Av Einar Niemi
Trekk fra Nord-Norges historie.
Ill. Mann med hest.
Interessen for Nord-Norge som jordbruksland ble for alvor vakt på 1700-tallet. Myndighetene satset nå bevisst på å utvikle jordbruket. Derfor ble innvandrere i nord med jordbruksbakgrunn ønsket særlig velkommen til landsdelen. Det var spesielt to innvandringsbevegelser som fikk direkte betydning for utviklinga av jordbruket her oppe: Den finske eller kvenske innvandringen og den såkalte «Dølainnvandringen«
Etter at Olderdalen idrettsklubb (OIK) ikke klarte å stille lag i 1968, meldte jeg overgang til Fløya. Det har jeg aldri angret på. Jeg fikk venner for livet og fortsatt møtes vi flere ganger i året. Her fra et arrangement på Ølhallen i Tromsø i 2023.
Bildet må være fra begynnelsen av 1960-tallet.
Mine søskenbarn fra Soleng i Olderdalen. Geir Soleng døde som ung.
Utmed hele Norrbotten og Wästerbotten, Finnmarkskysten og vestre Lappland kjenner man Lyngen som finnerne kaller Jyykea, med den urgamle markedsplassen imot Ishavet, i vestre Finnmarken. Alt før hundretalls år tilbake ferdedes fortidens birkarler og seinere Torne borgere opp til Lyngenfjordens nordside for å bytte varer med lapperne, og til slutt blei det fjellboere og sjøfolk av grannerne fra alle tre rikene, som ferdedes hit.
Slik innleder den finske fortidsgranskeren og etnologen Samuli Paulaharju avsnittet om Lyngen i sin bok «Finmarkens folk» som kom ut på finsk i 1928. Alt i begynnelsen av 1700-tallet, under de store ufredens trengselsår, vet man med sikkerhet at finner valgte ut sine boplasser ved «Lyngenfjordens strand». Det er «Kvæn-Michel» — pillikan Nilan Mikko – som av Schnitler blei oppgitt å hete Michel Nilsen Pelleg det her siktes til. Han bosatte seg «på en kal och naken fjällklæck vid Ishavet». Kvængubben som endog utensokns folk betraktede som eldst i fjorden og begynte å kalle den indre del av Lyngenfjorden for Pellikanvuono (Pellegfjorden), det navnet Storfjorden beholdt lenge på folkemunne.
Alt i 1723 fantes 11 finske familier bosatt ved Lyngenfjorden. Siden øktes den finske stammen, som vi har lest i norske kilder om, slik at det í 1845 var 436 og i 1855 hele 719 finskættede her. Og seinere kom det enda flere. Endog på vestsiden av fjorden, «på själva Lyngens fagra kyrkstrand», i Pollen og Furuflaten og på Kvesmenes innerst i fjorden, på Horsnes, i Kåfjord, Samuelsberg og andre steder er gammel kvænslekt å finne, skriver den finske kilden. .
Men det er helst omkring Skibotn gamle markedsplass ved munningen av Skibotnelva eller Kalguena at den finske bosetningen er størst. Den første som bodde på stedet skal ha vært Markkina-Markreta som holdt til i en torvgamme. Og så kommer finske navn på løpende bånd: Elsan-Jaako, Jørkka-Jussa, Kusto fra Øvertorneå og som fikk hete Markkina- Kusto, Jussa Holma fra Pajala, Könö-Matti, Pohjosen-Niku, Isakki Seppäla, Isak Grape fra Muonio, en ættling av en pastor i Enontekis, Päkin Kalla, Karvosen Jussa, brødrene Klaavu hvorav Matti blei boende på Skibotn mens Heikki og Kusto for til Kvesmenes, og Iisko fikk hjem på Horsnes. Ennå levde Erkki Korvonen i 1927, men eldst da var Säppä Isakkis sønner Erkki, Heikki og Jaako (Erik, Henrik og Jakob). Erik var gift med datter til «Gammel-Rasken» (Albrecht Rasch), Antona.
Navnet Seppäla har sin egen historie. Alt fra tidlig var denne slekta vant med jernet da de bodde i Juosuandos jernmarker. En av dem, kalt Lasun-Lassi, var så kjent for sin dyktighet i faget at han en gang blei kalt til Kengis Bruk av patronen der, da mesteren ved bruket ikke klarte å montere sammen en ny maskin bruket hadde anskaffet. Smeden Lasu skottet og funderte en stund og fikk så maskinen satt sammen og til å surre rundt på flekken. Brukspatronen var tilfreds og sa: «Det är en smed från Junosuando, det, och han skal heta Seppäla». Slik fikk Lasu-folket navnet Seppäla, en flink og dyktig smed. Den første Iisakki på Skibotn var sønn til Lasu og flyttet til Skibotn under nødsårene, etter at en brann fortærte huset hans. Men han kom ikke tomhendt, han hadde ambolt, skrubenk, belg og familie med seg. «Her satte Pojala-buen opp sin smie, og ambolten fra Junosuando fikk atter klinge og den gamle husbelgen puste. Samme sted ringer og samme belg blåser fremdeles i Jaako Seppälas smie,» skriver Paulajarju, bl. a. Den eldste av Isakki-sønnene, Iisakki, flytta til Skjervøy med sitt verktøy, Olli begav seg til Nordreisa, og Erkkis to sønner har et verksted i Honningsvåg. En av ættlingene til Isak i Skjervøy, Leonhard, havnet i Alaska, og der blei han en så fortreffelig hundekjører at han er berømt hele verden over. Ellers er nevnt en rekke navn på ættlinger av innvandrede finner som ennå levde 1 1920-årene på Skibotn. Vi viser særlig interesserte til Paulaharjos bok om dette.
På Karnes bodde ættlingene etter en kvængubbe fra den svenske side, Parakkan-Mikko, og dertil ættlinger til Iisakkin-Lassi. En av hans døtre var enke etter Rasmus Rasch, Karolina. Her bodde også Iisakkin-Iisakki og Pyørnyn-Isko, og ættlinger etter Juhan-liveri, Mooseksen-Kaarel og Lars Mooses. I Pollen holdt Lassin Hannus og Alatalo-Hannun-Hannus etterkommere hus, og der fantes dessuten ættlinger til Parakka-Mikkos Petteri samt en gubbe kalt Sammun-Sammu. I Furuflaten søkte kaakamobon Pojakan Nils-Eeriks slekt sin berging, og før i tiden bodde i Kvalvik slekten etter Hans Heiskela fra Vojakkala. Hans etterkommere er spredd over hele fjorden og enda lenger. Ved Kvesmenes kunne en før i tiden råke på Klaavun-Heikki og Kusto, Lehon Iisko, Laukkosen Peera og Hannu. I Rottenvik bodde en gammel skomaker Luukaan Jussa sa som var sønn. til en Torneborger Luukan Erkki. Ellers var det her etterkommere etter en viss Iisakkin-Iisakki, et navn som synes å være blitt hyppig brukt.
På Rasteby bodde Erkun-Kalla som skal ha vært i slekt med «Bäckarna» (Skibotn), og på Elvevold strever etterkommere etter den storsterke Jaako Kittilä som kom fra Kittilä for hundre år siden. Navnene Aho og Lehto er også navn som er spredd fjorden rundt.
Mange andre finske navn er nevnt og vil finnes i foran nevnte bok. Paulaharju gjenforteller også den gamle Lynngen-tradisjonen om at lyngsværingene under lofotferdene drog åttringer over eidet til Kjosen, når langvarige storstormer satte bom for seiling rundt Lyngstuva og de satt værfaste med båter og utstyr på Lyngseidet. Lyngenfjorden var da ofte ikke til å spøke med, og det heter at de satte båtene over ved håndkraft «så at fjellet skalv og ryggene krøktes, og Hannu-Lassi fra Pollen, en av de første kristne, brakk armen en gang».
Kilde Lyngen bygdebok
Det er i den etnologiske granskingen gjengitt en mengde formler som blei brukt av de såkalte «runere» for helbredelse av de sjuke, eller også å forårsake skade mot en annen man ikke var venner med. Vi gjengir ikke disse formlene.
Ofte brukte man imidlertid materielle midler for å overvinne sjukdommer med. Mot tannpine blei således brukt mugg. Man stoppet til tannhullet med muggent brød. Var brødet så muggent at det «røk» av det, var det best. I andre tilfeller leste man en formell og samtidig grep det, var det best. I andre tilfeller leste man en formell og samtidig grep man om den verkende tanna med 2 fingre og dreide rundt mot sola. Det skulle leses og dreies 3 ganger.
Mot forkjølelse skulle man tygge einebær, eller også skulle man tenne på tørre einebær og innånde røken. Tjærekopp var også bra å ha stående på ovnen for å holde forkjølelse borte. Mot gikt og smerter bruktes ringer av messing, på fingrene eller på håndleddet eller på ankler. Ringer av ullgarn blei også brukt, men det måtte være sort ull, til dels blei brukt ringer av dyresener. Runerne leste ofte over slike dyresener. Sølv- og gullringer blei brukt på ørene, stukket igjennom, i medisinsk øyemed, eller for å «skjerpe synet».
Ellers hadde runerne formler mot blodforgiftning, for stansing av blødninger, forløsning ved vanskelige fødsler m. v. Man kjente til varsler om død og ulykker og forebyggende tiltak mot slike hendelser. Hvis en død hadde et øye åpent, fulgte der snart en etter ham fra huset. Hvis spedbarn trakk forkle for øynene, varslet det dødsfall. Gol gjøken nær huset, varslet den død. For å få vite hvor mange år man kom til å leve, hengte man en ring i et menneskehår, holdt ringen etter håret inne i et vannglass, stille. Hvis den likevel slo mot veggene, telte man slagene.
Man slo kors over dørstokken, brente ris og gikk og viftet med den brennende kvasten etter onde mennesker når de gikk fra huset. Hvis det kom fremmede i fjøset, kastet man glør etter dem. I det første badevatnet til nyfødte la man tre glør. Nyttårsnatta satte man fram vatn og ause, så trollene fikk drikke og ikke «gikk på folk». Man spyttet tre ganger etter fremmede som man ikke var trygg på, når de gikk. En kone som var ond og fòr med trollskap, spyttet mot et fjøs da hun gikk forbi. Det så mannen som eide fjøset, og fant en einekvast, tente på den og gikk i fjøset og viftet med den brennende kvasten og jaget vekk onde ånder som «ridde» (red) på dyrene.
Kilde Lyngen bygdebok
Når en døde, la man en mynt på øyelokket for å holde det igjen. Det blei kalt «riming». Penger som blei lagt slik, lot man følge med i graven. Noen brukte dog slike penger til å helbrede med. Helst skulle en ikke unødig røre et lik. Ville en se på et lik, skulle man først ta på liket ved føttene og så oppover. Blei man plaget av at en så den døde som gjenferd (fegd), skulle man gå til liket igjen, ta til føttene og si: «Ta bort plagen». Var den døde begravet, måtte en til graven og si det samme.
Hvis en sjuk spiste godt like før han døde, ville det gå tilbake med gården han bodde på, og det ville bli bare fattigdom. Man sydde strømpetuppene sammen hos en død så han ikke fikk gå igjen. Salmebok blei lagt under haken til den døde eller stukket mellom de foldede hendene. Man hengte hvit duk for speilet og for vinduene i dødsrommet. Når den døde var båret ut, blei alle dører stående åpne en stund. Sengehalmen blei brent, og det hendte at man også brente klærne, særlig arbeidsklærne.
Utfor Kvesmenes var det et berghol de kalte «Dauingsgropa», hvor man la lik om vintrene, til våren kom og likene kunne bli ført til kirkegården og begraves. Seinere blei det bygd et likhus.
Kilde: Lyngen bygdebok
Det har vært, og er vel tildels ennå en utbredt skikk å døpe. barna hjemme. Det har vært hevdet å henge sammen med religiøse omsyn. Slike hjemmedåp blei særlig utført av personlig kristne, men også av andre rettskafne menn. Kvinner utførte hjemmedåp sjelden, og bare i nødsfall, er det hevdet. Det har vært læstadianere som særlig har holdt sterkest på hjemmedåp, de måtte døpe barna straks de var født. Barna blei seinere framstilt i kirka for å få dåpen stadfestet av presten og barna seinere velsignet.
Til stell og oppdragelse av barn har det vært knyttet en del utsagn som vi trekker fram noen eksempler av: Hvis man vugget en tom vugge, ville barnet dø. Barna måtte ikke leke med ild, og ikke plystre. For plystring var og er vel til dels ennå ansett som synd. Man påkalte den onde da, sa man. Hvis et barn dro noe etter seg, blei det «langfingra», det vil si tjuvaktig. Hvis små barn stod og så bakover mellom beina, var det varsel om død.
Kilde Lyngen bygdebok
Juletre blei brukt på enkelte gårder tilbake til 1895, men det var også stor motstand mot juletreet, spesielt i enkelte kretser. Tidligere kjente en ikke til nåtidens julenisser. Den «gamle» nissen (tufte) var en vanskelig herre som en måtte holde seg til venns med, da han ofte hevnet seg. Han var noe for seg sjøl og hørte ikke til «<Evas skjulte barn» som de underjordiske var.
Noen skikker fra den samiske mytologien har nok hengt igjen. Blant de underjordiske var haldier som på enkelte måter synes å ha vært i slekt med de norrøne «huldrer». Under julehøgtida utfoldet haldiene særlig stor aktivitet og var ofte på farten, til en litt skrekkblandet fryd og gammen for den yngre generasjon, noe som mer eller mindre bevisst blei følt som en viktig del av sjølve julestemningen.
Ungdommer kunne også til dels lage tog av julebukker, og lenger tilbake i tida sang man også såkalte «Daban» – sanger utenfor husene fra gård til gård.
Til kirke var det lange avstander i store deler av distriktet. Det var derfor ikke alminnelig å dra til kirka i jula. Derimot var det alminnelig med læstadianske forsamlinger, særlig når de utsendte predikanter kom til bygdene.
Kilde Lyngen bygdebok
Olderdalen, bygda vår