„Designation over finnerydninger «

«Designation over finnerydninger» fra 1739 gir et inntrykk av hvor utbredt slike ekteskap mellom kvener og sjøsamer var i Nord-Troms. En femtedel av de mannlige kvenen hadde da bodd mer enn fem år på finnerydningene. Av dem som er oppgitt med opprinnelsessted, stammet over halvparten (56%) fra Sverige, som på denne tida også omfattetFinland, men bare ca. 8% av dem hadde brakt med seg kone fra hjemlandet. Derimot var heile 39 % blitt gift med sjøsamiske kvinner i Nord-Troms.

Kilde: Nord Troms Regionhistorie, bind 1, side 321.

Finnekapellet

For folk i Kåfjord som skulle til kirken måtte de til Skjervøy, der hadde det stått ei kirke helt siden 1500-tallet.

Som et ledd i finnemisjonens arbeid ble det i begynnelsen av 1720-tallet reist fem forsamlingshus i Nord Troms. I Kåfjord ble det bestemt at kirkebygget skulle stå på Sommernes (Barslett), som ligger i skillet mellom Soleng og Storslett.

Hvorfor valgte misjonærene nettopp Sommernes på Soleng som sted for misjonshuset? Det har vært lansert flere teorier, men mye tyder på at stedet var et naturlig valg. Sommernes ble tidlig snøfritt om våren, det fantes gode jordbruksforhold, trygge landingsplasser for båter og rike fiskeplasser i nærheten.

Flere har også spekulert på om Sommernes kan ha vært et gammelt møtested mellom fjellsamer og sjøsamer – et kulturmøte med røtter langt tilbake i tid, kanskje til og med en form for marked hvor varer ble byttet. Denne teorien fikk ny aktualitet da det i 2018 ble funnet en tysk sølvmynt fra 1370 på et jorde på Sommernes. Funn som dette åpner for spørsmålet: Kan også hanseatene ha trengt inn i fjordene og byttet til seg varer her?

Under veibyggingen gjennom Sommernes på Soleng ble det funnet flere rekker med graver i jorda, noe som vitner om stedets lange historie som samlingspunkt.

Det kan også forklare hvorfor det på Sommernes er funnet et stort antall graver med kister av samme type som ble brukt på kristne kirkegårder. Undersøkelser viser at gravene, som kom for dagen under veiarbeid på slutten av 1940- tallet, ikke fulgte samenes tradisjonelle gravskikk – der de døde ble lagt i pulk og surret inn. I stedet var likene plassert i trekister tilsvarende de som ble brukt på kristne kirkegårder og gravene var orientert øst–vest.

Det er konstatert at Sommernes i perioder på 1700-tallet kan ha vært brukt som kirkegård for hele Kåfjorden. En mulig forklaring er at folk fra indre Kåfjord og Manndalen også ble gravlagt her. Det samme kan ha gjaldt reindriftssamer som døde på vei til vår- og sommerbeitene i Kåfjord.

Dette er likevel bare én mulig tolkning. Asbjørn Lanes undersøkelse av kirkebøkene fra 1750-årene i Lyngen og Skjervøy viser at folk fra Kåfjord på denne tiden-30 år senere søkte til Skjervøy kirke for dåp, vigsel og gravferd.

I Kåfjord kirke finnes det to lysestaker i sølv fra 1722 eller 1723, gitt av Niels Michelsen Pelleg. Disse tilhører Finnekapellet.

Thomas von Westen

På sin første misjonsreise besøkte lederen av finnemisjonen, Thomas von Westen, Skjervøy den 8. august 1716. Han hadde sendt bud fra Alta om at han ønsket samene i Nord-Troms samlet på Skjervøy, men ingen kom. Om sommeren søkte nemlig verken nordmenn eller finner til kirka, fordi da var seifisket godt. De fisket på sabbaten (lørdag) som andre dager, og von Westens folk «fanget inn noen, men de rømte sin vei igjen så snart de kunne.

Thomas von Westen var rystet over både dette og andre forhold, og da han ankom prestegården i Tromsø, skreiv han et krast brev til kapellanene i Karlsøy og Skjervøy. Det handlet om samenes forskrekkelige brennevinsdrikking og den nederdrægtige» fortjeneste som noen landstrykere av kremmere hadde av geskjeften rett framfor kirkene, under alterets påsyn. Von Westen anmodet om at det fra prekestolen måtte leses forbud og strenge formaninger til allmuen på tre påfølgende søndager. For sikkerhets skyld ga han karakteristikker av det han hadde sett og omtalte Skjervøy som: «Satans egen Synagoge, formedelst den mangfoldige Uorden og Troldoms Øvelse, som her blev opdaget langt alminderligere end i Finmarken selv».

Da han besøkte Karlsøy den 11. august, fornemmet han «samme Uorden og Troldoms Væsen» blant samene i Lyngen og Ullsfjord. I det hele tatt brukte Thomas von Westen kraftige uttrykk og overdreiv nok litt i sine mange brev og anbefalinger til kongen. Det var for å tjene den gode sak på den best mulige måten, som for han var å få størst mulige bevilgninger fra kongen til finnemisjonens videre drift.

Etter si andre misjonsreise fra København til de samiske områdene i Finnmark og videre sørover igjen, stoppet han i Rødøy i 1722. Her skrev. han om fjordene i Nordlandene (hvor også Troms hørte til): «der var hele Finne-Fiorder, hvor ikke een eeneste Mand opfyldte med Theraphim, hvert Huus og Gamme var satans synagoge»

Kilde; Lyngen Regionhistorie, bind 1, side 291

Jernproduksjonen i de svenske lappmarkene

Den tidlige jernproduksjonen i de svenske lappmarkene bidro også med et betydelig tilskudd til handelen. «Kvenplog», ”kvengryter», «kvenøkser» eller «kvenlerret” finner man igjen i skifter hos avdøde lyngsværinger på 1700-tallet. Kvenene eller «opplandsfolket» hadde kanskje ikke laget alle disse produktene, men det var de som fikk produktene fram til markedene i Skibotn, Nordreisa og Bossekopp. Fjordbeboerne på norsk side fikk avsetning for. sommerfanga sei, et tørrfiskprodukt som var svært dårlig betalt nede i Bergen, og ullvarer som luer, votter, lester og ryer.

Når kom de første kvenene til Lyngen-regionen?

Det er nevnt kvener (qvæn) i tiendpenningskatten fra 1520 og leidangskattelista av 1567 for Skjervøy tinglag som også omfattet Lyngen og Kåfjord. Tre av kvenene i 1723 bodde trolig alt i Lyngen-regionen før 1700. Det var kvenen Niels Nielsen på Bergnes i Sørfjord og brødrene Per og Hans Persen på Skibotn (tabell 11). De er nevnt i folketellinga av 1702: Niels på 50 aleine med sine to barn på 5,5 og 9,5 år og brødrene Hans på 43 år og Per 37 år gammel.

Kilde: Lyngen Regionhistorie

Kvenene fra Kvenland

Eldre forskning har man altså villet forklare kvener som personer som bodde i et landskapsområde rundt Bottenvika kalt Kvenland. Bruken av begrepet kven på ei folkegruppe har vært omdiskutert, fordi kven var et utgruppenavn gitt av andre enn kvenene selv, og ofte også brukt som et skjellsord på lik linje med finn og lapp om samene. Hva kvenene kalte sin egen folkegruppei eldre tid, veit vi ikke da det ikke finnes kilder om det.

De eldre kildene i Nord-Norge vitner om at det var sterke tradisjoner knyttet til bruken av begrepet kven, som ifølge eldre folketradisjon var en beboer eller en etterkommer etter beboere av sagatidas «Kvenland». I eldre kildemateriale fra 1700-tallet (årlige skattelister) blei kven brukt i Nord-Troms, Alta og Kautokeinoområdet om innvandrere som hadde en finskspråklig bakgrunn. Myndighetene skilte i. sine nedtegnelser klart mellom sjøsamene,kalt søefinn eller finn, og kvenene som blei kalt qvæn (=kven). Ifølge de eldste kildene fra 800- til 1200-tallet var ordet kven den gamle norrøne betegnelsen på mennesker med finskspråklig bakgrunn og blei seinere i Nord-Norge brukt om finske innvandrere og deres etterkommere.