Idar Kristiansen

Idar Kristiansen ble født i Honningsvåg i 1932. Familien flyttet til Kåfjord da Idar var barn. Han bodde i Olderdalen i store deler av sitt liv.

I 1980 fikk han Aschehougs litteraturpris. Samme år ble han nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Idar Kristiansens forfatterskap er viden kjent og beskrevet i flere sammenhenger . Han publiserte sin første diktsamling Sanger fra en tundra i 1957. Siden fulgte diktsamlingen Alt du trodde glemt i 1961. Dokumentaren Korstog mot Kautokeino i 1970. Så fulgte fire romaner Svanevinger i nord i 1978. Den salte åkeren i 1979. Stiene fører til havet i 1980, og Guds nåde nordpå i 1981. I 1982 kom boka Brenninger forut som var ei bok som inneholdt noveller og dikt.

Han prøvde seg også som krimforfatter i 1983 med boka Regnskap i rødt.
Romanen Nådekvalpens dal ble utgitt etter hans død i 1985.

Romanene Svanevinger i nord og Den salte åkeren var utgangspunktet for den norske filmen Havlandet fra 1985

Idar var glad i naturen og brukte ofte Vinterdalen i sine dikt. I diktet Min sang til Kåfjord skriver han:

Ferdes jeg vidt, vil jeg ofte tilbake
Dit Vinterdals-natten er gnistrende stum, Eller dit Bergan med dvergbjørk og nattsol rødmer som Kåfjordens ungdom i sum.
Dit hvor Vårherre er nær med sin hånd.
Dit Erik Johnsen ga armoden ånd.

I siste verset, der inspirasjonen synes å være hentet fra Olderdalen, skriver han:

Visst finnes smålighet, vantro og mismot. Mangt er vel gråstein som burde vært gull. Men Anna er hjemme, og Elsa og Erik. Godt, du å se deg! Ja, kjelen er full! Mennesket lever på hjembygdens jord. Signe det Kåfjord som elsker og gror!

I diktsamlingen Alt du trodde glemt skriver han flere dikt der han kan ha hentet inspirasjon fra Vinterdalen:

Alt du trodde glemt er ikke glemt. Havet husker ditt forlis, og fuglen snarene du satte. Stien husker dine feiltrinn, og ditt hjerte husker henne som du ingengang har glemt.

I den samme diktsamling skriver han:

Jeg er elven.
Jeg er grums og klarhet, gullkorn skjult i sanden,
stille flater,
stride stryk.
Hvilken dyp kilde hvor
er mitt opphav,
hvilken tørst hvor
er mitt mål?
Alltid er jeg den samme,
men aldri helt den samme. Aldri når jeg frem,
skjønt mitt vesen er i bevegelse.

Idars mest kjente dikt er Her bor mitt folk. Dette diktet ble første gang offentliggjort i Dagbladet 20.juni 1964.

I en kulturmønstring i forbindelse med Kong Olavs død, leste Lars Andreas Larsen to av versene fra dette diktet :

Her bor mitt folk
Bak husene står ljåen
Men dørene er åpne: Velkommen til vårt bord for nøysomhet

Et bord for brød og fisk Et bord for underet
på livets slitte duk

Her bor mitt folk
Is-hvite tinder speiler
sin uforgjengelige tro I deres øyne

Ta fra oss alt
Brenn våre hytter ned!
Vi setter atter våre garn lik Peter og fanger stimene av lys

som lagres i hjertene. Hvor, mørke, er din brodd?

Flere av Idars dikt er tonesatt. Den mest kjente er Hungerstanka fra Ollikangas som sangduoen Tobben og Ero har gjorde udødelig. Men også Sang til Mollis og Min sang til Kåfjord er flotte sanger.

En stor dikter som gikk bort så altfor tidlig. Kun 53 år gammel.

Den som ingenting eier; eier meget…..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: