Valborg ble født i Skien den 2. juni 1907. Hun mistet sin mor, far og eldste søster da hun var 15 år. Som 20-åring dro hun inn til Oslo for å utdanne seg ved Norske Kvinners Sanitets-Sykepleierskole. Etter utdannelsen ble hun ansatt som avdelingssykepleier ved Bærum sykehus. (1931.)

Men, drømmen om eventyrlandet i nord ble stadig sterkere.

Den 10. oktober 1931 kom hun til Olderdalen, ung og nyutdannet for å praktisere som sykepleier. Det å komme fra Stor-Oslo til Kåfjord på den tiden var litt av en overgang.

Kåfjord var en av landets fattigste kommuner.

Etter en kort innføring i forholdene gikk hun rett ut i arbeid i en kommune uten veg, telefon, elektrisk lys, lege eller sykestue.

All ferdsel til bygdene omkring måtte foregå med båt, uansett værforhold. Alternativet var å gå til fots langs fjæra.

Det ble ofte lange veier i all slags vær i åpen robåt til Manndalen og Birtavarre. Etter strabasiøse båtturer var det ganske vanlig å fortsett videre på ski eller til fots. Framme ved den syke ble det trøst og stell og våking dag og natt – ofte i flere døgn.

Da hun ankom hybelen sin, var det iskaldt. Vannet i bøtta var bunnfrossen. Det var helt nødvendig å skaffe brensel, før hun endelig kunne få noen timer søvn. Dagen etter var det tilbake til virkeligheten igjen. Mange syke mennesker ventet på søster Valborg…

Valborg var en person som alltid sa JA. Frasene: «jeg har dessverre ikke tid» eller «jeg skal prøve å komme senere», fantes rett og slett ikke i søster Valborgs ordforråd. Hun svarte alltid: «Jeg kommer med en gang». Hun satte alltid andre menneskers behov foran sine egne. Dette virket som en urokkelig leveregel for henne.

Det krevde både mot og kraft og ikke minst stor respekt for mennesker og det kallet som lå i yrket.

I Olderdalen møtte hun lærer Peder Soleng, og sammen utviklet de et kjærlighetsforhold, som varte livet ut. Da hun giftet seg i 1936, måtte hun avslutte sitt yrkesaktive liv. Dette var vanlig på den tiden. Likevel fortsatte hun sitt arbeid i helsevesenet, men nå på frivillig basis, uten lønn.

Valborg og Peder fikk fire døtre sammen.

Søster Valborg kunne ikke si nei når det banket på døren og et par bedende øyne ba om hjelp. Hennes dyktighet og snarrådighet har reddet mange menneskeliv.

Hun hadde et sterkt og nært forhold til innbyggerne i Kåfjord. Da Erik Bye kontaktet henne for å få henne med på TV, avslo hun bestemt. Hun ønsket ikke å gå offentlig ut å fortelle om den dype fattigdommen som var i Kåfjord.

Under evakueringen i høstet 1944 flyktet familien over fjorden til en gamme ved Guortesjohka. Dessverre ble familien angitt til tyskerne, og de måtte raskt dra tilbake til Olderdalen. Derfra fortsatte de reisen til Eidsfjord i Vesterålen.

I Eidsfjord hadde distriktslegen kontordag kun en gang i måneden. Han sendte bud etter fru Soleng med forespørsel om hun kunne bistå ham. Svaret var naturligvis ja.

Smittsomme sykdommer som difteri og skarlagensfeber herjet, og mange var syke. Valborg fikk en medisin-veske og et par ski, med staver. Med dette utstyret dro hun ut til syke mennesker i områder uten veier. Hun ble en velkjent og kjær skikkelse i bygdene i Vesterålen.

Distriktslegen Bjørnson var så fornøyd med søster Valborg at han gav henne denne attesten:

«Søster Valborg er et funn. Hun er et typisk eksempel på hva utdannelse og oppofrelse kan utrette. Mange, mange står i takknemlighetsgjeld til henne. Hun er en meget dyktig sykepleierske – en med kjærlighet til alle syke – en som aldri sparer seg selv når det gjelder å hjelpe – en som gjør arbeidet med glede. Vi ønsker henne alt godt.»

Familien kom hjem til et ramponert hus, som var ubeboelig.

Valborg fortsatte sitt aktive liv etter krigen, i forskjellige lag og foreninger.

Når bygdefolket trengte helsehjelp, vendte de seg alltid til Valborg. Dette har undertegnede selv erfart. Da jeg var 6 år falt jeg og brakk armen. Vi oppsøkte søster Valborg. Hun trøstet meg, bandasjerte og henviste meg til Tromsø.

Dette skrev venner i avisa Tromsø i forbindelse med Valborgs 70 års dag: «Søster Valborg representerer så absolutt en del av Kåfjords historie. For oss som kjenner henne fra denne tiden, vil hun alltid forbli «Søster Valborg». Vi kjenner henne for hennes grenseløse kjærlighet og offervilje for sine medmennesker. Mange vil sikkert vise henne sin takknemlighet på dagen i morgen. Også vi som har reist fra kommunen sender henne varme tanker og ønsker på hennes store dag»

Søster Valborg Mørch Soleng døde 24. april 1987. Hun ble bisatt fra Haslum krematorium i Bærum den 30. april 1987

Opplysninger til artikkelen har jeg hentet fra avisene «Tromsø» og Nordlys.