Min tante som døde i tuberkolose. Hanna var søndagsskolelærer. Hun jobbet i Tromsø og var medlem av frelsesarmeen. Hvem hun holder på armen er jeg usikker på.
Hanna Eriksen Soleng.
Rasmine og Erik Olsen
Tidlig bilde av Rasmine og Erik sammen med sin førstfødte sønn Einar, trur eg..
Ole Olsen, Soleng
Faktisk det eneste bilde jeg har sett av min oldefar Ole Olsen, Soleng. Han var født i 1844 og døde i 1907. Han var gift med Berit Olsen (Bereth). Har aldri sett bilde av Berit. Hun var født i 1854 og døde i 1941.
Aksel Olsen og Jens Oppheim
Aksel nede til høyre. Jens like bak Aksel. De andre er ukjent for meg, men jeg aner enn viss likhet med Mathisen-folket.
Ragnhild Johansen
En ung tante Ragnhild. Gift med Jens Johansen Slettli. Hun ble til daglig kalt for «Hilda». Ragnhild var et hjelpsomt menneske som vi minnes med glede.
Henrik Olsen («Henrik på bakken»)
Amtskart fra 1880
Det som forundrer meg meget hvorfor Kjeiptind er så sentral på flere gamle kart. Er det kun for at toppen danner «mea» til fiskeplassen Átnju. Eller er det andre ting. Det er flere topper i nærheten som er høyere og mektigere..
Ápmelašvággi
Ápmelaš betyr trang dal med bratte fjellsider. Lokalkjente mener dalen har fått navn etter en mann med navn Ábmu som omkom i et snøskred på slutten av 1800-tallet.
En tursti starter fra parkeringsplassen ved Ápmelašjohka. Stien stiger jevnt til 800 meters høyde før den flater ut og går langs en bratt kløft. Følg merket sti til en falleferdig gamme.
Čárajávri/Saravann (635moh.)
Historien forteller at folk fra Kåfjord i generasjoner har brukt Čárajávri som naturens eget spiskammer. Ofte kom de kjørende med hest og kjerre via Gullas, slo leir ved vannet og fisket med garn i én til to uker, før de vendte hjem med rike fangster av røye.
Den dag i dag møter jeg fortsatt folk fra Kåfjord ved Čárajávri – ikke lenger med garn, men som ivrige sportsfiskere. Om sommeren står de med fluestang langs bredden, om vinteren sitter de på isen med pilkestikke. Garnfiske er nå blitt et sjeldent syn.
På 1960-tallet bygde arkitekt Haugen ei hytte ved Čárajávri. Hytta ble disponert av flyselskapet Norving, som fløy fisketurister til og fra området. Denne virksomheten førte etter hvert til konflikt med reindrifta. Striden tilspisset seg så kraftig at Haugen til slutt satte fyr på hytta – og med det tok fisketurismen ved Čárajávri slutt.
.
Det går en historie fra krigens dager om en samisk familie som holdt til ved Čárajávri og var involvert i illegalt arbeid – muligens knyttet til motstandsbevegelsen eller til flyktningetrafikken over grensa. Etter hvert fikk tyske soldater nyss om virksomheten, og en patrulje ble sendt ut for å undersøke. Familien oppdaget i siste liten en tysk skipatrulje som nærmet seg over isen. I all hast tok de med seg det mest nødvendige og forlot området før tyskerne rakk fram.
Fortellingen har gått i arv gjennom generasjoner, men mange detaljer er fortsatt uklare. Hvem var denne familien? Hva slags arbeid drev de med? Og hva skjedde etter flukten? Dersom noen sitter med flere bruddstykker, eller har hørt andre versjoner av historien, vil jeg svært gjerne høre fra dere. Denne fortellingen fortjener å bli bevart.
Čárajávri er endel av Reisa Nasjonalpark
Isfiske
Min store interesse for jakt, fiske og friluftsliv har gitt meg mange uforglemmelige opplevelser ved Čárajávri (Saravann). Dette vannet i Nordreisa kommune er uten tvil mitt aller kjæreste turmål. I over 50 år har jeg besøkt det én til to ganger i året, både sommer og vinter.
Som oftest starter jeg turen fra Saraelv, men det er også fullt mulig å gå inn fra Guolasjávri. Uansett hvilken rute man velger, tar turen vanligvis mellom to og en halv og tre timer.
Isfiske på Čárajávri i mai er en opplevelse du sent vil glemme. Med litt flaks – og gjerne litt erfaring – kan fangstene bli svært gode. På kartet under har jeg markert de beste fiskeplassene, basert på egne erfaringer gjennom mange år.
Første sirkel: Utenfor den store bukta ved utløpet. Her er det 2–5 meters dybde, et svært lovende område.
Andre sirkel: Ta utgangspunkt i en god teltplass på land, som ofte er snøfri tidlig. Gå omtrent 80–100 meter rett ut fra teltplassen. Dybden her er rundt 3 meter.
Den store sirkelen utenfor Jovnnajohka: Fisk på 1,5–4 meters dybde. Vær oppmerksom på vannføringen i elva, da den kan påvirke fisket.
Sirkelen ved Čuoččuhan-nesset: Her har jeg hatt godt fiske på 1,5–3 meters dyp.
Elveinnløpet: Jeg har også fått mye fin fisk ved innløpet av elva. Prøv på 1,5–2,5 meters dybde.
Beste tidspunkt: Den beste perioden for isfiske på Čárajávri er som regel siste halvdel av mai og fram til den første helga i juni. Da er forholdene ofte på sitt beste, isen er fortsatt trygg og fisken er mer aktiv. Vær forsiktig, spesielt ved elveutløp.
Sommerfiske
Om sommeren kan det tidvis være krevende å få fisk på stang i selve Čárajávri. Røya er ofte lunefull, særlig når vannet blir varmt og fisken trekker ned på dypere partier. Men, dersom hovedvannet ikke gir uttelling, finnes det heldigvis mange gode alternativer i nærområdet.
Rundt Čárajávri ligger det en rekke småvann, og de fleste av dem har fisk – ofte i overraskende god størrelse. Mange er lett tilgjengelige til fots og byr på variert og spennende fiske. Det er slett ikke uvanlig å komme over fjellvann med livlig aktivitet og bitevillig fisk.
Så om fisket i hovedvannet skulle slå feil, er det bare å pakke sekken og ta beina fatt. Utforsker du nærområdet, er sjansene for napp fortsatt svært gode.
En historie fra Čárajávri fra 10. september 2019.
I september 2019 lå vi i telt ved Jovnnajohka. Dagen før hadde det vært kommunevalg, og jeg var nysgjerrig på resultatene. Ved vannet var det imidlertid ingen mobildekning, så jeg bestemte meg for å gå opp på den høyeste toppen i området for å få kontakt.
Der oppe fikk jeg endelig signal og ble raskt oppdatert på valgutfallet. Været var strålende: høstsola varmet, det var vindstille, og lufta var klar og frisk. Jeg la sekken under hodet, strakte meg ut på bakken og lukket øynene for å hvile, mens jeg nøt stillheten.
Det tok ikke lang tid før stillheten ble brutt av den karakteristiske «klonkingen» fra ravner over meg. Jeg åpnet øynene på gløtt og så to ravner seile lydløst over himmelen. Etter hvert ble de flere, og snart oppdaget jeg også to ørner som hadde sluttet seg til. De sirklet høyt over meg i det klare høstlyset – et mektig syn jeg sent vil glemme.
Da jeg la meg ned, var det ingen fugler å se. Nå, bare kort tid senere, kretset ti–tolv fugler over meg. Jeg bestemte meg for å ligge helt stille og se hva som ville skje. Fuglene fløy stadig lavere i rolige, sirkulære bevegelser. Jeg gløttet forsiktig og oppdaget at de første ravnene hadde landet, bare 20–30 meter unna.
Jeg holdt meg urørlig. Etter en stund åpnet jeg øynene igjen og så at også ørnene hadde landet. De beveget seg langsomt og varsomt, hoppende nærmere og nærmere. Til slutt var de nærmeste bare fire–fem meter unna.
Jeg begynte å spørre meg selv hvor lenge jeg egentlig våget å ligge slik. Da en av ørnene plutselig slo ut vingene og flakset kraftig rett over hodet mitt, kjente jeg at det ble litt for intenst. Jeg måtte gi meg til kjenne. I samme øyeblikk lettet hele flokken med tunge vingeslag og forsvant.
Det var en helt fantastisk opplevelse. For et blikk disse fuglene har – de hadde tydeligvis sett for seg en mulig godbit.
Ulykker i nær familie..
«ulykker og plutselige dødsfall gjør et sterkere inntrykk og setter dypere spor».
Farfar Erik og tre tanter dør i tuberkolose i 1946-47 og 48.
Tuberkulose er en sykdom forårsaket av tuberkelbakterier. Den rammer oftest lungene, men kan også angripe andre organer i kroppen. Tre av mine tanter og farfar døde av denne smittsomme sykdommen like etter krigen. Jeg er født i 1947 så jeg husker ingen ting av dødsfallene, men det ble snakket mye om dette i mange år etter tragedien.
………………………………………………………………………………………………………………………………..
Min søster Greta Synnøve dør i krybbedød
I 1953 fikk jeg en liten søster. Tradisjonens tro ble det utført hjemmedåp og jenta fikk navnet Greta Synnøve. Selv om vi var tre søsken fra før, var det stor stas å få en ny. Så en morgen fant vi Greta død i senga. Det ble konstatert krybbedød. Det var like før jul så sorgen ble ekstra sterk. Som barn levde vi med sorgen på vår måte. Ingen hjelp, vi måtte klare oss sjøl, slik var det bare.. Jeg har et klart og sterkt minne fra den gang. Om det er bilde jeg har laget meg sjøl er jeg usikker på. «Jeg holder min søster i hånden – ser opp mot en stor klar måne og synger»:
Måne, du tilgir vel at jeg,
sender en liten bønn til deg
For når du strør ditt smil mot meg,
smil til din hjertes kjær.
……………………………………………………………………………………………………………………………….
Onkel Hans Hansen, Russelv. Skadd på en reketråler på Lyngenfjorden, døde noen dager senere på sykehuset i Tromsø.
Hans Hansen fra Russelv i Nord-Lenangen var gift med tante Solveig. Sammen hadde de tre barn. I tillegg var Solveig «på vei» med deres fjerde da ulykken skjedde, i januar 1958. Hans var eier av reketråleren «Nordlys» og på denne turen hadde han med seg svigerbroren Karl («Kalle») Olsen som mannskap.
……………………………………………………………………………………………………………………………….
Hans Ketil, dør etter ulykke i hjemmet.
Solveig fødte en velskapt gutt ca. et halvt år etter ulykken. Da gutten var ca.2 år skjedde en grusom ulykke i hjemmet. I et lite ubevoktet øyeblikk lekte gutten med varmen i vedovnen. Det tok fyr i klærne og gutten ble så hardt forbrent at han døde noe senere. Hva tante Solveig gikk igjennom i disse årene er helt ufattelig. I tillegg mistet hun broren i trafikkulykke noen år senere.
……………………………………………………………………………………………………………………………..
Onkel Karl («Kalle») Olsen blir overkjørt og dør kort tid etter.
Karl var mannskap på båten «Nordlys» da Hans forulykket på Lyngenfjorden. Faktum er at han aldri ble den samme etter denne hendelsen. Han ble stille og gikk ofte i egne tanker. Om det var grunnen til ulykken er uviss. Sjåføren har fortalt at Karl gikk langs veien, plutselig ved Nommedalselva krysser han veien og blir påkjørt. Han ble sendt med fly til Tromsø, men livet sto ikke til å redde. Trolig har han ikke hørt bilen på grunn av elvesuset.
………………………………………………………………………………………………………………………………
Geir Johannes Soleng, døde i vådeskudd-ulykke.
Født: 28.09.1950 – Død:04.08.1965
«Herre löft vår blikk, dit hvor barnet gikk.» står det på gravsteinen til Geir
Geir var mitt søskenbarn. Selv om han var 2-3 år yngre enn meg, hadde vi god kontakt i barndommen. Vi delte mange interesser. Det var en særdeles trist dag da han døde, en dag jeg aldri kommer til å glemme.
«Ingen ting er glemt, alt er bare godt gjemt. Dagen du ble borte er skravert inn i hjertet mitt.«
…………………………………………………………………………………………………………………….
Nesten-ulykker kan være like vondt mens det står på.
Onkel Wilhelm «Willy» Olsen forliser med «DS Orkla.» Alle berget livet.
I januar 1957 var jeg på overnattingsbesøk hos min bestemor Sofie. Aksel var reist på sildefisket på mørekysten. Karl («Kalle») Olsen var på trålfiske og Magnus, Erling og «Willy» reiste i utenriksfart.. Alle hadde sin arbeidsplass på havet. Bestemor Sofie hadde en fast rutine. Hun måtte få med seg nyhetene på radio klokken. 22.00 før hun la seg. Så kom meldingen : «DS Orkla» var gått på grunn ved Buholmråsa fyr. Det var storm og dårlig vær og båten var i ferd med å gå ned. Onkel «Willy» på 16 år var ombord. Det ble en natt jeg som 10 åring aldri kommer til å glemme. Det var gråt og bønn om hverandre. En skremmende opplevelse. Neste nyhetssending var klokken 07.00 neste morgenen. Da fikk vi høre at alle var kommet seg i livbåtene og alle var i god behold. «Willy» kom hjem noen dager senere, men før han kom hadde han vært på hyrekontoret i Tromsø og satt seg på ny tørn. Jeg husker min bestemor bønnfalt han: «Kan ikke du finne deg en jobb på land». Fjorten dager etter reiste han ut igjen.
Willhelm Olsen grunnstøtte på en sandbanke utenfor Nederland.
Willy reiste ut noen dager etter det tragiske forliset ved Buholmråsa. Han mønstret på en norsk båt i Antwerpen. Men, det skulle bare gå noen dager før Willy igjen var i nyhetens interesse. Båten grunnstøtte da de gikk på en sandbanke utenfor Nederland. Denne gangen var det mindre dramatisk.
……………………………………………………………………………………………………………………………..
Gammel-onklene Johan («Jossa») og Kristian Mathisen forliste utenfor kysten av Canada. Begge berget livet under dramatiske omstendigheter.
Dette forliset skrives tilbake til 1926. Brødrene Kristian og Johan Mathisen fra Olderdalen var mannskap på den norske dampbåten «Ringhorn.» Styrmannen feilnavigert og grunnstøtte utenfor kysten av Canada. Det meste av tømret og plank gikk på havet og dannet ei flytende bru fra havaristen til land. På mirakuløs vis klarte både Johan og Kristian å ta seg til land. Johan brakk kjevebeinet som han betraktet som en bagatell når han tenker på mannskapet som omkom. Styrmannen som sto til rors tok sitt eget liv. Dette ble Johans siste tur i utenriksfart. Historien om dette forliset lever fortsatt blant familiens eldste.
…………………………………………………………………………………………………………………………
Tar vi med hele storfamilien har vi flere ulykker som har berørt meg.
Ved elva Latnjejohka, like over fjorden ved Nordnesodden skjedde en tragisk ulykke i 1957-58. Henrik Olsen, Slettvold var på vedhogst og falt utfor berget på vestsiden av elva. Han ble tilfeldig funnet av Kristian Mathisen som var på rypejakt. Henrik var hardt skadet og døde på vei til sykehuset.
……………………………….
Min gode venn fra barndommen Asbjørn Mathisen ble funnet omkommet i havnebassenget i Genova i Italia. Asbjørn var sønn av Asle og Anna Mathisen.
………………………………
Også ulykken til Hans Mortensen husker jeg godt. Jeg var ikke i nær familie med han, men ulykken skjedde i Nommedalen og ble på en måte veldig nært. Hans Morten var på «sau-leiting». Høyt oppe over noen bergflåg fant han sauene. Han fikk tak i bjellesauen, surret et tau mellom seg og sauen. På nedturen ble sauene skremt av ett eller annet. De la på sprang ned det bratte berget. Hans Morten fulgte etter og ble hardt skadet under ferden. Naboer fant han hardt skadet og han døde noen dager etter.
Olderdalen, bygda vår 