Trykk på lenken under:
https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-troms/sesong/202103/DKTR02004721#t=2h32m20s
Trykk på lenken under:
https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-troms/sesong/202103/DKTR02004721#t=2h32m20s
«Skredderen» eller Peder Olsen som han het var bror til Erik Olsen, Ole Olsen, Henrik Olsen osv. Peder hadde et medfødt funksjonshemmet, men han klarte seg godt. Han bodde på «bakken » på Soleng der han drev som skredder og kjøpmann. Kjøpte inn stoff som han sydde etter mål til folk. Jens Johansen forteller i et intervju at det var «skredderen»som sydde konfirmasjonsdressen hans. Peder kjøpte inn nødvendighetsvarer som mel, sukker osv. og solgte det videre med en liten fortjeneste.

Kveite-kleppen er merket OJ som forteller oss at det er min oldefar Oliver Johansen som har laget den. Kveite-kleppen ble også brukt til å ta hardtrampet høy fra høylaen.

Denne blir brukt til trekking av renner ved setting av poteter. Om det er egenkonstruert eller ei, vet jeg ikke. Noen som vet?


Cruiseturismen i Lyngen kan spores tilbake til slutten av 1800-tallet. Den spektakulære naturen og besøket på Fjellfinnbakken trakk turister fra hele verden.

På Lyngseidet ble turistene fraktet med hest og vogn til Fjellfinnbakken. Der oppe var det liv og røre med masse turister, samer, rein og mange skuelystne. Det var salg av samisk håndverk og suvenirer og turistene fikk se litt av den samiske kulturen.

Cruisebåttrafikken hadde sin topp på slutten av 1950-tallet. I 1965 var det imidlertid slutt. En fantastisk periode var over.
Vi som vokste opp på andre siden av fjorden minnes godt den tiden. Store turistbåter som snek seg inn fjorden i sommerbrisen. Båter som «Stella Polaris», «Gripsholm» og «Caronia», for å nevne noen. Drømmen om sjølivet ble tent i mang en guttkropp på den tiden. Tilbake er minner om en herlig tid.
Cornelius Moe har skildret livet ombord i disse turistbåtene i diktet: Innover Lyngen.
Cornelius Moe ble født den 17.mars i 1874 i Tønsvik utenfor Tromsø. Han døde i Hammerfest den 6.januar 1940. Cornelius var forfatter, dikter og lærer. Han har blant annet skrevet Tønsvik-sangen og by-sangen til Hammerfest. Cornelius Moe var aktiv i politikken og var i en periode ordfører i Hammerfest.

Bernt Bjørn leser:
Innover Lyngen
Av Cornelius Moe
Innover Lyngen er kursen satt en tindrende, solblank sommernatt. Ombord turister, yre og gale, et blandet selskap, internasjonale.
Vi er på dekk, driver og danser og suger inn somren med alle sanser. Der smiles og hilses. Man klonker og klinker og fukter talentet med svalende drinker. Damene kvikke, munter og nette, i praktfull maling og flott toilette. Der er tyske mædchen og engelske misser med øredobber og gullgebisser. På fremmede sprog der konverseres, vitses og våses, kurtiseres.

En sommernattstemning, en solnattsdrøm, som gjør en meddelsom, hyggelig, øm. Natten forener. Alle har trang til glede og lystighet, prating og sang. Det ligger i luften, i solnattdisen, i farvenes glød og i sommerbrisen.
Der lyder en fløyte. Kapteinen står op: «Gentlemen, ladies, et øieblikks stopp. Nu er det midnatt. Båten tar stans. Se solen der nord i all sin glans! Og innover fjorden – vår sensasjon: Lyngens berømte fjellformasjon»!

Der ble stille på dekket. Alle kom opp. De stirret innover mot fjellenes topp. Der var tinder på tinder alle steder, skyhøie kjemper i stolte geleder. Veldige fjellflåg, revnet, forvitret, mens sølvblanke vassfall i solspillet glitret. Jegervasstindene,Sørfjordtoppene, med blånende bre-is og sne i kalottene Skibottentakkene og Kåfjordkallen brystet sig bredt i høifjellshallen.
En eventyrverden, et kjempeteater av stivnede masker i rekker og rader. Tinder i svart, i gullgult og grått. Et sommernattspill i skjønn harmoni: Høifjellets mektige symfoni.

Og maskene levde i midnattstunden. Der strømmet en sang mot den stille fjord, som ikke av toner og ord var runnen, et allvorsfullt, mektig, betagende kor: «Du menneskekryp som vil kreftene tvinge og selve naturen vil knuge i kne, vær ydmyk, og husk du er liten og ringe, og løft dine øine mot oss og se! Selv vi som så herlig i nattsol kan glitre, blir slettet ut, må svinne, forvitre»
Der var stille på dekket. Vi sto der og stirret hver enkelt innover, betatt og forvirret. Fjellgardens velde, dens villhet og prakt hadde fanget oss inn med sin trolldomsmakt. Glemt var et øieblikk – dansen, kurtisen. Tanken fløi inn mot de skyhøie slott, som pranget deroppe mot blået i isen. Alt annet blev underlig knuslet og smått.

Dette vegguret tilhørte Johan Mathisen (Jossa). Baksida av uret viser at den er produsert i 1915. Johan kom hjem med dette vegguret omkring 1920. Uret hang på veggen i oldefars hus i mange år. I 1944 da familien evakuerte ble klokka gravd ned i en potetåker. Pakket godt inn i en striesekk. Etter krigen ble klokka gravd opp. Alt av trematerialet var ødelagt, men selve urverket fungerte godt. En lokal snekker laget ny ramme og klokka tikket og gikk til begynnelsen av 1960-tallet. Da var det stopp. Jeg fikk uret av «Jossa» i 1964. En urmaker vurdert at reparasjonen ville være så omfattende at det ikke ville lønne seg. Eier idag er Arnfinn Soleng.

150 år gamle kommager til min oldefar Mathis Hans Mathiasen. Mathias eller «Lille Mattis» var født i 1865 og døde i 1953. Kommagene til min oldefar eies av Arnfinn Soleng.
Kommag (av nordsamisk gápmagat, fleirtal av gáma, ‘sko/fottøy‘) er tradisjonelt samisk fottøy av lêr. Dei skil seg frå skallar ved at dei er laga av hårlaust skinn. Kommagar blir hovudsakleg brukt som sommarsko. Kommagar i bruk med kommagband.
Oversida av skoen er vanlegvis laga av reinskinn og solen av skinn frå ku eller kobbe. Lêret er garva med bjørk. Ein smører kommagar godt inn med tjøreolje. Velsmurte komagar er vasstette.
Som skallar bruker ein skorne vekselvis på høgre og venstre fot.

NRK Troms om det tragiske forliset.
https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-troms/sesong/202101/DKTR02001321#t=1h34m28s
Dette skaret har mange navn. På Norgeskart er det registrert Boazogurra.(Reinskaret) I min ungdom brukte vi navnet Bádjegurra.(Øvre skaret) Vi ser også at navnet Áskegurra (slette mellom to berg) har vært brukt. I dag hører jeg at det brukes det norske navnet Renna. Stedsnavn er i stadig utvikling og slik må det vel være.
