Lyngen i brennpunktet.

Otto Ruge

Lyngen i brennpunktet – generalstabssjefen på besøk

Generalstaben ble alarmert av de lokale rapporter. Stabssjefen sjøl, Otto Ruge, foretok en befaring i Lyngen sommeren 1935 sammen med avdelingssjef Rasmus Hatledal. Ruge ble ikke beroliget av sitt møte med Skibotn. Det var som å komme til ei finsk bygd. Det var finsk språk som dominerte. De samtaler og undersøkelser som ble gjort, bestyrket ham i den oppfatning at norske myndigheter måtte handle raskt for å motvirke den finsk-nasjonale agitasjon som ble drevet av finske besøkende «og kanskje farligst av norske undersåtter». Generalstabssjefen mente riktignok ikke at ansvarlige finske myndigheter støttet agitasjonen. Han så likevel, i likhet med andre norske instanser, svært alvorlig på situasjonen, dels fordi han mente at den hadde sitt utspring i innflytelsesrike nasjonalistiske kretser i Finland, dels fordi den påståtte agitasjon stod på direkte kollisjonskurs med norsk assimileringspolitikk:

«Det som gjør den finske sprog-agitasjon odiøs, er at den direkte motarbeider våre legale bestrebelser for å assimilere våre finsk- og samisktalende norske statsborgere, knytte deres interesser til Norge og få dem til å føle sig som norske. At agitasjonen delvis synes å være rettet mot norsk statshøihet og arbeide for grense-bygdenes tilknytning til Finland, gjør saken enda alvorligere.»

Hvem var sjøfinner i Nord Troms?

Støtter kvenske språktiltak for unge - Ruijan KaikuStøtter kvenske språktiltak for unge - Ruijan Kaiku

Vi har tidligere fått høre at sjøfinnene i Nord-Troms var samer alle sammen. Men nå kommer det flere og flere kritiske røster til denne påstanden. Jeg har sett på den første samlede lista over befolkningai Kåfjord i Nord-Troms. Nemlig matrikkelen for 1723. Det er på dette tidspunkt (1723) kun 11 bosatte gårder i hele nåværende Kåfjord kommune. 5 av disse 11 gårdene var ryddet av personer som i ulike kilder er blitt benevnt som kvener. I tillegg hadde brukerne på to av de andre brukene navn som man kan mistenke var kvenske. De to personene som jeg mistenker er kvenske er Olle (Olli) Persen som bor på Langnes og Lasse (Lassi) Andersen i Mandalen. Om denne Lasse Andersen som bodde på bruk nr 1 i Manndalen, er det i slekta en fortelling om at han (stamfaren) er kommet fra Kemi i Finland og har rømt unna utskriving til svensk militærtjeneste, så der kan vi vel konkludere med at det er en finsk mann.

Men om det er slik at hele 7 av de 11 gårdene er bygget av kvener, så må jo kvensk/finsk vært et dominerende språk i Kåfjord på den tid, eller? Og kan vi med sikkerhet si at de 5 andre gårdene var bygget av samer? De er i skattelista oppført som finner, og opprinnelig var finnerydningene» gitt til finner fra Kvitsjøen (bjarmere).

Jeg utelukker at det kan ha vært svært mange innbyggere utenom de som er registrert i matrikkelen av 1723. For fogden fra Skjervøy, med sine soldater trålet langs strendene og opp gjennom dalene på jakt etter eventuelle bosettere. Han hadde streng ordre om at ingen fikk bosette seg eller drive fiske på Kongens og Baron de Peters sine eiendommer uten å betale skatt.

Lars Monsen

Lars Monsen forteller om sin kvenske bakgrunn på NRK-programmet Lindmo:

Under samtalen med programvert Anne Lindmo ble tur-kjendis Lars Monsens samiske bakgrunn tatt opp. Da sa han at han bruker de sjansene han har til å vise sin stolthet over sin bakgrunn i fra nord. Så kom Monsen med følgende innrømmelse:

– Jeg er helt sikkert også litt kvensk. Og den materien ønsker jeg å gå dypere inn i, sa han.

Klare kvenske aner

Monsens samiske identitet har lenge vært kjent for mange, mens den kvenske tilhørigheten har vært mer ukjent. Da Gunnar Qven i 2011 forsket på Lars Monsens slekt, kom han derimot fram til klare kvenske bånd.

Lars Monsens bestemor, Mildrid Pedersen er begravd på Birtavarre kirkegård.

  • Det er ikke nok å se et fotografi av sin morfar Lars Olai Pedersen i en samekofte og deretter tro at han er en fullblods same. Han bør vite mer om sin slekts fortid. Lars Olais mor Elen, stammer fra den mest kjente kvenslekten vi har her på Nordkalotten, nemlig Pelleg/Bellika-slekten i Norge/Sverige.
  • Og Lars Olais far, Peder Pedersen har også sine aner fra tidlig kvenslekt i Kåfjord. De første faste bosettere i Kåfiord var kvener, skriver slektsforskeren i en «I Storfjord-artikkel» som også har blitt publisert på nettsidene til Norske kveners forbund
  • Han mener at Monsen er bortimot hel-kvensk.
  • Qwen forteller videre at Lars Monsene kvenske stammor fra Storfjord er Anna Michalsdatter Peleg, som i 1748 giftet seg med kvenen Anders Persen Kutainen og bosatte seg på Kviteberg ved Lyngseidet der hun fikk seks barn. En av hennes sønner Erik, giftet seg med Marit Michalsdatter Marakat fra Kåfjord. De bosatte seg på Ysteby der de fikk fire barn. Ekteparet Erik og Marit er tipp, tipp, tippoldeforeldre til Lars Monsen.
  • -Samlet sett har de en stor kvensk etterslekt i dagens Kåfjord. Et interessant trekk ved Lars Monsens slekt er guttenavnet Erik. Lars har en bror som heter Erik. Dette navnet har fulgt morssida i mange århundrede før. Lars Monsens interesse for fartingen i utmarka har han ikke fra samefolket, men fra Annas far Michael Nilsson Peleg (født ca.1682). Han hadde i sin ungdom fartet over alt her på Nordkalotten, også på russisk side. Og av den grunn ble han derfor et meget viktig vitne da Norges grense mot Sverige ble trukket opp på 1740- tallet, røper Gunnar Qwen.
  • Han mener at det derimot ikke er unaturlig at Monsen ikke er så godt kjent med sin kvenske bakgrunn.
  • – Jeg har gjennom tiden sett at mange mennesker i Storfjord og i Lyngen ikke har vært klar over sitt kvenske opphav, og har trodd at de var av samisk ætt. De har heller ikke visst at Lyngenfjorden hadde en tilnærmet ren kvensk befolkning på 1700-tallet. Da grensen mellom Norge og Sverige ble gått opp på 1740-tallet ble det samtidig foretatt en folketelling der også etnisiteten til menneskene som bodde der ble kartlagt. I hele Lyngen var det den gang 45 kvenske- og tre norske gårder. Seks samer bodde her som husmenn hos kvenene. Samene hadde flyttet til fjorden på grunn av nøden i fjellene. Det var en tilstand de likte dårlig. De ville heller leve det frie livet på vidda, forteller Gunnar Qwen.

Gurli Halin

Hei,

Jeg fikk din hyggelige e-post fra min kollega hos Riksantikvaren. For snart to måneder siden gikk jeg av med pension, så dette ble en ekstra fin hilsen fra min fortid.

Naturligvis husker jeg arbeidet med intervjuene og innsamlingen av bildene meget godt. Ragnhild og Jens var imøtekommende, inkluderende, snille og villige til å fortelle om sine liv. Dessverre ble en av innspillingene med dem ganske dårlig teknisk. Det plaget meg, fordi det var ikke lett å gjøre om en så vellykket samtale.

Alt materiale som jeg samlet inn ble oppbevart på kulturkontoret i Olderdalen og etter hvert overført til Nord-Troms museum, har jeg forstått. Sjøl har jeg ikke noe av dette privat. Intervjuene ble også transkribert av ei ung jente fra kommunen. Det tråkige og pinlige er at jeg nå ikke husker hva hun heter.

Utgangspunktet for innsamlingsarbeidet var en søknad til Navf (Norges allmenvitenskapelige forskningsråd) fra Marit Larsen Rygg, daværende kultursekretær i Kåfjord kommune. Det ble til en deltidsstilling over ca to år. Arbeidet ble delt mellom intervjuer, innsamling av bilder for avfotografering og framkalling av film og bilder.

Det skulle gjøres en generell lokalhistorisk innsamling for videre fordyping av temaer man eventuelt ville gå videre med. Min intensjon var at informantene skulle fortelle fritt fra hjertet om sin fortid. Spørsmålene ble etter hvert lagt til side. Jeg husker ingen som var motvillig til å la seg intervjue, og var svært imponert over hvilke gode fortellere alle viste seg å være. Min kunnskap om Kåfjord ble mer omfattande om tida før krigen, enn om samtiden som jeg befant meg i…

En vandrehistorie om «bankåndene» hadde flere variasjoner naturligvis. En mann fra Manndalen (dessverre husker jeg ikke hans navn heller) fortalte den noen år seinere på radioen. Det var et morsomt å høre igjen.

Sammen med Nord-Troms museum og de fem kommunene i Nord-Troms, laget vi en vandreutstilling med innsamlede bilder. Utstillingen startet under festspillene i Harstad og ble visst også vist på tv fikk jeg høre. Dessverre ble trykket på katalogen ganske mislykket, og skarpe bilder ble uskarpe. Det var synd, for det ga ikke de fine bildene noen rettvferdighet. Katalogen finnes kanskje på biblioteket i Kåfjord. 

Jeg vet ikke om noe annet som ble gjort med utgangspunkt i dette materialet. Nord-Troms museum kanskje vet noe mer.

Ønsker dere en flott slektstreff i sommer. Vær snill å hils så mye til Dora. Dere er vel søskenbarn?

vennlig hilsen

Gurli Halin

1/3 av myrene i Norge er ødelagt

NÅ BRETTER VI OPP ERMENE FOR Å REDDE RESTEN.

Hvert år ødelegges myr i Norge. For hver ødelagte myr mister vi et karbonlager, en flomdemper og levestedet til planter, dyr og sopp.

Tidligere ble myrene sett på som vassjuke og verdiløse områder. Derfor har de blitt grøftet, drenert til jordbruksformål, tilplantet med skog, brukt til uttak av torv eller utsatt for annen nedbygging.

I dag vet vi at myra er viktig!

Karbonlager: Bare her i Norge lagrer myra karbon tilsvarende vårt utslipp av klimagasser i 66 år, I myra har dødt og delvis nedbrutt organisk materiale torv pakket seg opp gjennom tusenvis av år. Hvis myra ødelegges, kommer karbon i kontakt oksygen blir til CO2, som stiger opp i atmosfæren og bidrar til global oppvarming. Torven i myra akkumulerer – eller vokser – med inntil 1 mm i året. Ei myr som er tre meter dyp, er minst 3000 år gammel.

Flomdemper: Møt torvmosene, planter med superegenskaper! Torvmosene kan ta opp 20 ganger sin egen vekt i vann. (Klem på en liten neve med torvmose og kjenn selv!) Torvmosene og torven gjør myra til en svamp, som suger til seg vann og kan dempe flomtopper.

Levested, matfat og rasteplass: Der det er vann, der er det liv. Og i myra myldrer det av arter! Fra mikroorganismer og hele veien opp til en diger bjørn, som er på myra for å lete etter mat. Mange arter er helt avhengige av myr for å vokse, finne mat eller legge egg Trekkfuglene våre bruker myrene som rasteplass på sin lange ferd mellom nord og sør.

Det dyrkes anslagsvis 5000 dekar myr årlig i Norge. Det tilsvarer 700 fotballbaner i året. Det bygges veier over myr- og våtmarksområder. Og fortsatt blir myrer grøftet og torv lagt i plastsekker og solgt som plantejord på hagesenteret.

Sabima arbeider for: * forbud mot nedbygging av myr til utbyggingsformål. * utfasing av torv i jordprodukter. * forbud mot nye torvuttak. * en kraftig økning i restaureringen av myr.

Sabima – Stans tapet av Naturmangfold