Idar Kristiansen ble født i Honningsvåg i 1932. Familien flyttet til Kåfjord da Idar var barn. Han bodde i Olderdalen i store deler av sitt liv.

I 1980 fikk han Aschehougs litteraturpris. Samme år ble han nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Idar Kristiansens forfatterskap er viden kjent og beskrevet i flere sammenhenger . Han publiserte sin første diktsamling Sanger fra en tundra i 1957. Siden fulgte diktsamlingen Alt du trodde glemt i 1961. Dokumentaren Korstog mot Kautokeino i 1970. Så fulgte fire romaner Svanevinger i nord i 1978. Den salte åkeren i 1979. Stiene fører til havet i 1980, og Guds nåde nordpå i 1981. I 1982 kom boka Brenninger forut som var ei bok som inneholdt noveller og dikt.

Han prøvde seg også som krimforfatter i 1983 med boka Regnskap i rødt.
Romanen Nådekvalpens dal ble utgitt etter hans død i 1985.

Romanene Svanevinger i nord og Den salte åkeren var utgangspunktet for den norske filmen Havlandet fra 1985

Idar var glad i naturen og brukte ofte Vinterdalen i sine dikt. I diktet Min sang til Kåfjord skriver han:

Ferdes jeg vidt, vil jeg ofte tilbake

Dit Vinterdals-natten er gnistrende stum

Eller dit Bergan med dvergbjørk og nattsol

rødmer som Kåfjordens ungdom i sum

Dit hvor Vårherre er nær med sin hånd.

Dit Erik Johnsen ga armoden ånd.

———————————————————–

Visst finnes smålighet, vantro og mismot.

Mangt er vel gråstein som burde vært gull.

Men Anna er hjemme, og Elsa og Erik.

Godt, du å se deg! Ja, kjelen er full!

Mennesket lever på hjembygdens jord.

Signe det Kåfjord som elsker og gror!

I diktsamlingen Alt du trodde glemt skriver han flere dikt der han kan ha hentet inspirasjon fra Vinterdalen:

Alt du trodde glemt er ikke glemt

Havet husker ditt forlis,

og fuglen snarene du satte.

Stien husker dine feiltrinn,

og ditt hjerte husker henne

som du ingengang har glemt

——————————————

I den samme diktsamling skriver han:

Jeg er elven.
Jeg er grums og klarhet, gullkorn skjult i sanden,
stille flater,
stride stryk.
Hvilken dyp kilde hvor
er mitt opphav,
hvilken tørst hvor
er mitt mål?
Alltid er jeg den samme,
men aldri helt den samme. Aldri når jeg frem,
skjønt mitt vesen er i bevegelse.

Idars mest kjente dikt er Her bor mitt folk. Dette diktet ble første gang offentliggjort i Dagbladet 20.juni 1964.

I en kulturmønstring i forbindelse med Kong Olavs død, leste Lars Andreas Larsen to av versene fra dette diktet :

Her bor mitt folk
Bak husene står ljåen Men dørene er åpne: Velkommen til vårt bord for nøysomhet

Et bord for brød og fisk Et bord for underet
på livets slitte duk

Her bor mitt folk
Is-hvite tinder speiler sin uforgjengelige tro I deres øyne

Ta fra oss alt
Brenn våre hytter ned! Vi setter atter våre garn lik Peter og fanger stimene av lys som lagres i hjertene. Hvor, mørke, er din brodd?

Flere av Idars dikt er tonesatt. Den mest kjente er Hungerstanka fra Ollikangas som sangduoen Tobben og Ero har gjorde udødelig. Men også Sang til Mollis og Min sang til Kåfjord er flotte sanger.

En stor dikter som gikk bort så altfor tidlig. Kun 53 år gammel.

Den som ingenting eier; eier meget…..

Hans Karl Rismo fikk tidlig interesse for musikk. I voksen alder kjøpte han seg en fiolin. Et instrument han brukte mye tid på. Han var selvlært og det sies at han ble en brukbar fiolinist.
Han spilte ofte opp til dans på ”gamle ungdomshuset” i Olderdalen.

Han begynte tidlig å skrive sanger. Den mest kjente av dem er Vinterdalsvalsen, som han skrev like etter krigen. Sangen ble veldig populær på den tiden og har fått ny aktualitet i dag.

Yngve Rismo fortalte noe av historien til denne sangen:

”Hans Rismo hadde lenge gått å ”ruget” på denne sangen. Mange av verselinjene var skrevet, men han manglet melodien. Så en sommerkveld han var på fisketur oppe i dalen, kom melodien. Han nynnet den for seg sjøl og den passet perfekt til teksten. Han hadde ikke papir og blyant for å skrive ned notene. Så i frykt for å glemme melodien forlot han teltet og fiskestanga og sprang nynnende ned dalen til han kom til Dalbakken der han hadde sykkelen sin. Nynnende syklet han hjem og fikk dette ned på et papir.”

I første verset av Vinterdalsvalsen skriver han:

Vemodsfulle toner min sjel nå beruser; stille du flyter og haster i havn.
Mektig og vilt gjennom dalen du bruser; Iskold tungsindig med lengsel og savn.

Hans Karl Rismo som han het var født 8.mars 1917. Han var innom forskjellige yrker i sitt yrkesaktive liv. Han begynte som fisker og på anlegg. Siden startet han opp med hønseri og eggproduksjon. I mange år drev han også et lite snekkerverksted i Olderdalen.

“Ved Ádjatmohkkis bredder der fant jeg min have…”

Han døde 28.juni 1981. 64 år gammel.

Hallvard K. Halden ble født 14.juni i 1921 i den lille bygda Ørsnes i Vågan kommune i Lofoten. Han begynte tidlig å skrive viser og små dikt. Som 18-åring skrev han visa Heimbygda, en kjærlighetserklæring til Ørsnes. I en av versene skriver han:

For et syn når sydvest-stormen braker.

Og når Vestfjorden brøler mot strand.

Jeg vil minnes at husan de knaker.
Og det spørres om hver er på land.

Hav, mektige hav.Hav, fiskernes grav
Slik vil jeg se deg i minnet mitt da.

Friskt, hardt, brusende, biskt

Hallvard kom til Lyngseidet som betjent i 1942. Han ble raskt en drivende kraft i det lokale revymiljøet . Han skrev tekster om stort og smått fra Lyngen og kommunene rundt Lyngenfjorden. Det var i denne perioden han skrev Kåfjordsangen, som er blitt en folkekjær og populær sang.

Selv palmenes land ei måle seg kan, Sammen med Kåfjord og bjørka i li. Slik ei bygd det har vi.

Takk for sangen Hallvard!

Hallvard døde 27.oktober 2007,86 år gammel. Han er gravlagt på Eidebakken kirkegård, Lyngseidet.

Erland Rundberg var født den 27. desember 1917. Han døde 30.januar 1989. Han var født i Kåfjord, men bodde store deler av sitt liv utenfor kommunen. Erland skrev diktet Barndomsheimen for mange år siden. Diktet handler om å lengte hjem. I første verset skriver han:

Der hvor Isfjellsklipper speiler seg i vann,
der hvor Lyngens bølger slår mot steinet strand. Der hvor måken skriker hult i stormens brus, der ligger barndomsheimen i et hvitmalt hus.

Han avslutter i siste vers med :

Der hvor mor ved rokken syng sin vuggesang, der hvor høge fjeller gjør vår fjord så trang. Der hvor sydvestrokken piskes opp mot sky, Dit hen vandrer tanken fra den travle by..

Liv Mæsel Rundberg har laget melodien til denne folkekjære og nydelige sangen. Sangen kan høres på YouTube med bilder fra Kåfjord.

Erland Rundberg ligger begravd på Elverhøy kirkegård i Tromsø.

Anton Danielsen Meedby, eller Ant. D. Meedby som ble hans forkortelse, var født i Salangen 25. juli 1884. Han ble ansatt som lærer og styrer ved Djupvik skole i daværende Lyngen kommune i 1909.

Meedby var politisk interessert og blei tidlig medlem av Lyngen herredsstyret. Han var dyktig og ble tidlig valgt som ordfører, varaordfører og medlem i en rekke råd og utvalg.

Ant. D. Meedby var stor pådriver for at Kåfjord skulle bli egen kommune. I 1930 var det klart, Kåfjord ble egen kommune og Meedby ble ikke uventet valgt som kommunens første ordføreren.

Et verv som han skjøttet på en særdeles god måte. Kommunikasjon og kampen mot fattigdom var viktige saker for Meedby.

Meedby var en samfunnsengasjert og aktiv person. I det første året som ordfører forfattet han over 500 skriv til aviser og tidsskrifter, fra sitt kjøkkenbord hjemme på Haugatun i Djupvik. Han var formell og korrekt i sine skriv til sentrale myndigheter. Men, i avisdebatter kunne han være både ironisk og sarkastisk.

I Lyngen bygdebok kan vi lese: Da Kåfjord så satte ”fot under eget bord”, var det av uvurderlig stor betydning at denne kommunen fikk en ordfører som besatte en slik usvikelig interesse for Kåfjord og var en arbeidskraft langt utover det vanlige”.

Uten forkleinelse for de andre ordførerne etter han, kan man trykt si at Kåfjord aldri har hatt en bedre ordfører. Vi har mye å takke Meedby for. Ikke minst for alle kilometer med skogsveier vi fikk til Olderdalen.

Meedby var ordfører i Kåfjord i 14 år. I 1942 søkte han seg fritatt fra vervet som ordfører av helsemessige årsaker. Men faktum var at han mistrivdes å jobbe under tysk kommando. Han kom tilbake som ordfører etter frigjøringen i 1945. Han døde imidlertid året etter, da han var i ferd med å gjøre seg klar for en ny Oslo-tur. Saken han ønsket å ta opp med myndighetene denne gangen gjaldt Kåfjords utfordringer etter krigen.

Medbys ordførerkolleger tok initiativ til reising av en minnebauta på hans grav i Djupvik . På gravstein står det: ”Hvad du ævner, kast av i de nærmeste krav”.

En god ordfører og et stort menneske.

Stefanus Pettersen var sønn av Eva Kaisa Grape og Petter Olafsson. Familien bodde i Naimakka, 4 mil fra Karesuando, på svensk side av grensa.

Stefanus ble født 29.juli 1866, som nummer seks i en søskenflokk på ti. Tre av barna døde i ung alder.
Da Stefanus var 12 år døde faren i tyfus og moren ble alene med 7 små barn. Fattigdommen var stor og mat var det lite av. De bestemte seg da for å flytte til Norge. I Storfjord hadde de noen slektninger som de oppsøkte.

Stefanus kom til Norge i 1884 og de andre søsknene fulgte etter utover 1890 årene.
De fleste slo seg ned i Lyngenområdet.

For Stefanus ble havet hans tumleplass. Havet hadde han bare lest om i bibelen. Han visste den var stor, men trodde det bare var i guttefantasien. Stefanus og mange andre av innlands-folket kunne nesten ikke tro at havet var salt. De måtte smake på vannet for å forvisse seg om at det stemte.

I løpet av et langt fiskerliv lærte Stefanus havet å kjenne. Fem ganger var han med på å berge et båtmannskap og sjøl var han med på et dramatisk forlis der han satt på kjølen i flere timer – før han omsider ble reddet.

Han og kona Marie Emelie Grape fikk tilsammen ti barn. Fire voksne sønner døde under dramatiske omstendigheter. Gudstrua hjalp Stefanus gjennom den vanskelige tida. Etter hvert ble han leder for den læstadianske menigheten i Olderdalen, og fungerte i mange år som predikant.

Han var elsket av sine venner i menigheten. Han var kirkens mann. Hans vesen var preget av vennlighet, kjærlighet og humor.

Stefanus var svært opptatt av utvikling og gledet seg stort over nye kommunale fremganger.
Han var en bauta og en sentral skikkelse i bygda. Stefanus Pettersen var kjent langt utenfor kommunens grenser.

Da han døde i 1963 var det stor deltagelse fra Kåfjord og de andre kommunene i nærheten. Mange kom fra Finnland og Sverige for å vise han den siste ære.
”Et godt og uegennyttig menneske har lagt seg til hvile etter en lang arbeidsdag”, skrev Hans Berg i sine minneord til Stefanus.

Stefanus Pettersen var en stor personlighet. Kanskje den største Olderdalen noensinne har hatt.

Peder Olav Olderdal (”Tinn Ola”) ble født den 3. juli 1906. I sine yngre år var han innom forskjellige yrker. Vi husker han best som kjøpmann og småbruker.

Det spesielle med hans forretningsdrift var at kundene fikk ta ut varer på ”bok” – nesten ubegrenset.
Ofte kunne det ta lang tid før ”boka” ble gjort opp. Dette gjorde at han fikk problemer med sine leverandører og dermed stopp i leveransene . Men ”Tinn Ola” kjente kundene sine godt. Han visste at når folk fikk penger ville de gjøre opp for seg. Og det gjorde de..

Olav Olderdal drev butikk i en periode med stor arbeidsledighet. Det var lite penger blant folk. I tillegg var det store variasjon i fiskeriene.

Mange har takket Olav Olderdal. Uten hans godhet kunne det gått riktig ille for mange familier på den tiden.
Olav var en mann med godt humør og trua på folk. En mann som var glad i mennesker og jeg vet bygdefolket var glad i han.

Hedersmannen Peder Olav Olderdal døde i 1972 – 66 år gammel.

Foto: Geir Tårnesvik

Hilmar Angel Olsen ble født 10.oktober 1915 i Olderdalen. Foreldrene hans var Peder Olsen og Marta Hansen.

Hilmar jobbet som fisker fram til 1940, kun avbrutt av 84 dager i militæret ved IR 16 på Setermoen.

Hilmar ble tidlig medlem av AUF.

Under krigen jobbet han for byggmester Sørem på tyske anlegg i Balsfjord. Han likte dårlig å jobbe for tyskerne og i august 1942 så han sitt snitt til å ”stikke” av.
Sammen med Hans Hansen og brødrene Karl og Asle Mathisen fra Olderdalen flyktet han til Sverige. Vi kan se at han passerte grensa til Sverige den 27.august i 1942.

Reisen gikk videre med tog fra Kiruna til Stockholm og derfra til mottaksstasjon for flyktninger på Kjesäter . Mottaksstasjonen var en tidligere herregård som lå like utenfor tettstedet Vingåker i Södermanland, ca. 3 timers togreise fra Stockholm. Der måtte Hilmar igjennom lange avhør.

Og i et notat fra avhøret sier han:

”Jeg har intet gjort hjemme som gjør at jeg er nødt til å rømme fra Norge. Hverken jeg eller noen i min familie har vært medlem av NS”.

40-45 000 nordmenn flyktet til Sverige under andre verdenskrig. Hilmar fikk registreringsnummer 7062, noe som viser at han kom forholdsvis tidlig til Sverige.

RA, Den Kgl. Norske Legasjons Flyktningskontor, V/Va/L0022: Kjesäterkartoteket. Alfabetisk register, A-Å., 1940-1945, s. 660

Etter 7 måneders trening og militærtjeneste i Sverige ble han utskrevet til tjeneste i England. I et hemmelig-stemplet skriv til Mannskaps-og Verneplikts-styret i London står det:

PERSONELL TIL NOR.N.I.K.
Forsvarssjefen henstiller at Hilmar Angel Olsen født 10.oktober 1915 overføres fra Stockholm på britisk liste og må bli utskrevet til Marinen for anvendelse i spesialtjeneste under F.O. SOK. og ”L”. London har fått gjenpart herav.

Den 15.april 1943 ble Hilmar innrullert ved S.S.H. i England. Etter pliktmessig trening på forskjellige baser ble han medlem av den berømte ”Shetlandsgjengen”. Fra 26.oktober 1943 til 1. januar 1946 var han matros på ”KNM HITRA ”.

”KNM Hitra” er den eneste av våre ordinære marinefartøy fra annen verdenskrig som er bevart i sin opprinnelige utforming.

Båten var stasjonert i byen Scalloway på Shetland. Den 17.november 1943 seilte ”KNM HITRA” inn Skorpasundet på Sunnmøre med agenter og militært utstyr. De returnerte dagen etter med motstandsfolk som var jaget av tyskerne. Dette var den første av til sammen 39 turer Hilmar gjorde over Nordsjøen.

Hilmar Angel Olsen var en mann av få ord. Han snakket aldri om krigen og sin deltagelse i ”Shetlandsgjengen”. Få i Olderdalen visste om hans krigsinnsats.

Hilmar døde 30.april 1992. Han etterlater seg en datter, som sitter igjen med kongelig diplom og flere utmerkelser etter sin far .

Vi andre takker Hilmar for hans krigsinnsats og for et fritt Norge.

Tilleggsopplysninger:

Avisutklipp fra avisen Nordlys 14 juli 1987.

Hans Pedersen drev landhandel, posthus og var stedets lokalbåtekspeditør. Hans var en fargerik og dyktig kjøpmann.

Utdeling av post var ukas høydepunkt. Mange eldre husker dette med stor glede. Det var en helt spesiell opplevelse som samlet mange tilhørere.
Hans Pedersen hadde ordet i sin makt og var god til å formulere seg.

I motsetning til sin kollega Olav Olderdal, var Hans Pedersen veldig restriktiv med kreditt. Som hovedregel var det kun kontant betaling som gjaldt.

En karismatisk handelsmann som var mest kjent som ”Hans Persa” eller ”Hanno”.

Han døde i 1960,85 år gammel.

Alette Pedersen ble født den 17.september 1872. Hun var søster til kjøpmann Hans Pedersen. Alette var enslig hele sitt liv, men hun fant stor glede i å hjelpe andre. Hun bodde i et lite hus ved siden av butikken til sin bror. Det sies at de to var meget forskjellig og hadde ulikt syn på flere samfunnsspørsmål.

Alette stilte opp når folk trengte hjelp. Ved fødsler og ved livets slutt.

Det ble sagt at når Alette viste seg med det hvite tørkle på hodet, var en ny verdensborger på vei..

Hun var opptatt av at folk skulle få en verdig død. Og det skjedde flere ganger at hun tok seg av hele begravelsen.

Fattigdommen i bygda var stor. Det hendte hun tok lokalbåten til Tromsø for å selge kjøtt og poteter for fattigfolk. Alette var et utrolig menneske som aldri tok betaling for den jobben hun gjorde. Hun var fornøyd dersom hun fikk litt mat til livets opphold.

Et fantastisk og enestående menneske som døde 12.mai i 1942. Hun er begravd på Sandeng kirkegård i Manndalen.

Alette Pedersen var Olderdalens svar på ”Mor Theresa”.

Stor-Aletta – uunnværlig i sin tid