Cruiseturismen i Lyngen kan spores tilbake til slutten av 1800-tallet. Den spektakulære naturen og besøket på Fjellfinnbakken trakk turister fra hele verden.

På Lyngseidet ble turistene fraktet med hest og vogn til Fjellfinnbakken. Der oppe var det liv og røre med masse turister, samer, rein og mange skuelystne. Det var salg av samisk håndverk og suvenirer og turistene fikk se litt av den samiske kulturen.

Cruisebåttrafikken hadde sin topp på slutten av 1950-tallet. I 1965 var det imidlertid slutt. En fantastisk periode var over.

Vi som vokste opp på andre siden av fjorden minnes godt den tiden. Store turistbåter som snek seg inn fjorden i sommerbrisen. Båter som «Stella Polaris», «Gripsholm» og «Caronia», for å nevne noen. Drømmen om sjølivet ble tent i mang en guttkropp på den tiden. Tilbake er minner om en herlig tid.

Cornelius Moe har skildret livet ombord i disse turistbåtene i diktet: Innover Lyngen.

Cornelius Moe ble født den 17.mars i 1874 i Tønsvik utenfor Tromsø. Han døde i Hammerfest den 6.januar 1940. Cornelius var forfatter, dikter og lærer. Han har blant annet skrevet Tønsvik-sangen og by-sangen til Hammerfest. Cornelius Moe var aktiv i politikken og var i en periode ordfører i Hammerfest.

Bernt Bjørn leser:

Innover Lyngen

Av Cornelius Moe

Innover Lyngen er kursen satt en tindrende, solblank sommernatt. Ombord turister, yre og gale, et blandet selskap, internasjonale.

Vi er på dekk, driver og danser og suger inn somren med alle sanser. Der smiles og hilses. Man klonker og klinker og fukter talentet med svalende drinker. Damene kvikke, munter og nette, i praktfull maling og flott toilette. Der er tyske mædchen og engelske misser med øredobber og gullgebisser. På fremmede sprog der konverseres, vitses og våses, kurtiseres.

En sommernattstemning, en solnattsdrøm, som gjør en meddelsom, hyggelig, øm. Natten forener. Alle har trang til glede og lystighet, prating og sang. Det ligger i luften, i solnattdisen, i farvenes glød og i sommerbrisen.

Der lyder en fløyte. Kapteinen står op: «Gentlemen, ladies, et øieblikks stopp. Nu er det midnatt. Båten tar stans. Se solen der nord i all sin glans! Og innover fjorden – vår sensasjon: Lyngens berømte fjellformasjon»!

Der ble stille på dekket. Alle kom opp. De stirret innover mot fjellenes topp. Der var tinder på tinder alle steder, skyhøie kjemper i stolte geleder. Veldige fjellflåg, revnet, forvitret, mens sølvblanke vassfall i solspillet glitret. Jegervasstindene,Sørfjordtoppene, med blånende bre-is og sne i kalottene Skibottentakkene og Kåfjordkallen brystet sig bredt i høifjellshallen.

En eventyrverden, et kjempeteater av stivnede masker i rekker og rader. Tinder i svart, i gullgult og grått. Et sommernattspill i skjønn harmoni: Høifjellets mektige symfoni.

Og maskene levde i midnattstunden. Der strømmet en sang mot den stille fjord, som ikke av toner og ord var runnen, et allvorsfullt, mektig, betagende kor: «Du menneskekryp som vil kreftene tvinge og selve naturen vil knuge i kne, vær ydmyk, og husk du er liten og ringe, og løft dine øine mot oss og se! Selv vi som så herlig i nattsol kan glitre, blir slettet ut, må svinne, forvitre»

Der var stille på dekket. Vi sto der og stirret hver enkelt innover, betatt og forvirret. Fjellgardens velde, dens villhet og prakt hadde fanget oss inn med sin trolldomsmakt. Glemt var et øieblikk – dansen, kurtisen. Tanken fløi inn mot de skyhøie slott, som pranget deroppe mot blået i isen. Alt annet blev underlig knuslet og smått.