde stått i Olderdalen. Ringen var på en måte slutt, mente han.

Trykk på NRK lenken under. Trykk videre på sendingen for å høre programmet om «finnekapellet»

https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-troms/sesong/202103/DKTR02004721#t=2h32m20s

Kjerneprøver som er gjort av naustet viser at sju av bordene er fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Man kan ikke være 100% sikker, men alt tyder på at dette er rester av det gamle Finnekapellet.

En arbeidsgruppe har planer om å bygge opp kapellet til 300 år jubileet i 2022.

https://www.nrk.no/kvensk/300-ar-gamle-bord-i-et-naust-kan-bli-del-av-et-nytt-finnekapell-1.15407643

KÅFJORD / OLDERDALEN

I 1722 ble det oppført et misjonskapell av Thomas von Westen i Kåfjord i Lyngen. Det ble betjent av misjonærer fra Skjervøy, og ble bare brukt av samisktalende (Holand 2004). Etter tradisjonen skal det ha stått på Storslett i Olderdalen (Bratrein 1969).

Storslett i Olderdalen, med den angitte lokaliteten for Kåfjord 1. Kart: Riksantikvaren/Askeladden. Katalognr.: 69

Navn: Kåfjord 1

LOKALISERING
En tuft skal ha vært påvist i 1930 oppå en tørr voll like ved skillet mellom Soleng og Storslett (Bratrein 1969, ”Tillegg til kirketuftundersøkelsen”, med ref.).

DATERING
Kapellet ble oppført i 1722.

BYGNINGSHISTORIE
Ungdomsskolestyrer Leigland befarte stedet i 1930, og fant en tydelig tuft med synlige graver omkring. Kapellet var 7-8 meter langt (Bratrein 1969).

Leigland: Ved sjølvsyn har eg i 1930 fått visse for at dette er rett. Tufta er tydeleg synleg. Ho ligg like ved skilet millom Soleng og Storslett uppe på ein turr liten voll. Det har vore kyrkjegard ikring. Gravene er enno synlege. Dette «kapellet» har venteleg vore 7-8 meter langt. Denne plassen bør ikkje verta gløymd.

Leigland skriver videre: I kallsbrev frå 19.september 1781 til sokneprest Dreyer, har kong Kristian 7. (Ove Gulberg) fastsett at «Kåfjordens Almue» heretter skal høyra under presten i Lyngen. Dette galdt likevel berre sjølve Kåfjorden. Gardane frå og med Nordmannvik og til og med Djupvik vart skilt ut frå Skjervøy og lagt til Lyngen ved kongeleg brev frå 3.mai 1811. «Kapellet» i Kåfjord vart i 1794 (eller1796) nedlagt. Timberet vart nytta til den faste skulen på Lyngseidet. Han vart bygd like etter. På kontoret i Lyngen prestegard er det ein liten sylvkalk som er eit minne frå dette kapellet. Kalken har presten brukt i soknebod. Han har denne innskrifta: «Bekostet til Guds Ære af Kogfjordens Almue. Anno 1778». I Lyngen kyrkje står 2 små sylv-ljosestakar. Det er i den stunda dette vert skrive, ikkje avgjort um dei har høyrt til kapellet i Kåfjord.

RIVING/NEDLEGGING/FLYTTING
Da den første kirken på Lyngseidet (Lyngen 1) ble oppført i 1740 skal dette ha overtatt funksjonene til kapellet i Kåfjord. Bygningen skal likevel ha stått til omkring 1796, og det må bety at det i alle fall i en periode var i bruk også etter 1740. Tømmeret skal ha blitt brukt i en skolebygning på Lyngseidet (Bratrein 1969,” Tillegg til kirketuftundersøkelsen”). En annen tradisjon hevder at tømmer ble brukt i et båthus på Lyngseidet (Holand 2004).

KIRKEGÅRD
Det var kirkegård rundt kapellet. Det er funnet bein her i etterkrigstiden, men spor etter kirkegårdsmuren er nå borte, og trolig delvis under, eller ødelagt av en veg. Kirkegården er markert ved en minnestøtte.

Klikk for å få tilgang til 2020-22_dendro_KåfjordNaust_rapport.pdf

Ser videre at disse misjonærene ikke var nådig i sin beskrivelse av folket i Lyngen. Dette er en rapport fra misjonær Andreas Hoff til Biskop Bang 1.juli 1774, under avsnittet: Sandfærdige Anmærkninger:

«Finnekirkegården» på Barslett er Kåfjords første kirkegård. Enkelte historikere hevder at Sandeng kirkegård i Manndalen er den første, men det ber feil..

Skissen under viser hvor  misjonskapellet sto og hvor «finnekirkegården» lå. Da veien (nå E6) mellom Olderdalen og   Birtavarre ble bygd, like etter krigen, ble det avdekket 9/14 trekister. Gravene fortsetter nedover mot sjøen tre og tre i bredden. Da gang-og sykkelstien ble bygd på 1980-tallet ble det funnet nye levninger.

Skissen under viser i tillegg to store gammetufter og noen gravrøyser?

Skjelett-funnene som ble gjort vakte stor oppmerksomhet. Tromsø museum ble informert og det tok ikke lang tid før det kom et brev fra professor K.E. Schreiner ved anatomisk institutt i Oslo. Schreiner ber innstendig om at arbeiderne pakker ned det de har funnet og sender dette til Oslo. Utgifter dekkes av instituttet. I tillegg ble det tilbudt en liten godtgjørelse for jobben. Det hører med til historien at forsendelsen aldri kom fram til Oslo. Ukjent av hvilken årsak. Hele området er veldig spennende og burde absolutt vært sjekket bedre.

Helsesøster Valborg Soleng ble tilkalt for å ta vare på levningene. Det samlet seg mye folk for å bivåne det hele. Etter som jeg forstår var det store motstand for å sende levningene til Oslo for at det skulle forskes på.

Levningene som ble funnet i 1946 ble lagt i en trekasse og gravd ned i området. De funn som ble gjort da gang og sykkelstien ble bygd skal være gravd ned ved minnesteinen.

Hele Sommarnes er et spennende område. I 2018 ble det funnet en tysk sølvmynt fra 1370. Samtidig som de ser noe i bakken som burde vært sjekket.

Doarrun=slåss, strid. kanskje Stridselva.

Mellom elvene Lallasjohka og Doarrun-johka ligger et tufteområde med hele 16 gammetufter. Gammetuftene er tidfestet til middelalderen (år 1300-1500).

Opprinnelig var det flere tufter, men mange ble ødelagt da campingplassen ble anlagt.

Det ligger et stort myrområde like bak tuftene som forteller at tilgangen til byggemateriale var godt. Fra boplassene hadde beboerne god utsikt over fjorden i alle retninger. I Nord Troms Regionhistorie av Helge Guttormsen kan vi lese mer om dette.

Monsen-huset og bua på Ysteby ble bygd omkring 1880. Her bodde bl. annet Mari og Mons Pedersen med sine 9 barn. Menneskene er borte, men huset står der. Det har vært gjort flere forsøk på å berge huset, men det har blitt for puslete. En befaring i sommer viste et hus i forfall. Et trist syn.

På Eirat (bakke under fjell) ligger Navnestein. Allerede på 1920-tallet begynte de første å risse inn initialer og navnet sitt i steinen. Hvorfor akkurat denne steinen?, har mange spurt. Det kan jeg ikke svare på… Men vi vet at barn og unge, men også voksne, har risset inn navnet sitt i mange år.  Med hammer og spiker var det mange timers arbeide.. På steinen ser vi at Valborg (Pia) har gått hardt ut, men hun har gitt opp før G ´en var på plass.

Har funnet navnet mitt fra slutten av 1950-tallet. Husker det var hard jobbing over flere dager.

I 1930 ble Kåfjord egen kommune. Etter mange år som en del av Stor-Lyngen. Kåfjord kom  dårlig ut av skilsmisse-oppgjøret med Lyngen. I tillegg var arbeidsledigheta svært høy. Fiske var dårlig og en kan trykt si at de harde 30-åra rammet den nye kommunen svært hardt. Søknader om hjelp fra sosialdepartementet var det mange av. Den første søknaden ser vi allerede i 1934 og slik fortsatte det utover 10-året.

I sak 92/1937 behandler Kåfjord kommune: Sak om igangsettelse av et større nøds-arbeid i kommunen for om mulig å skaffe beskjeftigelse for de mange arbeidsledige utover sommeren og høsten.

Sosialdepartementet hadde stor forståelse for situasjonen Kåfjord var havnet i og bevilget stadig penger. Mye av disse midlene gikk til bygging av rydningsveier. Bare i Olderdalen ble det bygget 15-20 km med skogsveier, inkludert to bruer. Det var en dramatisk tid i Kåfjords historie. Deler av veinettet  bør vernes og historien bør skrives og fortelles.

Det finnes masse skriv og notater fra den tiden dersom det er noen som vil dykke ned i arkivet. Har lagt ved deler av et referat fra 1937.

Myra er levested for mange planter og dyr. Myra er karbonlager og flomdemper. Melenmyra er svært viktig for klimaet, for arts–og naturmangfoldet. Melenmyra er tilholdssted for fugler og dyr.

Kulturmiljøer og landskapet av denne typen er viktige fellesgoder for lokalsamfunnet. God forvaltning krever imidlertid kunnskap og oversikt.

På Melenmyra er det blitt tatt ut torv til brensel helt fram til 1960.

I utkanten av myra lå fotballbanen «Knamyra stadion». Siste seriekampen ble spilt i 1978.

Bildet nederst til høyre viser Melenmyra i full blomst, av det fineste myrull. Utrolig vakkert! Ingen må få lov å ødelegge myra!

Melmyra er en 400 000 m2 stor myr og våtmarksområde som ligger sentrumsnært ved inngangen til Vinterdalen. Våtmarksområdet som engang strakk seg fra Luomejægge og helt ned til husene på Solberg/Soleng. Dette området har de siste 60 årene blitt kraftig redusert. En «bit for bit» nedbygging har ført til at myra gror igjen. Areal er tatt til jordbruk, kirkegård, parkeringsplass, fotballbane, bilvei, traktorvei og to plantefelt.

Forslaget om å bygge en «universell sti» over Melenmyra kan være slutten på dette unike våtmarksområde.

I arbeidsbeskrivelsen står det at stien skal bygges i to etapper. Først skal det graves ei 500 meter lang grøft på tvers av myra – fra Kirkegården til Slettveien – for å «tørke ut traseen» som det står i beskrivelsen. Deretter skal det legges ned stikkrenner, fyllinger, utskifting av masser, forsterkninger av grus/stein og toppdekke. Et slikt inngrep vil påvirke et fungerende våtmarksområde negativt.

Den røde skraverte rette linja er kommunen og Ojf ́s forslag til universell sti.
Dagens tursti er merket med en rød enkel stripe fra kirkegården, langs plantefeltet, over den gamle fotballbanen, og en 20 meter lang kloppegang over Solbergmyra. En gangsti som har vært der i mange år.

Stien som her planlegges er langt unna en universell standard. En universell sti skal dekke alle brukergrupper med funksjonsnedsettelse, også blinde og svaksynte.

«Kravene til universell utforming av sti er høye, og kan være uoppnåelige i naturen, sier kartverket

Miljødirektoratet skriver: For å finne en god balanse mellom tilrettelegging, bevaring og opplevelse er det viktig å være bevisst på̊ at de aller fleste naturområder ikke kan bli tilgjengelig for alle. Dette på̊ grunn av topografi, landskap og sårbart naturmangfold. Samtidig må̊ en tilstrebe å finne fram til attraktive områder som er egnet for universell utforming og legge til rette. Særlig er dette viktig ved byer, tettsteder og i nærområdene.

Kulturdepartementet, kartverket og friluftsrådene har i sine veiledere sagt at en universell sti skal tilrettelegges slik at alle brukergrupper med funksjonsnedsettelse skal kunne bevege seg fritt. Uten ledsager. Kravene er veldig høye. Og en kan lure på hvorfor uttrykket «universell» brukes så ukritisk. Veilederne setter krav til helårsbruk, lys, toalett-forhold, parkering, bredde på minst 180 cm, stigning 4,9°, tverrfall 4,9° grader, kanter, og at stien bør ligger sentrumsnært.

Undersøkelser viser at manglende toalettforhold er den viktigste enkeltårsak til at folk med funksjonsnedsettelse holdes borte fra friluftslivet.

I sentrumsplanen for Olderdalen er det under bygging en universell utformet sti. Stien starter ved idrettshallen og går til den gamle fiskeplassen Savvan. Tur/retur 2,2 km. Dette arbeidet er snart fullført. Det benyttes samme trase som til lysløypa. Det betyr at de fleste krav til universell utforming er oppfylt. Ellers er krav til handicap-toalett (bruk av idrettshallen), lys, helårsbruk, parkering og god bredde ivaretatt. At stien er sentrumsnært og har tilknytning til idrettsanlegg, er også en stor fordel.

Tilbudet til personer med funksjonshemming vil være godt ivaretatt med denne stien.

Klikk for å få tilgang til m1326.pdf

Forslag:

1)  Planen om «universell sti» over Melenmyra skrinlegges.

2)  Alle gode krefter settes inn for å utvikle den universelle stien i Olderdalen sentrum.

3)  Eksisterende tursti oppgraderes til: «utvidet tilgjengelighet.

Miljøverndepartementets retningsgiver har satt opp noen hovedpunkter på naturvennlig tilrettelegging av turveier, stier og løyper.

• Unngå trasevalg som gir negativ påvirkning på sårbare og truede plante og dyrearter.

• Unngå trasevalg som gir negativ påvirkning på verneområder og andre verdifulle naturområder.

• Velg traseer som er tilpasset landskapet.

• Bruke traseer på gamle ferdselsårer, uten å ødelegge disse.

• Velg løsninger som reduserer behovet for grøfter.

• Styr unna områder med sårbart plante og dyreliv.

Naturmangfold Forskjellige arter av planter, dyr og insekter er helt avhengig av spesialiserte våtmarker for å overleve. Tap av naturmangfold og biologisk mangfold er en akutt utfordring for livet på jorda. Ødeleggelser av natur og naturmangfold er på mange måter den andre krisen i verden, ved siden av klimaendringer. På Melmyra vokser det fortsatt multer og andre bærsorter. I tillegg til mange andre myrplanter. Her vokste det tidligere også store mengder med beitesjampinjong.

År 2020 var naturens år. Dette for å fokusere på naturen og naturmangfoldet.

Myra er et naturlig karbonlager. Bygd opp av dødt plantemateriale igjennom tusenvis av år. Enorme mengder karbon er lagret i norske myrer. Dersom myrene ødelegges slippes karbonet ut som CO2.

Minner om at det var hensynet til myra som stoppet Arctic senter på Finnheia i Tromsø kommune.

Forståelse for myras ulike økosystemtjenester er økende. Daglig blir vi minnet om dette i media.

En rekke politiske initiativ er tatt for å bevare naturen. Så sent som i 2019 var dette et viktig punkt i Granavolden-plattformen. Hensynet til naturmangfoldet og bevaring av våre myrer og våtmarker var et viktig punkt i forhandlingene.

«Myra ødelegges når vi trenger den som mest

Naturmangfold

Fra Melenmyra renner det ut to bekker, Luomejohka og Cubbejohka. Navnet Cubbejohka forteller oss at det er en bekk med mye insekter og smådyr. Eldre folk i bygda kan fortelle at vannet i Cubbejohka var full av insekter og ikke egnet som drikkevann.

«Aja» er en grunnvannskilde nederst i Melenmyra. Denne vannkilden har vært helt avgjørende for folket på Soleng. Norske myndigheter har tatt til ordet for å ta vare på slike kilder. Tjernobyl-ulykken minnet oss på viktigheten av å ta vare på disse.

Fra Melenmyra ble det tatt ut torv i store mengder. «Stikking» av torv foregikk fram til 1960. Det var stor aktivitet på myra i sommerhalvåret der hele familien deltok.

Melenmyra er en av de myrene som burde vært vernet for å ta vare på den gamle tradisjon.

Naturmangfoldloven §§ 8-12

Jeg har flere ganger klaget til kommunen over deres saksbehandling i forhold til naturmangfoldloven §§ 8-12. Hver gang blir jeg avvist, uten begrunnelsen. Jeg har fått vurdert mine avslag av miljøverndepartementet, og de skriver: All offentlig beslutningstaking som berører naturmangfold skal vurderes etter prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12 og at denne vurderingen «skal fremgå av beslutningen.», men i vedtaket er det bare summarisk nevnt at saken er vurdert i forhold til naturmangfoldloven (§§ 8-12), uten at vurderingene er gjengitt.

Miljøvernorganisasjonen Sabima har også vurdert mine avslag og konkluderer med det samme. I tillegg skriver organisasjonen:

Det er nettopp slike sjablonmessige omtale naturmangfoldloven § 7 andre ledd er ment å forhindre, og vi mener det foreligger berettiget tvil om vedtaket er lovlig fattet når vurderingene er så mangelfull.

Etter Sabimas syn er begrunnelsen for å iverksette opparbeidelsen svak. Det er ikke framlagt analyser som viser behovet for en universelt utformet tursti, og det ser ikke ut til å være gjort vurderinger av alternativ lokalisering – slik blant annet naturmangfoldloven § 12 krever. Etter hva vi forstår kunne for eksempel utbedring av eksisterende sti nord for myra vært et alternativ. Vilkårene som er stilt er også̊ uklare (jf. naturmangfoldloven §§ 11 og 12) og framstår ikke som bindende.

Dersom det ikke foreligger tilstrekkelige kunnskaper om hvilke virkninger slike inngrep har i naturen, skal naturmangfoldlovens § 9 -føre-var-prinsippet brukes.

§ 9 – føre-var-prinsippet:

Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå̊ mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger det en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på̊ kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.

Jordbrukssjefen, Kåfjord kommune v/avdelingsingeniøren og formann i Olderdalen jeger og Fiskerforening var på befaring i september måned.

Dette synes jeg er for tynt grunnlag for å si at naturmangfoldloven (§§ 8-12) er ivaretatt. En befaring med utbygger på en høstfrossen myr, gir ingen grunnlag for å vurdere naturmangfold, biologisk mangfold eller områdets kulturelle verdi.

I en NTNU-rapport fra 2016-4 konkluderer forskerne: Flere utredningsarbeider de siste årene har vist at kunnskapsgrunnlaget for naturtyper myr i Norge er for dårlig.

I Kåfjord kommune er det kun foretatt enkeltvise naturtypekartlegginger, men ingen samlet plan for hele kommunen.

– Desentralisert forvaltning er en ulykke for naturen, sier biologiprofessoren Dag O. Hessen

Hvorfor forsvinner norsk natur i økende tempo. Den «bit for bit»politikken kommunene praktiseres er pekt på som en av årsakene. Eksemplet Melenmyra i Olderdalen viser med tydelighet at debatten er helt legitimt. Arter forsvinner, økosystemer kollapser. Norge mister natur i høyt tempo med kommunenes velsignelse.

Slettveien (Jalges Balgas) er en samlingsplass på Soleng. Her har samisk/kvensk ungdom hatt sin møteplass i 200 år. En møteplass med musikk, sang og sangleker osv. På 1930 – tallet var det også en danseplatt på stedet. Mange historier fra den gang forteller om en møteplass der miljø og samhold er blitt skapt. Området brukes fortsatt i dag.

Slettveien brukes fortsatt som samlingsplass ved spesielle anledninger

Slettveien er egentlig en del av et veisystem som ble bygget på 1930-tallet. Veisystemet ble kalt Nygaardsvold-veien. Etter statsministeren Johan Nygaardsvold. Flere kilometer med vei ble bygget på statens bekostning i hele Olderdalen – og kommunen forøvrig. Alle grunneiere gav sitt samtykke og veisystemet oppfattes som en allmenning. Det hviler imidlertid et spesielt ansvar å ta vare på veien. Første bevilgningen ble gjort i 1934. Siden kom det flere bevilgninger utover 1930-tallet. Den siste ble gjort i 1940. Jeg jobber aktivt for å finne disse avtalene, men koronastengt statsarkiv har forhindrer meg til det.

Denne steinen som kalles Kløvenstein var tre-fire ganger større. Etter krigen ble steinen sprengt opp for å skaffe gode barduner til brakker som ble satt opp i bygda.

Jeg har lenge jobbet med å få vernet Slettveien – fra Kløvenstein til Rypebakken. Historiske steder som skriker etter vern.

Ser at Riksantikvaren er enig med meg. I en kulturminneoversikt fra Olderdalen skriver de:

I riksantikvarens kulturminneoversikt nevnes området Rypebakken, Coaffi og Slettveien.

Samiske kulturminner er vernet etter kulturminneloven § 4 annet ledd. Det gjelder uavhengig om de er registrert eller ikke.

OMRÅDE H 2 – SØ FOR RYPEBAKKEN OG V FOR COAFFI: Ca. 100 m NØ for det punkt der traktorveiene møtes er: Fornminne 3: et gammelt ildsted. Steinsatt, gressbevokst og ca. 1m i diam. Ca. 20 m N for steinbruddet.

Også myrene på Dalbakken, Storsennamyra og Melmyra bør vernes. Straks snøen forsvinner vil sametingets Ingvild Larsen og jeg gjøre en befaring for å se på en mulig verne av andre kulturminner i dalen.

Kåfjord kommune skal ha ferdig en kulturminneplan i løpet av 2020.

Derfor må en bygging av sti over Melenmyra til Slettveien stoppes umiddelbart. Vi har ikke råd til å ødelegge flere kulturminner i bygda. Det holder når naturperler som Leibodammen og Elveholmen i Olderdalen sentrum er ødelagt.

Ved å stoppe utbygginga av Melenmyra og Slettveien gir kommunen et klart signal om at utbygging av myrer og kulturminner ikke er greit.

Myrene og våtmarksområdene våre er stadig under press. For 5-6 år siden var det firmaet Odelskraft som ønsket å bygge småkraftverk i dalen. For 3-4 år siden var det tidligere formann i Ojf som ønsket å bygge en ny dalvei over Storsennamyra

Mitt engasjement for naturen og kulturen i Olderdalen bør ingen betvile. Det er noe jeg har vært opptatt av i alle år. I februar 2019 ble jeg invitert av Kåfjord kommune og kulturavdelingen i Troms fylke til et innspills-møte, der tema var bevaring av kulturminner. Skal slike møter ha noen mening bør man bli tatt på alvor.

Motstand har jeg møtte hver gang. Jeg merker det begynner å koste. Det som er nytt denne gangen er at jeg har fått Kåfjord kommune og min egen forening Ojf. som motpart. De viser en holdning til natur og naturmangfoldet som skremmer meg.

https://www.nrk.no/klima/slik-forsvinner-norsk-natur-_-bit-for-bit-1.14985837

Jeg håper denne informasjon bidrar til at grunneierne og Kåfjord kommune stopper prosjektet. Eventuelt at det utsettes til Kåfjord kommune får laget gode planer om kulturminner, naturmangfold og aller helst en naturtypeoversikt. Slik som for eksempel Lyngen kommune har gjort.

Hilsen Svein Arild Soleng

Tlf. 92047425

Mail svesole@gmail.com

Kløvenstein var i utgangspunkt en 3-4 ganger så stor stein. Etter krigen ble steinen sprengt opp for å skaffe gode barduner og fundamenter til brakkerigger som ble satt opp i bygda. Steinen fikk etter den tid navnet Kløvenstein.

Kløvenstein er blitt et landemerke og et referansepunkt i naturen

Behovet for hus etter krigen var stor. Mange familier kom hjem til «ingen ting». Det sies at bare på Soleng var det 5-6 store brakker som huset flere familier.

.

Slettveien er en 200 år gammel kultur-møteplass i naturen. Slike festplasser var det mange av i Olderdalen. «Melen» (der hvor kirke står) var en annen. Her møttes bygdefolket til fest og dans på varme sommerkvelder . På godværsdager var det alltid noen som gikk opp tidlig på kvelden og tente et stort bål. Røyken fra bålet var et signalet om at-her blir det fest. Man kan si at Slettveien var datidens sjekkested..

Fortsatt brukes Slettveien som samlingsplass. Bør vernes!

Riksantikvaren har registrert gamle kulturminner i området.

Svenske Gurli Halin gikk rundt i bygdene å intervjuet eldre folk. Det ligger transkriberte intervjuer i Manndalen. Jeg kontaktet henne for to år siden, hyggelig dame. Hun fortalte meg at Jens og Ranghild var en fornøyelse å intervjue.

Ragnhild Johansen forteller om Slettveien: – «St.Hans-aften måtte vi opp i marka. Då samlas masser av ungdommer…Det var noen få par – sammen med gutter og jenter. Så holdte dem fest der, hist og pist. Det var både tørrkjøtt og litt brænnvin og… litt krangel selvfølgelig, diskusjona. Der kokte vi kaffe, der hadde vi tørr- kjøtt og tørr- fisk og likevel kokte vi fisk også, oppe i marka, stekt halvtørr steinbit. Ja, og potet til. Når vi ikke hadde sjøl så – gikk vi å stjal hos andre…dem som fiska å hadde hengt der. Vi hadde jo ofte sjøl. Pappa fiska bestandig, så det va deilig mat, halv tørr steinbit.»

Kokte dere? spør Gurli Halin

-«Ja, kokte det med potet. Så brukte vi kaffe attåt og litt brennvin…»

Og så dansa dere…?

«-Jada, med store komagan -! Ja, vi dansa på Slettveien også, vi kaller det for Slettveien her oppe, på øversida av plantefeltet. Ja, du store…«

Dansa dere ringleiker?, spør Gurli

«Ja, ringleiker, ja, dem lekte jo på Slettveien, jada, der lekte dem bestandig. Det var masser av ungdomma som samlas der. Du vet det var noen som bodde nærmast, så gikk først om kvællen og tente bål. Så når det kom bål der så visste dem at det ska bli nokka, at det ska være nokka, enten dans eller fest eller…Dit samlas ungdomman, for det fantes ingen andre plassa dem kunne møtes. Det var om sommaren på den Slettveien. Der drakk dem og der slåss dem og der dansa dem, der elska dem, og alt mulig…»

Mmm… gjør dem det i dag, spør Gurli

«-Ja, men no er det så åpent no, at dem,…straks dem får ringen på fingeren så fløtte dem i hop. Det gjorde dem ikke i den tida – det va skam, fikk ikke lov av foreldran som var kristne.«

Hvordan gjorde man da? Hvis man fikk kjæreste?

«Dem måtte jo lure kan du skjønne, lure i all stillhet at dem fikk ro å møte kjæresten ute.»