Historien om Stine-Elle lever fortsatt i Olderdalen. Det er en historie om en godt likt og driftig dame. Hun kom til Olderdalen med sin mann og to barn. Familien var mest sannsynlig av kvensk opprinnelse. Øverst i dalen hadde hun funnet en plass der det vokste mye fin Sløke (Angelica sylvestris). Etter mange dager med regnvær var elva flom-stor. Stine-Elle var kommet over elva, men da hun skulle tilbake gikk det fryktelig galt. Hun ble tatt av flommen og ført nedover elva. Hun ble funnet omkommet ved noen holmer uti elva.

Holmene ble siden kalt Stineellesullot eller Stine-Elle sine holmer.

Ved Bártnagieddi kan en se tufter etter gammel samisk bosetning. Vi kan også se rester av et stein-gjerde. I gjerdet er det laget en avlukke som forteller at det har foregått melking av rein. Det var helt vanlig at kalvene ble holdt borte fra simlene, slik at de fikk melket reinen, før kalvene slapp til.

I innhengningen står også en Stallostein.

Fra samisk hold sies det at boplassen har vært i bruk i første halvdel av1800-tallet.

I boka «Gamle samiske flytteveier» kan en lese at reinflokkene ble drevet samlet til Rotsund. Der ble de skilt ut – de som skulle til Uløya og Arnøya ble sendt i en retning, og de som skulle til Kåfjord ble drevet innover Lyngenfjorden til Olderdalen og deretter opp til Vinterdalen.

I boka samiske flytteveier står det videre: «Reindriftssamene som kom til Kåfjord, fulgte kysten opp til Vinterdalen, i det de passerer gjennem de Boendes Udmarker. De tok fast bopel i øverste del av Vinterdalen og flyttet ikke sine telt om sommeren»

Berit Sivertsen, Olderdalen  gjorde en kartlegging av område i 1980. Hun avdekket fem synlige tufter. Den største på ca. 80 kvm. I tillegg er det registrert en tufte til som er ødelagt av traktor.

Tromsø Museum har tidfestet de eldste tuftene til 15-1600-tallet. Noe også tidligere sogneprest Lindbach kunne bekrefte. Han var med som kjentmann da Tromsø Museum gjorde sine undersøkelser i 1970.

Informanter snakker også om en annen undersøkelse som kom sørfra, men det kan være samme undersøkelsen fra 1970.

De eldste tuftene kan stamme fra den gamle sjøsamiske veidekulturen, der man flyttet etter ressursene.

Informanter kan fortelle om en høyreist mann, muligens av norsk eller kvensk opprinnelse. Han var en av fire brødre som kom til boplassen Rabbås i Bardu. En av dem flytta videre nordover og skal angivelig ha havnet på Dalbakken. Mannen ble kalt  for «Robba» etter hjemplassen i Bardu. Han bodde på Dalbakken med sin familie i 10 år fra ca.1868 til 1878. Siden flyttet han ned til bygda og slo seg ned på Ysteby.

Det sies at Dalbakken hadde et levende samfunn, der barn ble født, og der mennesker døde.

En av sønnene til «Robban« omkom i et snøras ved Rødmelan langt oppe i dalen.

På de store myrene på Dalbakken var det stor aktivitet hele sommeren. Allerede ved St. Hans-tider startet de opp med å skave bort det øverste mose-laget. De forskjellige prosessene fortsatte utover sommeren – til torva lå trykt nede i torvskjåen i oktober/november. Det ble mye aske av torv og et uttrykk fra den gang: «En bøtte torv inn og to bøtter aske ut.» Hele familien deltok i dette arbeidet.

«Det ble slutt med torv-arbeidet da «kålla» kom», sa de eldre. På 1960-tallet var det ingen som stakk torv lenger. En epoke var over. Det var mye slit, men også mye gøy.

Flere av de som stakk torv på Dalbakken forteller at det var ganske vanlig å finne tykke tømmerstokker i myra. Hele Nord Troms var bevokst av kystfuru for ca.4000 år siden.

Myra hadde sine navn etter hvor eiendommene gikk. Vi snakker om Stefanusjänkkä, Hannujänkkä og Jakupjänkkä.

Hver vår kom Juuso-familien med reinflokken sin fra Goahteluoppal ved Kautokeino til Vinterdalen. Området hørte den gang til reinbeitedistrikt 3b Dāččavággi. I dag tilhører Vinterdalen til 36 Cohkolat/Biertávarre.

Kart over den samiske boplassen ligger ca. 4 km fra bygda.

Bildet av Hestestein/Heasttageađgi. Fortsatt i dag kan vi se buestengene fra den gang.

Buestenger var en viktig del av konstruksjonen av en gammer

Bak Heasttageađg (Hestestein) bygde Máret-Jovna og Ánne-Máret en stor gamme som fungerte som sommerbosted fra tidlig på 1920-tallet og helt fram til 1955. «Máret-Jovna og Ánne-Máret fikk seks barn. To av disse døde tidlig.

John Juuso

Bernhard Mathisen fortalte meg at en av jentene var meget vakker. Ofte satt hun på steinen med sine håndarbeider. Straks hun så gutten kom opp trakk hun stigen etter seg.

Her en illustrasjon av boplassen ved Hestestein/Heasttageađgi

Juuso-familien bygde etter hvert et lite hus nede i bygda – «under Melen» like ved Olderdaleselva.

Illustrasjon av Håkon Bergmo

I tillegg var det andre familier som slo seg ned med lavvoer på sjøsiden av E6, like ved brua.

Alle jeg har snakket med roser det gode forholdet mellom samene og de fastboende i Vinterdalen.

I boka «Finmarkens nomadisme» kan en lese at de bratte fjellskråningene i Vinterdalen var temmelig uegnet som kalvings-plasser. «Men simlene fant alltid små avsatser som de likte svært godt»

Skinn skal gjøres rent

Fra venstre: Berit Karen Valkepää Kilen, Berit Karen Juuso Baal (1920-69), Marit Juuso (1913-70)

Ved den gamle fergekaien satt de ofte for å selge sine håndarbeider til turistene.

Átnȷu er en kjent fiskeplass utenfor Soleng. Mea: Når Giilavárri faller ned i `hakket` i Áɲubealgi (se bildet) og Ysteby-nesset og Årøyholmen går i ett, er vi på fiskeplassen Átnȷu. Fra gammelt av en meget god fiskeplass. Det var nesten garantert å få fisk på denne fiskeplassen. Nå fungerer den ikke lenger, og laksemerene i fjorden er årsaken til dette. Det er de lokale fiskerne enige om.

Fjellets formasjon Áɲubealgi. Norsk Kjeiptind. Fjellet form kanskje ligner den en keip, tollepinne. Vi burde samlet inn alle `meer` i Kåfjorden

Eiendommen der skolen står heter Minde, gnr. 7/bnr. 42. Byggingen ble påbegynt allerede i 1898, men skolen ble først tatt i bruk i 1903. Ifølge Lyngen bygdebok skulle denne skolen egentlig ha vært plassert på Soleng, men dette virker å være feil. Ingen kjenner til en slik plan. Ved skolestart i 1903 var det 50 barn som begynte på denne skolen. Imidlertid ble skolen raskt for liten, og de første klassene måtte derfor få undervisning på gårdene. Spesielt huset til Stefanus Pettersen ble nevnt, og det ble benyttet som skolelokale i flere år.

Da den smittsomme febersykdommen tyfus exentematikus brøt ut i 1907, ble bygningen brukt som lasarett. Dessverre førte utbruddet til mange dødsfall, blant dem var distriktslegen Ole Christian Strøm Moe. I minneordene etter Strøm Moe står det følgende: «Som distriktslege utførte han med stor dyktighet og troskap en landsleges noe ubemerkede, ofte også lite verdsatte, men desto mer byrdefulle oppgaver. Han falt, som flere av sine kolleger, ved sin post, idet han under sin virksomhet som lege ble angrepet av den sykdommen som til slutt kostet ham livet.»

Etter krigen ble det igjen etablert skole, og den gamle tyskerbrakka, kjent som «Langbrakka», ble også tatt i bruk som skolelokale.

I 1957 fikk Olderdalen en ny skole, og den gamle skolen ble restaurert og omgjort til en tannklinikk.

På 1990-tallet ble skolebygningen på Minde, gnr. 7/bnr. 42, brukt som en ungdomsklubb.

Siden 1997 har Olderdalen Husflidslag tatt i bruk huset.

Skolen har en rik historie. I Årbok for Nord-Troms fra 2018 skriver Tove Haugerudbråten om skolens historie.

Jeg ønsker at Kåfjord kommune setter opp et informasjonsskilt om skolens historie.