Ulykkelig kjærlighet

En tragedie som rammet storfamilien for mange år siden.

En tidlig høstkveld da fjellene lå i gyllent skjær og lufta var klar og frisk, kom en ung og vakker jente fra Kvænangen til Olderdalen. Hun hadde reist dit for å hjelpe et eldre ektepar som slet med både alderdom og sykdom. Hun var kjent for sitt gode vesen, sine varme øyne og sitt smil som kunne lyse opp et helt rom.

I bygda bodde også en ung mann – la oss kalle ham «vår mann». Han var av det stille, ydmyke slaget, men hadde et hjerte som brant for både troen og medmennesker. Da han møtte jenta, var det som om hele hans indre våknet til liv. Snart tilbrakte de lange dager sammen ute i skogen, der elvene klukket, bjørkeskogen sto i gult og rødlig flamme, og nettene var fylt av nordlys som danset over fjorden. I slike omgivelser vokste kjærligheten fort, ren og sterk.

Han var dypt troende, læstadiansk, og bar en barnlig, nesten urokkelig overbevisning om at kjærlighet måtte være ren. Intimitet før ekteskap var utenkelig, men dette gjorde bare båndet mellom dem enda sterkere. For å vise sin troskap og sitt alvor, reiste han til Hammerfest og kjøpte en vakker gullring – enkel, men skinnende, som et løfte om evighet. Hun tok imot ringen med tårer i øynene, og de lovet hverandre troskap inntil døden skilte dem ad.

Da jenta måtte reise hjem til jul, lovet de å snart sees igjen. Han skulle tjene penger, nok til et bryllup, et hjem, et liv sammen. Med ungdommens iver dro han til Lofoten, og senere til andre steder i Nord-Norge. Han sto i storm og snø, på fiskebåter i mørke hav, og hver gang han tjente en krone, så han for seg dagen da hun skulle bære hvit brudekjole og stå ved hans side.

Månedene gikk. Vinter ble til vår, og sommeren nærmet seg. Han hadde spart opp både til brudekjole og gaver – gaver valgt med omhu, som vitnesbyrd om kjærlighet og fremtid. Med hjertet fylt av håp og lengsel satte han kursen mot Kvænangen. Han hadde ikke sett henne på et halvt år, og tanken på gjenforeningen gjorde ham nesten ør av glede.

Men virkeligheten som møtte ham, var som et slag i ansiktet. For da han endelig sto foran henne, kunne han ikke unngå å se det: hun ventet barn. Og han visste at barnet ikke kunne være hans. Hele hans verden brast i løpet av et eneste øyeblikk. Kjærlighet, drømmer og tillit forvandlet seg til smerte og raseri.

Han konfronterte henne, stemningen var intens, ordene harde, blikkene fulle av tårer. Til slutt krevde han ringen tilbake – symbolet på deres løfte – og forlot henne. Forvirret og knust vandret han i flere døgn uten mål eller retning. Han søkte ly i forlatte buer, kalde sommerfjøs, og til slutt fant han en båt som tok ham tilbake til Kåfjord og videre til Olderdalen.

Der, med et hjerte som nå bare var fylt av bitterhet, solgte han både ringen og de kostbare gavene. Tomheten i sjelen ble fylt med sprit, og snart drakk han hver eneste dag. Han, som en gang hadde vært full av tro og håp, sank dypere og dypere ned i mørket.

Men en natt i Hammerfest, da han hadde drukket seg sanseløs og sovnet blant gravene på kirkegården, skjedde noe uventet. I drømmens eller rusens tåke – eller kanskje i en virkelig åpenbaring – opplevde han et møte med noe hellig. En kraft, en stemme, en visshet fylte ham med lys. Da han våknet, var flasken ikke lenger fristende. Fra den dagen rørte han aldri mer alkohol.

Han vendte tilbake til Olderdalen som en forandret mann. Smerten ble vendt til forkynnelse, bitterheten til omsorg. Han ble predikant i den læstadianske menigheten og fant igjen meningen med livet i troen. Mange i bygda ble berørt av hans ord, for han talte med hjertet – et hjerte som hadde kjent både kjærlighetens sødme og svikets dype smerte.

Årene gikk. En dag møtte han en kvinne fra bygda, god og jordnær. Hun så ikke bare predikanten, men også mennesket bak. De fant ro og kjærlighet sammen, og denne gangen ble livet slik han hadde drømt om i ungdommen. De levde sammen i trofasthet og varme til sine siste dager, og minnene om den første kjærligheten bleknet, men forsvant aldri helt – som et sårt, men livsforvandlende kapittel i hans historie.

Jektefart

Jekt er et tradisjonelt fraktefartøy som ble bygget og brukt langs kysten av Norge fra Nord-Troms til Hardanger fra middelalderen og fram til et stykke ut på 1900-tallet. Jekta er et åpent fartøy uten dekk, den er klinkbygget og plattgattet, og seiles med råseil. De eldste og minste jektene var rundt 30 fot lange, de seneste og største var over 70 fot. https://snl.no/jekt

Vi har tidligere lest at kjøpmenn og andre fra Lyngen var på handelsferder med jekter til Bergen, og at dette også foregikk i det 19.århundre. Vi har ved de stikkprøver som er foretatt i Bergen i alt 6 ganger i perioden 1815-1839, nemlig i årene 1818, 1819, 1820, 1821, 1823 og 1824. I forbindelse med disse handelsferdene er mange navn oppført som deltagere. Ikke alle har vært med på alle turene, mens andre har deltatt i flere. For mange ættlinger av disse folkene vil navnene være av interesse, vi tar med hvert navn en gang:

Lars Hansen, Pollen – Katharina Larsdatter, Nordnes – Abraham Abrahamsen, Oksvik – Morten Larsen, Kåfjord – Michel Pedersen, Kåfjord – Jacob Mortensen,Kåfjord – Anders Aslaxen, Kåfjord – Reier Olsen, Oksvik – Anders Johnsen, Pollen – Berte Amundsdatter, Pollen – Niels Andersen, Hammervik – Thomas Thomassen, Hammervik – Andreas Odrup, Nordmannvik – Michel Johannesen, Lyngen – Michel Josva Hvidt, Nordmannvik – Hans Molle Walberg, Nordmannvik – Niels Nilsen, Lyngen -Marie Nilsen, Nordmannvik – Hans Hansen, Oksvik – Isach Henrichsen, Nordmannvik – Erich Henrich Pedersen, Manndalen.

Det er ikke spesielt angitt hvorfor disse personer er oppført i de bergenske kjøpmenns regnskaper. Imidlertid er det berettiget å gå ut fra at kjøpmennene ikke hadde noen interesse av å føre opp navn på mannskaper på jektene i sine regnskaper. Disse folkene må ha levert sine fiskevarer for egen regning og gjort sine innkjøp hver for seg, og dermed fått konti i kjøpmennenes nordfarkladder

Det går fram av våre stikkprøvemessige noteringer at de av fiskevarer leverte: Saltfisk, tørrfisk, rundfisk, tørr storsei og småsei samt rotskjær, blank tran og brun tran og rogn i tønner. Så blei det også levert bukkeskinn og geiteskinn og fuglefjær, særlig av lundefugl.

Det er interessant hvilke varer folk kjøpte for sine fiskevarer. Det var først og fremst korn og melvarer, særlig rug og gryn, Av matvarer ellers var det sukker (rafinade), kandis, kaffe, malt, salt og sirup, kringler og pepperkaker. Ellers var det fiskeredskaper, hamp, jern, seilduk, tjære, tauverk og træmaterialer.